Middels/alvorlig depresjon- medisin eller ikke?

[Anonym bruker]

Hei, er det noen som har vært alvorlig deprimert og har enten valgt eller valgt bort medisin?

Jeg vil gjerne høre deres argumenter for/imot og deres erfaringer?

Takk

Anonymkode: c66e9...dfc

[Anonym bruker]

Jeg fikk det pushet på meg av legen, hentet det ut, men tok kun noen få tabletter før jeg sluttet igjen. Jeg ønsket i utgangspunktet ingen tabletter, og da jeg fikk bivirkninger så orket jeg de ikke rett og slett.

Anonymkode: 6ec57...f5f

[Anonym bruker]

Jeg ville lenge ikke gå på medisiner. Men jeg valgte å gi det en sjanse. Den første mnd var jeg helt ute. Gikk langt ned i kjelleren, og hadde flere bivirkninger. Men nå forstår jeg ikke hvorfor jeg brukte så lang tid på å prøve de. Medisinene har snudd livet mitt oppned, på en veldig positiv måte!

Anonymkode: a4fd2...d97

[Anonym bruker]

Ved faktisk alvorlig depresjon skal man selvfølgelig ta i mot medisiner. 

(Men de fleste her som tror de har hatt alvorlig depresjon hadde egentlig moderat. Det føles jo alvorlig nok. Da det mer et skjønnsspørsmål). 

Anonymkode: 299f3...b51

[Anonym bruker]

Jeg startet på medisiner mot depresjon for ca 1,5 mnd siden. De to første ukene var det en del bivirkninger, som kvalme, nedsatt matlyst, svimmelhet, trøtthet og hodepine. Men etter de to ukene ble det mye bedre. Tankekjøret og krisetenkingen ble borte, jeg sover plutselig hele natta uten å våkne (våknet 3-5 ganger hver natt før), tinnitusen er lavere og jeg føler generelt litt glede over livet igjen. Jeg er 80% sykemeldt og skal gradvis tilbake i jobb. Nav er helt med på laget og gir meg den tiden jeg trenger (innenfor regelverket selvfølgelig). Fastlegen har vært en super støtte hele veien og har ikke pushet på meg medisiner. Han luftet det på en legetime, hadde skrevet ut en hel blekke om den aktuelle medisinen (han visste jeg kom til å google 😅) og lot det være opp til meg. Jeg valgte å prøve, for alt måtte være bedre enn det kullsvarte hullet jeg var nede i. Jeg hadde bare lyst til å dø, men samvittigheten ovenfor familie og sønnen, stoppet meg. Så det førte til at jeg begynte å bli bitter på sønnen min, for hadde ikke han fantes, kunne jeg fått dø. Da skjønte jeg at jeg måtte prøve medisiner. 

Jeg er kjempeglad for at jeg valgte å prøve. Nå begynner jeg å føle meg som meg selv igjen. Og ikke minst; relasjonen til sønnen min er på rett kurs igjen. Snakk med fastlegen om tankene dine rundt medisinering, det er viktig å være ærlig og ha en god dialog. Lykke til! Håper du finner det riktige valget for deg. 

Anonymkode: b9007...b1d

[Anonym bruker]

Medisiner, absolutt!!!

Kanskje kommer du til å kjenne på litt kvalme eller noe i begynnelsen, men det går over. Og plutselig en dag går det opp for deg at du føler deg bedre!!

Anonymkode: 9bb3e...30e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Ved faktisk alvorlig depresjon skal man selvfølgelig ta i mot medisiner. 

(Men de fleste her som tror de har hatt alvorlig depresjon hadde egentlig moderat. Det føles jo alvorlig nok. Da det mer et skjønnsspørsmål). 

Anonymkode: 299f3...b51

Jeg har alvorlig depresjon og har hatt det i flere år. Skyhøy score på alle testene, så den defineres som alvorlig ja, og ikke moderat.

Jeg valgte å teste ut medisiner før sommeren, da hadde jeg gått noen år og ikke ønsket det. Gikk på de i ca tre måneder, men dessverre hadde de ingen effekt på meg. Angrer likevel ikke på at jeg forsøkte for om de hadde fungert så hadde det vært helt nydelig. Jeg var positivt innstilt og håpte at de skulle hjelpe.

hi, det er verdt et forsøk.

Anonymkode: 36bae...553

[Anonym bruker]

Går man opp i vekt av dette? 

Anonymkode: 605b2...2fd

[Anonym bruker]

Er det ikke legen din du bør spørre?

Anonymkode: 51eef...221

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Er det ikke legen din du bør spørre?

Anonymkode: 51eef...221

Etter andre sine erfaringer?

Anonymkode: 4ad44...429

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Jeg ville lenge ikke gå på medisiner. Men jeg valgte å gi det en sjanse. Den første mnd var jeg helt ute. Gikk langt ned i kjelleren, og hadde flere bivirkninger. Men nå forstår jeg ikke hvorfor jeg brukte så lang tid på å prøve de. Medisinene har snudd livet mitt oppned, på en veldig positiv måte!

Anonymkode: a4fd2...d97

Utdyp gjerne?😊

Anonymkode: c66e9...dfc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg startet på medisiner mot depresjon for ca 1,5 mnd siden. De to første ukene var det en del bivirkninger, som kvalme, nedsatt matlyst, svimmelhet, trøtthet og hodepine. Men etter de to ukene ble det mye bedre. Tankekjøret og krisetenkingen ble borte, jeg sover plutselig hele natta uten å våkne (våknet 3-5 ganger hver natt før), tinnitusen er lavere og jeg føler generelt litt glede over livet igjen. Jeg er 80% sykemeldt og skal gradvis tilbake i jobb. Nav er helt med på laget og gir meg den tiden jeg trenger (innenfor regelverket selvfølgelig). Fastlegen har vært en super støtte hele veien og har ikke pushet på meg medisiner. Han luftet det på en legetime, hadde skrevet ut en hel blekke om den aktuelle medisinen (han visste jeg kom til å google 😅) og lot det være opp til meg. Jeg valgte å prøve, for alt måtte være bedre enn det kullsvarte hullet jeg var nede i. Jeg hadde bare lyst til å dø, men samvittigheten ovenfor familie og sønnen, stoppet meg. Så det førte til at jeg begynte å bli bitter på sønnen min, for hadde ikke han fantes, kunne jeg fått dø. Da skjønte jeg at jeg måtte prøve medisiner. 

Jeg er kjempeglad for at jeg valgte å prøve. Nå begynner jeg å føle meg som meg selv igjen. Og ikke minst; relasjonen til sønnen min er på rett kurs igjen. Snakk med fastlegen om tankene dine rundt medisinering, det er viktig å være ærlig og ha en god dialog. Lykke til! Håper du finner det riktige valget for deg. 

Anonymkode: b9007...b1d

Takk for svar. Jeg føler det på samme måte angående ungene. At de nå står i veien. Kan jeg spørre hvilken type medisin du tar?

Anonymkode: c66e9...dfc

[Anonym bruker]

Jeg var moderat deprimert, men så skjedde det noe, som gjorde at jeg havnet helt ned i kjelleren, og eneste jeg ønsket var å ta livet av meg selv. Var veldig skremmende, og jeg ringte rundt til privat psykologer, og fikk time 3 dager etterpå. Jeg er helt alene med 2 barn, så å ta livet av meg var virkelig ikke noe jeg kunne utsette barna mine for. Jeg ønsket ikke medisiner, har en svært traumatisk barndom bak meg, og opplevd en god del i voksen alder og. Men jeg vil ta tak i det, bearbeide det, og lære meg og leve med det. Og jeg endte opp hos en dyktig traume psykolog, og fikk god hjelp. I dag er jeg vel lett deprimert. Jeg er kronisk syk, ufør og har mange plager. Så tror jeg skal være fornøyd med å være lett deprimert. 

Anonymkode: 24f35...656

[Anonym bruker]

Jeg var veldig deprimert så fikk cipralex å det har fungert veldig bra! Nå har jeg fått livet mitt tilbake og veldig sjeldent angstanfall. Jeg gikk fra å ikke tørre å være alene til at jeg nå nyter å ha alenetid. 

Anonymkode: 0a4b0...674

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Takk for svar. Jeg føler det på samme måte angående ungene. At de nå står i veien. Kan jeg spørre hvilken type medisin du tar?

Anonymkode: c66e9...dfc

Cipralex. Det er som regel den som prøves ut først. 

Anonymkode: b9007...b1d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg var veldig deprimert så fikk cipralex å det har fungert veldig bra! Nå har jeg fått livet mitt tilbake og veldig sjeldent angstanfall. Jeg gikk fra å ikke tørre å være alene til at jeg nå nyter å ha alenetid. 

Anonymkode: 0a4b0...674

Hvor lenge har du brukt medisinen?

Anonymkode: c66e9...dfc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Hvor lenge har du brukt medisinen?

Anonymkode: c66e9...dfc

6 mnder.

Anonymkode: 0a4b0...674

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

6 mnder.

Anonymkode: 0a4b0...674

Hvor lenge tenker du å fortsette å bruke den?

Anonymkode: c66e9...dfc