Hvordan er det å være den eneste uten diagnoser?

[Anonym bruker]

Jeg har 3 barn. Far til barna har et barn fra tidligere. Barnet far har fra før er autist. Vårt eldste barn har ADHD, mellomste har ikke noe, og minste er høytfungerende autist. Det har gjennom årene blitt mange møter, mange spesialopplegg, dietter osv.

Som om ikke det var nok, så har jeg ADHD, og far Asperger.

Så i vår familie på 6, så er det kun et barn uten diagnose, og to barn går på spesialskoler.

Jeg har heldigvis god kontroll på min ADHD, så den merkes sjelden.

jeg har snakket en del med henne som er uten diagnose. Vi snakker mye sammen, og jeg er veldig interessert i hvordan hun har det. Hun har det bra sier hun. Hun har mange venner, gjør det bra på skolen og gjør det bra i idrett. Men jeg lurer av og til på om hun kanskje er sliten av alle i familien sin.

Noen fler som er i samme situasjon, og som kan dele litt pm hvordan det er å være den ene «normale» i familien?

Anonymkode: 2a0b0...358

[Anonym bruker]

Det skal nok godt gjøres å være i samme situasjon som din datter. Det er jo uvanlig å være den eneste uten diagnoser i en familie, men på en måte speiler det samfunnet selv om det foreløpig ikke er vanligst å ha diagnose. Bare nesten får man si.

Tilbake til dere så merkes det vel knapt på deg at du har ADHD, så hun tenker vel ikke så mye på det antar jeg. Det er jo i mange tilfeller en diagnose som ikke merkes så mye, mens noen er jo mer preget. Jeg vet ikke hvordan yngste deres er, men iom at begge går på spesialskole så merkes det jo i familien også til en viss grad regner jeg med. 

Det er nok ikke diagnosene i seg selv en reagerer på, men heller hvordan det preger familien. Ingen liker spesielt godt å være den som alltid får minst oppmerksomhet og som alltid må på sidelinjen fordi andre tar så stor plass og krever mye. Slikt må i de fleste tilfeller kompenseres for, og får hun nok tid og oppmerksomhet i omsorg og omtanke, pluss fokus på sin personlighet så går det nok fint. Du virker jo å være oppmerksom på hennes situasjon og er en trygghet for henne tyder det på. Kanskje greit å ikke hele tiden fokusere på at hun er den som skiller seg ut, men som du skriver så tyder det på at du er en god mor med omtanke og tilstedeværelse for henne! Likevel vil jeg ikke utelukke at hun kan bli lei, men det kan i grunnen alle søsken bli av ymse grunner. Dette er iallefall mine tanker ut fra innlegget ditt. 

Anonymkode: 950c3...4ae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det skal nok godt gjøres å være i samme situasjon som din datter. Det er jo uvanlig å være den eneste uten diagnoser i en familie, men på en måte speiler det samfunnet selv om det foreløpig ikke er vanligst å ha diagnose. Bare nesten får man si.

Tilbake til dere så merkes det vel knapt på deg at du har ADHD, så hun tenker vel ikke så mye på det antar jeg. Det er jo i mange tilfeller en diagnose som ikke merkes så mye, mens noen er jo mer preget. Jeg vet ikke hvordan yngste deres er, men iom at begge går på spesialskole så merkes det jo i familien også til en viss grad regner jeg med. 

Det er nok ikke diagnosene i seg selv en reagerer på, men heller hvordan det preger familien. Ingen liker spesielt godt å være den som alltid får minst oppmerksomhet og som alltid må på sidelinjen fordi andre tar så stor plass og krever mye. Slikt må i de fleste tilfeller kompenseres for, og får hun nok tid og oppmerksomhet i omsorg og omtanke, pluss fokus på sin personlighet så går det nok fint. Du virker jo å være oppmerksom på hennes situasjon og er en trygghet for henne tyder det på. Kanskje greit å ikke hele tiden fokusere på at hun er den som skiller seg ut, men som du skriver så tyder det på at du er en god mor med omtanke og tilstedeværelse for henne! Likevel vil jeg ikke utelukke at hun kan bli lei, men det kan i grunnen alle søsken bli av ymse grunner. Dette er iallefall mine tanker ut fra innlegget ditt. 

Anonymkode: 950c3...4ae

Den minste med autisme går på vanlig skole. Det er den eldste autisten og den med ADHD som går på spesialskoler. Beklager at det ikke kom frem i innlegget.

Jeg forsøker å tilpasse meg alle. Behovene se har er vidt forskjellige, fra eldste som er nesten uten språk, til nest eldste som må medisineres med både conserta og melantolin, til henne som trenger oppfølging på idrett, til minste som egentlig klarer seg bra, men som sliter sosialt.

Jeg har kanskje viet henne kitt mer oppmerksomhet enn de andre. Hun er nå blitt tenåring, og er den eneste jeg kan snakke normalt med egentlig. Av og til tar jeg meg i å tenke «hva hvis far og jeg dør. Hvem skal klare disse barna da? Og om vi dør av alderdom, skal hun måtte ta belastningen det er med å hjelpe spesielt den eldste autisten som ikke har språk og ikke klarer seg alene?» Jeg tar henne med på jenteturer for da får vi begge litt pause. Det trenger vi. Men far klarer ikke alle de tre andre alene, så jeg må ha noen andre i bakhånd.

Hub sier jo alltid at hun har det bra, og vi har selvsagt mange samtaler om alt og ingenting også. Men av alle bekymringer jeg kunne hatt for barna med diagnoser, så er det henne jeg bekymrer meg mest for. De andre har jo et støtteapparat i kraft av at de har diagnoser. Det har ikke hun. 

 

Anonymkode: 2a0b0...358

[Anonym bruker]

Hei, jeg har autisme selv, så kan ikke egentlig svare på det du spør om. Vil bare tipse om at autismeforeningen noen steder har søskengruppe, i tilfelle du ikke er klar over det. Det kan jo kanskje være nyttig å treffe andre i samme situasjon.

Anonymkode: 517a1...4ea

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne med en utviklingshemmet søster, og jeg er ganske sikker på at hun ikke synes det er en belastning å ha ansvaret for henne nå som foreldrene er døde altså. Søsteren bor jo i en institusjon/bolig, så venninnene min er verge og besøker henne, og har henne på besøk jevnlig. I tillegg velger hun selv å ha verv som verge, hun er "tillitsvalgt" eller hva de nå kaller det på boligen. Altså en talsperson for de som bor der, og deres verger, men det er jo et verv hun har valgt selv å ta. Så det er slett ikke sikkert hun vil se det som noe stort offer å ha søsken med spesielle behov når hun blir voksen.

Det jeg tror hun kommer til å savne er søsken uten spesielle behov, så der må du legge til rette så hun har god kontakt med f.eks søskenbarn og øvrig familie, og at hun tar godt vare på vennene sine. Det blir jo litt det samme man ville gjort for enebarn, de må lage seg sin egen "familie" på en måte. For vi trenger alle noen å lene oss til, og hun vil måtte være den sterke i en søskenflokk hvor alle har spesielle behov. Det er derfor viktig at hun har andre, et liv med friske mennesker også.

Jeg vet om en familie i nærmiljøet her hvor de har tre barn med autisme, pappaen der har også asbergers, også har de fått tre barn som alle har en mye mer alvorlig grad enn pappaen. Der går alle på spesialskole. Må si jeg alltid har beundret den mammaen og det hun står i, med en mann som har spesielle behov, og tre barn som krever enormt mye. Men der er det ingen barn uten diagnose da.

Anonymkode: 93f6b...93b

[Anonym bruker]

Jeg er eneste i familien som har gått klar revmatisk sykdom, alle andre har en eller annen form. 
 

Tja, hvordan er det å være eneste. Eneste som er i jobb, har ikke tall på hvor mange ganger jeg blir ringt opp i arbeidstiden for det er så viktig å finne gave til noen som bursdag om en måned. Eller alle gangene jeg får høre hvor heldig jeg er som kan jobbe. Det ligger en viss misunnelse. Lar det som regel fyke inn ene øra og ut den andre. Jeg er veldig takknemlig for at jeg er frisk, ser det koster mye av de rundt meg når helsen ikke holder, men samtidig ville det vært hyggelig å prate om litt annet enn sykdom når vi traff hverandre. Og kanskje litt mer respekt for at jeg i den situasjonen jeg lever ikke har samme tid og engasjement i alt og alle alltid. Jeg er langt mer strukket på tid enn de rundt meg. 

Anonymkode: f1427...ed3