Mor har ett overforbruk av alkohol…🥂

[Anonym bruker]

Det bor en mor i nabolaget. Hennes barn er to år eldre enn mitt barn av samme kjønn. Barna leker ok sammen. Mor har bare helgesamvær med dette barnet. 
 

Jeg har skjønt og mor har sagt selv at hun misbruker alkohol i tøffe perioder. Jeg ser hun kjøper alkohol minst 2-3 ganger i uken. Jeg har ikke sett at hun har vært påvirket når barnet har vært der, og mitt barn har også fått leke der . Derimot merker jeg godt at hennes barn lider emosjonelt . Nabobarnet sliter på skolen, dras i mellom mor og far som ikke samarbeider, mor har sine psykiske problemer som døyves med alkohol flere ganger i uken. Barnet følges opp av barnevernet, far har sinneproblemer og går på sinnemestringskurs. Det er bup inni bildet og psykologer behandler de alle. Personlig ser jeg mor som en kjærlig person, smart og reflekter men med mange demoner innvendig hun trenger og får hjelp til. Hun har forsøkt å stable seg på bena å går nå på skole med sånn passe resultat. Hun har blitt utsatt for bl.a vold og overgrep, også fra far og andre, så mor har hatt mye motgang i livet. Dette for å fortelle i korte trekk hva vi har med å gjøre. Det er dysfunksjonelle forhold rundt barnet på alle kanter, dessverre. 

 

Barnet viser mye tegn til sinne. Barnet har ett voldsomt kontroll behov, og kan skrike og brøle når ting går i mot. Barnet banner og kan plutselig brøle «gå vekk, jeg vil dø, la meg være», i lek eller setninger hvor h-n blir utfordret. Barnet har ingen diagnose men jeg regner med at det kommer med tanke på den vanskelige oppveksten h-n har hatt, og har. Jeg dras i mellom to tanker med tanke på meg og mine:

1-stakkars barn. Kanskje h-n trenger meg som «den eneste» stabile voksne h-n har i livet sitt om så hver 14 dag. Jeg prøver å være der, trygge og vise omsorg. Jeg setter tydelige grenser for hva som er akseptabel atferd i mitt hus. Det har jeg lykkes med, men jeg må hele tiden være på vakt selv om de er 8år. Jeg følger med som om de er toåringer. Det krever mye psykisk å følge opp dette barnet, i tillegg til mine tre.  Nabobarnet  manipulerer mye, over det som jeg anser som normalt. Jeg ser atferden til barnet blir verre og verre, og utbruddene og kontrollbehovet begynner å ta over mye av leken. En annen ting er at barnet fungerer dårlig i lek med flere enn en person, jeg har tre barn og det virker til å være en trigger. Barnet kan ikke alltid kontrollere mine tre, og de finner seg heller ikke det. Dette ser ut til å trigge barnet at h-n mister kontrollen, mor har sett det samme. 

 

-tanke nr 2: dette er over min kompetanse og min innsats er liten og ubetydelig. Jeg kan ikke forandre ting her. Dessuten, påvirker atferden mitt barn? Mitt barn har heldigvis ikke kopiert naboens atferd, men jeg er jo redd det kan skje. Jeg skriver mitt som i entall fordi jeg har ett barn som er like gammelt, men to barn til i nær alder som ofte er med i lek.

 

Som sagt, barnet ivaretas av flere instanser som bv, bup, ppt for å nevne noen. Her er det utfordringer i hjemmet både hos mor og far som trolig er årsaken til at barnet har utfordringer.

 

Hva ville dere gjort? Fortsatt å la barnet leke med min/mine barn? Eller trekke seg unna?  Mor sliter med å oppdra barnet fordi hun ser at hun sliter med å takle barnet. Det blir ofte negativt fordi mor må irettesette mye, å det blir så negativt når de ses kun hver 14dag. Så hun velger nå å overse mye. Hos far får barnet angivelig bare kjeft og blir skreket til sier mor og barnet selv..

 

Dette ble rotete, beklager så mye. Jeg er så uenig med meg selv om hva som er det beste for meg og min familie, samtidig som hjertet mitt blør for naboen.

 

Jeg kan også legge til at naboen helst vil leke hjemme hos seg selv. Dette fordi barnet ser mor så sjelden, forståelig nok.

Anonymkode: 2913b...005

[Anonym bruker]

Leker barna bare sammen når hn er hos mor? I så fall tror jeg at jeg hadde gjort mye for å klare å stå i det. Stakkars liten som har så mange utfordringer, her kan du være den ene som blir husket for å gjøre en forskjell. 
 

Om det er samvær mer på daglig basis hadde jeg nok tenkt litt annerledes, men hva jeg hadde landet på vet jeg ikke helt. 

Anonymkode: 05c19...06d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Leker barna bare sammen når hn er hos mor? I så fall tror jeg at jeg hadde gjort mye for å klare å stå i det. Stakkars liten som har så mange utfordringer, her kan du være den ene som blir husket for å gjøre en forskjell. 
 

Om det er samvær mer på daglig basis hadde jeg nok tenkt litt annerledes, men hva jeg hadde landet på vet jeg ikke helt. 

Anonymkode: 05c19...06d

Det er kun samvær når barnet er hos mor. Dvs helger hver 14 dag og ferier. Barnet tilhører en annen skolekrets enn oss.

 

De leker sammen ja, men jeg ser leken blir mer og mer styrt av følelsene til barnet. De kan leke fint, men det er mye oppførsel jeg reagerer på, som ikke mitt barn av samme kjønn bryr seg om enda. Likevel må jeg sette grenser for mye atferd, så det blir en jobb fredag til søndag hver 14 dag. Jeg sier jobb fordi det faktisk er lite kos med denne type utfordring og oppfølging, men barnet er ett uskyldig offer slik jeg ser det. Men jeg må sette mine egne barn først, å de skal ikke påvirkes negativt over det som er normalt. Mine barn har godt av å oppleve ulike type barn og voksne, men jeg er redd dette barnet er over min kompetanse.

 

hi
 

Anonymkode: 2913b...005

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke kuttet ut barnet (eller moren), men begrenset det etter mitt eget overskudd. Det krever åpenbart mye av dere som voksne for at barna skal få noe positivt ut av samværet. Kanskje prioritert dem om jeg hadde ett barn hjemme og de to andre var ute på noe e.l.

Dessuten ville jeg vurdert en bekymringsmelding om barnets fungering, mors alkoholinntak og det mor forteller om hva barnet opplever hos far. Selv om et barn følges opp av bl.a barneverntjenesten, betyr ikke det at barnevernet har all informasjon det burde ha. Ofte har vi det slett ikke, og ofte er det når det kommer inn flere meldinger underveis i en kjent sak at man får til å spisse tiltak slik at barnet får tilstrekkelig hjelp. 

Anonymkode: 1a613...a61

[Anonym bruker]

Jeg ville kontaktet bv og lagt frem akkurat det du her skriver, HI.

Dette vil jo ikke bli bedre så lenge barnet er nødt til å bo med en far som tydeligvis har så store sinnemestringsproblemer som han har.

Det kan virke som om hverken barnet eller mor selv greier å formidle hvor ille det faktisk er for barnet hjemme hos far. Mor bor jo ikke lenger sammen med far, og barn i slike situasjoner kan være instruert av forelder hva det kan si til bv, eller det kan slite så mye med lojalitetsfølelse at det pynter på sannheten for å ikke fremstille forelder som så ille. Det kan også ligge trusler bak, f.eks. "sier du noe om dette så må du i fosterhjem og får aldri se oss igjen, og det vil være din skyld".

Som tredjeperson, som ser barnet i en privat situasjon på jevnlig basis er du gull verdt for dette barnet og bv, fordi du kan se en utvikling av problemene over tid, og du ser at de ikke blir bedre, nesten tvert imot. Du kan også gi tydelige beskrivelse av hva som trigger barnet osv.

En bekjent av meg har vært lignende situasjon som deg, HI. Der endte barnet i fosterhjem, og det som fikk det til å skje var to ting. Det ene at min bekjente kunne si noe om barnet over tid, og også det at min bekjente fikk en så god kontakt og dialog med barnet at barnet til slutt turde å fortelle bv sannheten om forholdene i hjemmet, barnet fikk støtte på at det var det riktige å gjøre, at barnet ikke trengte finne seg i å bli behandlet stygt hjemme med psykisk vold og stadige trusler om vold og "lettere" fysisk vold, at barnet selv ikke hadde skyld i det som skjedde hjemme og heller ikke skyld for hva som ev. ville skje etter å ha fortalt bv sannheten.

Så kontakt bv i morgen og fortell det du har skrevet her i tråden!

Anonymkode: 03735...b4f

[Anonym bruker]

Dette må da være veldig lett å kjenne igjen disse folkene,så mye opplysninger du gir her! Du bør slette innlegget ditt!

Anonymkode: e5b5e...309

[Anonym bruker]

Huff, trist lesning. 

Jeg hører jo at du sier BV er med i bildet. Men det er jammen ikke mye barnevern over den etaten der - det er i mange tilfeller reint foreldrevern. Det låter som om ingen av foreldrene i historien her burde ha hatt noe mer enn besøk under tilsyn hos sitt barn, hvis den ene drikker og den andre sliter med sinnemestring. 

Har ingen gode råd, dessverre; men føler med deg. Sønnen min er venn med en annen ungdom (de er 13 år) som merkelig nok har blitt flyttet hjem til sin far etter to år i fosterhjem. Faren er ikke normal. Han finner på merkelige straffer og betingelser som ikke har sammenheng med det barnet har gjort. En anmerkning fra skolen om f eks å prate i timen, resulterer i en ukes innestraff. For å få drive med litt gaming i en time, må ungen løpe en time først. Barnet har blitt smittet av skabb, men tør ikke si det hjemme. I stedet lider han i stillhet.

Barnet mitt lever seg veldig inn i denne skjebnen og blir utrolig lei seg over alt det urimelige og fæle som skjer. Barnevernet er på besøk der jevnlig, men som sønnen min sier, når de er der, da spiller jo faren en rolle og virker så normal som bare det. Han har en kone også, men hun viser heller ikke noen kjærlighet. I stedet sladrer hun hver gang det er skjedd noe, slik at hun er sikker på at barnet får straff. Denne gutten har det også atskillig bedre når han er på besøk hos venner, han får mer ros og vennlighet av vennenes foreldre enn av sine egne, sier sønnen min. 

Jeg føler meg bare hjelpeløs. Barnevernet og skolen og alle andre, de VET jo om at dette barnet sliter. Men de gjør jo ikke noe konkret. Han må liksom bare fortsette å ha det vondt, for det har faren rett til å bestemme. Hilsen Foreldrevernet!

Anonymkode: 31934...24b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg ville ikke kuttet ut barnet (eller moren), men begrenset det etter mitt eget overskudd. Det krever åpenbart mye av dere som voksne for at barna skal få noe positivt ut av samværet. Kanskje prioritert dem om jeg hadde ett barn hjemme og de to andre var ute på noe e.l.

Dessuten ville jeg vurdert en bekymringsmelding om barnets fungering, mors alkoholinntak og det mor forteller om hva barnet opplever hos far. Selv om et barn følges opp av bl.a barneverntjenesten, betyr ikke det at barnevernet har all informasjon det burde ha. Ofte har vi det slett ikke, og ofte er det når det kommer inn flere meldinger underveis i en kjent sak at man får til å spisse tiltak slik at barnet får tilstrekkelig hjelp. 

Anonymkode: 1a613...a61

Dere skal jo også observere. Ikke lene dere tilbake og la lekfolk gjøre det!

Anonymkode: 31934...24b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

 

Jeg føler meg bare hjelpeløs. Barnevernet og skolen og alle andre, de VET jo om at dette barnet sliter. Men de gjør jo ikke noe konkret. Han må liksom bare fortsette å ha det vondt, for det har faren rett til å bestemme. Hilsen Foreldrevernet!

Anonymkode: 31934...24b

Har du meldt fra om hva du vet, da? 

Det er riktig som du sier: barnevernet har ikke mer informasjon enn det som gis. 

Anonymkode: 1a613...a61

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Dere skal jo også observere. Ikke lene dere tilbake og la lekfolk gjøre det!

Anonymkode: 31934...24b

Javisst. I den grad foreldre tillater, det er praktisk mulig og lovverket gir rom for det. Alle de tre faktorene kan gi betydelige utfordringer. 

Inntrykket mitt er at folk tror barneverntjenesten har anledning til å gjøre langt mer enn lovverket gir anledning til. 

Anonymkode: 1a613...a61

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Har du meldt fra om hva du vet, da? 

Det er riktig som du sier: barnevernet har ikke mer informasjon enn det som gis. 

Anonymkode: 1a613...a61

Barnevernet hadde dette barnet i sin omsorg i 2 hele år, og valgte deretter å sende stakkaren tilbake til psykoen. Så eh... den infoen er det virkelig ikke JEG som skal innhente for dem. De bør jo ta veiledning med foreldrene selv. Jeg ble kjent med gutten for noen måneder siden.

Anonymkode: 31934...24b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Javisst. I den grad foreldre tillater, det er praktisk mulig og lovverket gir rom for det. Alle de tre faktorene kan gi betydelige utfordringer. 

Inntrykket mitt er at folk tror barneverntjenesten har anledning til å gjøre langt mer enn lovverket gir anledning til. 

Anonymkode: 1a613...a61

Inntrykket MITT er at de kan undersøke og komme på umeldte besøk i øst og vest. Men hva de etterpå gjør med den infoen de får, det er rein yatzy.

Anonymkode: 31934...24b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Barnevernet hadde dette barnet i sin omsorg i 2 hele år, og valgte deretter å sende stakkaren tilbake til psykoen. Så eh... den infoen er det virkelig ikke JEG som skal innhente for dem. De bør jo ta veiledning med foreldrene selv. Jeg ble kjent med gutten for noen måneder siden.

Anonymkode: 31934...24b

Og du vet at det var barneverntjenesten som besluttet at barnet skulle hjem? 

Sannsynligheten er jo stor for at du ikke har hele bildet her. Men du har en bit og den biten bekymrer deg. Da forstår jeg ikke hvorfor du ikke vil melde fra om den til en instans som kanskje kan gjøre noe med informasjonen. 

Anonymkode: 1a613...a61

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Inntrykket MITT er at de kan undersøke og komme på umeldte besøk i øst og vest. Men hva de etterpå gjør med den infoen de får, det er rein yatzy.

Anonymkode: 31934...24b

Det inntrykket er feil. Det skal svært mye til for i det hele tatt å kunne gjøre uanmeldte hjemmebesøk. 

Anonymkode: 1a613...a61

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Det bor en mor i nabolaget. Hennes barn er to år eldre enn mitt barn av samme kjønn. Barna leker ok sammen. Mor har bare helgesamvær med dette barnet. 
 

Jeg har skjønt og mor har sagt selv at hun misbruker alkohol i tøffe perioder. Jeg ser hun kjøper alkohol minst 2-3 ganger i uken. Jeg har ikke sett at hun har vært påvirket når barnet har vært der, og mitt barn har også fått leke der . Derimot merker jeg godt at hennes barn lider emosjonelt . Nabobarnet sliter på skolen, dras i mellom mor og far som ikke samarbeider, mor har sine psykiske problemer som døyves med alkohol flere ganger i uken. Barnet følges opp av barnevernet, far har sinneproblemer og går på sinnemestringskurs. Det er bup inni bildet og psykologer behandler de alle. Personlig ser jeg mor som en kjærlig person, smart og reflekter men med mange demoner innvendig hun trenger og får hjelp til. Hun har forsøkt å stable seg på bena å går nå på skole med sånn passe resultat. Hun har blitt utsatt for bl.a vold og overgrep, også fra far og andre, så mor har hatt mye motgang i livet. Dette for å fortelle i korte trekk hva vi har med å gjøre. Det er dysfunksjonelle forhold rundt barnet på alle kanter, dessverre. 

 

Barnet viser mye tegn til sinne. Barnet har ett voldsomt kontroll behov, og kan skrike og brøle når ting går i mot. Barnet banner og kan plutselig brøle «gå vekk, jeg vil dø, la meg være», i lek eller setninger hvor h-n blir utfordret. Barnet har ingen diagnose men jeg regner med at det kommer med tanke på den vanskelige oppveksten h-n har hatt, og har. Jeg dras i mellom to tanker med tanke på meg og mine:

1-stakkars barn. Kanskje h-n trenger meg som «den eneste» stabile voksne h-n har i livet sitt om så hver 14 dag. Jeg prøver å være der, trygge og vise omsorg. Jeg setter tydelige grenser for hva som er akseptabel atferd i mitt hus. Det har jeg lykkes med, men jeg må hele tiden være på vakt selv om de er 8år. Jeg følger med som om de er toåringer. Det krever mye psykisk å følge opp dette barnet, i tillegg til mine tre.  Nabobarnet  manipulerer mye, over det som jeg anser som normalt. Jeg ser atferden til barnet blir verre og verre, og utbruddene og kontrollbehovet begynner å ta over mye av leken. En annen ting er at barnet fungerer dårlig i lek med flere enn en person, jeg har tre barn og det virker til å være en trigger. Barnet kan ikke alltid kontrollere mine tre, og de finner seg heller ikke det. Dette ser ut til å trigge barnet at h-n mister kontrollen, mor har sett det samme. 

 

-tanke nr 2: dette er over min kompetanse og min innsats er liten og ubetydelig. Jeg kan ikke forandre ting her. Dessuten, påvirker atferden mitt barn? Mitt barn har heldigvis ikke kopiert naboens atferd, men jeg er jo redd det kan skje. Jeg skriver mitt som i entall fordi jeg har ett barn som er like gammelt, men to barn til i nær alder som ofte er med i lek.

 

Som sagt, barnet ivaretas av flere instanser som bv, bup, ppt for å nevne noen. Her er det utfordringer i hjemmet både hos mor og far som trolig er årsaken til at barnet har utfordringer.

 

Hva ville dere gjort? Fortsatt å la barnet leke med min/mine barn? Eller trekke seg unna?  Mor sliter med å oppdra barnet fordi hun ser at hun sliter med å takle barnet. Det blir ofte negativt fordi mor må irettesette mye, å det blir så negativt når de ses kun hver 14dag. Så hun velger nå å overse mye. Hos far får barnet angivelig bare kjeft og blir skreket til sier mor og barnet selv..

 

Dette ble rotete, beklager så mye. Jeg er så uenig med meg selv om hva som er det beste for meg og min familie, samtidig som hjertet mitt blør for naboen.

 

Jeg kan også legge til at naboen helst vil leke hjemme hos seg selv. Dette fordi barnet ser mor så sjelden, forståelig nok.

Anonymkode: 2913b...005

Jeg hadde stilt opp. Barnet er så sjeldent hos mor, at så belastende for deg kan det vel ikke være? La barnet ditt være sammen med dette barnet hvis det vil det. Ingen tjener noe på at de ikke skal være sammen. Dette barnet trenger en venn, og det trenger deg også. 

Jeg kan huske selv i barndommen da jeg ikke hade det så greit hjemme, at jeg søkte kontakt hos andre mødre. Når noen var greie mot meg, hjalp det innmari. Husker godt mange fine hendelser, der noen var gode mot meg. Du vet jo at dette barnet ikke har det greit. Vær ett medmenneske, håper jeg at du bestemmer deg for. ❤️Skal så lite til for at det betyr mye for ett lite barn. 

Anonymkode: 0a597...94d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Det er kun samvær når barnet er hos mor. Dvs helger hver 14 dag og ferier. Barnet tilhører en annen skolekrets enn oss.

 

De leker sammen ja, men jeg ser leken blir mer og mer styrt av følelsene til barnet. De kan leke fint, men det er mye oppførsel jeg reagerer på, som ikke mitt barn av samme kjønn bryr seg om enda. Likevel må jeg sette grenser for mye atferd, så det blir en jobb fredag til søndag hver 14 dag. Jeg sier jobb fordi det faktisk er lite kos med denne type utfordring og oppfølging, men barnet er ett uskyldig offer slik jeg ser det. Men jeg må sette mine egne barn først, å de skal ikke påvirkes negativt over det som er normalt. Mine barn har godt av å oppleve ulike type barn og voksne, men jeg er redd dette barnet er over min kompetanse.

 

hi
 

Anonymkode: 2913b...005

Men du trenger ikke passe på dette barnet hele helgen? Hva med å sette av 3 timer på lørdag? Da har du hjulpet, og du har satt grenser. En mellomting kan du vel velge? 

Anonymkode: 0a597...94d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Huff, trist lesning. 

Jeg hører jo at du sier BV er med i bildet. Men det er jammen ikke mye barnevern over den etaten der - det er i mange tilfeller reint foreldrevern. Det låter som om ingen av foreldrene i historien her burde ha hatt noe mer enn besøk under tilsyn hos sitt barn, hvis den ene drikker og den andre sliter med sinnemestring. 

Har ingen gode råd, dessverre; men føler med deg. Sønnen min er venn med en annen ungdom (de er 13 år) som merkelig nok har blitt flyttet hjem til sin far etter to år i fosterhjem. Faren er ikke normal. Han finner på merkelige straffer og betingelser som ikke har sammenheng med det barnet har gjort. En anmerkning fra skolen om f eks å prate i timen, resulterer i en ukes innestraff. For å få drive med litt gaming i en time, må ungen løpe en time først. Barnet har blitt smittet av skabb, men tør ikke si det hjemme. I stedet lider han i stillhet.

Barnet mitt lever seg veldig inn i denne skjebnen og blir utrolig lei seg over alt det urimelige og fæle som skjer. Barnevernet er på besøk der jevnlig, men som sønnen min sier, når de er der, da spiller jo faren en rolle og virker så normal som bare det. Han har en kone også, men hun viser heller ikke noen kjærlighet. I stedet sladrer hun hver gang det er skjedd noe, slik at hun er sikker på at barnet får straff. Denne gutten har det også atskillig bedre når han er på besøk hos venner, han får mer ros og vennlighet av vennenes foreldre enn av sine egne, sier sønnen min. 

Jeg føler meg bare hjelpeløs. Barnevernet og skolen og alle andre, de VET jo om at dette barnet sliter. Men de gjør jo ikke noe konkret. Han må liksom bare fortsette å ha det vondt, for det har faren rett til å bestemme. Hilsen Foreldrevernet!

Anonymkode: 31934...24b

Men.. Ringer du bv og forteller om dette? Gir dem disse opplysningene? Det du skriver om straff er ikke ikke greit. Stakkars barn. 

Anonymkode: 0a597...94d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Huff, trist lesning. 

Jeg hører jo at du sier BV er med i bildet. Men det er jammen ikke mye barnevern over den etaten der - det er i mange tilfeller reint foreldrevern. Det låter som om ingen av foreldrene i historien her burde ha hatt noe mer enn besøk under tilsyn hos sitt barn, hvis den ene drikker og den andre sliter med sinnemestring. 

Har ingen gode råd, dessverre; men føler med deg. Sønnen min er venn med en annen ungdom (de er 13 år) som merkelig nok har blitt flyttet hjem til sin far etter to år i fosterhjem. Faren er ikke normal. Han finner på merkelige straffer og betingelser som ikke har sammenheng med det barnet har gjort. En anmerkning fra skolen om f eks å prate i timen, resulterer i en ukes innestraff. For å få drive med litt gaming i en time, må ungen løpe en time først. Barnet har blitt smittet av skabb, men tør ikke si det hjemme. I stedet lider han i stillhet.

Barnet mitt lever seg veldig inn i denne skjebnen og blir utrolig lei seg over alt det urimelige og fæle som skjer. Barnevernet er på besøk der jevnlig, men som sønnen min sier, når de er der, da spiller jo faren en rolle og virker så normal som bare det. Han har en kone også, men hun viser heller ikke noen kjærlighet. I stedet sladrer hun hver gang det er skjedd noe, slik at hun er sikker på at barnet får straff. Denne gutten har det også atskillig bedre når han er på besøk hos venner, han får mer ros og vennlighet av vennenes foreldre enn av sine egne, sier sønnen min. 

Jeg føler meg bare hjelpeløs. Barnevernet og skolen og alle andre, de VET jo om at dette barnet sliter. Men de gjør jo ikke noe konkret. Han må liksom bare fortsette å ha det vondt, for det har faren rett til å bestemme. Hilsen Foreldrevernet!

Anonymkode: 31934...24b

Hvordan vet du at barnet har skabb og hvorfor gjør ikke du noe med det når du vet det?

Skabb er jo veldig smittsomt, tror du dette barnet får det noe bedre hos far om hen holder dette hemmelig og alle blir smitte i familien?

Når du vet om skabben mener jeg at du må ta ansvar så ingen andre skolevenner/familie blir smittet.

Anonymkode: ff69a...302