Hvordan tåle avvisning fra venn?

[Anonym bruker]

Jeg har blitt avvist av en venn (jeg er psykisk syk ) og jeg takler det hele veldig dårlig. Jeg er i utgangspunktet særdeles redd for å bli avvist og det gjør utrolig vondt. 

Tips til hvordan jeg kan legge det av meg og se fremover?

Anonymkode: c9752...a3a

[LillaGorilla♥♥]

Har du noen andre du kan støtte deg på?

Avvisning er vondt, også i voksen alder. Man blir som det lille barnet i skolegården som ingen ville være sammen med. Og vennskapsbrudd kan føles like ille som annen kjærlighetssorg. Men det går over, du må bare gi det tid.

Og så hjelper det å fokusere på det man har, fremfor hva man har mistet, og på de som ønsker deg i livet sitt. Som voksen kan man jo velge sine venner, på godt og vondt. Noen ganger blir man dessverre valgt bort, sånn er det bare. 
Sender deg en klem og håper du finner nye, gode venner ❤️

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har blitt avvist av en venn (jeg er psykisk syk ) og jeg takler det hele veldig dårlig. Jeg er i utgangspunktet særdeles redd for å bli avvist og det gjør utrolig vondt. 

Tips til hvordan jeg kan legge det av meg og se fremover?

Anonymkode: c9752...a3a

Er det engangstilfelle eller har du blitt avvist flere ganger av samme person? Hvis det har skjedd en gang, bør du la det gå. Skjer det regelmessig, bør du tenke på om denne "vennen" er verdt å ha, når han/hun kun er interessert i å ha solskinnsvenner.

[Anonym bruker]

LillaGorilla♥♥ skrev (55 minutter siden):

Har du noen andre du kan støtte deg på?

Avvisning er vondt, også i voksen alder. Man blir som det lille barnet i skolegården som ingen ville være sammen med. Og vennskapsbrudd kan føles like ille som annen kjærlighetssorg. Men det går over, du må bare gi det tid.

Og så hjelper det å fokusere på det man har, fremfor hva man har mistet, og på de som ønsker deg i livet sitt. Som voksen kan man jo velge sine venner, på godt og vondt. Noen ganger blir man dessverre valgt bort, sånn er det bare. 
Sender deg en klem og håper du finner nye, gode venner ❤️

Tusen takk for fint svar❤

Anonymkode: c9752...a3a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Tusen takk for fint svar❤

Anonymkode: c9752...a3a

Du høres akkurat ut som meg. Jeg føler med deg 💜

Anonymkode: 53001...6d3

[Anonym bruker]

Kanskje du kan bruke opplevelsen til å utvikle deg selv. Hvis man har en «needy» personlighet, så vil den bryte ned alle relasjoner. 
Det blir som å leve med en kontrollerende partner som har regnskap på alt. Mennesker orker ikke dette. 
Hvis jeg har venner som blir trist eller sur fordi jeg finner på ting med andre uten de av og til, så kuttet jeg de ut. 
Det er brutalt. Men jeg orker det ikke.

Anonymkode: 40aa5...080

[Anonym bruker]

LillaGorilla♥♥ skrev (1 time siden):

Har du noen andre du kan støtte deg på?

Avvisning er vondt, også i voksen alder. Man blir som det lille barnet i skolegården som ingen ville være sammen med. Og vennskapsbrudd kan føles like ille som annen kjærlighetssorg. Men det går over, du må bare gi det tid.

Og så hjelper det å fokusere på det man har, fremfor hva man har mistet, og på de som ønsker deg i livet sitt. Som voksen kan man jo velge sine venner, på godt og vondt. Noen ganger blir man dessverre valgt bort, sånn er det bare. 
Sender deg en klem og håper du finner nye, gode venner ❤️

Jeg lurer på om dem som avviser sånn vet hvordan det føles, har tenkt på hvordan det kjenns for den som utsettes for det? Skjer det ofte nok kan det få noen til å bikke over…. Spesielt om mann sliter fra før. For meg var det nesten som verdens undergang. Heldigvis er jeg vant å klare meg aleine.

Anonymkode: 64104...ac5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Kanskje du kan bruke opplevelsen til å utvikle deg selv. Hvis man har en «needy» personlighet, så vil den bryte ned alle relasjoner. 
Det blir som å leve med en kontrollerende partner som har regnskap på alt. Mennesker orker ikke dette. 
Hvis jeg har venner som blir trist eller sur fordi jeg finner på ting med andre uten de av og til, så kuttet jeg de ut. 
Det er brutalt. Men jeg orker det ikke.

Anonymkode: 40aa5...080

Dette er en dårlig måte å møte HI på. Det blir som victimblaming. Vennen som har avvist kan like godt om ikke mer sannsynlig, være den som har ting å jobbe med. 

Det HI bør tenke er at det er vennens tap. Rett og slett. 

Anonymkode: 22b27...c94

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Kanskje du kan bruke opplevelsen til å utvikle deg selv. Hvis man har en «needy» personlighet, så vil den bryte ned alle relasjoner. 
Det blir som å leve med en kontrollerende partner som har regnskap på alt. Mennesker orker ikke dette. 
Hvis jeg har venner som blir trist eller sur fordi jeg finner på ting med andre uten de av og til, så kuttet jeg de ut. 
Det er brutalt. Men jeg orker det ikke.

Anonymkode: 40aa5...080

Dette har jeg også opplevd. Når forventningene og «viktigheten» av relasjonen er i utakt, og den som holder regnskap med alt samvær også er den som tåler fraværet dårligst, så spiser det opp alt som var godt i relasjonen. Vennskap skal være et avslappet samvær, ikke plikter, anklager og skyldfølelse.

Anonymkode: 2e692...03a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg lurer på om dem som avviser sånn vet hvordan det føles, har tenkt på hvordan det kjenns for den som utsettes for det? Skjer det ofte nok kan det få noen til å bikke over…. Spesielt om mann sliter fra før. For meg var det nesten som verdens undergang. Heldigvis er jeg vant å klare meg aleine.

Anonymkode: 64104...ac5

Men vil du at folk som ikke ønsker å være venn med deg skal fortsette å spille rollen bare for å ivareta dine følelser, da? 

Anonymkode: 2e692...03a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Men vil du at folk som ikke ønsker å være venn med deg skal fortsette å spille rollen bare for å ivareta dine følelser, da? 

Anonymkode: 2e692...03a

SÅ klart ikke. Men det ikke noen god følelse uansett, Som Lillagorilla sier så føler man seg som barnet som ingen vil være med, og man føler seg helt verdiløs og forlatt. Det er vondt uansettog gjør noe med sjøltilliten

MErker bare at folk ofte er veldig lite inkluderende og forståelsesfulle, kanskje det er nordmenn sin måte. Eller damer, føler damer er litt "verre" enn menn der. Uansett er det vel bare sånn at den eneste man egentlig kan stole på her i livet er en selv?

Anonymkode: 64104...ac5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg lurer på om dem som avviser sånn vet hvordan det føles, har tenkt på hvordan det kjenns for den som utsettes for det? Skjer det ofte nok kan det få noen til å bikke over…. Spesielt om mann sliter fra før. For meg var det nesten som verdens undergang. Heldigvis er jeg vant å klare meg aleine.

Anonymkode: 64104...ac5

Det er det ikke sikkert at de gjør, men så er det heller ikke sikkert at de mener det sånn heller? Det er ikke alltid det er vondt ment, det bare ble sånn. Da må man jo bare akseptere det, man kan ikke tvinge andre til å være venner med en eller like en. 

Man vil uansett aldri komme like godt overens med alle, og man vil ikke beholde alle sine venner for alltid. Av ulike grunner. Noen ganger er det kanskje den andres feil, andre ganger ens egen feil. Eller ingens feil i det hele tatt. Livet er alltid i endring, og man får bare henge med og gjøre det beste ut av det. Og finne seg en flokk som ønsker å være med en. Den trenger jo ikke være så stor alltid, det holder med noen gode få. Håper for din, og HI sin del, at dere har det.  

Anonymkode: 64104...ac5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Du høres akkurat ut som meg. Jeg føler med deg 💜

Anonymkode: 53001...6d3

Skulle egentlig sitere deg her  på mitt forrige svar og la ved noen tanker jeg plutselig fikk om dette

Anonymkode: 64104...ac5

[Anonym bruker]

En venn, mener du en venninne , eller en mann som har egen familie og kanskje har måtte sette grenser for å ikke bli for involvert, eller tråkke over hva som er akseptabelt? 
 

Anonymkode: da669...2ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

En venn, mener du en venninne , eller en mann som har egen familie og kanskje har måtte sette grenser for å ikke bli for involvert, eller tråkke over hva som er akseptabelt? 
 

Anonymkode: da669...2ee

Jeg mener ikke at du har vært forelsket, men det kan fort bli et «problem» om man begynner med meldinger av type «det er bare du som forstår meg» , osv. 

Jeg har så nære venninner, men jeg sier ikke til dem at de er den eneste for meg for eksempel, kan du ha uttrykt deg på en måte som oppleves litt for intens? Rart å bli avvist om du ikke ser en grunn til det, håper det ordner seg 

Anonymkode: da669...2ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Kanskje du kan bruke opplevelsen til å utvikle deg selv. Hvis man har en «needy» personlighet, så vil den bryte ned alle relasjoner. 
Det blir som å leve med en kontrollerende partner som har regnskap på alt. Mennesker orker ikke dette. 
Hvis jeg har venner som blir trist eller sur fordi jeg finner på ting med andre uten de av og til, så kuttet jeg de ut. 
Det er brutalt. Men jeg orker det ikke.

Anonymkode: 40aa5...080

Det der er det samme som å si at det er jenter sin skyld at de stakkars mennene blir fristet til å voldta. 

Anonymkode: 038c8...466

[Anonym bruker]

Du sier ikke så mye om hva som skjedde kun at du er blitt avvist. Jeg har vært der selv. Et problem jeg har innsett at jeg har er at jeg sliter mye med ensomhet så når jeg endelig tar mot til meg å inviterer noen med på noe så har det blitt veldig sårt når de kommer med beskjed at de ikke kan være med. Før ble jeg ekstremt skuffet når dette skjedde og kunne finne på å ta enda mer avstand fra folk. Nå må jeg minne meg selv på at ikke alle kan være med på alt alltid, det er ikke så farlig å få nei, det at jeg reagerer på det betyr ikke at de mener noe vondt med det i det hele tatt, slik er bare livet av og til. 

Så hva skjedde egentlig? Hvem avviste deg? Og var det noen grunn til dette? 

Klem. 

Anonymkode: 038c8...466

[Anonym bruker]

Kanskje denne vennen har avvist sykdommen og ikke deg? Jeg har vokst opp med en psykisk syk person og har blitt «misbrukt» (klandret for mye, vært klagemur osv) jeg takler svært dårlig psykisk syke mennesker. Jeg skrur av rett og slett. Jeg føler et fysisk ubehag når folk som sliter kommer for nær/krever for mye. Livredd for å havne i samme rolle. Psykisk sykdom kan være vanskelig for mange. 
 

Anonymkode: 821ed...a40

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

SÅ klart ikke. Men det ikke noen god følelse uansett, Som Lillagorilla sier så føler man seg som barnet som ingen vil være med, og man føler seg helt verdiløs og forlatt. Det er vondt uansettog gjør noe med sjøltilliten

MErker bare at folk ofte er veldig lite inkluderende og forståelsesfulle, kanskje det er nordmenn sin måte. Eller damer, føler damer er litt "verre" enn menn der. Uansett er det vel bare sånn at den eneste man egentlig kan stole på her i livet er en selv?

Anonymkode: 64104...ac5

Det er jo ikke en god følelse å søke et fellesskap som ikke finnes, eller et fellesskap der man ikke har en plass.

Men jeg syns det blir drøyt å si "typisk nordmenn" eller "typisk kvinner" om sånt. Selv har jeg et stort nettverk - jeg kjenner mange mennesker. VELDIG mange mennesker. Jeg er dessuten super-ekstrovert og blir hele tida kjent med nye også. Jeg kan ta en kaffe med nesten hvem det skal være; er personen sjenert sørger jeg for å lytte og spørre sånn at hun/han kommer til, og er personen utadvendt følger jeg temaet de vil prate om og lar samtalen vandre med meg på laget. Jeg er også veldig glad i smil og latter, og ser humoren i det aller meste.

Det betyr at mange syns det er morsomt å være der jeg er. De setter seg ved siden av meg på festen, fordi de vet at de får det gøy da. De ringer meg når de er i krise, for de vet at jeg kan lytte til dem. Dette og mye mer er del av min hverdag, fordi jeg er så sosial som type.

Men det betyr faktisk ikke at alle de jeg blir kjent med har "rett" til en bit av meg. De har ikke rett til min omsorg eller til å bli venn med meg og ta en nær posisjon hos meg. De har egentlig ikke krav på mer enn at jeg er hyggelig og høflig når vi møtes. Ikke alle har den kjemien jeg trenger for å bli deres "ekte" venn, og ikke alle kan regne med å ha meg i livet sitt i årevis framover. Jeg har også selv lov til å like og mislike folk, til å oppsøke eller unngå folk, jeg har lov til å trekke meg tilbake og jeg har lov å foretrekke noen framfor noen andre. 

Det er så klart ikke noe OK hvis man føler seg avvist på en ufin måte. Men den som du så gjerne vil møte, har også lov til å ta valg i sitt sosiale liv, og har lov til å rangere sine venner fra de nærmeste til de mest perifere. Kanskje vil du ha henne nærmere enn hun vil ha deg. Det er faktisk sånn livet er. Jeg kan ikke late som om alle betyr like mye eller at kjemien og kontakten er 100% hver eneste gang. Jeg er bare et menneske, og det er denne vennen også. 

 

Anonymkode: 2e692...03a