Hvordan takler man en pre-teen?

[Anonym bruker]

Ei 8 år gammel jente som svarer meg huffing og "åååååå" hver gang jeg sier noe til henne og skriker "kom deg ut" hvis lillesøsteren står i døra på rommet hennes. Veldig mye lyd i en liten kropp 🤯

Har snakket med henne uten at det hjelper. En gang ble jeg så lei at jeg skrek tilbake, det hjalp heller ikke (visste vel det på forhånd, men greide ikke la være).

Jeg snakker til henne kanskje 3 ganger per dag (beskjeder) så det er ikke pga mas. Har vi ikke brød er det huffing, har hun floker i håret når hun grer seg er det et helvete, hvis hun får beskjed om at skolen begynner om 5 min så du må gå er det uffing, osv.. ja det aller meste besvares med "åååhhhhh". 

Tips? 

 

Anonymkode: 8fab2...b10

[Anonym bruker]

Ingen. Men til trøst. Min var helt forferdelig fra åtte til ti. Skikkelig tenåringsfakter og drama. Et monster som gjorde at jeg følte jeg ikke var egnet som mor. Så fikk hun mensen da hun var ti år. Og som ved et trylleslag var hun rolig. Nå er hun så utrolig grei og samarbeidsvillig. Noe småtteri er det men hun er blitt så fornuftig og «voksen». Aldri krangel med søsken, hun er snarere blitt moderlig og omsorgsfull. Nå er hun tolv år og blitt skikkelig til å stole på. 

Anonymkode: 4ad03...ccf

[Anonym bruker]

Gjør det beste ut av det. Da min eldste var 8, var hun likedan. Noen ganger når hun trampet i gulvet, knurret åååååååh! og gikk mot rommet sitt, så slang jeg kommentarer som «ikke glem å smelle med døren da vennen min!», trampet etter og sang marsjsanger i takt, demonterte døren hvis hun smalt med den, tok håndtaket på døren hvis hun nektet meg å komme inn og prate og sikkert mye mer. Vi har ledd mye når vi ser tilbake på hvordan puberteten hennes påvirket både henne og meg. 

Jeg gjorde ikke slike ting hver gang altså. Bare innimellom. For det meste kom jeg visst inn, la meg på sengen hennes og ventet til hun ville snakke om det. Men det kan ikke jeg huske

Anonymkode: 310e8...e11

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Ingen. Men til trøst. Min var helt forferdelig fra åtte til ti. Skikkelig tenåringsfakter og drama. Et monster som gjorde at jeg følte jeg ikke var egnet som mor. Så fikk hun mensen da hun var ti år. Og som ved et trylleslag var hun rolig. Nå er hun så utrolig grei og samarbeidsvillig. Noe småtteri er det men hun er blitt så fornuftig og «voksen». Aldri krangel med søsken, hun er snarere blitt moderlig og omsorgsfull. Nå er hun tolv år og blitt skikkelig til å stole på. 

Anonymkode: 4ad03...ccf

Takk, håper på det samme her 🤞 hvordan taklet du det? Overså oppførselen? Eller gikk det veldig inn på deg? Føler også at det gjør noe med hvordan jeg føler meg som mor, men vet jo at det ikke er noe i det 😔

Anonymkode: 8fab2...b10

[Anonym bruker]

For det første : ikke ta det personlig. Ikke bli lei deg. Google profesjonelle tips. Les mer om det å være pre teen. Jeg tenker at mye er gjort når vi voksne snakker ordentlig til barnet. Hedvig Montgomery har vel noen gode tips. 

Anonymkode: 95fbc...c35

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Gjør det beste ut av det. Da min eldste var 8, var hun likedan. Noen ganger når hun trampet i gulvet, knurret åååååååh! og gikk mot rommet sitt, så slang jeg kommentarer som «ikke glem å smelle med døren da vennen min!», trampet etter og sang marsjsanger i takt, demonterte døren hvis hun smalt med den, tok håndtaket på døren hvis hun nektet meg å komme inn og prate og sikkert mye mer. Vi har ledd mye når vi ser tilbake på hvordan puberteten hennes påvirket både henne og meg. 

Jeg gjorde ikke slike ting hver gang altså. Bare innimellom. For det meste kom jeg visst inn, la meg på sengen hennes og ventet til hun ville snakke om det. Men det kan ikke jeg huske

Anonymkode: 310e8...e11

Takk for svar, får finne på noe vi kan le av senere vi også, for nå greier jeg absolutt ikke le av noe hun gjør 🤪

Skal puste med magen og la stormen passere. Hjelper bare å høre at det er normalt at de starter i den alderen.  

Bi har mange fine stunder også,men føler det overskygges av denne monster-oppførselen 🤯

Anonymkode: 8fab2...b10

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

For det første : ikke ta det personlig. Ikke bli lei deg. Google profesjonelle tips. Les mer om det å være pre teen. Jeg tenker at mye er gjort når vi voksne snakker ordentlig til barnet. Hedvig Montgomery har vel noen gode tips. 

Anonymkode: 95fbc...c35

Vanskelig, men skal prøve 😊 skal absolutt Google ja, takk for tips 😊

Prater vanligvis ordentlig til henne, har blant annet tatt kurs og fått en del gode tips, men en sjelden gang blir begeret fullt og jeg ber henne klappe igjen og komme seg ut av huset så jeg slipper å se henne (et par ganger i året kanskje, og vi snakker om det etterpå, men likevel helt feil...)

Sist gang spurte hun om jeg kunne lage vafler til frokost, og jeg gjorde det. Hadde dekt på bordet med masse godt og skulle ha en koselig helgefrokost,  og når jeg sier "jenta mi, nå er frokosten ferdig" så skriker hun "åååååhhhh". Blir litt matt...

Anonymkode: 8fab2...b10

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Takk, håper på det samme her 🤞 hvordan taklet du det? Overså oppførselen? Eller gikk det veldig inn på deg? Føler også at det gjør noe med hvordan jeg føler meg som mor, men vet jo at det ikke er noe i det 😔

Anonymkode: 8fab2...b10

Taklet det dårlig. Ble noen ganger like sint. Andre ganger måtte jeg eller mannen rømme huset for å få luft. Noen helger var så ille at vi begge måtte ta en times time out for å ikke klikke. Vi pratet i fredstid og da var hun med på praten og forsto, og så ble det like ille igjen. Jeg ble noen ganger dårlig av å tenke på at jeg måtte være hjemme en hel helg med familien. Det var så godt når hun landet og ble den samme greie jenta igjen. Lett å si man ikke skal ta det personlig. Men det var så veldig fortvilende. Følte jeg bodde i en krigssone. 

Anonymkode: 4ad03...ccf

[Anonym bruker]

Ikke så lett alltid, men jeg har lært meg å si minst mulig når følelsene tar overhånd. Når ting er dritt, må de bare få det ut. Lytte, anerkjenne hvordan de har det, så prøve å finne lyspunkt. Mye humor. Lære de at man kan le av de dårlige tingene også. Jevnlig fortelle de at du er like glad i de, selv når det er vanskelig. Som regel er ligger det noe mer bak når små ting blir stort, men det er så mye lettere å skylde på lillesøster som er irriterende, fordi det er konkret og lett å peke finger på. Det er jo gjerne noe annet som gjør at lillesøster var veldig irriterende akkurat da. Trikset er vel å finne ut hva. 
 

Så må en selvfølgelig sette grenser når noe er urimelig, men erfaringen er sjelden at det hjelper å bli streng og kjefte. De har noe de må få ut og sortere, når det er ute, er det lettere å snakke sammen etterpå om hvordan vi møter hverandre når ting er vanskelig. 

Anonymkode: bd4d8...105

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Gjør det beste ut av det. Da min eldste var 8, var hun likedan. Noen ganger når hun trampet i gulvet, knurret åååååååh! og gikk mot rommet sitt, så slang jeg kommentarer som «ikke glem å smelle med døren da vennen min!», trampet etter og sang marsjsanger i takt, demonterte døren hvis hun smalt med den, tok håndtaket på døren hvis hun nektet meg å komme inn og prate og sikkert mye mer. Vi har ledd mye når vi ser tilbake på hvordan puberteten hennes påvirket både henne og meg. 

Jeg gjorde ikke slike ting hver gang altså. Bare innimellom. For det meste kom jeg visst inn, la meg på sengen hennes og ventet til hun ville snakke om det. Men det kan ikke jeg huske

Anonymkode: 310e8...e11

Dette anser du som å gjøre det beste ut av det? Det var jo en helt horribel oppførsel av deg! Barnet har en unnskyldning for sin oppførsel, men det har da virkelig ikke en mor som oppfører seg slik. Du store alpakka!

Anonymkode: ddcf5...950

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Dette anser du som å gjøre det beste ut av det? Det var jo en helt horribel oppførsel av deg! Barnet har en unnskyldning for sin oppførsel, men det har da virkelig ikke en mor som oppfører seg slik. Du store alpakka!

Anonymkode: ddcf5...950

Ingen krise. Barnet mitt kjenner meg. Vi lo sammen da og vi ler sammen nå av alle påfunnene

Anonymkode: 310e8...e11

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ingen krise. Barnet mitt kjenner meg. Vi lo sammen da og vi ler sammen nå av alle påfunnene

Anonymkode: 310e8...e11

Dere lo sammen da du gikk etter og hermet etter henne da hun var sint? Da du skrudde ut håndtakene på døren? Virkelig? 

Anonymkode: ddcf5...950

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Dere lo sammen da du gikk etter og hermet etter henne da hun var sint? Da du skrudde ut håndtakene på døren? Virkelig? 

Anonymkode: ddcf5...950

Er det rart for deg at andre ler av andre ting enn deg? Hun var ikke så sint likevel, for latteren satt løst. Det er veldig kort vei mellom latter og gråt og sinne i den alderen. 

Anonymkode: 310e8...e11

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (52 minutter siden):

Er det rart for deg at andre ler av andre ting enn deg? Hun var ikke så sint likevel, for latteren satt løst. Det er veldig kort vei mellom latter og gråt og sinne i den alderen. 

Anonymkode: 310e8...e11

Synes det høres litt ut som mobbing det du drev med jeg. Man trenger ikke dyrke sinnet til barna men å vise de litt respekt og ikke en maktdemonstrasjon er jo greit. Det du drev med var maktmisbruk. Du står jo over henne i styrke. Det du drev med var drøyt. 

Anonymkode: 4ad03...ccf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Synes det høres litt ut som mobbing det du drev med jeg. Man trenger ikke dyrke sinnet til barna men å vise de litt respekt og ikke en maktdemonstrasjon er jo greit. Det du drev med var maktmisbruk. Du står jo over henne i styrke. Det du drev med var drøyt. 

Anonymkode: 4ad03...ccf

Ikke for oss. Jeg kjenner barna og barna kjenner meg. De føler ikke at jeg har tråkket over noen grenser, og da bør det være greit for deg også?

Anonymkode: 310e8...e11

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Synes det høres litt ut som mobbing det du drev med jeg. Man trenger ikke dyrke sinnet til barna men å vise de litt respekt og ikke en maktdemonstrasjon er jo greit. Det du drev med var maktmisbruk. Du står jo over henne i styrke. Det du drev med var drøyt. 

Anonymkode: 4ad03...ccf

Dette! Men den som mobber vil jo aldri i livet innrømme det, det er jo "uskyldig moro" og "alle lo". 

Anonymkode: ddcf5...950

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Gjør det beste ut av det. Da min eldste var 8, var hun likedan. Noen ganger når hun trampet i gulvet, knurret åååååååh! og gikk mot rommet sitt, så slang jeg kommentarer som «ikke glem å smelle med døren da vennen min!», trampet etter og sang marsjsanger i takt, demonterte døren hvis hun smalt med den, tok håndtaket på døren hvis hun nektet meg å komme inn og prate og sikkert mye mer. Vi har ledd mye når vi ser tilbake på hvordan puberteten hennes påvirket både henne og meg. 

Jeg gjorde ikke slike ting hver gang altså. Bare innimellom. For det meste kom jeg visst inn, la meg på sengen hennes og ventet til hun ville snakke om det. Men det kan ikke jeg huske

Anonymkode: 310e8...e11

Snakk om maktdemonstrasjon og latterliggjøring av et barn i en sårbar situasjon. 

Anonymkode: 0e363...f1c