Mann som ikke viser interesse for kona som person

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann som er perfekt på nesten alt - han er snill, flink til å løse konflikter, glad i sex, ansvarlig, avholdsmann, kjekk, har vanvittig god sans for humor og er veldig god mot barna mine. Men det er et men der - han virker totalt uinteressert i meg og det jeg driver med. Hver gang jeg forteller ham noe som opptar meg, om hobbyene mine, om det jeg er bekymret for, så lytter han i 30 sekunder før han mister interessen helt og ikke klarer å følge med. Alle andre temaer kan vi diskutere i timevis, han engasjerer seg og viser mye interesse. Men med en gang det er snakk om noe som involverer meg, så er det full stopp. 

Av en grunn som jeg ikke ønsker å nevne her har jeg veldig liten omgangskrets, og jeg har ingen familie bortsett fra mann og barn. Mannens manglende interesse for meg gjør at jeg ofte føler meg ensom og alene i det jeg driver med, det jeg tenker på. Jeg har liksom ingen å bruke til "brainstorming" før jeg tar store avgjørelser. På min side viser jeg interesse for ham, spør og graver hvis jeg ser det er noe som plager ham, prøver å backe ham opp i prosjektene hans og er støttende. Derfor føles det veldig gjensidig.
 

Så spørsmålet er egentlig om det er flere med slike menn og liten/ingen omgangskrets, hvordan dere takler det og om dere har noen triks til å ikke føle seg så alene med tankene sine og være sin egen støtte i alt man gjør. 

Anonymkode: 17e18...8b0

[Anonym bruker]

Har du vært veldig pen? 

Anonymkode: bccf0...a84

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Har du vært veldig pen? 

Anonymkode: bccf0...a84

Nei, jeg har aldri vært pen, heller under gjennomsnittet.

Anonymkode: 17e18...8b0

[Anonym bruker]

Jeg ville fått ham med i parterapi, som forebyggende tiltak. Slik du beskriver det er det jo reell fare for at du/dere driver helt fra hverandre. Noe av det viktigste i et forhold er jo det å føle seg sett av partneren.

Anonymkode: bddf9...357

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg ville fått ham med i parterapi, som forebyggende tiltak. Slik du beskriver det er det jo reell fare for at du/dere driver helt fra hverandre. Noe av det viktigste i et forhold er jo det å føle seg sett av partneren.

Anonymkode: bddf9...357

Vel, han ser meg på alle andre måter enn akkurat det. Han forteller meg at jeg er vakker, merker hvis jeg sminket meg, sier takk hvis jeg gjør noe fint for ham. Men forebyggende parterapi er jo gull verdt, så det vurderes  

Anonymkode: 17e18...8b0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Vel, han ser meg på alle andre måter enn akkurat det. Han forteller meg at jeg er vakker, merker hvis jeg sminket meg, sier takk hvis jeg gjør noe fint for ham. Men forebyggende parterapi er jo gull verdt, så det vurderes  

Anonymkode: 17e18...8b0

Med å bli sett tenker jeg mer på å bli sett som person, ikke det ytre. At den andre er interessert i deg, er oppmerksom på hvordan du har det, hva som er viktig for deg, møter deg på dine følelser og behov. Dette beskriver du ikke noe av.

Mulig dere kan forstå hverandre litt bedre om dere tester for å se hvilket kjærlighetsspråk hver av dere har som det dominerende. Det er et godt utgangspunkt for å forstå hverandre bedre. Vi gi ofte kjærlighet på samme måte som vi selv trenger å motta det for å føle oss elsket. Og da kan man ende med å tro at man viser kjærlighet på alle måter uten at partneren føler seg elsket, fordi den vektlegger helt andre ting som viktigst for å føle seg elsket. Det lå tester på nett man kunne ta tidligere, uansett ligger det ute en god del informasjon om de ulike "språkene". Det kan gi et godt utgangspunkt for å snakke med hverandre (helt uten "du gjør alltid/aldri"...) og forstå både dere selv og hverandre. Vi har alle deler av alle kjærlighetsspråk (og det finnes sikkert flere enn fem også, men det er nok de viktigste), men de fleste har ett som hovedspråk, ev. to, og legger langt mindre vekt på de andre. Vet man hvilket språk man selv og partneren har som sitt viktigste, så er det lettere å forstå både hva en selv og den andre trenger, og hvordan kommunisere dette og ikke minst vise den andre at man elsker den andre på en måte som gjør at den føler seg elsket.

Virker jo som om det er mye bra mellom dere ellers, så kanskje er det bare noe så enkelt som skal til?

Anonymkode: bddf9...357

[Anonym bruker]

Dessverre så syns jeg de fleste menn er sånn. De er engasjerte og snakkesalige i temaer som opptar dem selv, de er ofte litt sånn deltids-autistiske. Men når det beveger seg ut av deres egen interessesfære, blir de som Homer Simpson: inni hodet dere skramler det en aperobot med ei tromme, og da slutter de å høre.

Eksen min kunne reise seg når jeg var midt i en setning og si "det der er ikke så veldig interessant for meg", før han viftet med hånden og forlot rommet. Det var på én side dypt pinlig og ydmykende, og samtidig så utrolig bunn trist. Jeg ble sint av at han ydmyket meg sånn, og samtidig utrolig lei meg over å være en så irrelevant person i hans liv at han ikke engang gadd å høre meg fullføre en setning. (Det er vel ingen overraskelse at han er en eks. Han fikk totalt panikk og ble dobbelt så snakkesalig og klar for samtale da han forsto at jeg var på vei ut, men da var det ikke noe igjen å redde. Han hadde ødelagt det jeg en gang følte for ham.)

Jeg har en kjæreste nå som også kan virke som om snakketøyet går på autopilot når han begynner å snakke om sine egne ting. Men han mister i alle fall ikke hørselen med det samme jeg tar opp mine emner. Og jeg kan faktisk også gi ham korrigering, og si at "nå tror du at vi har prata 50/50% her, men det er vel heller riktig å si at du har snakka 70% av tida og jeg har snakka 30. Så nå skal du kanskje ta deg tid til å lytte litt også!" Da tar han det til seg - innimellom litt snurt, men han tar det til seg.

Anonymkode: 77b39...019