Mannen min vil «aldri» ha sex. Tips? (Langt)

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i snart 20 år, og det har egentlig vært sånn nesten hele tiden.

De første årene var vi studenter i hver vår by og møttes bare i helger og ferier, så da merket jeg ikke noe til det. Vi hadde jo sex hver gang vi møttes, sikkert hver tredje dag vi var sammen, sånn i snitt.

Etter noen år ble jeg gravid, og vi flyttet sammen. Med 3 tette svangerskap og en hektisk småbarnstid, var det heller ikke mye tid til å reflektere over sexlivet😅

Men for ti år siden, da ungene begynte å bli litt større, gikk det opp for meg at det så godt som alltid var jeg som tok initiativ til sex. Dessuten ble det klart at jeg nok har en ganske mye høyere sexdrift enn ham, for det jeg trodde var unntakstilstand siden vi ikke bodde sammen eller at vi hadde små barn, viste seg å være hans faktiske behov.

Jeg kunne gjerne ha tenkt meg sex annenhver dag i snitt (men jeg kan være mer enn fornøyd med en gang i uka), mens han ser ut til å være fornøyd med en gang hver mnd/annenhver mnd.

I tillegg har han med årene blitt ganske egoistisk på soverommet. Han kan gjerne ligge å «ta imot» uten å tenke tanken på å gi noe tilbake, men det skjer aldri at han «gir» bare for å «gi». Og da mener jeg aldri. Ikke en eneste gang på snart 20 år.

 

Han «liker ikke» lengre å gi oralsex, men mottar det med glede. (Tidligere maste han om det hver gang vi hadde sex, men det har han nå forstått at ikke er ok, så nå spør han sjelden, men jeg gir det ganske ofte allikevel, siden jeg vet at han elsker det.)

Det er ingen intime tilnærmelser bortsett fra ved sex. Han gir meg ofte en klem eller et kyss, men aldri med lidenskap. Ingen klining, aldri et klyp i rumpa, aldri en lidenskapelig klem.

Sex tar han kun initiativ til i senga, og det er som sagt ikke spesielt ofte, og heller ikke spesielt lidenskapelig.

 

Vi har vel nå for tiden sex i snitt 1-2 g i mnd, og det er jeg som tar initiativet til sikkert 3/4 av gangene.

 

Jeg holder på å bli gal!

Ikke bare av at det er for lite sex for min smak, men også fordi det er så lite intimitet ellers. Det påvirker selvtilliten min, og jeg har vansker med å føle at han tenner på meg/begjærer meg, selv om han hardnakket hevder at han gjør det. Men han viser det jo aldri! Ikke engang de få gangene han tar initiativ til sex er det noe særlig lidenskap å spore. Det er kanskje en gang i året at jeg føler meg begjært. Da gjerne etter at vi har vært ute og han har drukket litt.

 

Hva kan jeg gjøre?!?!

 

Så langt har jeg prøvd:

- å ikke ta initiativ i det hele tatt. Fjerne «presset», liksom. Det funker ikke. Det blir ikke noe mer intimitet, og sexen er fortsatt like «tam» de gangene han tar initiativ (ca en gang i mnd/annenhver mnd).

 

- å snakke om det, helt uten å anklage. Det funker ikke. Han har alltid en «forklaring». Mye å gjøre på jobb, mye å gjøre på huset, svigermor var syk lenge… Det er bare sånn akkurat nå, når bare *sett inn årsak* vil det bli bedre. Og det virker som at han oppriktig tror det selv. Men det har jo vært sånn i 15 år!!! 
 

- å gi ham masse intimitet i hverdagen uten å ta initiativ til sex. Holde rundt ham lenge, kysse ham i nakken mens han lager middag, legge en hånd på låret hans når han kjører bil, pjuske ham i håret når vi ser tv… Det funker ikke. Han setter pris på kosen og intimiteten, men det fører ikke til at han tar oftere initiativ til sex, og han tar fortsatt ikke initiativ til intimitet selv.

 

- å ta oftere initiativ til sex. For å se om sex avler sex og at det kan øke behovet hans. Det funker ikke, sånn egentlig. Klart, det fører jo til at vi har mer sex, kanskje en gang i uken. Men på denne måten blir det jeg som tar initiativ alltid, og det gjør bare at jeg føler enda mer på at han ikke begjærer meg/ønsker å ha sex med meg.

 

- å sprite opp sexlivet. Jeg har kjøpt oljer, leketøy, et kostyme. Og jeg har tatt initiativ til sex i skogen, på kontoret hans etter stengetid o.l. Jeg har runket ham/sugd ham i settinger hvor han ikke forventer det, helt uten å be om noe tilbake. Han liker alltid å bli runket/sugd, og jeg tror han har satt pris på å ha sex på andre steder enn hjemme, men det har allikevel ikke ført til at han selv tar slike initiativ.

 

- fortalt at jeg er åpen for å eksperimentere på soverommet, og spurt om han har noen fantasier han ønsker å teste ut. Det funket ikke. Den eneste fantasien han kanskje kunne komme på var eventuelt trekant med en dame til. Det vil jo bare føre til at jeg føler meg enda mindre begjært/ønsket, så det ville bare ha gjort vondt værre.

 

- og det mest desperate forsøket var at jeg spurte om det var mulig å ha et åpent forhold, at jeg for eksempel kunne få lov til å ha sex med andre når jeg er på seminarer i utlandet med jobben. Selvfølgelig med beskyttelse, og med garanti for at ingen får vite det. Det ønsket han ikke. Han forstod at jeg spurte, og syntes det var trist at jeg følte det sånn, men det skulle bli bedre nå.

Dette er 4 år siden. Det har ikke blitt bedre, og jeg har ikke spurt igjen.

 

 

Kan jeg gjøre noe mer? Eller må jeg bare prøve å jobbe med meg selv for å akseptere at jeg aldri kommer til å få oppleve et sexliv hvor jeg føler meg begjært?

Det har nå gått så langt at jeg ikke klarer å nyte det de gangene vi har sex. Altså, jeg får orgasme, ofte gode orgasmer, men jeg må jobbe med meg selv underveis for å stenge ute følelsen av å ikke egentlig være ønsket. Jeg føler en kombinasjon av at jeg utnytter ham og at han utnytter meg, hvis det gir mening? Til og med når jeg onanerer må jeg jobbe med meg selv for å legge bort de vonde følelsene så jeg kan klare å komme.

 

I tillegg til at dette påvirker selvfølelsen min på det seksuelle planet, gjør det noe med humøret mitt å føle meg avvist/ikke begjært.

Jeg blir lettere irritert, og føler meg ofte trist/ensom.

 

 

Jeg er redd for at dette kommer til å enten ødelegge meg, ødelegge ekteskapet eller begge deler, og det ønsker jeg ikke!

 

Hjelp, vær så snill?

Anonymkode: 212cb...522

[Anonym bruker]

Du skulle nesten ha byttet mann med hun som har motsatt problem enn deg i en annen tråd nå, HI

Men spøk tilside - det du forteller høres vondt ut! Du har jo virkelig prøvd det meste.

Tror du han noengang har hatt særlig sexlyst? Forstår at du kanskje ikke merket så mye av det i starten fordi dere da hadde et avstandsforhold. Men selv i den mest forelskede fasen av forholdet er jo sex hver tredje dag ikke særlig ofte, når man vet man ikke får sett hverandre igjen på en stund.

Jeg tror jeg ville spurt ham om hva som er hans normale sexlyst, altså hvor ofte han normalt ønsker å ha sex, hvor ofte han hadde sex i tidligere forhold. Nevner han noe som er oftere enn hva dere har, så ville jeg spurt ham hvorfor han da ikke har villet ha oftere sex med deg de siste 20 årene. Jeg ville spurt ham om han synes det er rettferdig at det er du som stort sett må ta initiativ hvis dere skal ha sex. Og faktisk også spurt ham om hvordan han ville følt det om du sjelden viste ham at du ville ha ham, at når dere hadde sex så ville du bare ligge i ro og ta imot, men aldri suge ham eller gjøre noe for at han skal få nytelse.

Mulig han er en god mann ellers, men seksuelt virker han som en veldig egoistisk mann, i tillegg til en mann med generelt veldig lite sexlyst.

Jeg ville fortalt han hvordan du føler det, mye av det du skriver på slutten over her. Er du veldig modig så kan du jo forsøke å ta en utskrift av det du har skrevet og la ham få lese det, kanskje det da synker mer inn.

Jeg ville foreslått at han tar seg en tur til legen og får sjekket om det er noe han mangler, f.eks. vitaminer, mineraler, hormoner (testosteron).

Og jeg ville sagt det som det er, at du ser at det å ha forsøkt i 20 år uten endring, det er nå i ferd med å ødelegge deg, og at du er redd for at både du selv og ekteskapet nå er i ferd med å ødelegges, fordi du føler deg helt alene om ansvaret for sexlivet, og det hverken ønsker eller fortjener du. Og at du ikke lenger kommer til å høre på flere unnskyldninger eller løgner om hvorfor han ikke orker å ha sex.

Og spurt han mer ut om hvordan han egentlig føler han har det i forholdet om han egentlig ønsker at ekteskapet skal fortsette, i så fall hvordan. Og hvis han gjør det - da må han ta ansvar for å finne ut hvordan dere skal løse dette, for dere greier det ikke alene lenger. (tenker da på at han tar ansvar for å gå til lege, ev. psykolog, at dere går i parterapi og/eller til sexolog. Tror det med ev. terapi er greit å sette en mental grense for deg selv i så fall, at du f.eks. gir det maks et halvt år til et år, og ser du ikke tendenser til gode og varige endringer som også du kan ha det godt med, da er det bedre å gjøre det slutt).

Snakker han det da bare bort, da har du har gjort alt du kan og mer til. Du kan ikke endre en mann som ikke vil endre seg selv. Og ingen kan skape et godt forhold alene. Med lav sexlyst har han det nok supert med deg som tilfredsstiller ham, men hvor han slipper å gi noe tilbake. For å være helt ærlig tviler jeg på at han kommer til å endre seg nok, men jeg håper jeg tar feil. Du fortjener helt klart langt mer i livet enn han har vært villig til å bidra med i forholdet!

 

 

Anonymkode: ace50...1e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Du skulle nesten ha byttet mann med hun som har motsatt problem enn deg i en annen tråd nå, HI

Men spøk tilside - det du forteller høres vondt ut! Du har jo virkelig prøvd det meste.

Tror du han noengang har hatt særlig sexlyst? Forstår at du kanskje ikke merket så mye av det i starten fordi dere da hadde et avstandsforhold. Men selv i den mest forelskede fasen av forholdet er jo sex hver tredje dag ikke særlig ofte, når man vet man ikke får sett hverandre igjen på en stund.

Jeg tror jeg ville spurt ham om hva som er hans normale sexlyst, altså hvor ofte han normalt ønsker å ha sex, hvor ofte han hadde sex i tidligere forhold. Nevner han noe som er oftere enn hva dere har, så ville jeg spurt ham hvorfor han da ikke har villet ha oftere sex med deg de siste 20 årene. Jeg ville spurt ham om han synes det er rettferdig at det er du som stort sett må ta initiativ hvis dere skal ha sex. Og faktisk også spurt ham om hvordan han ville følt det om du sjelden viste ham at du ville ha ham, at når dere hadde sex så ville du bare ligge i ro og ta imot, men aldri suge ham eller gjøre noe for at han skal få nytelse.

Mulig han er en god mann ellers, men seksuelt virker han som en veldig egoistisk mann, i tillegg til en mann med generelt veldig lite sexlyst.

Jeg ville fortalt han hvordan du føler det, mye av det du skriver på slutten over her. Er du veldig modig så kan du jo forsøke å ta en utskrift av det du har skrevet og la ham få lese det, kanskje det da synker mer inn.

Jeg ville foreslått at han tar seg en tur til legen og får sjekket om det er noe han mangler, f.eks. vitaminer, mineraler, hormoner (testosteron).

Og jeg ville sagt det som det er, at du ser at det å ha forsøkt i 20 år uten endring, det er nå i ferd med å ødelegge deg, og at du er redd for at både du selv og ekteskapet nå er i ferd med å ødelegges, fordi du føler deg helt alene om ansvaret for sexlivet, og det hverken ønsker eller fortjener du. Og at du ikke lenger kommer til å høre på flere unnskyldninger eller løgner om hvorfor han ikke orker å ha sex.

Og spurt han mer ut om hvordan han egentlig føler han har det i forholdet om han egentlig ønsker at ekteskapet skal fortsette, i så fall hvordan. Og hvis han gjør det - da må han ta ansvar for å finne ut hvordan dere skal løse dette, for dere greier det ikke alene lenger. (tenker da på at han tar ansvar for å gå til lege, ev. psykolog, at dere går i parterapi og/eller til sexolog. Tror det med ev. terapi er greit å sette en mental grense for deg selv i så fall, at du f.eks. gir det maks et halvt år til et år, og ser du ikke tendenser til gode og varige endringer som også du kan ha det godt med, da er det bedre å gjøre det slutt).

Snakker han det da bare bort, da har du har gjort alt du kan og mer til. Du kan ikke endre en mann som ikke vil endre seg selv. Og ingen kan skape et godt forhold alene. Med lav sexlyst har han det nok supert med deg som tilfredsstiller ham, men hvor han slipper å gi noe tilbake. For å være helt ærlig tviler jeg på at han kommer til å endre seg nok, men jeg håper jeg tar feil. Du fortjener helt klart langt mer i livet enn han har vært villig til å bidra med i forholdet!

 

 

Anonymkode: ace50...1e7

Tusen takk for et utrolig langt og fint svar!🥰

Ja, jeg må innrømme at det var tråden med hun med en innpåsliten mann som fikk meg til å skrive dette innlegget🙈 Det er selvfølgelig ikke greit det han gjør, men klart, så mye lettere det hadde vært hvis både hun og jeg hadde en partner som var mer like oss selv😅

 

Du har nok rett i at jeg bør foreslå terapi. Jeg har jo tenkt tanken, tror til og med at jeg har nevnt det. Men vi bor langt unna de store byene, og det finnes ikke slike tilbud i nærheten. Så da krever det to dager fri fra jobb, barnevakt og hotellovernatting for hver terapitime. Alternativet er å finne noe på nettet, men når jeg har søkt har jeg ikke funnet noen som virker seriøse og dyktige.

Det virker nesten som at de seriøse aktørene ikke ønsker å tilby terapi gjennom Skype, noe som er både forståelig og synd.

Men vi har kanskje ikke så mye å tape, så jeg skal søke litt mer og velge den som ser mest lovende ut.

 

Jeg forstår at du nevner skilsmisse, men det er ikke egentlig et alternativ. Det vil gå for mye utover ungene. Da må jeg heller prøve terapi for meg selv, for å få hjelp til å lære meg å leve i dette uten å la det gå sånn inn på meg. 

Han er en god mann og en god far, og selv om dette selvfølgelig ikke er den eneste utfordringen vi har, er resten småting i forhold. 
Det største problemet er egentlig at det dårlige sexlivet (og mangelen på vilje til å ta tak i det), gjør at jeg blir så såret at jeg til tider er bitter, og det igjen fører til at jeg har lite å gå på på andre områder. Så da blir jeg sur, da. For filleting. Og det som egentlig er småting føles større enn det er.

Jeg vet at det ikke er rettferdig, og jeg prøver å ta meg sammen, men jeg klarer det dessverre ikke godt nok. 
 

Takk igjen♥️ Det hjelper å høre at jeg ikke er helt på bærtur, for jeg blir ofte i tvil på meg selv, og bebreider meg selv for at jeg lar det gå så inn på meg. Kanskje er jeg bare for kravstor? Men jeg mener jo innerst inne ikke at jeg gjør det.

 

Hi

Anonymkode: 212cb...522

[Anonym bruker]

Heldige du! Tenk å ha en mann som ikke vil oftere enn 1-2 ganger i måneden.

Anonymkode: 51d3f...c3a

[Anonym bruker]

Min erfaring fra hele to forhold er at det aldri endrer seg, det blir bare mindre sex med tiden. Hvis sex er viktig for deg, bør du bytte mann. Det gjorde jeg, og vi er fullstendig kompatible på sexfronten. 

Anonymkode: 2ac91...cf2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for et utrolig langt og fint svar!🥰

Ja, jeg må innrømme at det var tråden med hun med en innpåsliten mann som fikk meg til å skrive dette innlegget🙈 Det er selvfølgelig ikke greit det han gjør, men klart, så mye lettere det hadde vært hvis både hun og jeg hadde en partner som var mer like oss selv😅

 

Du har nok rett i at jeg bør foreslå terapi. Jeg har jo tenkt tanken, tror til og med at jeg har nevnt det. Men vi bor langt unna de store byene, og det finnes ikke slike tilbud i nærheten. Så da krever det to dager fri fra jobb, barnevakt og hotellovernatting for hver terapitime. Alternativet er å finne noe på nettet, men når jeg har søkt har jeg ikke funnet noen som virker seriøse og dyktige.

Det virker nesten som at de seriøse aktørene ikke ønsker å tilby terapi gjennom Skype, noe som er både forståelig og synd.

Men vi har kanskje ikke så mye å tape, så jeg skal søke litt mer og velge den som ser mest lovende ut.

 

Jeg forstår at du nevner skilsmisse, men det er ikke egentlig et alternativ. Det vil gå for mye utover ungene. Da må jeg heller prøve terapi for meg selv, for å få hjelp til å lære meg å leve i dette uten å la det gå sånn inn på meg. 

Han er en god mann og en god far, og selv om dette selvfølgelig ikke er den eneste utfordringen vi har, er resten småting i forhold. 
Det største problemet er egentlig at det dårlige sexlivet (og mangelen på vilje til å ta tak i det), gjør at jeg blir så såret at jeg til tider er bitter, og det igjen fører til at jeg har lite å gå på på andre områder. Så da blir jeg sur, da. For filleting. Og det som egentlig er småting føles større enn det er.

Jeg vet at det ikke er rettferdig, og jeg prøver å ta meg sammen, men jeg klarer det dessverre ikke godt nok. 
 

Takk igjen♥️ Det hjelper å høre at jeg ikke er helt på bærtur, for jeg blir ofte i tvil på meg selv, og bebreider meg selv for at jeg lar det gå så inn på meg. Kanskje er jeg bare for kravstor? Men jeg mener jo innerst inne ikke at jeg gjør det.

 

Hi

Anonymkode: 212cb...522

Han er kanskje en god mann på andre områder, men han er forferdelig egoistisk når det kommer til forholdet og sexlivet. Der viser han lite godhet, nesten det motsatte. Og i tillegg har han løyet til deg i årevis om at han skal endre det han har ansvar for ikke fungerer i forholdet. Men det er veldig tydelig at han enten ikke ønsker å endre det, eller at han ikke evner å gjøre det, alternativt at det er noe han ikke forteller deg om problemer han har som påvirker hans seksualitet og sexliv.

Slik du forteller det er det jo ikke "bare" et dårlig fungerende sexliv, dette handler om respekt for din seksualitet og nytelse, det handler om fellesskaps- og nærhetsfølelsen i forholdet deres, og det handler om respekt for deg, det handler om det å kunne stole på. Han viser lite av dette når han lyver om at han skal endre dette, men heller finner på alle verdens unnskyldninger for å slippe unna. Da tenker jeg han har en enorm sperre når det kommer til sex, og da bør han også være ærlig med deg om årsaken til det.

Du skrev i hovedinnlegget at du blir ødelagt av dette. Og det er jo ikke rart, for han behandler deg ikke med respekt når han har løyet/finner på stadige "unnskyldninger" for at han skal slippe å ha sex og slippe å ta ansvar for felles sexliv. Om han ikke mener å være respektløs, da må du på et eller annet vis få ham til å forstå at han har vært respektløs mot deg når han stadig har holdt deg for narr ved alle disse såkalte unnskyldningene gjennom mange år. Og han sårer deg hver eneste gang han avviser deg, og enda verre hver eneste gang dere har sex og han viser så tydelig at han ikke er interessert i at også du skal ha det godt, bli sett og satt pris på og få nytelse. Skal du ha noen sjanse til å komme noen vei med ham, så tror jeg du må bli nesten brutalt ærlig om hvordan dette påvirker deg. Og hvordan dette ødelegger deg, og det er i ferd med å ødelegge forholdet. Du risikerer at din seksualitet blir ødelagt nå, og den er allerede godt skadet når du forteller hvordan dette også nå påvirker deg når du onanerer.

Jeg har høy sexlyst, men kunne slått meg til ro med sjeldnere sex. Forutsetningen da ville vært at mannen når vi hadde sex virkelig viste at han da ville ha meg og at han var minst like opptatt av min nytelse og samspillet og nærheten i sexen, som han var av egen nytelse. Og også at han tok like mye initiativ, samt nok fysisk nærhet ellers. Hvis ikke så hadde jeg trolig sluttet å ha sex med ham. For det er lite som er så nedbyggende som å ha sex med en person som gir inntrykk av å ikke bry seg om meg eller ikke gidder bidra til at også jeg skal ha nytelse.

Det at du blir sur og bitter er jo egentlig bare symptomet på det at du blir såret og av at han viser mindre respekt for deg og at han ikke gidder bidra til å beholde et nært forhold mellom dere. Du sier du blir sur av filleting, men årsaken til hvorfor du er sur, det er jo noe av det største problemet man har i et forhold - mangel på nærhet (fysisk og emosjonelt), mangel på respekt, mangel på å bli sett og satt pris på som kjæreste, det å bli tatt for gitt, at den ene er egoistisk i forholdet og ikke viser omtanke på de områdene som er nevnt tidligere også. Det er ikke filleting, det er egentlig en stor krise som du selv nå kjenner er i ferd med å ødelegge deg.

Og selvfølgelig, man kan alltids argumentere at en "sur kjerring" ikke er det en mann tenner på. Men man må se litt hva som har skjedd før du begynte å bli sur av såkalte filleting. Du har virkelig gjort alt som er mulig for å ta ansvar for det som ikke fungerer i forholdet. Han har gjort det motsatte, og det blir nesten en hån mot deg, enten han er akkurat det bevisst selv eller ikke. Jeg kan godt tro han ikke ser hvordan han bygger deg ned, men derfor tror jeg du nå må bli brutalt ærlig om hvordan du har det i forholdet, vise til alle de årene med langt flere unnskyldninger fra hans side for å slippe å ta ansvar for felles sexliv og for forholdet generelt, og at du nå ser at dette er i ferd med både å ødelegge deg og ødelegge ekteskapet. Jeg tror han må få dette i klartekst, om det skal være den minste lille sjanse til endring. Men jeg tror også at han da må starte å bli enig med deg om årsaken til hvorfor han bryr seg så lite om sex og at også du skal ha nytelse, og hvorfor han har brukt alle disse unnskyldningene i alle år uten å gjøre noe med det.

Ang. terapeut og avstand - kanskje dere kan ta to dager fri, reise og få flere timer på to dager hos terapeuten, og så følge opp med skype-avtaler med terapeuten etterpå? Da har både dere og terapeuten etablert et slags personlig forhold med å møte hverandre, og det kan gjøre det lettere for videre samarbeid på avstand. Kan være en ide å snakke med en terapeut om, hvis denne i utgangspunktet kvier seg på å kun ha avstandssamtaler. Ellers tenker jeg det er lurt slik du skriver, at du undersøker hvilken terapeut som virker å være best for dere, og at du så ringer denne og forklarer saken. Kan hende dere kunne hatt god nytte av familievernkontor i nærheten av der dere bor også, selv om spesielt mannen kanskje føler større terskel for å gå med på det. Men kanskje er det en pris han (og du) må betale for å ikke ødelegge forholdet helt? Samme med ev. kostnadene ved å reise bort for timer, kanskje er det det dere må prioritere.

Lykke til videre med dette

Anonymkode: ace50...1e7

[Anonym bruker]

Du har fått noen lange og gode svar her. Jeg var selv i denne situasjonen, og det forholdet tok slutt for litt over 2 år siden. Selvfølgelig var der ikke kun det manglende sexlivet som var problemet, men det var en veldig stor del av det. Vi hadde ikke sex de siste 5 årene (!!!) vi var sammen. Så for å være ærlig, 1-2 gg i mnd hadde vært helt supert for meg (men egentlig ikke nok det heller altså). Kjærligheten og de varme følelsene kjølnet og tok slutt. Vi var jo ikke kjærester. Vi «bare bodde sammen». Jeg tok opp dette en mengde ganger, men møtte bare en vegg. Jeg fikk nok. Jeg følte meg lite attraktiv, lite verdsatt. I mange år prøvde jeg hardt. Jeg fikk andre tilbud og kunne sikkert vært utro eller fått meg en elsker, men det var ikke et alternativ. Det hjelper ingenting at andre ville ha meg, når den JEG ville ha, ikke ville det! Til slutt ødela det følelsene for min del. 
Poenget er: gjør noe med det fort og nå, og få mannen din til å forstå hvor viktig det er. Hvis ikke kan du fort ende opp som meg, der alle følelsene forsvant, og det var ingen vei tilbake. Å ta hensyn til ungene er viktig selvfølgelig. Men hvis ikke du har bra, så går det ut over ungene til slutt. De merker sånt…!

Anonymkode: 5bedf...76c

[Anonym bruker]

Kjære HI

Har ikke lest svarene du får, men har levd slik du beskriver. Det ødela meg innvendig og ga meg følelsen av å sulte sakte i hjel. Jeg prøvde alle de tricksene du har nevnt. 
 

En av de uønskede bivirkningene var at jeg skaffet meg en elsker. Mannen luktet nok lunta, og var sjalu. Men jeg reflekterte slik: Han tillot seg å bli sint over at jeg delte noe med andre som han selv ikke ville ha. Da har man faktisk ikke noe å klage på! 
 

Hadde aldri klart dette i 20 år; det var overmodent etter 6 år. Jeg gikk. Fortsatt i dag, 15 år etter, kan jeg kjenne på en bitterhet over at dette varte for lang tid og at det faktisk skapte noen irreversible endringer i meg og min måte å forholde meg til menn på. 
 

Dette er neppe det tipset du vil ha, men jeg kommer med det likevel: hvis han ikke godtar at du får det du trenger av andre, må du ut derfra. 

Anonymkode: 7201d...33f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har høy sexlyst, men kunne slått meg til ro med sjeldnere sex. Forutsetningen da ville vært at mannen når vi hadde sex virkelig viste at han da ville ha meg og at han var minst like opptatt av min nytelse og samspillet og nærheten i sexen, som han var av egen nytelse. Og også at han tok like mye initiativ, samt nok fysisk nærhet ellers. Hvis ikke så hadde jeg trolig sluttet å ha sex med ham. For det er lite som er så nedbyggende som å ha sex med en person som gir inntrykk av å ikke bry seg om meg eller ikke gidder bidra til at også jeg skal ha nytelse.

Dette kjenner jeg meg også igjen i. Heller én gang i måneden med en lidenskapelig mann som brenner etter å gi, enn ukentlig med en lat og uinteressert egoist. 
 

(Dessverre hadde jeg den dårligste kombinasjonen: en gang i måneden, max, og da med en lat og uinteressert egoist. Mest opptatt av sin egen utløsning og sine egne kinks.) 

Anonymkode: 7201d...33f