Føler dere at psykolog er empatisk?

[Anonym bruker]

Skal psykologer være empatiske ovenfor pasienter, eller skal de se det som trengs å si ting rett ut? 

Føler jeg får veldig lite forståelse og empati hos min psykolog. Alt jeg gjør er liksom feil, jeg har feil handlingsmønstre, feil tankemønstre, og jeg må liksom endre hele meg. 

Han griper også tak i enkelte ting jeg sier og kverner på det, ofte ting jeg føler var ubetydelige og som på en måte blir tatt ut av sammenhengen. Jeg føler jeg må sitte å forsvare meg hele tiden. Resultatet er at jeg gråter veldig der, og da får jeg liksom den greier du høre etter i all gråten slengt etter meg. Blir helt nedbrutt av å ha dit, gruer meg og føler ikke det hjelper. Men det er kanskje slik det skal være? Må brytes ned før man kan bygges opp? Tvinges til å tenke annerledes? Akkurat nå hadde jeg heller trengt noen på "min side", noen som kunne sett meg å gi meg litt omsorg. 

Hvis jeg snakker om at jeg er overveldet av alt som må gjøres, så får jeg ikke hjelp til å mestre stresset, bare beskjed om å gjøre noe med det liksom. 

Anonymkode: 1b754...045

[Anonym bruker]

De skal jo ta tak i negative tankemønstre og skape endring og derfor må de kunne si ting og ikke være enig med deg i alt, men det høres ikke ut som du har en god relasjon og forståelse hos din psykolog. De bør jo også vise empati og forståelse, være konstruktive og lære bort måter å håndtere stress, følelser og reaksjoner. Min psykolog viser mye empati både med ansiktsuttrykk, øynene sine, toneleiet og ting hun sier til meg. Hun kan også i blant vise støtte/omsorg/empati ved å holde meg i hånden en liten stund når jeg har det veldig vanskelig. Samtidig så kan hun være ganske direkte og tydelig i både spørsmål, muligheter, ansvar og kan veilede meg, diskutere og jobbe med å endre tankemønstre, tolke situasjoner, sette ord på følelser, stille krav og gi meg ærlige tilbakemeldinger. Jeg tror det er nettopp fordi hun gir meg såpass mye forståelse, empati og godhet at jeg også tåler å ta i mot veiledning og diskutere vanskelige ting med henne, jeg føler at hun er på min side selvom hun utfordrer meg og det gjør meg trygg på at hun gjør det i beste mening selvom det i blant kan være vanskelig.

Anonymkode: 32b38...708

[Anonym bruker]

Det er nok ikke alle psykologer som passer like godt i alle situasjoner, og det er ikke alle pasienter som ser hva som trengs her og nå.

Så jeg vil si det er vanskelig å vite...

Jeg har bare vært hos psykolog da jeg ble kronisk fysisk syk og ufør, da møtte jeg veldig god forståelse og empati. Det handlet jo da om en helt naturlig sorgprosess, men samtidig det å finne andre styrker i seg selv og overleve psykisk at livet var blitt helt annerledes enn forventet. Jeg var ikke psykisk syk, jeg trengte bare å sortere tanker og finne igjen en styrke om du skjønner.

Jeg vet en venninne gikk til psykolog da hun ble skilt. Mannen var utro og ekteskapet røk, hun var veldig langt nede. Så kom hun til en psykolog som også var bedratt. Hun møtte veldig empati, stakkars deg som måtte oppleve dette liksom. Hun sier selv at det var deilig, hun fikk losset av seg masse grums og snakket seg helt tom om hvor sviktet og knust hun følte seg, men så stoppet det opp, hun kom liksom ikke videre. Hun byttet psykolog, til en som drev med kognitiv terapi. Der møtte hun en helt annen tilnærming, en psykolog som sa at ja det var noe dritt, men nå er det på tide å legge det bak seg og se fremover, vil kan ikke bli i den gamle dritten. Hun sier selv at det var akkurat det hun trengte og er kjempefornøyd med hjelpen hun fikk der. Men hadde dette vært første psykologen hun møtte rett etter bruddet ville det ikke gått så bra...

Så det er nok vanskelig altså.

Anonymkode: 87196...c23

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

De skal jo ta tak i negative tankemønstre og skape endring og derfor må de kunne si ting og ikke være enig med deg i alt, men det høres ikke ut som du har en god relasjon og forståelse hos din psykolog. De bør jo også vise empati og forståelse, være konstruktive og lære bort måter å håndtere stress, følelser og reaksjoner. Min psykolog viser mye empati både med ansiktsuttrykk, øynene sine, toneleiet og ting hun sier til meg. Hun kan også i blant vise støtte/omsorg/empati ved å holde meg i hånden en liten stund når jeg har det veldig vanskelig. Samtidig så kan hun være ganske direkte og tydelig i både spørsmål, muligheter, ansvar og kan veilede meg, diskutere og jobbe med å endre tankemønstre, tolke situasjoner, sette ord på følelser, stille krav og gi meg ærlige tilbakemeldinger. Jeg tror det er nettopp fordi hun gir meg såpass mye forståelse, empati og godhet at jeg også tåler å ta i mot veiledning og diskutere vanskelige ting med henne, jeg føler at hun er på min side selvom hun utfordrer meg og det gjør meg trygg på at hun gjør det i beste mening selvom det i blant kan være vanskelig.

Anonymkode: 32b38...708

Jeg får hverken smil eller empatiske ansiktsuttrykk. Han er liksom bare alvorlig hele tiden. Sitter på god avstand. Veiledning føler jeg er mangelfull, jeg skal liksom se alt og tenke ut alt selv føler jeg. Spør jeg om hvordan gjør jeg dette, får jeg svaret at han er ikke meg så det vet ikke han. 

Endre tankemønstre, jeg får hele tiden beskjeden at jeg må det, men liksom ingen hjelp til hvordan. Jeg blir bare mer og mer usikker på meg selv og stoler snart ikke på noe jeg tenker eller bestemmer meg for, fordi jeg ikke aner om det også "blir feil".

Anonymkode: 1b754...045

[Anonym bruker]

Hm, det du beskriver høres ikke bra ut. Er det kognitiv terapi? Uansett bør det gjøres på en mer respektfull måte. Behandlingsalliansen er vesentlig for all terapi. Du bør kunne føle at du kan stole på terapeuten, og at du blir sett og forstått. Jeg gikk 3,5 år i terapi som var veldig vellykket (psykodynamisk). Jeg kan ikke si at psykologen var overdrevent empatisk, i betydningen at han ga uttrykk for mye støtte og sympatierklæringer. Men det var heller ingen sensur av følelser, tvert imot, det var plass til hele meg, og mer av de vanskelige og irrasjonelle følelsene enn jeg egentlig visste at jeg hadde. Han var mer opptatt av at jeg skulle bli ordentlig kjent med og utforske følelsene mine (også de irrasjonelle) enn at han skulle mene noe om dem. Det har hjulpet meg enormt, særlig til å kvitte meg med skam og selvforakt. Jeg hadde ganske omfattende problemer, og fungerer nå 100prosent på alle livets områder. Hvilken terapi som er best kommer selvsagt an på hvilke problemer man har, og det finnes ulike måter å drive kognitiv terapi på. Noen som jobber kognitivt overdriver imidlertid dette med å "få pasienten til å tenke kontruktivt", slik at pasienten i liten grad føler seg sett og respektert. Det du beskriver tenker jeg tyder på at denne behandlingsalliansen ikke fungerer, og det kan være du bør finne en ny psykolog.

Anonymkode: 484c5...089

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg får hverken smil eller empatiske ansiktsuttrykk. Han er liksom bare alvorlig hele tiden. Sitter på god avstand. Veiledning føler jeg er mangelfull, jeg skal liksom se alt og tenke ut alt selv føler jeg. Spør jeg om hvordan gjør jeg dette, får jeg svaret at han er ikke meg så det vet ikke han. 

Endre tankemønstre, jeg får hele tiden beskjeden at jeg må det, men liksom ingen hjelp til hvordan. Jeg blir bare mer og mer usikker på meg selv og stoler snart ikke på noe jeg tenker eller bestemmer meg for, fordi jeg ikke aner om det også "blir feil".

Anonymkode: 1b754...045

Dette høres mer nedbrytende enn oppbyggende ut altså, kanskje du skulle bytte psykolog.

Anonymkode: 87196...c23

[Anonym bruker]

Meg med innlegget over: Jeg må understreke at det ikke var "quick fix", og at det tok opp mot et år fø

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Hm, det du beskriver høres ikke bra ut. Er det kognitiv terapi? Uansett bør det gjøres på en mer respektfull måte. Behandlingsalliansen er vesentlig for all terapi. Du bør kunne føle at du kan stole på terapeuten, og at du blir sett og forstått. Jeg gikk 3,5 år i terapi som var veldig vellykket (psykodynamisk). Jeg kan ikke si at psykologen var overdrevent empatisk, i betydningen at han ga uttrykk for mye støtte og sympatierklæringer. Men det var heller ingen sensur av følelser, tvert imot, det var plass til hele meg, og mer av de vanskelige og irrasjonelle følelsene enn jeg egentlig visste at jeg hadde. Han var mer opptatt av at jeg skulle bli ordentlig kjent med og utforske følelsene mine (også de irrasjonelle) enn at han skulle mene noe om dem. Det har hjulpet meg enormt, særlig til å kvitte meg med skam og selvforakt. Jeg hadde ganske omfattende problemer, og fungerer nå 100prosent på alle livets områder. Hvilken terapi som er best kommer selvsagt an på hvilke problemer man har, og det finnes ulike måter å drive kognitiv terapi på. Noen som jobber kognitivt overdriver imidlertid dette med å "få pasienten til å tenke kontruktivt", slik at pasienten i liten grad føler seg sett og respektert. Det du beskriver tenker jeg tyder på at denne behandlingsalliansen ikke fungerer, og det kan være du bør finne en ny psykolog.

Anonymkode: 484c5...089

Meg i innlegget over her: Jeg må understreke at det ikke var noen quick-fix, og at det tok tid å bygge opp et tillitsforhold til psykologen. Men i den første perioden var mitt forhold til ham mer nøytralt, ikke negativt, slik du beskriver. Jeg synes det høres ut som det blir vanskelig å få dette til å fungere.

Anonymkode: 484c5...089

[Anonym bruker]

Jeg er veldig inhabil her, men det høres ut som om du ikke har god kjemi med han. 

Du kan jo si til han at du kunne trengt mer støtte. Eller bytte.. 

Jeg tenker empati er viktig i arbeidet. Pasienten må jo føle seg likt og at psykologen vil det beste for en. Så kan man også være tydelig, og utfordre tanker. Men empati må ligge i bunn

Anonymkode: e4c3d...d5d

[Anonym bruker]

Det kommer jo litt an på hva som er grunnen til at du går hos psykolog? En psykolog skal hjelpe deg videre, ikke la deg  lulle deg inn i «stakkars deg» følelser. 
 

jeg har gått lenge hos psykolog, og det som hjelper meg er å tenke på det som er her og nå, tvinge meg selv til å ikke få flashbacks til gamle ting og bruker ulike metoder til det. 

Anonymkode: 25a5d...f76

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Skal psykologer være empatiske ovenfor pasienter, eller skal de se det som trengs å si ting rett ut? 

Føler jeg får veldig lite forståelse og empati hos min psykolog. Alt jeg gjør er liksom feil, jeg har feil handlingsmønstre, feil tankemønstre, og jeg må liksom endre hele meg. 

Han griper også tak i enkelte ting jeg sier og kverner på det, ofte ting jeg føler var ubetydelige og som på en måte blir tatt ut av sammenhengen. Jeg føler jeg må sitte å forsvare meg hele tiden. Resultatet er at jeg gråter veldig der, og da får jeg liksom den greier du høre etter i all gråten slengt etter meg. Blir helt nedbrutt av å ha dit, gruer meg og føler ikke det hjelper. Men det er kanskje slik det skal være? Må brytes ned før man kan bygges opp? Tvinges til å tenke annerledes? Akkurat nå hadde jeg heller trengt noen på "min side", noen som kunne sett meg å gi meg litt omsorg. 

Hvis jeg snakker om at jeg er overveldet av alt som må gjøres, så får jeg ikke hjelp til å mestre stresset, bare beskjed om å gjøre noe med det liksom. 

Anonymkode: 1b754...045

Om de skal vise empati kommer helt an på hva slags retning og modell de praktiserer etter, men du skal ikke bli nedvurdert eller føle deg utsatt for mobbing etter å ha vært der!

Jeg hadde klagd inn denne psykologen og byttet psykolog. 

Anonymkode: 28ac3...0bf

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det høres bra ut, og ville ha byttet psykolog. De er bare mennesker de og, og ingen guder som sitter på alle svarerne (selv om de har kunnskap). Jeg har hatt et psykolog som var veldig ødeleggende for meg. Og flere andre behandlere som var slik du beskriver. Det var ikke bra, fordi de var egentlig forutinntatt  og hørte ikke etter/var ikke nysgjerrig nok på hva jeg egentlig mente. Jeg er ikke god å forklare meg alltid, og de regnet automatisk med at det DE trodde jeg mente, og de intensjonene DE gikk ut fra at jeg hadde, var riktige. Og sånn var det faktisk ikke. Jeg har funnet ut av mye selv nå, heldigvis.

Anonymkode: 311ec...a7d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg får hverken smil eller empatiske ansiktsuttrykk. Han er liksom bare alvorlig hele tiden. Sitter på god avstand. Veiledning føler jeg er mangelfull, jeg skal liksom se alt og tenke ut alt selv føler jeg. Spør jeg om hvordan gjør jeg dette, får jeg svaret at han er ikke meg så det vet ikke han. 

Endre tankemønstre, jeg får hele tiden beskjeden at jeg må det, men liksom ingen hjelp til hvordan. Jeg blir bare mer og mer usikker på meg selv og stoler snart ikke på noe jeg tenker eller bestemmer meg for, fordi jeg ikke aner om det også "blir feil".

Anonymkode: 1b754...045

Prøv å ta det opp med han? Eventuelt kan du skrive det til han hvis det er vanskelig å si det. Det kan jo hende at det vil gi bedre forståelse mellom dere og at du vil føle at behandlingen fungerer bedre. Eller så er det jo også en mulighet å bytte psykolog. Det er jo ikke alltid det er god match mellom psykolog og pasient, og kanskje trenger du en annen type psykolog. 

Anonymkode: 32b38...708

[Anonym bruker]

Nå vet ikke jeg hva du behandles for, min erfaring med psykolog går på angst og depresjon. Anerkjennelse av følelser og forståelse er nøkkelen her, ved eksponering går det på premissene til den som har angst. Du skal være klar og åpen for å jobbe med det, ikke pushes til å gjøre noe du ikke er klar for. 
 

Høres ut som dere er en missmatch. Å være sliten eller gråte etter en time er ikke uvanlig, men da mer fordi man er litt tom etter å ha gravd ned i følelser og opplevelser, gråte kan like gjerne være fordi noen endelig ser hva som foregår der inne uten av du må forklare eller forsvare. Å bryte tankemønster er klin umulig hvis ikke pasienten er klar, da brytes man jo bare ned. 

Anonymkode: 5eca6...1ae

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig har jeg aldri hatt en psykolog som har gitt meg noe som helst. Jeg har følt at det bare har vært pjatt om ting jeg kunne lest meg til selv - og åndsfraværende «mhm, jah, hvordan følte du det da?»

Jeg tok bøkene fatt, lærte det jeg kunne om kognitiv terapi og fikset det best selv. Egentlig.. 

Jeg var sikkert bare uheldig

Anonymkode: f9378...775

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

For å være helt ærlig har jeg aldri hatt en psykolog som har gitt meg noe som helst. Jeg har følt at det bare har vært pjatt om ting jeg kunne lest meg til selv - og åndsfraværende «mhm, jah, hvordan følte du det da?»

Jeg tok bøkene fatt, lærte det jeg kunne om kognitiv terapi og fikset det best selv. Egentlig.. 

Jeg var sikkert bare uheldig

Anonymkode: f9378...775

Det skal sies at jeg nok sikkert har hatt utfordringer som har vært milde i forhold til det andre har  - og mener ikke å si at man ikke trenger eksperthjelp.. 

Anonymkode: f9378...775

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 timer siden):

Jeg får hverken smil eller empatiske ansiktsuttrykk. Han er liksom bare alvorlig hele tiden. Sitter på god avstand. Veiledning føler jeg er mangelfull, jeg skal liksom se alt og tenke ut alt selv føler jeg. Spør jeg om hvordan gjør jeg dette, får jeg svaret at han er ikke meg så det vet ikke han. 

Endre tankemønstre, jeg får hele tiden beskjeden at jeg må det, men liksom ingen hjelp til hvordan. Jeg blir bare mer og mer usikker på meg selv og stoler snart ikke på noe jeg tenker eller bestemmer meg for, fordi jeg ikke aner om det også "blir feil".

Anonymkode: 1b754...045

Dette låter som en gammeldags psykoanalytiker; de skal overlate snakkingen til pasienten og bare være nøkterne. 
Skift behandler. Dette gir deg jo ikke noe. Prøv en gestaltterapeut!  

Anonymkode: 01c1c...5d4