Når barna vil at du skal finne en partner

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene i snart 10 år. Barna begynner å bli større, en har flyttet ut, en på ungdomsskolen og en på barneskolen. De to minste har begynt å mase om at jeg må finne en partner. De tror jeg er ensom når de ikke er her selv om jeg forsikrer de om at det ikke er tilfelle. Jeg har det veldig fint alene og trives med det. Likevel mener barna at jeg fortjener en ny mann. At jeg trenger det. Og at DE trenger det.

Flere som har vært borti det, og hvis ja, hva skjedde videre? De har mast om dette i et par år.

Anonymkode: 94fd1...142

[Anonym bruker]

Så hyggelig, da vet du i alle fall at de hadde tatt vel i mot en ny person i livene sine. Du må jo ikke stresse med det, og trives du best alene så er jo det også helt greit. 

Anonymkode: 77fec...188

[Anonym bruker]

Du er heldig og har barn som virkelig bryr seg om deg. Forsikre de om at du ikke er på jakt,  men hvis den rette personen dukker opp, er du åpen for det som måtte skje. 🥰

Anonymkode: 128d0...976

[Anonym bruker]

Hehe, mine barn mente jeg måtte ha en hund, så jeg ikke ble sittende alene i stua 😉

Anonymkode: 236dc...89a

[Anonym bruker]

Hvis de har mast om det i to år, og de fortsatt tror at du er ensom uten dem osv., så må du jobbe GRUNDIG med kommunikasjonen din. For da har du i din ordløse kommunikasjon fortalt dem hvit uerstattelige de er når de drar bort, hvor ynkelig du selv er og hvor viktig det er for deg å ha noen. 

Anonymkode: 136aa...850

[Anonym bruker]

*Ikke hvit, men hvor

Anonymkode: 136aa...850

[Anonym bruker]

De har bare godt utviklet empati. Dessuten er de omtenksomme og vet hvor glad du er i dem.

De skjønner jo ikke at det er fint å være alene når de er så små/unge. Noen skjønner det ikke selv om de er voksne. Du får nesten bare si at de er veldig gode som tenker sånn, men at du nok lever fint alene til det eventuellt skal bli sånn at du treffer en ny. 

Anonymkode: c174a...9da

[Anonym bruker]

Mine unger maste på dette for noen år siden, men da satt jeg meg ned og fortalte at jeg var fornøyd med slik ting var nå og litt hvorfor jeg ikke ønsket å finne noen kjæreste nå. Da spurte jeg de også om de ønsket å evt dele hus med en ny familie, inngår kompromier om det meste i hverdagslivet vårt, finne nye rutiner slik at ting fungerer best mulig for alle osv. Da ble de ganske stille og slo egentlig ganske fort fast at det hadde de ikke lyst til. Jeg fant meg ny samboer når de var ganske små og ting fungerte igrunn veldig godt i mange år, men når de alle ble større så merktes ulikhetene mer og mer. 
 

Mine barn har menn som er mannlige forbilder for de, så selv om de ikke er mine kjærester eller jeg bor med de så har vi menn som er her for oss. Min kompis sto som nærkontakt til mitt eldste barn på ungdomskolen, hun ville nemlig ikke ha faren som dette (han har kun samvær under oppsyn med de, så forholdet er ikke på topp. Det er en grunn til dette) og hun ønsket å ha en mann som skolen kunne ringe om det skulle være noe og de ikke fikk tak i meg. Min kompis syns dette var veldig hyggelig og så på dette som en tillitsærklæring. 
Nabokona syns det er veldig hyggelig at jeg er så god venn med mannen hennes, for tingene hun ikke kan er deg bare å spørre meg om osv. Så at han hjelper meg med ting jeg ikke kan eller drikker kaffe i garasjen med han syns hun bare er hyggelig, for plutselig så må jeg sy opp noen bukser, gardiner eller noe annet jeg kan som de ikke kan. 
Så selv om ikke mine barn har en mann i hus, så har de menn i deres liv. Jeg har nok vært litt bevist på at de skal ha menn i deres liv, selv om det ikke er på A4 måten. De har besteforeldre, onkler, mine kompiser og øvrig familie. Men ungene trengte å få vite at jeg trives slik jeg har det nå og at jeg fint klarer å finne min måte å leve mitt liv på. De trengte egentlig å få høre at jeg ikke trenger en kjæreste for å faktisk ha det veldig bra. 

Anonymkode: 1e135...d57