Jeg er så innmari lei meg nå.

[Anonym bruker]

Jeg klager sjeldent. Jeg børster av meg buksa, bretter opp ermene, og hopper opp på hesten igjen. Hver eneste dag. Får alltid høre at jeg er positiv og har stå på vilje. Jeg klarer å se det fine i livet, selvom jeg er alltid er syk. Det er noe med cellene mine som gjør at jeg har "alt." Me, fibro, kronisk migrene, spiserørsbrokk, astma, mye allergier, noe revmatisk de ikke har funnet ut av, krystallsyke, ibs-irritasjons tarm, pstd, langvarig hjernerystelse, angst og depresjon - går fint å leve med det, sliter med hormoner, kronisk bihulebetennelse, kjeve problematikk, ødelagte muskler i nakke og skuldre etter ulykke, kan ikke vaske opp og dusje uten å bli fryktelig dårlig,endometriose, jeg må ta celleprøver hver 3.mnd pga noen sykdommer , har plutselig begynt med panikkanfall. pluss ca. 5 andre ting til. 😂

Dette prøver jeg da å leve med. Så godt jeg kan. Tåler lite medisner, så må bare bite tennene sammen, slå knyttneven i puta av og til når jeg er alene, grine en skvett på badet , og så opp på hesten igjen. 

For ett par dager siden hadde jeg fire panikkanfall etter at jeg hadde vært hos legen tidlere på dagen. Fikk to ganske alvorlige diagnoser da jeg var der. Og nedslående beskjed om at jeg er vanskelig å medisinere.

Da barna var lagt, kom tårene. Jeg satt i sofaen sammen med mannen min, og alt bare kom. Jeg sa at jeg var redd, sliten, ja, en maks 2 minutters utblåsning om at jeg hadde det litt  vanskelig akkurat nå. Kom noen tårer og litt hikst. Sa at jeg følte meg som en byrde. At jeg følte at jeg ikke var god nok. Da reiste han seg bare opp, og sa :" Nå spiser vi kveldsmat og ser noe på tv." Jeg ble helt paff. Jeg som aldri klager. Ber om lite. Ber sjelden om hjelp. Så får jeg dette i retur? Etter snart 20 år sammen. Jeg turte endelig å åpne meg opp. Ingen som vet hvordan jeg egentlig har det. Jeg har tenkt at det hadde vært deilig å slippe dette livet, men jeg vil leve. Jeg har barn.

Ikke en klem. Ikke sette seg ved siden av meg. Han kunne bare tatt hånden min i 2 sek. Det hadde holdt. Ingenting. Ikke noen ord ala :" Dette går bra. Jeg er her. Du er bra. Glad i deg.

Jeg vet at han ikke er tankeleser. Jeg kjenner mannen min. Han er snill, men ikke spesielt snakkesalig eller følsom. En enkel fyr som er fornøyd bare han får middag på bordet.

Jeg har gitt beskjed om hva jeg trenger når jeg er nedfor. En klem. Ett par ord som trygger meg. Det er ikke for mye å forlange av en partner synes jeg. Han vet jo at jeg lever ett "slitsomt" liv. Jeg følte meg enda verre etter at jeg åpnet meg opp. 😔 Han som skal være min nærmeste. 

I dag forklarte jeg at jeg ble lei meg da jeg åpnet meg opp og ikke fikk noe trøst. Da svarte han bare :" ja.. Hva skal jeg si." Så var vi ferdig med det. 🙄

Alt det jeg gjør for han og familien, tross i alle mine plager. Sjeldent jeg klager. Prøver å leve ett normalt liv. Nå føler jeg meg bare dum. Slitsomt for dere å lese alt dette. Jeg har ingen å snakke med. 😔

Anonymkode: edba6...f72

[Anonym bruker]

Hei i natten

Jeg synes mannens reaksjon var... ja, jeg finner ikke riktig uttrykk.

Men for å legge den beste viljen til - når han i dag svarte "ja... hva skal jeg si" - da tenker jeg han føler seg hjelpesløs i situasjonen. Og det kan kanskje forklare hvorfor han bare reiste seg og snudde om til noe praktisk, som å spise kveldsmat og se tv.

For de aller fleste kvinner, og mange menn, så er det jo selvsagt at noen oppmuntrende ord, det å få en omfavnelse, en klem eller noe er det som trengs akkurat der og da.

Men ikke alle har god nok kontakt med egne følelser til å takle slikt. Og noen synes å blir mer klumsete i møte med vanskelige følelser jo nærmere og viktigere den andre er for dem. Kan din mann være slik? Noen menn er jo typisk "fiksere", og når de får en slik nyhet (dine nye diagnoser), så møter de noe de ikke bare kan fikse, og da føler de seg utilstrekkelige. Og kanskje også litt redd, fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere den situasjonen? Noen av disse mennene føler mye, de har bare aldri lært å få det frem.

Jeg tenker det er vanskelig for hvem som helst å leve med sykdom, og spesielt når det blir flere ulike ting å forholde seg til, slik som hos deg. Men det er også utfordrende for nærmeste pårørende å leve med en kronisk syk partner. Det er ikke noen kritikk av deg! Du skriver at du så godt som aldri klager, at du bare gjør alt du må, og biter tennene sammen. Kanskje er det litt av problemet også, at mannen din ikke er vant med at du bryter sammen, at han kanskje ikke har forstått hvor tøft du har det?

Mener på ingen måte å unnskylde mannens reaksjon, ikke bagatellisere den heller! Men får liksom en følelse av at det ikke er en mann som er kald og stygg, selv om måten han reagerte på virket slik. Men det at han dagen etter sa "ja... hva kan jeg si..." får jeg en følelse av var hans umåtelig klossete måte å si at han ikke vet hva han skal gjøre nå?

Vet du, jeg tror det er lurt med parterapi for dere. Og kanskje trenger du en psykolog eller annen fagperson som du kan snakke med, for du har langt mer å bære på enn de fleste! Og så kan dere sammen i parterapi lære dere å kommunisere bedre med hverandre, for det er så viktig når den ene i forholdet er kronisk syk.

Tror jeg ville forsøkt å fortelle mannen det du egentlig har sagt før, at når du har det veldig tøft, så forventer du ikke at han skal kunne fikse noe for deg, bare være en støtte for deg, lytte på deg, holde rundt deg. Fortell ham at når han holder rundt deg, gir deg en klem, så føler du deg bedre, fordi du føler deg mindre alene med sykdommen. Og at han ikke trenger å si så mye, bare være der, gi deg tid, lytte til deg, og heller fortelle deg at han er glad i deg, er der for deg. For når han bare går eller bytter tema, da føler du deg enda mer alene, og det føles som om han ikke bryr seg, selv om han kanskje gjør det, men at det føles som en avvisning når han ikke vet hva han skal si og later som ingenting, selv om du ikke tror han mener det slik. Og så ville jeg sagt til ham at jeg forstod at det er utfordrende å leve med en partner som har kronisk sykdom, og at du forstår at dette nok også er vanskelig for ham, at du har fått enda flere diagnoser, men at dere må finne en måte å greie å kommunisere bedre med hverandre på, fordi det er så viktig for at dere skal fortsette å ha det bra sammen. Få frem at du mener dere begge to trenger det like mye, for du ser også at du kanskje ikke har vært god nok på å formidle at du sliter så mye som du gjør og hva du trenger eller ønsker deg fra ham som partner. Og be om at han blir med i parterapi, slik at dere kan lære dere å kommunisere bedre med hverandre slik at dere kan ha det best mulig fremover i forholdet, sånn at dere gjør det for å slippe å skape unødvendige konflikter eller unødvendig såre eller skuffe hverandre.

Må innrømme at jeg nok ville blitt veldig såret, om jeg hadde opplevd det samme. Men jeg håper jeg hadde greid å tenke noenlunde saklig gjennom det og håndtert det noenlunde som skrevet over, for jeg tror det er veien å gå videre. Men forstår at det føles veldig tøft for deg nå! Det har du god grunn til, for hans manglende reaksjon oppleves som en avvisning, og det er vondt å ikke bli sett av sin nærmeste. Men det kan virke som om han mest av alt ikke aner hvordan han skal takle slikt. Og som du selv sier, det er egentlig ingen som vet hvordan du har det, så kanskje ble han sjokkert over å se noe av smerten din og frykten din, og han ikke vet hvordan han skal takle hverken det eller sine egne lignende følelser rundt din helse og fremtiden?

Du virker som en utrolig god person, og du trenger og fortjener å føle deg sett av mannen din! Men jeg tror en nøytral tredjeperson kan hjelpe dere til å lettere sortere ting og se hvordan begge blir påvirket av din helse. Kanskje du og dere da kan finne en måte å organisere familien på som gjør at du kanskje kan avlastes mer. Det er ikke alltid så lett å være den som så inderlig gjerne vil gjøre alt, men kanskje har det bedre av å gi fra seg noe ansvar, at helsen kanskje trenger det. (snakker delvis av egen erfaring, kronisk syk med div. konkrete, men likevel uforståelige ting for legene, også vanskelig å medisinere fordi diagnose ikke passer i noen bås og at jeg så ofte får mer bivirkninger enn effekt av medisiner)

En del av meg har mest lyst å si at mannen din er en ordentlig fjott som etter så mange år sammen fremdeles ikke greier å gjøre noe så enkelt som å trøste deg, bare være der for deg. Og han er jo det Men samtidig virker han som en som egentlig ikke er så følelsesløs, bare en som stenger alt inne i seg og ikke vet hva han skal gjøre med følelser? Det blir ikke mindre sårende for deg, og du føler deg ikke mindre alene. Men kanskje det er mulig for deg å se at han kanskje ikke mener å såre deg, at han kanskje føler seg maktesløs i situasjonen og er redd for deg, og at det da er enklere for deg å foreslå parterapi for å lære å kommunisere bedre?

Nå er det altfor sent, kanskje alt jeg har skrevet bare ble tull. Om ikke annet, håper du føler deg litt mindre alene og kanskje kan greie å se at det er mulig for dere å få det bedre sammen igjen, men at det krever at dere begge gjør en innsats for å lære å kommunisere bedre med hverandre.

Og du - bli flinkere til å delegere oppgaver i hverdagen. Bli flinkere til å ta deg de små pausene du trenger. Og det er lov å si at i dag er en drittdag. Og alt dette kan du gjøre uten å bli et offer eller uten å slutte å se posivit på livet eller slutte å lete etter de positive glimtene i hverdagen. Men bli litt snillere med deg selv, du må ikke være verdensmester når du sliter så mye som du gjør. Og få mannen med i parterapi, du trenger ikke kalle det parterapi en gang, bare at du tror dere trenger å lære dere å kommunisere bedre sammen.

 

 

 

 

Anonymkode: f6818...b68

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg klager sjeldent. Jeg børster av meg buksa, bretter opp ermene, og hopper opp på hesten igjen. Hver eneste dag. Får alltid høre at jeg er positiv og har stå på vilje. Jeg klarer å se det fine i livet, selvom jeg er alltid er syk. Det er noe med cellene mine som gjør at jeg har "alt." Me, fibro, kronisk migrene, spiserørsbrokk, astma, mye allergier, noe revmatisk de ikke har funnet ut av, krystallsyke, ibs-irritasjons tarm, pstd, langvarig hjernerystelse, angst og depresjon - går fint å leve med det, sliter med hormoner, kronisk bihulebetennelse, kjeve problematikk, ødelagte muskler i nakke og skuldre etter ulykke, kan ikke vaske opp og dusje uten å bli fryktelig dårlig,endometriose, jeg må ta celleprøver hver 3.mnd pga noen sykdommer , har plutselig begynt med panikkanfall. pluss ca. 5 andre ting til. 😂

Dette prøver jeg da å leve med. Så godt jeg kan. Tåler lite medisner, så må bare bite tennene sammen, slå knyttneven i puta av og til når jeg er alene, grine en skvett på badet , og så opp på hesten igjen. 

For ett par dager siden hadde jeg fire panikkanfall etter at jeg hadde vært hos legen tidlere på dagen. Fikk to ganske alvorlige diagnoser da jeg var der. Og nedslående beskjed om at jeg er vanskelig å medisinere.

Da barna var lagt, kom tårene. Jeg satt i sofaen sammen med mannen min, og alt bare kom. Jeg sa at jeg var redd, sliten, ja, en maks 2 minutters utblåsning om at jeg hadde det litt  vanskelig akkurat nå. Kom noen tårer og litt hikst. Sa at jeg følte meg som en byrde. At jeg følte at jeg ikke var god nok. Da reiste han seg bare opp, og sa :" Nå spiser vi kveldsmat og ser noe på tv." Jeg ble helt paff. Jeg som aldri klager. Ber om lite. Ber sjelden om hjelp. Så får jeg dette i retur? Etter snart 20 år sammen. Jeg turte endelig å åpne meg opp. Ingen som vet hvordan jeg egentlig har det. Jeg har tenkt at det hadde vært deilig å slippe dette livet, men jeg vil leve. Jeg har barn.

Ikke en klem. Ikke sette seg ved siden av meg. Han kunne bare tatt hånden min i 2 sek. Det hadde holdt. Ingenting. Ikke noen ord ala :" Dette går bra. Jeg er her. Du er bra. Glad i deg.

Jeg vet at han ikke er tankeleser. Jeg kjenner mannen min. Han er snill, men ikke spesielt snakkesalig eller følsom. En enkel fyr som er fornøyd bare han får middag på bordet.

Jeg har gitt beskjed om hva jeg trenger når jeg er nedfor. En klem. Ett par ord som trygger meg. Det er ikke for mye å forlange av en partner synes jeg. Han vet jo at jeg lever ett "slitsomt" liv. Jeg følte meg enda verre etter at jeg åpnet meg opp. 😔 Han som skal være min nærmeste. 

I dag forklarte jeg at jeg ble lei meg da jeg åpnet meg opp og ikke fikk noe trøst. Da svarte han bare :" ja.. Hva skal jeg si." Så var vi ferdig med det. 🙄

Alt det jeg gjør for han og familien, tross i alle mine plager. Sjeldent jeg klager. Prøver å leve ett normalt liv. Nå føler jeg meg bare dum. Slitsomt for dere å lese alt dette. Jeg har ingen å snakke med. 😔

Anonymkode: edba6...f72

En klem til deg.

Å holde alt inni seg frem til bristepunktet gjør dessverre at det tar lang tid å oppdage at du er sammen med en mann som ikke klarer å takle følelser i særlig grad. Mange menn er dessverre slik, de føler ubehag og vet ikke hva de skal si hvis ikke de ja komme med råd som løser problemet

Anonymkode: dac5c...318

[Anonym bruker]

Så leit at dere står i en så vond situasjon. Det sliter nok på dere begge. Jeg skjønner godt at du blir lei deg, men jeg håper du klarer å gi ham en sjanse og litt slakk. Han mangler kanskje verktøy/ ord, han er kanskje ikke vant med å lufte følelser og å sette ord på ting. Og jeg garanterer deg at selv om dine diagnoser selvfølgelig først og fremst er tunge for deg så er de veldig tunge også for dine pårørende. Dere står jo sammen i dette. Han lever også med dette hver dag.

Anonymkode: 6a3b2...3dd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg klager sjeldent. Jeg børster av meg buksa, bretter opp ermene, og hopper opp på hesten igjen. Hver eneste dag. Får alltid høre at jeg er positiv og har stå på vilje. Jeg klarer å se det fine i livet, selvom jeg er alltid er syk. Det er noe med cellene mine som gjør at jeg har "alt." Me, fibro, kronisk migrene, spiserørsbrokk, astma, mye allergier, noe revmatisk de ikke har funnet ut av, krystallsyke, ibs-irritasjons tarm, pstd, langvarig hjernerystelse, angst og depresjon - går fint å leve med det, sliter med hormoner, kronisk bihulebetennelse, kjeve problematikk, ødelagte muskler i nakke og skuldre etter ulykke, kan ikke vaske opp og dusje uten å bli fryktelig dårlig,endometriose, jeg må ta celleprøver hver 3.mnd pga noen sykdommer , har plutselig begynt med panikkanfall. pluss ca. 5 andre ting til. 😂

Dette prøver jeg da å leve med. Så godt jeg kan. Tåler lite medisner, så må bare bite tennene sammen, slå knyttneven i puta av og til når jeg er alene, grine en skvett på badet , og så opp på hesten igjen. 

For ett par dager siden hadde jeg fire panikkanfall etter at jeg hadde vært hos legen tidlere på dagen. Fikk to ganske alvorlige diagnoser da jeg var der. Og nedslående beskjed om at jeg er vanskelig å medisinere.

Da barna var lagt, kom tårene. Jeg satt i sofaen sammen med mannen min, og alt bare kom. Jeg sa at jeg var redd, sliten, ja, en maks 2 minutters utblåsning om at jeg hadde det litt  vanskelig akkurat nå. Kom noen tårer og litt hikst. Sa at jeg følte meg som en byrde. At jeg følte at jeg ikke var god nok. Da reiste han seg bare opp, og sa :" Nå spiser vi kveldsmat og ser noe på tv." Jeg ble helt paff. Jeg som aldri klager. Ber om lite. Ber sjelden om hjelp. Så får jeg dette i retur? Etter snart 20 år sammen. Jeg turte endelig å åpne meg opp. Ingen som vet hvordan jeg egentlig har det. Jeg har tenkt at det hadde vært deilig å slippe dette livet, men jeg vil leve. Jeg har barn.

Ikke en klem. Ikke sette seg ved siden av meg. Han kunne bare tatt hånden min i 2 sek. Det hadde holdt. Ingenting. Ikke noen ord ala :" Dette går bra. Jeg er her. Du er bra. Glad i deg.

Jeg vet at han ikke er tankeleser. Jeg kjenner mannen min. Han er snill, men ikke spesielt snakkesalig eller følsom. En enkel fyr som er fornøyd bare han får middag på bordet.

Jeg har gitt beskjed om hva jeg trenger når jeg er nedfor. En klem. Ett par ord som trygger meg. Det er ikke for mye å forlange av en partner synes jeg. Han vet jo at jeg lever ett "slitsomt" liv. Jeg følte meg enda verre etter at jeg åpnet meg opp. 😔 Han som skal være min nærmeste. 

I dag forklarte jeg at jeg ble lei meg da jeg åpnet meg opp og ikke fikk noe trøst. Da svarte han bare :" ja.. Hva skal jeg si." Så var vi ferdig med det. 🙄

Alt det jeg gjør for han og familien, tross i alle mine plager. Sjeldent jeg klager. Prøver å leve ett normalt liv. Nå føler jeg meg bare dum. Slitsomt for dere å lese alt dette. Jeg har ingen å snakke med. 😔

Anonymkode: edba6...f72

Få fastlegen til å henvise deg til dps! 
mannen bør du ta en skikkelig prat med, ingen måte å oppføre seg på når noen blir lei seg.

Anonymkode: dbcfc...3d6

[Anonym bruker]

Jeg blir veldig overrumplet når folk kommer med plutselige utbrudd til meg. I en del tilfeller så vet jeg ikke hva jeg skal si der og da, og er redd for å si noe feil. Og så kan jeg nok komme til å si at "vis spiser litt".  Det betyr ikke at jeg ikke er empatisk, men jeg må ha litt tid til å tenke rett og slett. Du bør snakke med mannen din, men ikke anklag han for å ikke bry seg osv. Og så må du slutte å være martyr. "Jeg lider i stillhet". Hvorfor det? Hvordan kan du da forvente at verden rundt deg skal ta hensyn? Tankelesere? Si hva du er, og hva du har og hva du trenger. 

Og ikke børst av deg buksa..  

Anonymkode: 48877...b3c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (41 minutter siden):

Jeg blir veldig overrumplet når folk kommer med plutselige utbrudd til meg. I en del tilfeller så vet jeg ikke hva jeg skal si der og da, og er redd for å si noe feil. Og så kan jeg nok komme til å si at "vis spiser litt".  Det betyr ikke at jeg ikke er empatisk, men jeg må ha litt tid til å tenke rett og slett. Du bør snakke med mannen din, men ikke anklag han for å ikke bry seg osv. Og så må du slutte å være martyr. "Jeg lider i stillhet". Hvorfor det? Hvordan kan du da forvente at verden rundt deg skal ta hensyn? Tankelesere? Si hva du er, og hva du har og hva du trenger. 

Og ikke børst av deg buksa..  

Anonymkode: 48877...b3c

Problemet er jo holdninger som blant annet vises her på forumet. At man ikke skal klage for mye, for partner og venner er ikke søppelbøtter - man bør helst gå til psykolog. Man skal ta seg sammen og "gønne på", ikke være byrde for familien, fokusere på det positive bla bla bla. Når man så ikke makter mer og alt kommer ut, neida, man burde ha sagt i fra tidligere. Damned if you do, damned if you don't.

Og nei, man trenger ikke å være tankeleser for å se at partneren din har det kjipt. Jeg klarer å se det, mannen klarer det, barna våre klarer det. Hvis man etter 20 år sammen ikke forstår at partneren har det vanskelig, så er man følelsesmessig avstumpet.

Anonymkode: 3921d...a0a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Problemet er jo holdninger som blant annet vises her på forumet. At man ikke skal klage for mye, for partner og venner er ikke søppelbøtter - man bør helst gå til psykolog. Man skal ta seg sammen og "gønne på", ikke være byrde for familien, fokusere på det positive bla bla bla. Når man så ikke makter mer og alt kommer ut, neida, man burde ha sagt i fra tidligere. Damned if you do, damned if you don't.

Og nei, man trenger ikke å være tankeleser for å se at partneren din har det kjipt. Jeg klarer å se det, mannen klarer det, barna våre klarer det. Hvis man etter 20 år sammen ikke forstår at partneren har det vanskelig, så er man følelsesmessig avstumpet.

Anonymkode: 3921d...a0a

Så da bør HI skille seg? Hva vil du egentlig fram til?

Anonymkode: 48877...b3c

[Anonym bruker]

Flotte ord og meldinger her, HI. Tenker det må være fryktelig vanskelig når en får alt av ting i livet som setter nye kjepper i hjulet. Der kroppen er et skall som bare gjør alt så enormt tungt å gå i for andre vanlige dager. Vi som er friske tar slikt for gitt!
For bare å leve hverdagen kan for noen være vanskelig. Så all ære til deg, og jeg tror bare mannen din ikke takler helt at du er så syk. Han er redd for å miste deg tror jeg, og gjør en praktisk ting for deg, og er uheldig med ordene.. 

 

Anonymkode: 3c0bb...cf8

[Anonym bruker]

Utrolig slitsomt med folk det alltid skal være noe galt med. Kanskje han er dritt lei sykdom? Savn etter ei frisk dame kanskje?

Anonymkode: ed83a...6bd

[Anonym bruker]

Altså: med en så massiv blanding av fysiske, psykiske og psykosomatiske lidelser som du beskriver her, er jeg redd vi ikke har alle sider av saken. Jeg har vært, om ikke i dine sko, for det du beskriver er verre og mer omfattende, så i en situasjon med likhetstrekk. Det er klart det var en stor belastning for min daværende samboer, selv om jeg prøvde å holde motet oppe og ikke syntes selv at jeg klaget. Så: på den ene siden har du all min sympati, for dette høres tungt ut. På den andre siden: ha forståelse for at det blir slitasje på ham også, og at ikke han alltid reagerer optimalt. Han bør ikke være direkte ufin, men høres det heller ikke ut som han har vært. 

Anonymkode: 04bdf...4b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Utrolig slitsomt med folk det alltid skal være noe galt med. Kanskje han er dritt lei sykdom? Savn etter ei frisk dame kanskje?

Anonymkode: ed83a...6bd

Men da får han være redelig og skille seg fra HI hvis han er lei henne og ikke elsker henne lenger. Det er uærlig å leve med en partner du er drittlei og drømme om andre damer.

Anonymkode: 3921d...a0a

[Anonym bruker]

Huff. Jeg skjønner godt at du er lei deg. Mange menn vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til andres smerte. 
Noen prøver å "kurere" det med litt praktisk omsorg. Du skal ikke utelukke at kveldsmat og tv-hygge er det beste han kommer på å tilby deg, og "ja, hva skal jeg si" betyr kanskje "jeg mangler ord å hjelpe deg med".

Anonymkode: 9f448...915

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 1/10/2022 den 3.18):

Jeg klager sjeldent. Jeg børster av meg buksa, bretter opp ermene, og hopper opp på hesten igjen. Hver eneste dag. Får alltid høre at jeg er positiv og har stå på vilje. Jeg klarer å se det fine i livet, selvom jeg er alltid er syk. Det er noe med cellene mine som gjør at jeg har "alt." Me, fibro, kronisk migrene, spiserørsbrokk, astma, mye allergier, noe revmatisk de ikke har funnet ut av, krystallsyke, ibs-irritasjons tarm, pstd, langvarig hjernerystelse, angst og depresjon - går fint å leve med det, sliter med hormoner, kronisk bihulebetennelse, kjeve problematikk, ødelagte muskler i nakke og skuldre etter ulykke, kan ikke vaske opp og dusje uten å bli fryktelig dårlig,endometriose, jeg må ta celleprøver hver 3.mnd pga noen sykdommer , har plutselig begynt med panikkanfall. pluss ca. 5 andre ting til. 😂

Dette prøver jeg da å leve med. Så godt jeg kan. Tåler lite medisner, så må bare bite tennene sammen, slå knyttneven i puta av og til når jeg er alene, grine en skvett på badet , og så opp på hesten igjen. 

For ett par dager siden hadde jeg fire panikkanfall etter at jeg hadde vært hos legen tidlere på dagen. Fikk to ganske alvorlige diagnoser da jeg var der. Og nedslående beskjed om at jeg er vanskelig å medisinere.

Da barna var lagt, kom tårene. Jeg satt i sofaen sammen med mannen min, og alt bare kom. Jeg sa at jeg var redd, sliten, ja, en maks 2 minutters utblåsning om at jeg hadde det litt  vanskelig akkurat nå. Kom noen tårer og litt hikst. Sa at jeg følte meg som en byrde. At jeg følte at jeg ikke var god nok. Da reiste han seg bare opp, og sa :" Nå spiser vi kveldsmat og ser noe på tv." Jeg ble helt paff. Jeg som aldri klager. Ber om lite. Ber sjelden om hjelp. Så får jeg dette i retur? Etter snart 20 år sammen. Jeg turte endelig å åpne meg opp. Ingen som vet hvordan jeg egentlig har det. Jeg har tenkt at det hadde vært deilig å slippe dette livet, men jeg vil leve. Jeg har barn.

Ikke en klem. Ikke sette seg ved siden av meg. Han kunne bare tatt hånden min i 2 sek. Det hadde holdt. Ingenting. Ikke noen ord ala :" Dette går bra. Jeg er her. Du er bra. Glad i deg.

Jeg vet at han ikke er tankeleser. Jeg kjenner mannen min. Han er snill, men ikke spesielt snakkesalig eller følsom. En enkel fyr som er fornøyd bare han får middag på bordet.

Jeg har gitt beskjed om hva jeg trenger når jeg er nedfor. En klem. Ett par ord som trygger meg. Det er ikke for mye å forlange av en partner synes jeg. Han vet jo at jeg lever ett "slitsomt" liv. Jeg følte meg enda verre etter at jeg åpnet meg opp. 😔 Han som skal være min nærmeste. 

I dag forklarte jeg at jeg ble lei meg da jeg åpnet meg opp og ikke fikk noe trøst. Da svarte han bare :" ja.. Hva skal jeg si." Så var vi ferdig med det. 🙄

Alt det jeg gjør for han og familien, tross i alle mine plager. Sjeldent jeg klager. Prøver å leve ett normalt liv. Nå føler jeg meg bare dum. Slitsomt for dere å lese alt dette. Jeg har ingen å snakke med. 😔

Anonymkode: edba6...f72

Nå kjenner ikke jeg mannen din. Men for meg kan det virke som han prøvde å få fokuset over på noe annet. At dere skulle gjøre noe hyggelig sammen. Jeg forstår godt at du trengte en klem og han burde gitt deg det. Hvis han kjenner deg godt, så vet han nok allerede at du har det vondt, uten at du trenger å si det. 

Jeg lever selv med mye kroppslige plager og hadde en periode på et halvt år med panikkanfall som varte i timesvis hver dag. Jeg ville ikke leve pga det på det tidspunktet. Så jeg forstår hvordan du har det. 

Det finnes en chat funksjon på sidetmedord.no , som jeg har brukt hvis jeg har vært veldig frustrert. 

Anonymkode: 894fb...f92

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Men da får han være redelig og skille seg fra HI hvis han er lei henne og ikke elsker henne lenger. Det er uærlig å leve med en partner du er drittlei og drømme om andre damer.

Anonymkode: 3921d...a0a

Nå tar du feil. Ingen har sagt noe om " drømme om andre damer".  Og det er "ikke redelig å skille seg" selv om man er sliten og lei. Det er ikke " uærlig" å leve med en partner selv om ikke alt er solskinn. Det er en utrolig forenklet tankegang du legger til grunn. 

Anonymkode: 6a3b2...3dd

[Anonym bruker]

Hei! Så vondt å høre hvordan du har det. Ingen råd dessverre, men klem herfra.

Anonymkode: 5dfe2...605

[Anonym bruker]

❤️

Anonymkode: 29c7c...f56