Hva ville du gjort ang ektemann og sykdom?

[Anonym bruker]

Jeg er forholdsvis ung, har mye av livet foran meg. Min mann har fått en hjerneskade som gjør at et liv med han blir utfordrende. Ville dere blitt hos han? Selv om han ikke er den du giftet deg med.... eller ville du gått...?

Anonymkode: f1a74...3f5

[Anonym bruker]

Jeg ville nok gått. Hvor gammel er du? Har dere barn? 

Anonymkode: 820c1...d8e

[Anonym bruker]

Kommer helt an på typen skade og i hvor stor grad det går utover funksjonen hans.

Anonymkode: 4b9a3...af7

[Anonym bruker]

Det er faktisk helt umulig å svare på, tror man må stå i det selv for å vite.

Ingen situasjon vil jo være lik, skader forskjellig, forhold forskjellig og ikke minst hvordan mannen takler skaden forskjellig.

Noe av det mest avgjørende er faktisk hvordan han er som menneske med skaden, hvordan han takler det og hvordan han behandler deg i det hele.

Jeg hadde et hjerneslag da jeg var 42 år gammel, og ting er helt klart endret etter det. Jeg hadde forstått det om mannen min forlot meg, livet vårt er jo endret. 

Men han ble...

Anonymkode: a4930...999

[Anonym bruker]

For meg hadde det viktigste vært om vi hadde barn og om det ville være mulig/forsvarlig å få barn om vi ikke hadde det. Hadde vi ikke hatt barn og det ville vært uforsvarlig å få barn hadde jeg sett meg nødt til å gå. Jeg har alltid ønsket meg barn og jeg hadde ikke klart å gi slipp på det. 

Hadde vi hatt barn eller det var forsvarlig å få barn ville neste spørsmål vært hvor stor skaden var, hva den gikk ut på (er det funksjoner som er mistet eller er personligheten blitt annerledes) og om personligheten var endret om den gikk ut over barna slik at det ikke var forsvarlige at de bodde sammen osv. 

Jeg har en mann som er kronisk syk. Livet vårt blir annerledes fra hva vi hadde sett for oss. Det er mye vi ikke kan gjøre og mye jeg må gjøre alene/alene med barna. Det er veldig mye som faller på meg og til tider kan det være slitsomt. Han er selvsagt nedstemt av dette, men for det meste er han seg selv (har samme personlighet). Vi har lært oss å leve med det og akseptert at livet ble annerledes og at det i fremtiden kan komme enda flere endringer/begrensninger/tilpasninger. 

Min personlighet/mine mentale verktøy takler dette, men jeg kjenner flere som har gått for mindre og blitt for mer. Noen klarer det ikke i det hele tatt, mens andre sammen tross store endringer. Mye har også med kommunikasjon, aksept og anerkjennelse å gjøre. Er det bare den syke/skadde som betyr noe og skal tas hensyn til, mens den pårørende blir utslitt og usynlig er det jo grenser for hvor lenge det går.  Så i tillegg til at barn og type skade betyr noe betyr også egen personlighet en hel del. Andre ting som betyr noe er om man har lidenskaper som ikke er forenelig med livet man nå må leve. For noe ligger hele deres lidenskap i f.eks. toppturer. Når de ikke lenger kan dele dette glir de gjerne fra hverandre eller det kommer en bitterhet mellom dem (den friske fordi den ikke kan delta eller dårlig samvittighet fordi den delta alene, den syke kan bli bitter for å ikke selv kunne delta og for at den andre likevel gjøre det). Da er det gjerne bedre at man drar hver til sitt. 

Anonymkode: ff9f3...8bd

[Anonym bruker]

Nå er jeg litt eldre enn deg og har tenåringsbarn, så sikkert ikke i samme livsfase som det du er, men hadde noe skjedd mannen min nå så hadde jeg ikke forlatt ham såfremt det er mulig å snakke med ham og at han ikke blir slem/ful av skaden. Er sikkert flere momenter enn det jeg nevner som kan være avgjørende tenker jeg, så du må jo ta vurdering ut i fra ditt ståsted og deres fakta. 

Anonymkode: 4cfec...186