Det er jo ingen som gråter på sykehuset?

[Anonym bruker]

Ja, dette er sikkert en dust overskrift, men den speiler jo mine opplevelser. Er jeg unormalt emosjonell?

Barnet vårt ble hentet av ambulanse ikke så lenge etter levering i barnehagen med plutselig bortfall av bevissthet og pustevansker(4 år) Jeg har prøvd å vrenge hjernen min i jakt på lignende symptomer hjemme, men hun har vært helt fin.. Ingenting av lignende symptomer som har vist seg til kjenne hjemme.. Viser seg etter undersøkelse på legevakt og sykehus og barnet vårt har svulst på hjertet. En godartet heldigvis, men den er unormalt stor og krever kirurgisk og medisinsk behandling. 

Jeg har grått mine modige tårer og våket over henne. Gått i to dager gamle klær og glemt å spise. En ting som slår meg er at ingen virker å gråte åpenlyst på denne avdelingen? Og nei, man trenger selvsagt ikke å gå uten mat i 48 timer for å oppfylle "kravet mitt" om sulten. Men andre foreldre vi har møtt på har det helt ok? Er det ikke lenger ansett som ok å gråte åpenlyst? Jeg er jo kjemperedd og lei meg selv om barnet vårt vil med stor sannsynlighet og uten de største mén, vil overleve, men jeg sliter veldig med å holde tårene og gråten tilbake. Er det jeg som er unormalt dramatisk og emosjonell? Vi har ikke hatt særlig mye sykdom i slekten ellers, verken hos barn eller voksne eller eldre. Kanskje det har en sammenheng? Er jeg for lite "vant" med sykdom rett og slett? 😕

Anonymkode: 80658...11b

[Anonym bruker]

Det er da mange ulike måter å reagere på når man er redd og lei seg. Jeg hater å vise følelser overfor andre, og særlig overfor fremmede. 

Anonymkode: 9baa3...f3c

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke, men jeg tror man venner seg til det på en måte. Og folk gråter kanskje hjemme eller i enerom.

Anonymkode: a94ad...918

[Anonym bruker]

Mange kan ha lang «kariære» inne på sykehuset, og reagerer dermed annerledes enn deg.

andre igjen ønsker kanskje ikke skremme barnet med voldsomme følelser..

mange grunner

Anonymkode: 24909...1e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg aner ikke, men jeg tror man venner seg til det på en måte. Og folk gråter kanskje hjemme eller i enerom.

Anonymkode: a94ad...918

Jeg trodde også at man ville "gråte seg ferdig" hjemme eller andre steder utenfor avdelingen. Men jeg klarer ikke stoppe. Jeg klarer å beherske meg foran barnet mitt, men alt utenfor det er som en transe. Kan ikke spise, ikke drikke, ikke prate, bare gråte. (Jeg hylgråter ikke til sjenanse foran andre pårørende altså)Jeg har ingen psykiske vansker fra før men en lislege spurte om vi skulle ta en pause sammen i morgen(hn er ikke lis i psykiatri men jobber på avdelingen barnet mitt er innlagt) 

Anonymkode: 80658...11b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg trodde også at man ville "gråte seg ferdig" hjemme eller andre steder utenfor avdelingen. Men jeg klarer ikke stoppe. Jeg klarer å beherske meg foran barnet mitt, men alt utenfor det er som en transe. Kan ikke spise, ikke drikke, ikke prate, bare gråte. (Jeg hylgråter ikke til sjenanse foran andre pårørende altså)Jeg har ingen psykiske vansker fra før men en lislege spurte om vi skulle ta en pause sammen i morgen(hn er ikke lis i psykiatri men jobber på avdelingen barnet mitt er innlagt) 

Anonymkode: 80658...11b

Men hvis du er så i transe, hvordan legger du merke til at ingen av de andre foreldrene gråter? Hvor mange foreldre har du sett? 

Det virker litt voldsomt på meg når du forteller om reaksjonen din, men jeg tenker at alle reaksjoner er både normale og akseptable i deres situasjon. 

Anonymkode: b9ef7...0ec

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. Jeg hadde nok også grått mye. Alle er forskjellige, i tillegg til at alle er i forskjellige situasjoner.

 

Masse mase lykke til til dattera di med operasjon ❤️ Og til deg som står i det. Stor stor klem 

Anonymkode: d0bd1...b22

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg trodde også at man ville "gråte seg ferdig" hjemme eller andre steder utenfor avdelingen. Men jeg klarer ikke stoppe. Jeg klarer å beherske meg foran barnet mitt, men alt utenfor det er som en transe. Kan ikke spise, ikke drikke, ikke prate, bare gråte. (Jeg hylgråter ikke til sjenanse foran andre pårørende altså)Jeg har ingen psykiske vansker fra før men en lislege spurte om vi skulle ta en pause sammen i morgen(hn er ikke lis i psykiatri men jobber på avdelingen barnet mitt er innlagt) 

Anonymkode: 80658...11b

På meg virker det som du tror at du er mer glad i barnet ditt enn andre er i sine siden du gråter så mye mer enn dem. Det er ikke slik. Jeg har nesten aldri grått i begravelser heller, jeg nekter å la andre se følelsene mine. 

I tillegg er det ofte slik at man blir veldig fokusert når man er i en slik situasjon, og følelsene kommer etterpå. Da jeg var innlagt med mitt for tidlig fødte barn var jeg som en maskin og sto på alt jeg kunne for barnet mitt. Så snart vi var hjemme fra sykehuset kollapset jeg og ble sendt til DPS.

Anonymkode: 9baa3...f3c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

På meg virker det som du tror at du er mer glad i barnet ditt enn andre er i sine siden du gråter så mye mer enn dem. Det er ikke slik. Jeg har nesten aldri grått i begravelser heller, jeg nekter å la andre se følelsene mine. 

I tillegg er det ofte slik at man blir veldig fokusert når man er i en slik situasjon, og følelsene kommer etterpå. Da jeg var innlagt med mitt for tidlig fødte barn var jeg som en maskin og sto på alt jeg kunne for barnet mitt. Så snart vi var hjemme fra sykehuset kollapset jeg og ble sendt til DPS.

Anonymkode: 9baa3...f3c

Jeg synes du overtolker veldig her. Jeg forstår ikke HI slik.

Anonymkode: 402ee...1bc

[Anonym bruker]

Mitt barn holdt på å dø i magen. Han var veldig syk da han kom ut. Det var ikke plass til tårer og gråt akkurat da. Det var mer overlevelsesinstinkt som tok over. Da han endelig var frisk (som heldigvis gikk nokså raskt) kom reaksjonen. Men aldri på sykehuset.

Anonymkode: c08b8...881

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Jeg trodde også at man ville "gråte seg ferdig" hjemme eller andre steder utenfor avdelingen. Men jeg klarer ikke stoppe. Jeg klarer å beherske meg foran barnet mitt, men alt utenfor det er som en transe. Kan ikke spise, ikke drikke, ikke prate, bare gråte. (Jeg hylgråter ikke til sjenanse foran andre pårørende altså)Jeg har ingen psykiske vansker fra før men en lislege spurte om vi skulle ta en pause sammen i morgen(hn er ikke lis i psykiatri men jobber på avdelingen barnet mitt er innlagt) 

Anonymkode: 80658...11b

Du har jo også fått et fryktelig sjokk, å gå fra en vanlig hverdag med et helt friskt barn til å ha et veldig sykt barn på kort tid. Klart du har blitt satt ut av det. For mange andre har det skjedd mer gradvis, og da blir reaksjonene annerledes også.

Anonymkode: a94ad...918

[Anonym bruker]

Det et mange som gråter på sykehuset. Det er mange måter å gråte på. Jeg gråter om natten, når ingen ser. Man skal jo liksom være sterk

Anonymkode: 5ffe0...140

[Anonym bruker]

Jeg går inn i en sånn "iskald-modus" når ting står på og slår av følelsesspekteret automatisk. Går kun på praktiske ting. Når ting roer seg, da kommer følelsene frem. Jeg er sikkert ikke alene om å være sånn. Det er vel en slags forsvars-/overlevelsesmekanisme. 

Anonymkode: e70ba...e4f

[Anonym bruker]

Da jeg ble innlagt med barnet mitt ble jeg i en slags overlevelsesmodus. Ting måtte bare gjøres, beskjeder mottas, hjelpe barnet etc. I tillegg følte jeg at hun var veldig trygg der, slik at jeg slappet mer av. Ansvaret for hennes trygghet hvilte ikke lenger på meg. Men jeg gråt mye før hun ble innlagt.  

Anonymkode: 7571b...222

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Det et mange som gråter på sykehuset. Det er mange måter å gråte på. Jeg gråter om natten, når ingen ser. Man skal jo liksom være sterk

Anonymkode: 5ffe0...140

Hvorfor skal man det? En av grunnene til at barn blir mer og mer likegyldige er nettopp det - foreldrene viser aldri andre følelser enn glede.

Anonymkode: b8748...089

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Det et mange som gråter på sykehuset. Det er mange måter å gråte på. Jeg gråter om natten, når ingen ser. Man skal jo liksom være sterk

Anonymkode: 5ffe0...140

Å gråte og å være sterk er ikke motsetninger.

Anonymkode: 402ee...1bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Hvorfor skal man det? En av grunnene til at barn blir mer og mer likegyldige er nettopp det - foreldrene viser aldri andre følelser enn glede.

Anonymkode: b8748...089

Jeg skal i alle fall det. Jeg skjuler ikke følelser foran barna, men i sånne situasjoner har de nok med å takle egne følelser om de ikke skal måtte takle foreldrenes i tillegg. 

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Å gråte og å være sterk er ikke motsetninger.

Anonymkode: 402ee...1bc

I min verden er det sånn. Det kommer jo an på hvem man er

Anonymkode: 5ffe0...140

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Hvorfor skal man det? En av grunnene til at barn blir mer og mer likegyldige er nettopp det - foreldrene viser aldri andre følelser enn glede.

Anonymkode: b8748...089

Jeg kan godt vise mine barn at jeg er trist, i dårlig humør, sint og hele resten av spekteret, Men å hylgråte foran ungene mine, ser jeg ingen grunn til. Og jeg tror absolutt ikke at man skaper likegyldige barn av den grunn. Det kan fort oppfattes som skremmende. Dessuten er jeg også en av dem som går inn i "overlevelses modus" i slike situasjoner, og jeg trenger absolutt ikke å gråte for å bearbeide følelsene mine. Like lite som at jeg trenger å "le hysterisk" for å vise at jeg er glad, trenger jeg å hylgråte for å vise at jeg er lei meg. 

Anonymkode: 6f85e...483

[Anonym bruker]

Du er sikker mye mer glad i barnet ditt enn de andre foreldrene er.

Anonymkode: a8251...be0

[Anonym bruker]

Føler at du dømmer.. 

Barnet vårt svevde mellom liv og død på sykehuset, 3 uker etter fødsel. Født velsig prematur. Jeg døde nesten av alvorlig svangerskapsforgiftning. 

Jeg fant babyen min livløs, gul og gusten. Sykepleierne sa at barnet hadde det så fint så.. Jeg ba de se nærmere. 

Bar et var alvorlig syk. Hjernehinnebetennelse. De ringte meg på tlf mens vi var og hentet vognen vi hadde bestilt. 

De sa på tlf at vi ikke trengte å kjøpe noe baby utstyr. Barnet kom mest sannsynlig til å dø. 

Da vi kom på sykehuset, gråt jeg ikke én eneste gang.

Kroppen min var i overlevelses modus. Mannen og jeg var så fattet og taklet dette godt. Vi levde midt oppi dette traumet. Å se babyen vår i respirator med 8 leger rundt var brutalt. Men hjernen var så skjerpet. 

Nå 10 år etterpå kan jeg begynne å gråte bare jeg tenker på dette. 

Jeg er like glad i barnet vårt som det du er. Det er ikke de som gråter mest som sørger mest. Har det mest leit. Selvfølgelig turte jge å gråte foran andre. Handlet ikke om det i det hele tatt. Folk reagerer forskjellig. Hjernen var i overlevelses modus. Har vært i alvorlig trafikkulykke noen år tidligere og gått til traume psykolog. Kanskje var jeg bedre rustet denne gangen. Kanskje hjernen klarte å holde seg klar og skjerpet.  Derfor jeg ikke ble hysterisk og gråt. 

Anonymkode: e0f50...684

[Anonym bruker]

Jeg tror det er en kombinasjon av at du har fått et sjokk, som en annen også nevner, HI, og det du selv skriver, at du rett og slett ikke har særlig erfaring med alvorlig sykdom hos noen som står deg nær.

Du har fått flere gode svar. Det finnes ingen fasit når det kommer til å takle slike situasjoner som du og dere nå står i. Noen gjør nok som deg, andre blir numne og stenger følelsene inne, andre blir lammet av frykt, noen gråter konsekvent når de er på do eller står i dusjen eller går seg en tur, noen gråter når de snakker med sykepleier/lege/sykehusprest/sosionom på egne rom. Noen går inn i en praktisk modus og fokuserer på å lære mest mulig som er relevant, holde seg oppdatert, legge tilrette, finne måter å gjøre en ny hverdag mest mulig normal - og så får de gjerne reaksjonene i etterkant, når ting er normalisert igjen.

Anbefaler deg å snakke med noen av de ansatte om hvordan du har det, HI.

Og en ting til, og dette er viktig! Uansett hvor lite lyst du har på mat, uansett om du "glemmer" å spise - ditt ansvar nå er å holde deg sterk for datteren din. Og det gjør du ikke hvis du ikke tar vare på deg selv! Dette MÅ du ta på alvor nå, HI, for disse to dagene er bare begynnelsen på en lengre vei dere skal gå fremover, som du ikke var forberedt på. Og da er det ditt ansvar å ta vare på din egen helse, både fysisk og psykisk!

Om du er våken fremdeles - gå og spis litt, du MÅ få i deg mat. Og si til den som er på nattevakt at du trenger hjelp i morgen, slik at du får dusjet og skiftet klær, får i deg nok mat m.m. Dette er viktig for deg, for at du skal takle de utfordringene dere nå må gjennom. Det er viktig for datteren din og også ev. mann og andre barn. Alliér deg med familie og venner, ev. kollegaer også - sørg for at du får det du trenger til sykehuset, rene klær, innesko, ev. natt-tøy, toalettsaker, lader til mobil, annet... og så skaper du deg rutiner og en ny normalitet i tilværelsen på sykehuset så lenge dere må være der. Få noen til å sitte hos din datter hvis hun sover, slik at du kommer deg en tur ut i frisk luft utenfor sykehuset.

Men nå er det viktigste at du begynner å spise eller drikke normalt. Du må sørge for å holde på kreftene dine!

❤️

Anonymkode: 42832...b39

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg synes du overtolker veldig her. Jeg forstår ikke HI slik.

Anonymkode: 402ee...1bc

Jeg tolker HI slik også. 

Anonymkode: e0f50...684

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror det er en kombinasjon av at du har fått et sjokk, som en annen også nevner, HI, og det du selv skriver, at du rett og slett ikke har særlig erfaring med alvorlig sykdom hos noen som står deg nær.

Du har fått flere gode svar. Det finnes ingen fasit når det kommer til å takle slike situasjoner som du og dere nå står i. Noen gjør nok som deg, andre blir numne og stenger følelsene inne, andre blir lammet av frykt, noen gråter konsekvent når de er på do eller står i dusjen eller går seg en tur, noen gråter når de snakker med sykepleier/lege/sykehusprest/sosionom på egne rom. Noen går inn i en praktisk modus og fokuserer på å lære mest mulig som er relevant, holde seg oppdatert, legge tilrette, finne måter å gjøre en ny hverdag mest mulig normal - og så får de gjerne reaksjonene i etterkant, når ting er normalisert igjen.

Anbefaler deg å snakke med noen av de ansatte om hvordan du har det, HI.

Og en ting til, og dette er viktig! Uansett hvor lite lyst du har på mat, uansett om du "glemmer" å spise - ditt ansvar nå er å holde deg sterk for datteren din. Og det gjør du ikke hvis du ikke tar vare på deg selv! Dette MÅ du ta på alvor nå, HI, for disse to dagene er bare begynnelsen på en lengre vei dere skal gå fremover, som du ikke var forberedt på. Og da er det ditt ansvar å ta vare på din egen helse, både fysisk og psykisk!

Om du er våken fremdeles - gå og spis litt, du MÅ få i deg mat. Og si til den som er på nattevakt at du trenger hjelp i morgen, slik at du får dusjet og skiftet klær, får i deg nok mat m.m. Dette er viktig for deg, for at du skal takle de utfordringene dere nå må gjennom. Det er viktig for datteren din og også ev. mann og andre barn. Alliér deg med familie og venner, ev. kollegaer også - sørg for at du får det du trenger til sykehuset, rene klær, innesko, ev. natt-tøy, toalettsaker, lader til mobil, annet... og så skaper du deg rutiner og en ny normalitet i tilværelsen på sykehuset så lenge dere må være der. Få noen til å sitte hos din datter hvis hun sover, slik at du kommer deg en tur ut i frisk luft utenfor sykehuset.

Men nå er det viktigste at du begynner å spise eller drikke normalt. Du må sørge for å holde på kreftene dine!

❤️

Anonymkode: 42832...b39

Så fint og nyttig svar! 

Anonymkode: b9ef7...0ec

[Anonym bruker]

Syns du skal la folk uttrykke eller la være å uttrykke sine følelser i fred, og slutte å sammenligne. Ha heller fokus på barnet ditt. Jeg har også vært med et sykt  barn på sykehus; over flere måneder, faktisk, og jeg kan love deg at det ble noen tårer. Men ikke på korridorene og sengepostene.

Anonymkode: 97f22...769

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hvorfor skal man det? En av grunnene til at barn blir mer og mer likegyldige er nettopp det - foreldrene viser aldri andre følelser enn glede.

Anonymkode: b8748...089

Når barnet selv er i krise, skal den voksne faktisk virke trygg. Ellers vil det bli barnets oppgave å trøste mor, noe som er veldig skadelig.

Anonymkode: 97f22...769