Hvil i fred, verdens beste ektemann!

[Anonym bruker]

Kl. 15:30 lørdag skjedde det. Min ektemann sovnet stille inn på sykehuset, kun 42 år gammel. Han har vært kreftsyk i 2 år nå, og det var rett før sist jul at vi fikk den tunge beskjeden om at det ikke var noe mer de kunne gjøre, og at han kun hadde noen få måneder igjen. Dette har vært en veldig tøff periode både for ham, meg og vårt eneste barn, en liten datter på 7 år. Mannen min har vært svært dårlig under denne perioden og bare vært sengeliggende. Han hadde sterke smerter i tillegg, så på en måte er vi litt glade for at han er død nå sånn at han slipper å ha det vondt noe mer. Vi er glade på hans vegne for at han nå er i et mye bedre sted, i en smertefri himmel. Men aller mest er vi veldig triste. Han gikk bort så altfor ung av en krefttype de fleste overlever. Både jeg og datteren vår har grått masse helt siden lørdag, og hun har selvfølgelig fått slippet å gå på skolen denne uka her sånn at hun kan få sørge i fred hjemme med meg. Mens vi har sittet hjemme og grått har jentungen spurt meg masse om "pappa er i himmelen nå?", og jeg svarer at "ja, det er han, og han skal endelig få møte alle andre i familien og gode venner av ham som har dødd tidligere" mens jeg stryker henne over håret og kinnene og trøster henne, og forteller henne at han har det mye bedre der han er nå. Stakkars oss... og stakkars jenta vår som måtte miste pappaen sin så tidlig. Pga. covid valgte vi å bli hjemme istedenfor å stå ved siden av ham på sykehuset, men jeg fikk høre det på telefonen da han gikk bort. Jeg kjente den dype sorgen og begynte å gråte veldig mye. Og det verste var å fortelle datteren vår at pappa er død, jeg så at hun også ble innmari lei seg og begynte å gråte helt hysterisk. 😢 Denne sorgen kan ta tid å komme over, men vi skal fortsatt prøve å leve et så normalt liv som mulig selv om mannen ikke er her mer. Jeg og jentungen skal finne på mye gøy sammen, og vi tenker kanskje å bestille en tur til Tenerife i sommerferien. Har dere også noen gode råd til hvordan vi kan komme over sorgen så fort som mulig?

Anonymkode: 768c7...3b0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Kl. 15:30 lørdag skjedde det. Min ektemann sovnet stille inn på sykehuset, kun 42 år gammel. Han har vært kreftsyk i 2 år nå, og det var rett før sist jul at vi fikk den tunge beskjeden om at det ikke var noe mer de kunne gjøre, og at han kun hadde noen få måneder igjen. Dette har vært en veldig tøff periode både for ham, meg og vårt eneste barn, en liten datter på 7 år. Mannen min har vært svært dårlig under denne perioden og bare vært sengeliggende. Han hadde sterke smerter i tillegg, så på en måte er vi litt glade for at han er død nå sånn at han slipper å ha det vondt noe mer. Vi er glade på hans vegne for at han nå er i et mye bedre sted, i en smertefri himmel. Men aller mest er vi veldig triste. Han gikk bort så altfor ung av en krefttype de fleste overlever. Både jeg og datteren vår har grått masse helt siden lørdag, og hun har selvfølgelig fått slippet å gå på skolen denne uka her sånn at hun kan få sørge i fred hjemme med meg. Mens vi har sittet hjemme og grått har jentungen spurt meg masse om "pappa er i himmelen nå?", og jeg svarer at "ja, det er han, og han skal endelig få møte alle andre i familien og gode venner av ham som har dødd tidligere" mens jeg stryker henne over håret og kinnene og trøster henne, og forteller henne at han har det mye bedre der han er nå. Stakkars oss... og stakkars jenta vår som måtte miste pappaen sin så tidlig. Pga. covid valgte vi å bli hjemme istedenfor å stå ved siden av ham på sykehuset, men jeg fikk høre det på telefonen da han gikk bort. Jeg kjente den dype sorgen og begynte å gråte veldig mye. Og det verste var å fortelle datteren vår at pappa er død, jeg så at hun også ble innmari lei seg og begynte å gråte helt hysterisk. 😢 Denne sorgen kan ta tid å komme over, men vi skal fortsatt prøve å leve et så normalt liv som mulig selv om mannen ikke er her mer. Jeg og jentungen skal finne på mye gøy sammen, og vi tenker kanskje å bestille en tur til Tenerife i sommerferien. Har dere også noen gode råd til hvordan vi kan komme over sorgen så fort som mulig?

Anonymkode: 768c7...3b0

❤️

Anonymkode: 9b6dd...9e5

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke svare for dine følelser. Eller din datters følelser.

Men jeg mistet en gang noen som sto meg nær. Sorgen ble svakere med tiden, men den var der. Det var søvnløse netter da jeg bare lurte på hvorfor, hvorfor, hvorfor. Det er blitt sjeldnere og sjeldnere, nå er det veldig sjelden.

Jeg vet ikke om det er mulig å komme over sorgen raskt.

Men ha forståelse for at datteren kanskje bruker lenger, eller kortere, tid på sorgen enn du gjør.

Så trist at dere mistet han, særlig, som du sier, så ung. Men samtidig godt at du fikk nærhet på en måte likevel.

❤️

Anonymkode: 601dd...d1d

[Anonym bruker]

❤️

Anonymkode: a6f82...f9a

[Anonym bruker]

Kondolerer!

Jeg har også mistet min elskede og min aller nærmeste gjennom mange år.
Det er trist å sørge, men sorgen er en gave. Å komme over den fortest mulig er ikke noe å ønske seg.

Sender deg styrke.

Anonymkode: 41d24...652

[Anonym bruker]

❤️

Anonymkode: cd088...846

[Anonym bruker]

Tid er det eneste som hjelper ❤

Anonymkode: d9a5c...66e

[Anonym bruker]

❤️ Min største medfølelse. Det kunne ha vært meg som hadde skrevet dette. Nesten samme historie. Ønsker deg og barnet ditt alt godt 🌷

Anonymkode: 07c2b...a54

[Anonym bruker]

Kondolerer❤️Så vakkert du skriver. Sorg er knallhardt, og man kommer ikke over, man kommer bare gjennom. Plutselig en dag kjenner dere på gleden igjen. Det blir bedre, jeg lover!

Jeg fant trøst i dette vakre diktet da jeg mistet barnet mitt:
 

Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk.

Iben Sandemose

Anonymkode: 72736...780

[Anonym bruker]

❤️

Anonymkode: e862e...6d2

[Anonym bruker]

Kondolerer💕 

Sorg er desverre ikke noe man kommer over, det er noe du lærer deg å leve med. Noen ganger er den sterkere og noen ganger er den svakere. 

Anonymkode: ff3cc...e8c

[Anonym bruker]

Kondolerer ❤️❤️. Jeg har opplevd det samme. Regn med tunge år fremover, men vit at det kommer til å bli bedre og dere kommer til å kunne være glade igjen. 
 

Anonymkode: c4f4b...d60

[Anonym bruker]

❤️

Anonymkode: aebf9...d9d

[Anonym bruker]

Kondolerer.

Men fikk dere virkelig ikke være der i de siste timene og han måtte dø alene på grunn av covid?? 

Anonymkode: 505b4...77c

[Anonym bruker]

Kondolerer. 

Jeg tror ikke det er mulig, eller burde være noe mål, å komme over sorgen "fortest mulig".

Men hun er et barn, og barn har det de kaller "delfinsorg", de hopper opp og ned i sorgen, og har en velsignet evne til å leve i nuet. Så ikke hold henne hjemme fra skolen så lenge, hun trenger å være med venner og tenke på andre ting. Barn klarer fint å sørge det ene sekundet, og leke ubekymret det neste, deres hjerne tenker oftest bare på en ting om gangen, og det er lov å legge vekk sorgen litt og tenke på andre ting.

Det må du formidle klart til henne, at hun sørger like mye, og savner pappa like mye, selv om hun leker og er glad, og glemmer litt å tenke på det hele tiden. Det er sånn hjernen hennes virker og det er helt greit.

Hun skal ikke ha dårlig samvittighet eller føle hun må trøste deg, la henne leke med venner, gå på skolen osv, og støtt og trøst henne når bølgedalene kommer, gjerne på kvelden og når det ikke skjer andre ting.

Kreftforeningen har mange gode råd og kan være en fin støtte i denne tiden.

Etterhvert lærer dere begge å leve med sorgen. Den blir ikke borde, men den blir en akseptabel livsledsager som ikke krever alle tanker og følelser hele tiden. Den vil ligge som en sorg i dere, men trenger ikke tas frem og "dyrkes" hele tiden, det er greit at den er helt i bakgrunnen og ikke påvirker livene deres negativt lenger.

Det første året er verst, første bursdagen, første 17.mai, første jul, første sommerferie osv osv uten han, men så blir det også en vane, at han ikke er der.

Dere kommer dere gjennom det, gi plass til sorg og savn, og gi plass til latter, gode minner og glede også. Livet går videre.

Anonymkode: f1814...3e6