Mennesker misliker andre fordi de minner dem på deres egen svakhet?

[Anonym bruker]

Er dette den vanligste grunnen til at folk misliker noen, eller hvorfor misliker du andre? Eller er du en som ikke misliker mennesker uansett hva? 

Anonymkode: 0342b...9a5

[Anonym bruker]

Nei. Jeg misliker folk stort sett fordi de er naive, fordi de er kunnskapsløse, fordi de har null i vurderingsevne og fordi de tror de har en selvskreven plass på første rad i verden likevel.

Anonymkode: 24c5a...cae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Nei. Jeg misliker folk stort sett fordi de er naive, fordi de er kunnskapsløse, fordi de har null i vurderingsevne og fordi de tror de har en selvskreven plass på første rad i verden likevel.

Anonymkode: 24c5a...cae

Så rart å mislike mennesker fordi de er naive :-) men ok

Anonymkode: 0342b...9a5

[Anonym bruker]

Jeg misliker folk som står for noe helt annet enn det jeg gjør. 

Anonymkode: e50b3...98a

[Anonym bruker]

De jeg kjenner og omgås som misliker andre er i all hovedsak usikre mennesker, mennesker med lav impulskontroll, mennesker uten utdanning og folk uten utstrakt empati. 

Anonymkode: bbdb4...a85

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

De jeg kjenner og omgås som misliker andre er i all hovedsak usikre mennesker, mennesker med lav impulskontroll, mennesker uten utdanning og folk uten utstrakt empati. 

Anonymkode: bbdb4...a85

Er det dem du misliker? 

Anonymkode: 0342b...9a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Er det dem du misliker? 

Anonymkode: 0342b...9a5

Nei. Jeg misliker mennesker som er egosentriske, tar mye plass, ser på seg selv som senteret av universet.

Anonymkode: bbdb4...a85

[Anonym bruker]

Jeg misliker svært få, og de jeg misliker er mennesker som er svært ulike meg, så teorien din passer ikke på meg. 

Anonymkode: 638ab...861

[Anonym bruker]

Jeg misliker også få. De jeg har mislikt, det er personer som ikke respekterer mine eller andres grenser, personer med psykopatiske trekk/personer uten empati, personer som er arrogante og forsøker å heve seg selv ved å tråkke på andre direkte eller indirekte, og personer som utnytter andre.

Om noen minner meg på egne svakheter, da er jeg som regel reflektert nok og ærlig nok med meg selv til å se dette, og ikke irritere meg mer over dem enn jeg gjør over de tingene ved meg selv

Har ved noen svært få tilfeller tatt veldig feil av personer, hvor jeg umiddelbart har mislikt dem, som i virkelig, virkelig mislikt. Første gangen jeg opplevde det var det så sterkt at jeg kommenterte det til en venninne, for jeg forstod ikke hvorfor personen provoserte meg så til de grader (skjønte selv at mine sterke følelser ikke stod i forhold til hvordan personen var). Få uker senere hadde jeg snudd helt - personen viste seg å være helt fantastisk. Krevende på flere felter, ja, men også utrolig full av omtanke, få det beste ut av andre. Den personen tror jeg også reddet livet mitt et par år senere da livet mitt var ekstremt tøft, den personen var den eneste som så meg og mine evner og muligheter og støttet meg ❤️ Jeg lærte også den gangen at hvis jeg misliker noen umiddelbart så til de grader, så bør jeg stoppe opp, for det kan være jeg tar feil - og det har jeg opplevd noen få ganger til, at det var feil.

Motsatt har jeg møtt flere hvor jeg umiddelbart har fått ekstremt sterk antipati mot, uten å ha noen grunn, alle andre har skrytt de det gjelder opp i skyene, det var ikke måte på hvor fantastiske disse var. En viste seg å snylte på arbeidsgiver og begå lovbrudd gjennom jobben. En annen viste seg å være voldelig psykopat. En tredje var også psykopat. I det hele tatt synes jeg å ha antenner for psykopater, det er noe som vises i øynene deres i måten de vurderer andre samtidig med at de er falske i sin "vennlighet"/"sjarm".

Anonymkode: c338c...9c8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Er dette den vanligste grunnen til at folk misliker noen, eller hvorfor misliker du andre? Eller er du en som ikke misliker mennesker uansett hva? 

Anonymkode: 0342b...9a5

Misliker svært sjelden mennesker, selv om jeg naturligvis kan reagere på noe de sier eller gjør til tider.

Synes det er en uting når folk ikke klarer å se forskjell på uenigheter og personkonflikter. Har opplevd at noen tror at kolleger «ikke liker hverandre» selv om de gjør det og det er snakk om forbipasserende uenighet om noe. 

Anonymkode: b77c0...a39

[Anonym bruker]

Jeg misliker ikke så mange. 
Jeg misliker i alle fall ikke folk for at de er usikre, hvorfor skulle jeg det? Det er jo verst for dem selv og påvirker ikke meg. 
Men jeg misliker sterkt folk som prøver å manipulere med meg.
Og så blir jeg djevelsk irritert over dem som dobbeltkommuniserer, kommuniserer ullent eller holder ting skjult. Det kan drive meg til vanvidd. 

Anonymkode: 292b8...bb0

[Anonym bruker]

Jeg misliker folk som har null selvinnsikt. 

Anonymkode: 2f3bd...df2

[Anonym bruker]

Det er ytterst få mennesker jeg misliker, men de jeg misliker er totalt ulik meg. Min aller beste venninne har ei venninne jeg syns er helt grusom!! Hun er av typen som snakker høyest, tar mest plass, og bare måten hun entrer et lokale på byr meg imot. Hun er også helt ekstremt sutrete, og maser seg til alt her i verden. Kan ringe folk midt på natta og kreve at de kommer å henter henne fordi HUN trenger det. Har aldri opplevd at hun stiller opp i like stor grad tilbake, hvertfall ikke til de jeg kjenner. 

Også HATER jeg pappaen til eldste, fordi han ødela livet hennes og mitt, og er en vaskeekte sosiopat. Og jeg hater en tidligere venninne fordi hun dolka meg så grasalt i ryggen. 

Så jeg misliker en, hater to. Jeg har en ganske bred radar for hvilke folk jeg liker og henger med, så jeg kjenner alt mulig rart. Noen er anderledes enn meg og jeg kan trekke litt på skuldrene av de, men ikke nok til at jeg misliker de. De er jo vennene mine

Anonymkode: 240b4...077

[Anonym bruker]

Men altså, selv om dem jeg liker minst også er dem jeg ligner minst, så merker jeg at de trekkene jeg misliker ved meg selv, de irriterer meg grenseløst hos andre. Har lest noe om at det skyldes ens egen skam. F eks er jeg kjent for å være treig, så jeg burde jo være mer forstående når ungene somler. Men da blir jeg bare helt rabiat og irritabel i stedet! Og det er jo som å se seg i et speil og mislike speilbildet...

Anonymkode: 292b8...bb0

[Anonym bruker]

Misliker sjelden folk. Bortsett fra folk som diskriminerer og snakker nedsettende om andre basert på legning, tro eller etnisitet. Kjenner svært få av de. 
Noen folk er kjedelige da. Og slitsomme å være med pga det.
Har opplevd én gang å mislike noen instinktivt ved første håndtrykk. nytt menneske på jobb. Viste seg at vedkommende hadde en eller annen diagnose. (Manipulativ og løgnaktig) måtte faktisk pakke snippeskem på dagen og slutte. Vet ikke årsak. 

Anonymkode: 172da...792

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 1.5.2022 den 23.02):

Jeg misliker også få. De jeg har mislikt, det er personer som ikke respekterer mine eller andres grenser, personer med psykopatiske trekk/personer uten empati, personer som er arrogante og forsøker å heve seg selv ved å tråkke på andre direkte eller indirekte, og personer som utnytter andre.

Om noen minner meg på egne svakheter, da er jeg som regel reflektert nok og ærlig nok med meg selv til å se dette, og ikke irritere meg mer over dem enn jeg gjør over de tingene ved meg selv

Har ved noen svært få tilfeller tatt veldig feil av personer, hvor jeg umiddelbart har mislikt dem, som i virkelig, virkelig mislikt. Første gangen jeg opplevde det var det så sterkt at jeg kommenterte det til en venninne, for jeg forstod ikke hvorfor personen provoserte meg så til de grader (skjønte selv at mine sterke følelser ikke stod i forhold til hvordan personen var). Få uker senere hadde jeg snudd helt - personen viste seg å være helt fantastisk. Krevende på flere felter, ja, men også utrolig full av omtanke, få det beste ut av andre. Den personen tror jeg også reddet livet mitt et par år senere da livet mitt var ekstremt tøft, den personen var den eneste som så meg og mine evner og muligheter og støttet meg ❤️ Jeg lærte også den gangen at hvis jeg misliker noen umiddelbart så til de grader, så bør jeg stoppe opp, for det kan være jeg tar feil - og det har jeg opplevd noen få ganger til, at det var feil.

Motsatt har jeg møtt flere hvor jeg umiddelbart har fått ekstremt sterk antipati mot, uten å ha noen grunn, alle andre har skrytt de det gjelder opp i skyene, det var ikke måte på hvor fantastiske disse var. En viste seg å snylte på arbeidsgiver og begå lovbrudd gjennom jobben. En annen viste seg å være voldelig psykopat. En tredje var også psykopat. I det hele tatt synes jeg å ha antenner for psykopater, det er noe som vises i øynene deres i måten de vurderer andre samtidig med at de er falske i sin "vennlighet"/"sjarm".

Anonymkode: c338c...9c8

Synes det er underlig å gi folk diagnose psykopat. Ha antenne for psykopater. Er du utdannet psykiater? 
 

Anonymkode: 172da...792

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Men altså, selv om dem jeg liker minst også er dem jeg ligner minst, så merker jeg at de trekkene jeg misliker ved meg selv, de irriterer meg grenseløst hos andre. Har lest noe om at det skyldes ens egen skam. F eks er jeg kjent for å være treig, så jeg burde jo være mer forstående når ungene somler. Men da blir jeg bare helt rabiat og irritabel i stedet! Og det er jo som å se seg i et speil og mislike speilbildet...

Anonymkode: 292b8...bb0

Den selvinnsikten er viktig å ha! Når vi misliker andre tilsynelatende uten grunn, så er det nettopp på grunn av det du nevner her. Det provoserer også veldig når andre lett viser sider vi selv prøver å skjule eller undertrykke. 

Anonymkode: 0342b...9a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Den selvinnsikten er viktig å ha! Når vi misliker andre tilsynelatende uten grunn, så er det nettopp på grunn av det du nevner her. Det provoserer også veldig når andre lett viser sider vi selv prøver å skjule eller undertrykke. 

Anonymkode: 0342b...9a5

Gjør altså alle det?? Den ene gangen jeg mislikte umiddelbart (i voksen alder) så viste det seg at personen var hakkande gal. Jeg har kanskje i yngre år bare mislikt uten grunn, men det er leeeeenge siden og da tror jeg det gikk mer på sjalusi. De var pene eller var slik jeg ønsket å være. Tøff, utadvendt, morsom og populær. Ingen av delene var jeg så der kjente jeg ikke på noen gjenkjennelse. 
Det er nok mange grunner til å mislike. For meg høres det rart ut å mislike på at man kjenner igjen seg selv. Da tenker jeg at man kanskje ikke liker seg selv da? Da kan jeg jo forstå det. 

Anonymkode: 172da...792

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Gjør altså alle det?? Den ene gangen jeg mislikte umiddelbart (i voksen alder) så viste det seg at personen var hakkande gal. Jeg har kanskje i yngre år bare mislikt uten grunn, men det er leeeeenge siden og da tror jeg det gikk mer på sjalusi. De var pene eller var slik jeg ønsket å være. Tøff, utadvendt, morsom og populær. Ingen av delene var jeg så der kjente jeg ikke på noen gjenkjennelse. 
Det er nok mange grunner til å mislike. For meg høres det rart ut å mislike på at man kjenner igjen seg selv. Da tenker jeg at man kanskje ikke liker seg selv da? Da kan jeg jo forstå det. 

Anonymkode: 172da...792

Selvfølgelig kan man iblant mislike noen uten at de minner om oss selv. Jeg skulle skrevet at det som oftest er sånn.

Ja, det går selvsagt ut på ting vi ikke liker ved oss selv.Så er det  følelser som skam, fordommer, intoleranse og arroganse vi ofte ikke liker. Vi prøver jo å legge vekk og skjule slike sider, og så blir det ekstra provoserende når andre viser dem uten å bli brydd. 

Anonymkode: 0342b...9a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Synes det er underlig å gi folk diagnose psykopat. Ha antenne for psykopater. Er du utdannet psykiater? 
 

Anonymkode: 172da...792

To av de jeg nevnte fikk jeg vite fagfolk har sagt er sosiopater senere, ene hadde så sterke psykopatiske trekk at jeg antar at han også var psykopat. Noen har sterkere antenner for slike enn andre, jeg er en av dem. Om de har diagnosen eller ikke, det spiller ikke særlig stor rolle, for enten de er fullblods psykopat eller om de "bare" har sterke trekk av psykopati, så er de like ødeleggende for de rundt.

Kom på en annen også, en dame en god kompis av meg ble sammen med. Jeg advarte etter å ha møtt henne noen ganger, at hun hadde psykopatiske trekk og at han ikke burde involvere seg. Han mente jeg tok feil, for hun var jo så sjarmerende og søt. Det ble hans verste mareritt i årevis. Hun fikk etterhvert diagnosen av flere psykologer.

Jeg går ikke rundt og "gir" folk diagnoser, men ja, jeg har tydeligvis gode antenner når det gjelder å avsløre psykopatiske trekk/psykopater. Heldigvis. Det er sjelden jeg sier fra, jeg velger å heller unngå de jeg kan unngå. Men noen ganger bør man si fra. Som jeg måtte gjøre med en tidligere kollega, som hadde sjarmert absolutt alle i hele firmaet før jeg begynte der. Jeg var sist ansatte og hørte masse skryt om denne personen nesten daglig (han jobbet i et annet sted, men i samme bedrift), alle så opp til ham. Da jeg møtte ham første gang så jeg umiddelbart noe i øynene hans som overbeviste meg om at han trolig var psykopat, i det minste ekstremt falsk. Det var så sterkt at jeg slet med å skulle ta ham i hånden. Etterhvert begynte han å være mer på vår lokalisasjon, og da begynte han med en adferd mot meg (i det skjulte for andre, selvfølgelig), klassisk psykopat med mye sjarm til å begynne med, for så å komme med stikk og forsøk på kontroll. Til slutt måtte jeg si fra til en kollega, hun trodde ikke på meg. Jeg sa at det var helt greit, ba henne bare følge litt med hva han gjorde når han var hos oss, og om hun kunne følge med på hvordan han var mot meg når han trodde ikke andre var i nærheten. Det tok henne to dager så var hun helt sjokkert over at de ikke hadde sett den siden av ham tidligere. Hun valgte da å ta dette med sjefene, som først ikke trodde det, men likevel valgte å innføre tiltak slik at det alltid skulle være minst to andre der han var. Kort tid etterpå ble han sparket på dagen pga. grove ulovligheter i jobben som kunne blitt undergangen til hele firmaet. "Alle" var sjokkerte, bare ikke jeg, for jeg visste han var falsk fra det øyeblikket jeg hilste på ham. Jeg vet ikke hva det er jeg fanger opp i disse tilfellene, men det slår ikke feil. Det er ikke bare å ikke like noen, det er en sikkerhet, uten at jeg kan forklare hva det er jeg ser. Men fordi jeg tenker førsteinntrykk kan ta feil nullstiller jeg meg, lar det bare ligge langt bak i bevisstheten, observerer hva som skjer videre. Det slår ikke feil. Heldigvis er det ikke så ofte man møter slike, og det er jo også grader av psykopati.

Anonymkode: c338c...9c8