Ville du styrt unna personer som sliter psykisk?

[Anonym bruker]

Tenker da i forhold og som venn. 
 

Og hvorfor? 

Anonymkode: 46f07...53e

[Anonym bruker]

Det kommer an på. Vrangforestillinger og depresjon er kvelende over tid. Da må vedkommende i alle fall ha aktivt pågående profesjonell hjelp så ikke vennskapet blir enveiskjøring og vennskapet blir terapeut.

Anonymkode: 35b2b...7d7

[Anonym bruker]

Ja, jeg har samme krav til dem som andre, og det er at han ville hatt selvinnsikt, et visst kunnskapsnivå og humoristisk sans. Det er det viktigste, og kanskje litt viktigere om de sliter psykisk. 

Anonymkode: cc30e...80e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg har samme krav til dem som andre, og det er at han ville hatt selvinnsikt, et visst kunnskapsnivå og humoristisk sans. Det er det viktigste, og kanskje litt viktigere om de sliter psykisk. 

Anonymkode: cc30e...80e

Det skulle stått nei først! 

Anonymkode: cc30e...80e

[Anonym bruker]

Personer som «sliter psykisk» er like forskjellige som friske personer, så det kan jeg ikke svare på. Har ei frisk venninne som driver meg til vanvidd og ei dypt deprimert venninne som gjør eksakt det samme, men i begge tilfeller kommer det jo av personligheten deres - ikke av sykdommen. 

Anonymkode: c0daf...719

[Anonym bruker]

Hadde holdt meg langt unna! 

Anonymkode: 0803e...a5b

[Anonym bruker]

Om jeg hadde valget, så klart! Man ØNSKER vel ikke å ha noen som sliter psykisk i sin omgangskrets?

Anonymkode: f994b...168

[Anonym bruker]

Skilles jeg kommer jeg ikke til å gå inn i et nytt forhold med en psykisk syk partner. Det er så tungt. Ei venninne måtte jeg bare avslutte vennskapet med. Hu åt meg opp. Hadde hvertfall tenkt meg om både 10 og 100 ganger.

Anonymkode: f1e7f...cdc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Personer som «sliter psykisk» er like forskjellige som friske personer, så det kan jeg ikke svare på. Har ei frisk venninne som driver meg til vanvidd og ei dypt deprimert venninne som gjør eksakt det samme, men i begge tilfeller kommer det jo av personligheten deres - ikke av sykdommen. 

Anonymkode: c0daf...719

Forstår meg ikke på folk som holder på vennskap viss den andre parten driver til vanvidd. Da er du nesten slem mot dem... Hvorfor gjør du det? 

 

Anonymkode: 7a2a8...9e1

[Anonym bruker]

Da jeg slet psykisk etter en god del ting som inntraff samtidig, snudde alle seg bort. Absolutt alle. Jeg stod der alene og måtte takle noe av det tøffeste jeg noen gang har opplevd uten noen form for støtte. 

Ja, det kan være slitsomt å omgås noen som sliter psykisk, men det betyr så vanvittig mye for personen at man bør bite tennene sammen og bidra. For alt man vet kan man være den avgjørende faktoren for å forhindre et selvmord. 

Anonymkode: 30356...961

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Om jeg hadde valget, så klart! Man ØNSKER vel ikke å ha noen som sliter psykisk i sin omgangskrets?

Anonymkode: f994b...168

Så du har 100 prosent garanti for at du aldri vil slite psykisk? Eller du synes det er greit at hele din omgangskrets ditcher deg hvis det skjer? 

Anonymkode: 30356...961

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Så du har 100 prosent garanti for at du aldri vil slite psykisk? Eller du synes det er greit at hele din omgangskrets ditcher deg hvis det skjer? 

Anonymkode: 30356...961

Nå må du ikke gå helt på svarthvittsnørra her, da. Hun sier ikke at hun kategorisk vil droppe venner med problemer, men at hun GITT ET VALG vil slippe. Man har allerede tatt det valget hvis man allerede er venner. Da vil mange vennskap vedvare, men enkelte av dem vil man slites så mye ned av over så lang tid at det ikke er verd det, det er ikke nok igjen. Du var vel en sånn, da.

Anonymkode: 35b2b...7d7

[Anonym bruker]

Nå er det jeg som sliter psykisk, og jeg belaster aldri vennene mine med noe, og jeg er ikke klar for forhold, og har ikke vært det de siste 6-7 årene. Jeg takler alt alene, og venner får bare tåle at jeg isolerer meg og ikke vil snakke med noen i perioder. 

Anonymkode: 393e0...8cf

[Anonym bruker]

Nei, i grunnen ikke. Jeg har en mann som ble utbrent og to venninner som periodevis sliter psykisk. De er gode som gull og trenger bare noen som forteller de at de er verdt noe for andre. Det er i hvert fall min erfaring, forståelse og anerkjennelse for at det er vanskelig, så snur vi gjerne over på hva jeg synes godt om de. For jeg beundrer de mange ganger for hva de står i, hvor hardt de forsøker og hvor bra folk de er ellers. Det fungerer alltid, få det ut og deretter snu fokus. 

Anonymkode: f968b...f00

[Anonym bruker]

Jet har en mamma, en pappa og en søster som sliter psykisk, og gjør selvfølgelig det jeg kan for å støtte og hjelpe 

Men gud, jeg river meg i håret av frustrasjon av og til altså. Jeg har evig nok med dem og ville ikke aktivt gått inn i et forhold med noen som sliter nei. 

Skulle mannen få en psykisk knekk ville jeg selvfølgelig ikke gå fra han, men hadde hab hatt en psykisk utfordring før vi ble sammen hadde vi ikke blitt sammen.

Jeg som selv har vokst opp i et hjem med psykisk sykdom ville ikke fått barn med en som var psykisk syk.

Anonymkode: dab81...0cf

[Anonym bruker]

Det er mange som sliter psykisk,  men som kun sier det til noen få. Dere er mange som er venn med en som sliter psykisk, men dere vet det ikke.

Min mann har angst, men hvem skulle visst det. Hverken jeg eller han visste det før han begynte hos psykolog. Jeg har vært samboer med han i 5 år uten å vite.

 

Anonymkode: a57b3...6e7

[Anonym bruker]

Jeg har flere bekjente som sliter psykisk, noe er uføre pga dette og de fleste av deres nære har ikke noe problem med å være deres venn/bekjent/partner.

Det som jeg tror er forskjellen på om venner og partner klarer å stå i det er hvordan de blir behandlet og hvor langvarig dette er. Noen blir f.eks. helt oppslukt av offerrollen og kommer seg ikke ut av denne. De skal hele tiden fortelle i timevis om hvor fælt de har det og at ingen forstår dem (inkludert de som prøver å være der for dem). Alt kan vendes til noe negativt, selv de meste positive ting (objektivt sett). De går gjerne ikke til psykologer og bruker venner eller familie som det i stedet og de viser ikke takknemlighet, men tar alt som en selvfølge (for det er jo dem det er synd på).  Man kan stå i slike forhold en stund, men blir det veldig langvarig så er det dessverre mange som enten går ned selv eller må sette grenser og trekke seg helt eller delvis unna. 

Om jeg skulle funnet meg en ny ektefelle hadde jeg nok ikke orket å gå inn i et forhold med en som kronisk trengte at jeg var der for han, men som aldri hadde mulighet/helse til å være der for meg. Der alt måtte tilpasses til denne som en selvfølge, der jeg og alt ekstra jeg måtte gjøre ble sett som en selvfølge og der personen bare orket å se seg selv. Der jeg hadde vært terapeut og pleier og det ikke hadde vært rom for å være kjærester og der det ikke hadde vært rom for meg. Og der det gjerne var manipulasjon og trusler (f.eks. om selvmord) for at personene skulle få det som den ville.

Mildere sykdom der jeg også ble sett kunne jeg ha orket eller kraftigere sykdom over kortere tid. Venner har man større mulighet til å regulere forholdet til, så der kan man våge mer og sett hvordan det gikk.    

Anonymkode: f3e3a...e61

[Anonym bruker]

Nei, men det kommer jo selvfølgelig an på graden. Noen som er alvorlig psykisk syke, ønsker jeg ikke å bli venner med.

Men hvis en venninne mister mannen sin, og derfor sliter en del psykisk det første året, så selvfølgelig er jeg der for henne, og støtter.

Men det er jo mange med psykisk sykdom som fungerer fint. Jeg er selv psykisk syk, men svært få vet om det, da jeg fungerer veldig fint. Nå har jeg jobbet med dette i flere år, og vet hva jeg må gjøre for å ha det best mulig. Og jeg er en god venn, og kjæreste. 

Anonymkode: e9c31...159

[Anonym bruker]

Folk jeg allerede har i livet mitt; nei. Der ville jeg støttet så godt jeg kunne med mindre de ble farlige, eller det ble alt for destruktivt over lang tid. Nye bekjentskap; kommer an på hva slags psykisk sykdom og hvor alvorlig den er. 

Anonymkode: 0ed97...ea0

[Anonym bruker]

Ja, hvis det innebærer mye involvering fordi jeg er så på limit selv psykisk. Klarer meg akkurat nå, men en eller to små belastninger til så tror jeg angst og depresjons helvete kommer.

Anonymkode: 35058...838

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst, depresjon og generaliserende angst. Men det er det bare ei som vet om, og hun står heldigvis ved min side i tykt og tynt. Jeg sliter ingen ut pga det, og det forventer jeg ikke at noen gjør med meg heller. Jeg snakker kanskje 5% om hvordan jeg har det, 95% bruker jeg på å høre hvordan andre har det, og snakker positivt om mitt eget liv

Noen som er altoppslukende er slitsomt uansett sykdom eller ei

Anonymkode: da288...f31

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Forstår meg ikke på folk som holder på vennskap viss den andre parten driver til vanvidd. Da er du nesten slem mot dem... Hvorfor gjør du det? 

 

Anonymkode: 7a2a8...9e1

Hva betyr dette innlegget, egentlig? Er jeg slem fordi jeg ikke nekter å være venn med dem mer, mener du?

Anonymkode: c0daf...719

[Anonym bruker]

Iflg. offentlige tall:

En tredjedel av den voksne befolkningen rammes av psykisk lidelse i året.

Ca. halvparten rammes av psykiske lidelser i løpet av livet.

Skal man kutte ut alle som sliter så blir alle til slutt sittende så alene at isolasjon under koronaen vil bli sett på som storfest

De fleste psykiske lidelsene kan forebygges, og er ofte også avhengige av at den enkelte har et miljø rund seg, et nettverk, eller jobber for å få seg et slikt nettverk på sikt.

Anonymkode: d1afb...734

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hva betyr dette innlegget, egentlig? Er jeg slem fordi jeg ikke nekter å være venn med dem mer, mener du?

Anonymkode: c0daf...719

Sjølvsagt.. Hvorfor er du venn med folk som driver deg til vanvidd? Tror du dem ønsker å være venn viss sannheten hadde kommet fram..? Syns det er respektløst. Kjempe dårlig gjort. Hadde blitt skuffa om jeg fant ut av folk ikke kutta meg ut om jeg dreiv dem til vanvidd. 

Anonymkode: 7a2a8...9e1

[Anonym bruker]

Må si ja. Hadde en venninne som hadde så mye problemer at det begynte å gå utover meg. I tillegg var hun veganer, ikke at det har så mye å si, men det hjalp ikke når det kom på toppen av det hele... Ingenting var godt nok. Jeg orket ikke mer. 

Anonymkode: a7f82...a95