Jeg føler meg som en bedrager

[Anonym bruker]

Har muskel og skjelettplager, er 40 år og har vært plaget i mange år uten noen skikkelig diagnose. Nå har jeg skikkelig drit vondt i hoften og fikk akkuttime hos lege. Som sa jeg skulle gå til fysioterapi, spise smertestillende  og ikke belaste kroppen utover smertegrensen. Han sa også at jeg har slitasjegikt. (det så ham på mr som ble tatt i september.) 

Men jeg føler at jeg lurer folk, at det sikkert ikke er så vondt som jeg tror og at jeg er en snylter og verdens verste menneske som overlater husarbeidet til mannen, jeg klarar nok heller ikke å sitte på kontor på kontor jobben min, eller gjør kroppsarbeid på gården min (ihvertfall ikke like mye som jeg burde). Så da må familien jobbe mer. Og kollegaer på jobb må ta støyten der. 

Jeg har vært deprimert siste året tror jeg uten å gå til behandling for det (jeg tror jeg er deprimert fordi føler jeg ikke strekker til i hverdagene. Jeg strekker ikke til i hverdagene fordi jeg alltid har vondt og blir helt utslitt av det.) 

Er dette en normal reaksjon på kronisk sykdom? At man mister helt troen på seg selv i en slik grad at man ikke en gang tror på sin egen kropp når den er vond? 

Jeg skal bestille legetime og få luftet alt dette, men vil høre andres erfaringer her også. 

Anonymkode: 870f9...b52

[Anonym bruker]

Ja kronisk sykdom med smerter har stor betydning for depresjon. 

Jeg har hatt 2 perioder med moderat depresjon der jeg gikk på medisin vel 1 år i strekk hver gang. Jeg har fibromyalgi og artrose.

Anonymkode: e14c2...3ec

[Anonym bruker]

Det er veldig kjente tanker for meg. Jeg fikk en lungesykdom og gikk sykemeldt i lang tid, over på AAP osv. Jeg hadde mange tanker om at jeg bare var verdens lateste person, at jeg bare innbilte meg at jeg var syk. Jeg sluttet med medisiner flere ganger, for å sjekke om det egentlig var sånn at jeg hadde blitt helt bra av denne kroniske sykdommen, men bare ikke skjønt det selv. Jeg hadde tonn av dårlig samvittighet for jobben, familien, ungene, vennene, alt jeg ikke fikk til, alt jeg takket nei til, alt jeg strakk meg for men bare fikset halvveis. Det som hjalp for meg var at jeg fikk tilbud om samtaler med en psykolog under et rehabiliteringsopphold. Da fikk jeg hjelp til å nøste opp i all den dårlige samvittigheten min, plassere den der den hørte hjemme, ble utfordret på de negative tankene jeg gikk og kvernet på, som du gjør, og klarte å fokusere mer på hva jeg fikk til enn hva jeg ikke fikk til. Be om hjelp. Det er ikke sikkert det skal så mye til før du får rydda litt opp i tanker og følelser. 

Anonymkode: 0e8fb...4b3

[Anonym bruker]

Ja, det er helt vanlig at man begynner tvile på seg selv.

Nå har du jo en diagnose, du har slitasjegikt. Både mormor og mamma har operert hofter pga det, satt inn nytt hofteledd. Slitasjegikt er vondt!

Du er ingen snylter altså.

Anonymkode: d4aa6...ecf

[Anonym bruker]

Takk for at dere svarer, veldig godt å høre at det ikke er bare jeg som har slike tanker❤️. 

Anonymkode: 870f9...b52