Skjønner du at folk kan bli bitter?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Man blir jo ikke bitter fordi vaskemaskinen går i stykker. Man blir bitter fordi noen har gjort noe en selv føler er fryktelig galt en eller flere ganger.

Jeg ble utsatt for overgrep av farfaren min fra jeg var 5-12 år. Farmoren min visste om det, men fortsatte å invitere meg- alene - ei uke- mens hun var på jobb. Og det skjedde mens huk var der. Tok han på fersken flere ganger. Jeg har egentlig alltid unnskyldt henne for jeg tror reelt at hun var et offer selv da hun var 16 år og søkte «kongen» for å kunne gifte seg med en mann på 37. Jeg fant ut via flashback og behandling at hun var fullstendig klar over det OG la til rette for det. De siste 2 årene har jeg derfor vært bitter. 

Så må man bestemme seg for hvor mye plass bitterheten skal ha. Det er ingen andre enn meg som vet det jeg vet. Har ikke fortalt det til noen. Vil søsknene mine ha kontakt med henne, så gjør de selvsagt det, men JEG ligger unna. 

Jeg merker ikke at jeg er bitter i hverdagen og torturerer ikke meg selv med det, men jeg kjenner på bitterheten når andre snakker om henne som om hun er verdens søteste. Men jeg sier ikke noe. Ingen trenger å vite at jeg er bitter. Men jeg er det. Og en sjelden gang lurer jeg på om jeg hadde vært en like stor samfunnstaper som jeg er om det ikke hadde skjedd. Kunne jeg vært mer om ikke 90% av utdanningsårene var preget av angst, frykt for eldre menn, ensomhet, mindereverdighetsfølelse, depresjon og selvmordstanker. Men skjedd er skjedd, jeg kan ikke leve de årene på nytt uansett.

Har hatt mye motgang ellers også, ble mobbet fordi jeg var spesiell, som kom av overgrepene, men er ikke bitter for det. De var barn/ungdommer og visste ikke bedre. Hadde de visst, så hadde de nok handlet annerledes. Alle slag, spark og stygge ord er tilgitt for lengst. 

Å være bitter fordi man har hatt en dårlig dag er merkelig, men en hendelse som setter en støkk i deg, eller får deg til å føle deg som noe du ikke er, eller gjøre noe som du vanligvis ikke gjør, det kan få en negativ konsekvens, og da er veien til bitterhet kortere. Men jeg tror de fleste (ikke alle nei) som er bitre ikke er det 100% av tiden, kun når de minnes på personen eller situasjonen

Anonymkode: 275c5...519

❤️

Anonymkode: 57986...3bc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (58 minutter siden):

Man blir jo ikke bitter fordi vaskemaskinen går i stykker. Man blir bitter fordi noen har gjort noe en selv føler er fryktelig galt en eller flere ganger.

Jeg ble utsatt for overgrep av farfaren min fra jeg var 5-12 år. Farmoren min visste om det, men fortsatte å invitere meg- alene - ei uke- mens hun var på jobb. Og det skjedde mens huk var der. Tok han på fersken flere ganger. Jeg har egentlig alltid unnskyldt henne for jeg tror reelt at hun var et offer selv da hun var 16 år og søkte «kongen» for å kunne gifte seg med en mann på 37. Jeg fant ut via flashback og behandling at hun var fullstendig klar over det OG la til rette for det. De siste 2 årene har jeg derfor vært bitter. 

Så må man bestemme seg for hvor mye plass bitterheten skal ha. Det er ingen andre enn meg som vet det jeg vet. Har ikke fortalt det til noen. Vil søsknene mine ha kontakt med henne, så gjør de selvsagt det, men JEG ligger unna. 

Jeg merker ikke at jeg er bitter i hverdagen og torturerer ikke meg selv med det, men jeg kjenner på bitterheten når andre snakker om henne som om hun er verdens søteste. Men jeg sier ikke noe. Ingen trenger å vite at jeg er bitter. Men jeg er det. Og en sjelden gang lurer jeg på om jeg hadde vært en like stor samfunnstaper som jeg er om det ikke hadde skjedd. Kunne jeg vært mer om ikke 90% av utdanningsårene var preget av angst, frykt for eldre menn, ensomhet, mindereverdighetsfølelse, depresjon og selvmordstanker. Men skjedd er skjedd, jeg kan ikke leve de årene på nytt uansett.

Har hatt mye motgang ellers også, ble mobbet fordi jeg var spesiell, som kom av overgrepene, men er ikke bitter for det. De var barn/ungdommer og visste ikke bedre. Hadde de visst, så hadde de nok handlet annerledes. Alle slag, spark og stygge ord er tilgitt for lengst. 

Å være bitter fordi man har hatt en dårlig dag er merkelig, men en hendelse som setter en støkk i deg, eller får deg til å føle deg som noe du ikke er, eller gjøre noe som du vanligvis ikke gjør, det kan få en negativ konsekvens, og da er veien til bitterhet kortere. Men jeg tror de fleste (ikke alle nei) som er bitre ikke er det 100% av tiden, kun når de minnes på personen eller situasjonen

Anonymkode: 275c5...519

Ikke alle tror verden er mot de fordi vaskemaskinen streiker, heldigvis, men har dessverre noen bekjente på Facebook som flagger hvor urettferdig det er og livet er så tøft og ingen forstår. Det er en av mange klageinnlegg. Den type klaging biter ikke på min sympati. Det er bare en del av livet. 
 

Derimot det du har opplevd, og det min barndomsvenn opplevde, er absolutt god grunn for å ende opp bitter. Noen er definitivt ansvarlige for det dere ble utsatt for og det er hundre prosent forståelig at man aldri tilgir. Jeg beundrer de som klarer å sette en stopp for hva andre har gjort og leve livet videre med god relasjon til de som er en del av fremtiden, noe som helt sikkert ikke er en enkel sak. 

Anonymkode: 1ea94...833

[Syngensang]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Nei. Man kan ikke tillate seg å være bitter. Det bare ødelegger livet. 

Alle har noe å være bitter for, det bare ødelegger deg. Er du ett offer? 

Ta ansvar for eget liv. Ha ett fantastisk liv! Man velger jo selv. Eneste som kan hjelpe deg, er deg selv. Vis alle at du kan erobre verden! Rett deg opp i ryggen og vis verden alt du får til! 

 

Anonymkode: 95ad6...599

Einig i starten, men svært ueinig i slutten. Folk kan ikkje berre bestemme seg for å ha eit fantastisk liv, det er ikkje så enkelt desverre. Du er ikkje herre over kroniske sjukdommar, bilulykker, om kjæresten din viser seg å vere psykopat som går inn for å øydelegge livet ditt osb. 

Men, ein kan og bør sjølvsagt jobbe for å gjere det beste ut av det, og noko av det som gjer livet betre er å ikkje vere bitter, det tener som mange andre her sagt, ikkje til noko godt. 

[Anonym bruker]

Syngensang skrev (1 time siden):

Einig i starten, men svært ueinig i slutten. Folk kan ikkje berre bestemme seg for å ha eit fantastisk liv, det er ikkje så enkelt desverre. Du er ikkje herre over kroniske sjukdommar, bilulykker, om kjæresten din viser seg å vere psykopat som går inn for å øydelegge livet ditt osb. 

Men, ein kan og bør sjølvsagt jobbe for å gjere det beste ut av det, og noko av det som gjer livet betre er å ikkje vere bitter, det tener som mange andre her sagt, ikkje til noko godt. 

Du er ikke herre over alt som skjer med deg, men du er herre over hvor mye du vekter det gode i livet vs hvor mye du vekter det dårlige. Så jo, det går an å bestemme seg for å bli lykkelig. Selv etter seksuelt misbruk som barn, dødsfall og skuffelser som voksen, dårlig økonomi og syke barn. Klart det går an å bestemme seg for at livet likevel er fantastisk! Jeg har gjort det og gjør det hver dag! 

Anonymkode: 1f568...f02

[Syngensang]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Du er ikke herre over alt som skjer med deg, men du er herre over hvor mye du vekter det gode i livet vs hvor mye du vekter det dårlige. Så jo, det går an å bestemme seg for å bli lykkelig. Selv etter seksuelt misbruk som barn, dødsfall og skuffelser som voksen, dårlig økonomi og syke barn. Klart det går an å bestemme seg for at livet likevel er fantastisk! Jeg har gjort det og gjør det hver dag! 

Anonymkode: 1f568...f02

Det går an for deg, det skal du vere glad for og stolt av. Det er likevel ikkje slik at det går an for alle, og for dei som ikkje klarar å bestemme seg for å vere lukkelege blir kjensla av å vere mislukka endå større av å lese at ein berre kan bestemme seg for å vere lukkeleg. Då er dei plutseleg skuldig i si eiga ulukke i tillegg til all anna bagasje. 

Når det er sagt så held eg fast på at alle kan gjere det beste ut av livet sitt, sjølv om ikkje alle klarar å få livet til å bli fantastisk. Det klarar ikkje eg heller, og eg har ikkje noko vond bagasje eller nokon annan grunn anna enn at livet av og til er vanskeleg og slitsomt. Og det er greit det òg i periodar. Slik er dt for dei fleste av oss. 

[Anonym bruker]

Syngensang skrev (1 minutt siden):

Det går an for deg, det skal du vere glad for og stolt av. Det er likevel ikkje slik at det går an for alle, og for dei som ikkje klarar å bestemme seg for å vere lukkelege blir kjensla av å vere mislukka endå større av å lese at ein berre kan bestemme seg for å vere lukkeleg. Då er dei plutseleg skuldig i si eiga ulukke i tillegg til all anna bagasje. 

Når det er sagt så held eg fast på at alle kan gjere det beste ut av livet sitt, sjølv om ikkje alle klarar å få livet til å bli fantastisk. Det klarar ikkje eg heller, og eg har ikkje noko vond bagasje eller nokon annan grunn anna enn at livet av og til er vanskeleg og slitsomt. Og det er greit det òg i periodar. Slik er dt for dei fleste av oss. 

De ER skyldige i sin egen ulykkelighet, enten det er behagelig å lese det eller ikke. Det er viktig å si det høyt, ellers fortsetter man den vrangforestillingen at livet skylder deg noe først, før du kan gå i gang med å være lykkelig. 
La meg si det sånn: da jeg ble kjent med en holocaust-overlevende som viet hver eneste dag til å være lykkelig, da skjønte jeg at dette ikke handlet om flaks. Det handler ene og alene om innstilling. 

Anonymkode: 1f568...f02

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

De ER skyldige i sin egen ulykkelighet, enten det er behagelig å lese det eller ikke. Det er viktig å si det høyt, ellers fortsetter man den vrangforestillingen at livet skylder deg noe først, før du kan gå i gang med å være lykkelig. 
La meg si det sånn: da jeg ble kjent med en holocaust-overlevende som viet hver eneste dag til å være lykkelig, da skjønte jeg at dette ikke handlet om flaks. Det handler ene og alene om innstilling. 

Anonymkode: 1f568...f02

Det er uansett ikke så enkelt som du vil ha det til.

Mange sliter såpass med fysisk og/eller psykisk sykdom at de kan trenge hjelp til å bearbeide ting og for å greie å snu uhensiktsmessige tanke- og handlingsmønstre.

Når du overforenkler slik du gjør, da er jeg enig med Syngensang, at du legger skyld på personer som ofte ikke er skyld i egen ulykkelighet. Ved å påstå det legger du bare stein til byrden for personer som allerede sliter, og det har stikk motsatt effekt av hva du kanskje ønsker?

Samme med det at du sier at man kan få hver dag til å bli fantastisk uansett, bare man vil det nok. Det stemmer heller ikke hvis man er et normalt menneske. For alle dager kan ikke være "fantastiske". Alternativt har du en annen definisjon av "fantastisk" enn jeg har.

Hvis man hver eneste dag lever med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse eller smerter, eller hver eneste dag lever med enorme økonomiske bekymringer, eller en av ens nærmeste er alvorlig syk og kanskje skal dø - da er ikke hver eneste dag "fantastisk", slik du vil ha det til.

Det sagt, man kan jobbe for å få det noenlunde stabilt godt i livet, selv tross store utfordringer. Men det er krevende, det må stadig jobbes med. Ja, det har med innstilling å gjøre, det er helt avgjørende. Men det er ofte en lang prosess for å lære, for å skape positive vaner og for å snu fokus og gjøre det til en vane å jobbe for å ha det best mulig positivt.

Det som er viktig er at man tar tak i egne utfordringer og eget liv, at man søker hjelp om man trenger det, og at man hver dag tar bevisste valg for å få det bedre. Å få det bedre, og å kanskje bli mer og mindre lykkelig, det betyr likevel ikke nødvendigvis at man har det "fantastisk". Man kan likevel ha et noenlunde godt liv innen de rammene som er realistiske for den enkelte, og det kan være mer enn nok for at man skal være mer positiv og glad enn det motsatte.

Men du tar grundig feil om du mener at alle er skyldig i ulykke i livet, selv om de ikke greier å snu innstillingen slik du gir inntrykk av at du mener. Du må huske at mange har opplevd ting som gjør dem svært sårbare, noen har stått i problemer i kort tid, andre kan være utmattet av årevis, eller kanskje et liv, med for store påkjenninger. Noen har stått i altfor mye alene. Noen har fysiske/psykiske belastninger i tillegg. Det er så mange varianter, og da må hver enkelt finne sin vei til å få det bedre. Ikke gjør den veien tyngre for andre!

Og du, jeg har også møtt en overlevende fra konsentrasjonsleirene. Den personen var heldigvis langt mer nyansert og ydmyk i sitt syn på livet og de utfordringene enkeltpersoner kan ha i sine liv, og hvordan og hvorfor de takler dem som de gjør. Jeg var så heldig at jeg fikk møte personen flere ganger. Den personen var opptatt av å ikke dømme andre, men møte andre med kjærlighet, være villig til å lytte til andres historier og være ydmyk i møte med andre mennesker, for det var slik den personen mente man kunne hjelpe den enkelte til å finne sin vei ut av det vanskelige og få det bedre eller så bra som man kan ha det. Personen var også tydelig på at ingen kan forvente å være lykkelig hver eneste dag av livet, at det ikke er naturlig, at vi er mennesker som skal leve med alle aspekter av følelser i løpet av vår tid, og at følelser skal møtes med respekt.

 

Anonymkode: 40804...e8e

[Syngensang]

Anonym bruker skrev (56 minutter siden):

De ER skyldige i sin egen ulykkelighet, enten det er behagelig å lese det eller ikke. Det er viktig å si det høyt, ellers fortsetter man den vrangforestillingen at livet skylder deg noe først, før du kan gå i gang med å være lykkelig. 
La meg si det sånn: da jeg ble kjent med en holocaust-overlevende som viet hver eneste dag til å være lykkelig, da skjønte jeg at dette ikke handlet om flaks. Det handler ene og alene om innstilling. 

Anonymkode: 1f568...f02

Du kan ikkje dømme andre ut frå din og andre du har møtt sin situasjon og evne til å ha det bra trass alt. Det er langt ifrå det eg skriv og det å meine at livet skuldar deg noko, og det trur eg eigentleg du skjønar, men du har noko av den litt sjølvutslettande haldninga "klarar eg, klarar alle". Det er ikkje slik. Du får berre ta til deg at du har ei evne til å ta livet med det gode som ikkje alle er forunt. Ver stolt og glad over denne evna, men ikkje trykk den i trynet på dei som ikkje klarar dette, det handlar ikkje eine og åleine om innstilling. Langt derifrå. Det blir som å seie at ein kan tenke seg frisk av kreft. Du øydelegg din eigne gode intensjon om å vise folk at ein kan velje å ha det betre. Du viser berre at dei som ikkje har det bra kun kan takke seg sjølv og si innstilling.

Eg har allereie svart deg to gongar at eg er einig i at ein må gjere det beste utav det ein har og livet som det er blitt, men kan gjenta det igjen, om du er ikkje skjønte det dei to første gongane. Ein må gjere det beste ut av sin situasjon, men ikkje alle klarar å ha det fantastisk likevel. Og det er slik livet er. 

[Anonym bruker]

Syngensang skrev (1 time siden):

Du kan ikkje dømme andre ut frå din og andre du har møtt sin situasjon og evne til å ha det bra trass alt. Det er langt ifrå det eg skriv og det å meine at livet skuldar deg noko, og det trur eg eigentleg du skjønar, men du har noko av den litt sjølvutslettande haldninga "klarar eg, klarar alle". Det er ikkje slik. Du får berre ta til deg at du har ei evne til å ta livet med det gode som ikkje alle er forunt. Ver stolt og glad over denne evna, men ikkje trykk den i trynet på dei som ikkje klarar dette, det handlar ikkje eine og åleine om innstilling. Langt derifrå. Det blir som å seie at ein kan tenke seg frisk av kreft. Du øydelegg din eigne gode intensjon om å vise folk at ein kan velje å ha det betre. Du viser berre at dei som ikkje har det bra kun kan takke seg sjølv og si innstilling.

Eg har allereie svart deg to gongar at eg er einig i at ein må gjere det beste utav det ein har og livet som det er blitt, men kan gjenta det igjen, om du er ikkje skjønte det dei to første gongane. Ein må gjere det beste ut av sin situasjon, men ikkje alle klarar å ha det fantastisk likevel. Og det er slik livet er. 

«Det er slik livet er»? 
Din sannhet er mest gyldig? Vel, det er ikke slik mitt liv er, og det skyldes ikke flaks eller «evne til å ta livet med det gode». Du vet ikke noe om min vei hit, men det er ikke en «evne», like lite som det å sykle er en evne. Det er en ferdighet. Noe man øver på. 

Anonymkode: 1f568...f02

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er uansett ikke så enkelt som du vil ha det til.

Mange sliter såpass med fysisk og/eller psykisk sykdom at de kan trenge hjelp til å bearbeide ting og for å greie å snu uhensiktsmessige tanke- og handlingsmønstre.

Når du overforenkler slik du gjør, da er jeg enig med Syngensang, at du legger skyld på personer som ofte ikke er skyld i egen ulykkelighet. Ved å påstå det legger du bare stein til byrden for personer som allerede sliter, og det har stikk motsatt effekt av hva du kanskje ønsker?

Samme med det at du sier at man kan få hver dag til å bli fantastisk uansett, bare man vil det nok. Det stemmer heller ikke hvis man er et normalt menneske. For alle dager kan ikke være "fantastiske". Alternativt har du en annen definisjon av "fantastisk" enn jeg har.

Hvis man hver eneste dag lever med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse eller smerter, eller hver eneste dag lever med enorme økonomiske bekymringer, eller en av ens nærmeste er alvorlig syk og kanskje skal dø - da er ikke hver eneste dag "fantastisk", slik du vil ha det til.

Det sagt, man kan jobbe for å få det noenlunde stabilt godt i livet, selv tross store utfordringer. Men det er krevende, det må stadig jobbes med. Ja, det har med innstilling å gjøre, det er helt avgjørende. Men det er ofte en lang prosess for å lære, for å skape positive vaner og for å snu fokus og gjøre det til en vane å jobbe for å ha det best mulig positivt.

Det som er viktig er at man tar tak i egne utfordringer og eget liv, at man søker hjelp om man trenger det, og at man hver dag tar bevisste valg for å få det bedre. Å få det bedre, og å kanskje bli mer og mindre lykkelig, det betyr likevel ikke nødvendigvis at man har det "fantastisk". Man kan likevel ha et noenlunde godt liv innen de rammene som er realistiske for den enkelte, og det kan være mer enn nok for at man skal være mer positiv og glad enn det motsatte.

Men du tar grundig feil om du mener at alle er skyldig i ulykke i livet, selv om de ikke greier å snu innstillingen slik du gir inntrykk av at du mener. Du må huske at mange har opplevd ting som gjør dem svært sårbare, noen har stått i problemer i kort tid, andre kan være utmattet av årevis, eller kanskje et liv, med for store påkjenninger. Noen har stått i altfor mye alene. Noen har fysiske/psykiske belastninger i tillegg. Det er så mange varianter, og da må hver enkelt finne sin vei til å få det bedre. Ikke gjør den veien tyngre for andre!

Og du, jeg har også møtt en overlevende fra konsentrasjonsleirene. Den personen var heldigvis langt mer nyansert og ydmyk i sitt syn på livet og de utfordringene enkeltpersoner kan ha i sine liv, og hvordan og hvorfor de takler dem som de gjør. Jeg var så heldig at jeg fikk møte personen flere ganger. Den personen var opptatt av å ikke dømme andre, men møte andre med kjærlighet, være villig til å lytte til andres historier og være ydmyk i møte med andre mennesker, for det var slik den personen mente man kunne hjelpe den enkelte til å finne sin vei ut av det vanskelige og få det bedre eller så bra som man kan ha det. Personen var også tydelig på at ingen kan forvente å være lykkelig hver eneste dag av livet, at det ikke er naturlig, at vi er mennesker som skal leve med alle aspekter av følelser i løpet av vår tid, og at følelser skal møtes med respekt.

 

Anonymkode: 40804...e8e

Å møte følelser med respekt betyr ikke at man skal anerkjenne at enhver følelse er uunngåelig og må anerkjennes som uforanderlig. Det betyr heller ikke at narrativet som personen bruker for å rasjonalisere sitt valg av følelse, er sant og ekte. Man kan lide mye og lenge på grunn av en opplevd urettferdighet som ikke var reell, men som blir tygd og omformet i egen bevissthet helt til den fikk lov å ta plass som «grunn nok til å være bitter». Og man kan, som krigsoverleveren, bestemme seg for at en reell urettferdighet ikke skal ta den plassen i livet. 

For øvrig syns jeg ikke du skal feilsitere folk når du diskuterer med dem. Ingen sa at hver dag er fantastisk. Jeg sa at LIVET er fantastisk, og at jeg hver dag bestemmer meg for å synes det. Det er meget forskjellig fra din forvrengning. 
Jeg har heller aldri sagt at man skal gjøre det uten hjelp, hvor har du det fra? Klart man skal ta imot all hjelp man kan få for å snu de tankene som skaper bitterheten. 

Registrerer også at du var så heldig å finne en flinkere holocaust-overlever enn jeg. Gratulerer med det, håper vedkommende ga deg inspirasjon til å leve et bedre liv. For han jeg kjente ga meg det, selv uten «ydmykhet». Glede kan noen ganger være nok i seg selv. 
 

Anonymkode: 1f568...f02

[Anonym bruker]

Jeg har en svært traumatisk barndom, utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre, fra jeg var baby. Ellers i livet har jeg opplevd mye tøft, og for 2 år siden ble jeg ufør, da jeg har flere kroniske sykdommer. Som gjør at jeg må leve et svært begrenset liv. Og jeg hadde en periode da jeg skjønte at det gikk mot uføretrygd. 3 av mine fysiske sykdommer har jeg hatt siden jeg var barn, men jeg har alltid jobbet og stått på, og rett før jeg ble syk nå sist, og fikk påvist 2 diagnoser til, så var jeg akkurat ferdig med min bachelorgrad. Endelig skulle jeg få jobbe med noe jeg ønsket, endelig skulle jeg og barna få bedre økonomi, livet var lyst og bare fantastisk. Så endte jeg heller på minstesats ufør. Da havnet jeg i kjelleren en stund. 

Men jeg kom meg opp. Men det betyr jo ikke at jeg synes livet er fantastisk. Jeg synes livet er OK, bra og iblant fantastisk. Men jeg synes det ikke er elendig. 

Og jeg mister heller ikke håpet, håpet om å bli bedre, da kunne trene, jobbe som frivillig og ha mer overskudd til de få vennene jeg har.

Anonymkode: 8f121...7e2

[Syngensang]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

«Det er slik livet er»? 
Din sannhet er mest gyldig? Vel, det er ikke slik mitt liv er, og det skyldes ikke flaks eller «evne til å ta livet med det gode». Du vet ikke noe om min vei hit, men det er ikke en «evne», like lite som det å sykle er en evne. Det er en ferdighet. Noe man øver på. 

Anonymkode: 1f568...f02

Men du treng ikkje trakke på dei som ikkje klarar å sykle fordi dei manglar ein fot. Det var poenget mitt. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Å møte følelser med respekt betyr ikke at man skal anerkjenne at enhver følelse er uunngåelig og må anerkjennes som uforanderlig. Det betyr heller ikke at narrativet som personen bruker for å rasjonalisere sitt valg av følelse, er sant og ekte. Man kan lide mye og lenge på grunn av en opplevd urettferdighet som ikke var reell, men som blir tygd og omformet i egen bevissthet helt til den fikk lov å ta plass som «grunn nok til å være bitter». Og man kan, som krigsoverleveren, bestemme seg for at en reell urettferdighet ikke skal ta den plassen i livet. 

For øvrig syns jeg ikke du skal feilsitere folk når du diskuterer med dem. Ingen sa at hver dag er fantastisk. Jeg sa at LIVET er fantastisk, og at jeg hver dag bestemmer meg for å synes det. Det er meget forskjellig fra din forvrengning. 
Jeg har heller aldri sagt at man skal gjøre det uten hjelp, hvor har du det fra? Klart man skal ta imot all hjelp man kan få for å snu de tankene som skaper bitterheten. 

Registrerer også at du var så heldig å finne en flinkere holocaust-overlever enn jeg. Gratulerer med det, håper vedkommende ga deg inspirasjon til å leve et bedre liv. For han jeg kjente ga meg det, selv uten «ydmykhet». Glede kan noen ganger være nok i seg selv. 
 

Anonymkode: 1f568...f02

Ser at du forsøker å nyansere det du tidligere har skrevet, men det hjelper ikke så mye når du også skriver dette:

 

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

De ER skyldige i sin egen ulykkelighet, enten det er behagelig å lese det eller ikke. Det er viktig å si det høyt, ellers fortsetter man den vrangforestillingen at livet skylder deg noe først, før du kan gå i gang med å være lykkelig. 
La meg si det sånn: da jeg ble kjent med en holocaust-overlevende som viet hver eneste dag til å være lykkelig, da skjønte jeg at dette ikke handlet om flaks. Det handler ene og alene om innstilling. 

Anonymkode: 1f568...f02

 

 

Før du ble utfordret på din kategoriske nedlatende holdning til personer som sliter, så sa du ikke noe om at du mente folk skal ta imot hjelp, eller noe om at prosessen kan være både krevende og ta tid, avhengig av hva som har gjort at de har blitt bitter og hvordan de har det i dag. Derimot var du tydelig på å si at det er deres egen feil at de ikke har det bra.

 

Og du, den arrogansen du viser når du omtaler den jeg møtte som overlevde konsentrasjonsleire og mitt møte med denne, det viser bare noe av holdningene dine. Det å ha det godt med seg selv betyr også at man ikke har behov for å rakke ned på andre, gjøre andres byrder verre ved å ensidig si at de "ER skyldige i sin egen ulykkelighet", uten å nyansere det og uten å komme med gode løsninger for de som selv ikke greier å snu de ødeleggende følelsene av bitterhet. Helt uten å ta høyde for at mange har hatt store påkjenninger og kanskje mer utfordringer enn mange. Så bastante og nedlatende påstander som den uthevede over her hjelper ingen. Men det å si slikt gjør kanskje at du føler du har en bedre dag?

 

Anonymkode: 40804...e8e

[Anonym bruker]

sug lut skrev (På 10.12.2021 den 10.09):

for folk trekker seg også unna, bitterhet er ikke noe man ønsker å omgås.

Nei, det har du rett i. Hvor mange på dette forumet var det som omgås deg igjen sa du?

Anonymkode: 2e816...b17

[sug lut]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Nei, det har du rett i. Hvor mange på dette forumet var det som omgås deg igjen sa du?

Anonymkode: 2e816...b17

Skal vi se, sju-åtte i hvert fall. Hvordan det?

[Anonym bruker]

On 12/9/2021 at 10:22 PM, Anonym bruker said:

Og at det som har hendt i livet påvirker og former oss. Eller hva tenker dere? 

Anonymkode: 57986...3bc

Ja i noen tilfeller skjønner jeg, i andre synes jeg mange er krenka

Anonymkode: b0c81...bfd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Ja i noen tilfeller skjønner jeg, i andre synes jeg mange er krenka

Anonymkode: b0c81...bfd

Krenka og bitter er urelaterte.

Anonymkode: 67bcb...e23

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Krenka og bitter er urelaterte.

Anonymkode: 67bcb...e23

Det var ikke det som var poenget. Les en gang til så forstår du kanskje? Skjønner du ikke, kan jeg prøve å forklare deg. 

Anonymkode: 46db6...014

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Jeg har en svært traumatisk barndom, utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre, fra jeg var baby. Ellers i livet har jeg opplevd mye tøft, og for 2 år siden ble jeg ufør, da jeg har flere kroniske sykdommer. Som gjør at jeg må leve et svært begrenset liv. Og jeg hadde en periode da jeg skjønte at det gikk mot uføretrygd. 3 av mine fysiske sykdommer har jeg hatt siden jeg var barn, men jeg har alltid jobbet og stått på, og rett før jeg ble syk nå sist, og fikk påvist 2 diagnoser til, så var jeg akkurat ferdig med min bachelorgrad. Endelig skulle jeg få jobbe med noe jeg ønsket, endelig skulle jeg og barna få bedre økonomi, livet var lyst og bare fantastisk. Så endte jeg heller på minstesats ufør. Da havnet jeg i kjelleren en stund. 

Men jeg kom meg opp. Men det betyr jo ikke at jeg synes livet er fantastisk. Jeg synes livet er OK, bra og iblant fantastisk. Men jeg synes det ikke er elendig. 

Og jeg mister heller ikke håpet, håpet om å bli bedre, da kunne trene, jobbe som frivillig og ha mer overskudd til de få vennene jeg har.

Anonymkode: 8f121...7e2

❤️

Anonymkode: 46417...cb8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 10.12.2021 den 18.04):

Man blir jo ikke bitter fordi vaskemaskinen går i stykker. Man blir bitter fordi noen har gjort noe en selv føler er fryktelig galt en eller flere ganger.

Jeg ble utsatt for overgrep av farfaren min fra jeg var 5-12 år. Farmoren min visste om det, men fortsatte å invitere meg- alene - ei uke- mens hun var på jobb. Og det skjedde mens huk var der. Tok han på fersken flere ganger. Jeg har egentlig alltid unnskyldt henne for jeg tror reelt at hun var et offer selv da hun var 16 år og søkte «kongen» for å kunne gifte seg med en mann på 37. Jeg fant ut via flashback og behandling at hun var fullstendig klar over det OG la til rette for det. De siste 2 årene har jeg derfor vært bitter. 

Så må man bestemme seg for hvor mye plass bitterheten skal ha. Det er ingen andre enn meg som vet det jeg vet. Har ikke fortalt det til noen. Vil søsknene mine ha kontakt med henne, så gjør de selvsagt det, men JEG ligger unna. 

Jeg merker ikke at jeg er bitter i hverdagen og torturerer ikke meg selv med det, men jeg kjenner på bitterheten når andre snakker om henne som om hun er verdens søteste. Men jeg sier ikke noe. Ingen trenger å vite at jeg er bitter. Men jeg er det. Og en sjelden gang lurer jeg på om jeg hadde vært en like stor samfunnstaper som jeg er om det ikke hadde skjedd. Kunne jeg vært mer om ikke 90% av utdanningsårene var preget av angst, frykt for eldre menn, ensomhet, mindereverdighetsfølelse, depresjon og selvmordstanker. Men skjedd er skjedd, jeg kan ikke leve de årene på nytt uansett.

Har hatt mye motgang ellers også, ble mobbet fordi jeg var spesiell, som kom av overgrepene, men er ikke bitter for det. De var barn/ungdommer og visste ikke bedre. Hadde de visst, så hadde de nok handlet annerledes. Alle slag, spark og stygge ord er tilgitt for lengst. 

Å være bitter fordi man har hatt en dårlig dag er merkelig, men en hendelse som setter en støkk i deg, eller får deg til å føle deg som noe du ikke er, eller gjøre noe som du vanligvis ikke gjør, det kan få en negativ konsekvens, og da er veien til bitterhet kortere. Men jeg tror de fleste (ikke alle nei) som er bitre ikke er det 100% av tiden, kun når de minnes på personen eller situasjonen

Anonymkode: 275c5...519

❤️

Anonymkode: 46417...cb8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 11.12.2021 den 14.47):

Ser at du forsøker å nyansere det du tidligere har skrevet, men det hjelper ikke så mye når du også skriver dette:

 

 

 

Før du ble utfordret på din kategoriske nedlatende holdning til personer som sliter, så sa du ikke noe om at du mente folk skal ta imot hjelp, eller noe om at prosessen kan være både krevende og ta tid, avhengig av hva som har gjort at de har blitt bitter og hvordan de har det i dag. Derimot var du tydelig på å si at det er deres egen feil at de ikke har det bra.

 

Og du, den arrogansen du viser når du omtaler den jeg møtte som overlevde konsentrasjonsleire og mitt møte med denne, det viser bare noe av holdningene dine. Det å ha det godt med seg selv betyr også at man ikke har behov for å rakke ned på andre, gjøre andres byrder verre ved å ensidig si at de "ER skyldige i sin egen ulykkelighet", uten å nyansere det og uten å komme med gode løsninger for de som selv ikke greier å snu de ødeleggende følelsene av bitterhet. Helt uten å ta høyde for at mange har hatt store påkjenninger og kanskje mer utfordringer enn mange. Så bastante og nedlatende påstander som den uthevede over her hjelper ingen. Men det å si slikt gjør kanskje at du føler du har en bedre dag?

 

Anonymkode: 40804...e8e

Ser at det gnir deg veldig mothårs å høre at man faktisk kan leve et liv uten bitterhet. Det får deg til å bli usaklig og sint. Det er f eks ikke jeg, men kun du, som velger å bruke adjektiver og personkarakteristikker i dine innlegg. Jeg sa bare det som for meg er et faktum: at de som er ulykkelige på grunn av bitterhet, selv har påført seg den. Ikke den opprinnelige skaden, den har ofte noen andre påført dem, men selve ulykken i å dyrke det bitre. Det påfører de seg selv. Jeg kunne lyge og si at nei, bitterhet kommer utenfra, f eks via jordsmonnet, men ville det hjelpe noen i å få et bedre liv?

Jeg må bare beklage at jeg ikke fortet meg å tidsnok si at andre burde be om hjelp, sånn at du ble forledet til å tro at jeg mener det er feil å be om hjelp. Jeg kunne dessverre ikke forutsi at det med hjelp/ikke hjelp skulle bli en kampsak her. (Men jeg ser heller ikke at et innlegg på 5-6 linjer er et sted der jeg forplikter meg til å presisere ALT jeg mener om et tema - også urelaterte ting som ennå ikke har blitt spurt etter.)

Pass nå bare på at du ikke blir bitter. Det er, som mange har nevnt her, jevngodt med å drikke gift og håpe at andre skal dø av den. Og det er det du gjør i dette innlegget, kaller meg ting og tillegger meg meninger og holdninger jeg ikke har, med en skikkelig bitter undertone. Dessverre funker ikke den gifta på meg...

 

 

Anonymkode: 1f568...f02

[Anonym bruker]

Syngensang skrev (På 11.12.2021 den 9.50):

Men du treng ikkje trakke på dei som ikkje klarar å sykle fordi dei manglar ein fot. Det var poenget mitt. 

Og heldigvis er det ingen som har tråkka på noen her, var poenget MITT.

Anonymkode: 1f568...f02

[Anonym bruker]

Nei, men jeg skjønner at folk kan bli bitre!

Anonymkode: 66695...e10

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Nei, men jeg skjønner at folk kan bli bitre!

Anonymkode: 66695...e10

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor noen absolutt må henge seg opp i en liten skrivefeil. 🤮 

Anonymkode: 46db6...014

[Anonym bruker]

Jeg er desverre blitt bitter. Etter 7 operasjoner, den siste var en svulst i hodet. Så fikk jeg eepilepsanfall og kognitive problemer etter operasjon. Der er ingen menneske som skal måtte tåle alt dette. 

Men, jeg skal forsøke å komme meg gjennom både depresjonen jeg er i nå, og bitterheten. Jeg vil veldig gjerne være glad og fornøyd. 

Anonymkode: 46db6...014