Om du fikk vite at bestevennen til barnet ditt

[Anonym bruker]

Er høytfungerende autist, og at de sosiale vanskene begynner å vise seg.
 

Barnet sliter sosialt uten at det selv er klar over det, og mor forteller deg at det antakelig blir vanskeligere og vanskeligere. De har vært bestevenner siden barnehagen, og du har egentlig aldri tenkt over at barnet er autist, bare stille og rolig, og du har egentlig satt pris på at barnet er stille og rolig for da demper det ditt eget barn en del. Disse to er en del av en liten gjeng på 5 barn, men barnet ditt foretrekker dette barnet og kaller det bestevenn. Barnet takker alltid ja til å bli med ditt barn hjem, spiser det det får, gjør lekser hjemme hos deg uten at du ber om det fordi det er innøvet rutine hjemmefra å gjøre lekser rett etter skolen, er ekstremt dyktig sportslig og er gjerne ute vinter som sommer. Men så ser du at det mor sier stemmer. Der de andre barna forstår samtaleemner, når de kan snakke, når de bytter tema, så henger ikke barnet helt med. Barnet ditt har ikke reagert enda, men de er i den alderen at om de skal finne nye venner å skape en god relasjon til, så må det skje innen et års tid. Av de 5 i gjengen er det to og to som er bestevenner, mens den siste er en de er sammen med, men som vingler litt i gruppen. Dette barnet vil gjerne ha med ditt barn og bli med ditt barn hjem, og du tar deg selv i å komme på at autisten ikke er blitt invitert med hjem til dere på noen måneder og at når autisten har invitert ditt barn, så har dere hatt avtale med det andre barnet. Du får litt dårlig samvittighet, men tenker også på eget barns situasjon. Barnet ditt kaller fortsatt autisten for bestevenn selv om de ikke har vært sammen på fritiden annet enn treninger de siste 3-4 månedene.

Ville du da begrenset vennskapet, eller ville du oppmuntret til videre vennskap med autisten?

Anonymkode: f5489...1f7

[Anonym bruker]

Slitsomt å lese.

Anonymkode: a2795...7f2

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at hjertet mitt gikk litt i stykker over at du i det hele tatt vurderer å trekke barnet ditt unna og referer til et barn som "autisten".

Anonymkode: 2a790...9cb

[Anonym bruker]

Men herlighet, barna må da få danne vennskap på egenhånd uten at vi foreldre skal detaljstyre det allverdens.

Man kan ikke tvinge frem vennskap, men hvorfor i alle dager skal man jobbe for å "ødelegge" vennskap som allerede er der?

Barnet ditt ser på barnet som sliter litt sosialt som bestevenn, hvorfor i alle dager skal du ødelegge det. Selv en med en autismediagnose kan være en super venn altså, trofast, lojal osv, alle ting man setter høyt i vennskap.

En diagnose definerer ikke barnet, uansett om det er høytfungerende autisme, tourettes, eller epilepsi, jeg synes ikke du skal styre dette i det hele tatt.

Men hadde jeg vært deg ville jeg spurt etter barnet du vet sliter litt, sagt noe sånt som "Det er lenge siden jeg har sett Truls, kanskje du skulle invitere han på en filmkveld eller noe til helga?" Det skader ikke å legge litt tilrette for å ta vare på de som sliter litt også.

Anonymkode: ebb85...193

[Anonym bruker]

Du skal da ikke styre venner.

Anonymkode: 0d01d...46a

[Anonym bruker]

Barnet mitt har flere forskjellige venner, noen med utfordringer og noen uten. Dersom det har gått litt tid der han ikke har vært sammen med en av dem, så oppfordrer jeg ham til å ta kontakt og minner ham på at man må ta vare på vennene sine om man ønsker å beholde dem.

Hvem han definerer som bestevenn legger jeg meg ikke borti.

Anonymkode: 1192e...b8e

[Anonym bruker]

Så klart oppfordrer du til vennskap. Han er jo ikke en drapsmann, men en autist. 

Anonymkode: bf19e...fd8

[Anonym bruker]

Hvorfor er det en bestemt alder der de må skape nye relasjoner innen et års tid? Man skaper da gode relasjoner og venner gjennom hele oppveksten? Min eldste venninnegjeng er venner fra 1. klasse, 4. klasse, ungdomsskolen og videregående. Så har jeg venner fra studietiden, kolleger, naboer osv. 
Jeg syns du skal la de to barna fortsette å være venner og ikke styre barnet ditt bort og bestemme at det skal finne nye venner. At barnet og "autisten" er bestevenner forhindrer heller ikke ditt barn i å skape nye vennskap. 

Anonymkode: 8057b...0bd

[Anonym bruker]

Jeg er forresten mor til autisten, ikke det andre barnet. Møtte mor til det andre barnet på en lage, der hun fortalte meg hvorfor de ikke hadde invitert på en stund. Hun sa ikke noe om å nekte de å være sammen, men at hun ville «utvide horisonten» når det kom til venner da de to barna alltid har vært sterkt knyttet til hverandre, og i perioder har de vært litt venneløs på skolen om den andre er syk

Anonymkode: f5489...1f7

[Anonym bruker]

Jeg synes hun er kjip. Ikke noe galt med å "utvide horisonten", men da i tillegg til, ikke i stedet for, å prioritere det eksisterende vennskapet. Og ganske påfallende at det kommer rett etter at hun blir oppmerksom på at det er "noe galt" med vennen til barnet.

Anonymkode: 0dd02...2c8

[Anonym bruker]

Okei... 

Anonymkode: 2c9ac...c73

[Anonym bruker]

Jeg blir svett bare av å lese. La ungene ordne opp selv. 

Anonymkode: ce4e7...e1e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Jeg synes hun er kjip. Ikke noe galt med å "utvide horisonten", men da i tillegg til, ikke i stedet for, å prioritere det eksisterende vennskapet. Og ganske påfallende at det kommer rett etter at hun blir oppmerksom på at det er "noe galt" med vennen til barnet.

Anonymkode: 0dd02...2c8

Jeg fortalte det egentlig for å forklare at barnet mitt sliter sosialt. Jeg fortalte det rett før sommerferien, så det gikk noen måneder. Mulig hun ble ekstra oppmerksom på ting hun ikke hadde tenkt over før. Usikker på om det var riktig av meg å si noe, men barnet er jo fullt klar over diagnosen selv, og hadde sikkert fortalt det etterhvert

Anonymkode: f5489...1f7

[Anonym bruker]

Så leit at mor til ikke-autisten ikke griper den helsige muligheten eget barn har for å utvikle egen sosial kompetanse, evne til å hensynta og respektere er mangfold og variasjoner i dette. Barnet som ikke er autist går glipp av like mye positiv læring og vennskap som autisten. Leit at foreldres kunnskapsløshet, fasade og forsommer skal ødelegge for en ny generasjon som uten slike foreldre ville kunne danne grunnlag for er bedre samfunn med større livskvalitet for mange.

Anonymkode: d1e7d...6b5

[Anonym bruker]

På sikt tror jeg det var lurt av deg å være åpen, selv om det ikke føles sånn akkurat nå.
 

Hva hvis du inviterer flere enn bare denne bestevennen? Har barnet ditt overskudd til det?

Hvis de i utgangspunktet er en gjeng på fem, som til tross for nærere tilknytning til enkelte leker på tvers, så tenker jeg det kan være en løsning.

Da vil det være en fin måte for den andre gutten å få henge sammen med sønnen din uten at moren tenker at det er et problem.

Jeg regner med at disse ungene er i småskolen. Når de blir litt eldre, får egne mobiler osv, så vil nok guttene kommunisere mer direkte om å henge sammen.

Anonymkode: 91537...fe8

[Anonym bruker]

Vennskap og relasjoner endres, særlig siste del av barneskolen og første del av ungdomsskolen.

Har fire barn mellom 12 og 20 år og har sett det med alle sammen. Når de kommer i puberteten endrer mange seg, og etablerte vennskap fases litt ut og nye vennskap dannes.

Så denne mammaens intensjon om flere baller å spille på, ikke bare en venn, den synes jeg er både smart og god. Det er en alder det er lett å bli ensom i, og det er lett å spille roller, gjøre ting man ikke er helt komfortabel med osv for å beholde vennskap som kanskje er i ferd med å endres osv.

Men jeg synes det er rart at et godt og innarbeidet vennskap plutselig tar slutt. Hadde en av mine barn sine bestevenner plutselig "forsvunnet" ville jeg etterlyst dem. 

Med to av barna mine har jeg sett at de har vokst fra bestevennen fra barnehage og barneskole når de blir 12-13 år gamle, men jeg har gjort mitt for å også holde litt på disse gode og trygge barndomsvennene. Jeg ser det samme med min 12 åring nå som jeg så med 20 åringen da han var på samme alder. Den tidligere bestevennen har endret interesser og det samme har mine barn, de har liksom ingenting å snakke om, og sitter bare og ser på hverandre når de er sammen, klarer ikke finne på noe. Da har jeg lagt tilrette for å være sammen med disse vennene på nye måter, sørget for at det skjer noe og de ikke kjeder seg sammen. Tatt de med på badeland, latt de gå på kino, invitert de på baking osv.

Eldste har fremdeles kontakt med sin barndomsvenn selv om de var mindre og mindre sammen på ungdomsskolen og endte på hver sin vgs. Nå studerer de i hver sin by, i helt forskjellige miljøer, men de snap'er med hverandre og skal møtes nå i jula. Det er hyggelig synes jeg, at de holder litt på det gamle vennskapet selv om begge har fått mange nye venner på hver sin kant.

Så jeg synes ikke det er rart denne mammaen jobber litt med å utvide horisonten, få flere venner og flere ben å stå på sosialt. Men jeg synes det er veldig rart at hun ikke samtidig jobber for å holde på det gode trygge vennskapet deres barn har.

Anonymkode: ebb85...193

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

På sikt tror jeg det var lurt av deg å være åpen, selv om det ikke føles sånn akkurat nå.
 

Hva hvis du inviterer flere enn bare denne bestevennen? Har barnet ditt overskudd til det?

Hvis de i utgangspunktet er en gjeng på fem, som til tross for nærere tilknytning til enkelte leker på tvers, så tenker jeg det kan være en løsning.

Da vil det være en fin måte for den andre gutten å få henge sammen med sønnen din uten at moren tenker at det er et problem.

Jeg regner med at disse ungene er i småskolen. Når de blir litt eldre, får egne mobiler osv, så vil nok guttene kommunisere mer direkte om å henge sammen.

Anonymkode: 91537...fe8

Det er vanskelig å være flere sammen. Han forstår ikke hva som skjer når det blir for mange der. Men det må han jo bare lære, så jeg kan forsøke det. De er ganske store egentlig, og har telefoner, men min er elendig på kontakt selv. Ser ikke poenget med det da de jo treffes på skolen. Dette var også en av grunnene til at jeg sa fra til mor. Jeg må hjelpe han mye for å ha kontakt. 

Anonymkode: f5489...1f7

[Anonym bruker]

Men hva faen er dette for en problemstilling? HI, er du helt blåst i skallen eller? Du skal da ikke styre vennskapene til barna basert på diagnose. Min sønns bestevenn har Asberger. En HERLIG gutt jeg ser på som en ekstra sønn. Ja han har sine begrensninger men det er de begrensningene jeg og vi liker. Han er stille og rolig, høflig, skoleflink og en drøm å ha på besøk. Han fylle min sønns behov for fred og ro. Og min sønn dekker hans behov for vennskap og sosialt samvær. Min sønn har flere venner og denne gutten er den fortrukne når det er snakk om de rolige tingene. Han har ikke så mange venner da han selvsagt sliter med endel sosiale ting. I noen settinger vil han ikke være med og i andre vil han. Vil han være med så får han det. Det er helt hårreisende å lese dine funderinger og jeg kjenner at du opprører meg. Hvilket jævla sorteringssamfunnet har dette blitt, som du er en aktiv del av. 
La ungene få styre vennskap. 
Helikopter mamma får en ny dimensjon med deg. 

Anonymkode: caab3...754

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det barnet var autist også før du fikk vite om det, og du muligens henger deg litt for mye opp i den diagnosen.
Det er nøyaktig det samme barnet som det var dagen før du fikk vite noe, prøv å se på det på samme måte som før

Anonymkode: 0bf88...02d

[Anonym bruker]

de er i den alderen at om de skal finne nye venner å skape en god relasjon til, så må det skje innen et års tid.

Hæ? Vennskap skapes hele livet og ikke i et spesielt alderstrinn.

Å utvide horisonten er forøvrig en fin ting. Det burde jo dere også gjøre. 
 

Forøvrig; at enkelte unger ikke henger med når tena og samtaleemner skifter er langt fra unormalt. Det er neppe DET som skiller en autist fra en ikke-autist! 
 

hilsen autist-mamma

Anonymkode: 656ca...2d2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Men hva faen er dette for en problemstilling? HI, er du helt blåst i skallen eller? Du skal da ikke styre vennskapene til barna basert på diagnose. Min sønns bestevenn har Asberger. En HERLIG gutt jeg ser på som en ekstra sønn. Ja han har sine begrensninger men det er de begrensningene jeg og vi liker. Han er stille og rolig, høflig, skoleflink og en drøm å ha på besøk. Han fylle min sønns behov for fred og ro. Og min sønn dekker hans behov for vennskap og sosialt samvær. Min sønn har flere venner og denne gutten er den fortrukne når det er snakk om de rolige tingene. Han har ikke så mange venner da han selvsagt sliter med endel sosiale ting. I noen settinger vil han ikke være med og i andre vil han. Vil han være med så får han det. Det er helt hårreisende å lese dine funderinger og jeg kjenner at du opprører meg. Hvilket jævla sorteringssamfunnet har dette blitt, som du er en aktiv del av. 
La ungene få styre vennskap. 
Helikopter mamma får en ny dimensjon med deg. 

Anonymkode: caab3...754

Jeg er egentlig en helt normalt dugende mamma

Anonymkode: f5489...1f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at det barnet var autist også før du fikk vite om det, og du muligens henger deg litt for mye opp i den diagnosen.
Det er nøyaktig det samme barnet som det var dagen før du fikk vite noe, prøv å se på det på samme måte som før

Anonymkode: 0bf88...02d

Det er det jeg tror de har gjort. Begynt å se diagnosen i stedet for vennskapet

Anonymkode: f5489...1f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner at hjertet mitt gikk litt i stykker over at du i det hele tatt vurderer å trekke barnet ditt unna og referer til et barn som "autisten".

Anonymkode: 2a790...9cb

Enig. 
 

Her har du tydeligvis foreldre som gjør en kjempeinnsats og barnet fungerer bra tross utfordringer. Så sitter trådstarter her og lager sine egne, navlebeskuende dilemmaer. Det er så selvsentrert at det finnes ikke ord som egner seg på trykk for dette. 

Anonymkode: 4285e...4f0

[Anonym bruker]

Det hadde ikke endret noe hos oss, muligens invitert dette barnet litt oftere hjem men ikke noe annet. Samtalen om at barnet har en diagnose hadde jeg tatt når barnet sa noe. Hadde det vært mine barn så hadde jeg sagt at denne vennen har den samme diagnosen som deres bonussøskenbarn og da vil tro samtalen hadde vært ferdig. Vi kom inn i familien der de ropte om at han var autist og vi fikk en lang liste over hva vi kunne og ikke kunne. Jeg sa at dette vil jeg ikke, jeg blir kjent med barnet og tar det derifra. Dette hsr gått veldig fint, jeg var den første han overnattet hos og da var han 14år. Han kommer fortsatt i ferier selv om vi ikke lenger er i familie. Jeg har aldri sett på at det er ett problem med at han er autist, jeg syns han er en helt normal gutt med litt sære vaner, men det har vi alle mener jeg. Gi hverandre litt rom og små tilpassninger så går det meste greit tenker jeg. 

Anonymkode: c77a4...b38

[Anonym bruker]

Diagnose eller ikke, dette styrer barna selv tenker jeg. Om ikke barnet med autisme eller den andre har noen problemer trenger ikke foreldrene å blande seg inn. Vennskap kommer å går, både for de ned og uten diagnoser. Drit i diagnosen å la barna se hverandre for det de er, venner.

Anonymkode: 99d5c...ef1