Jeg sliter med å la jenta mi prøve selv..

[Anonym bruker]

Jeg har en jente, i starten av tenårene, som jeg ikke klarer "gi slipp på". Hun har nylig fått en asperger-diagnose og har sine utfordringer, men det går bra. 

Jeg føler at hun må være sosial for at ting skal være bra. Om hun ikke er sosial, så føler JEG at hun er ensom, venneløs osv. Selvom jeg vet at dette ikke stemmer. Hun blir ikke presset til å være sosial i ukedagene etter skolen, men presser henne litt til å iallefall ta kontakt med en venn eller to på snapchat I helgene.. 

Hun trives veldig godt i eget selskap, har to bestevenner på skolen og er veldig sosial der. På ettermiddagene og helgene derimot, så kan hun gjerne sitte på telefonen i timesvis dersom hun får lov. Hun vil aldri finne på noe med oss foreldrene, hun tar sjelden kontakt med venner på eget initiativ. Jeg føler at jeg må presse henne til å ta kontakt med venner, for at hun ikke skal miste de. Dersom hun feks får valget mellom å finne på noe med meg eller med en venninne, så velger hun alltid en venninne. Men hadde hun kunne bestemt, så hadde hun aldri vært sosial. Og det føler ikke jeg at jeg kan godta. 

Jeg er uten tvil den overbeskyttende moren, som har beskyttet henne litt for mye. Jeg har alltid skulle ordnet opp om det har vært noe, slik at hun ikke skal måtte kjenne på vonde følelser. Heldigvis har jeg innsett dette nå, og håper det ikke er for sent... 

Nå er hun kommer i puberteten, og det er mange vanskelige følelser som kommer og går. Jeg har i det siste blitt mer obs på at jeg må la henne få kjenne på de vonde følelsene, slik at hun ser at de går over og at livet er fint tross alt. Men jeg sliter sånn med det. Skal sies at det har vært litt selvskading inni bildet siste året, vi har vært inni Bup.

Jeg er vandt til at hun er glad og lykkelig hele tiden og nå plutselig er det vonde følelser inni bildet. Jeg er nødt til å bli en mer avslappet mamma og rett og slett lære meg å gi litt fan. Men jeg forstår ikke hvordan. 

Eksempel; I november skal jeg føde barn nr 2. Jeg har avtalt med min mor at jenta mi skal være der når jeg og mannen drar til sykehuset, men jeg kjenner at jeg gruer meg. Jeg blir sikkert på sykehuset i 2-3 dager og hvem skal da holde kontrollen hjemme? Mannen? Som ikke ser alle de følelsene hennes som jeg ser? 

Jeg vet innerst inne at det kommer til å gå helt fint, men jeg klarer ikke slutte å bekymre meg og overtenke situasjoner. Jenta mi kommer til å stortrives her når jeg er på sykehus. Avslappet pappa, ikke noen som hele tiden skal snakke og spørre ut om ting, en som lar hun styre litt selv. Dette innlegget blir nok litt rotete, men slik er hodet mitt også. Masse tanker, masse negative tanker. 

Hvordan kan jeg bli en mor som gir litt mer fan og la barnet styre livet litt selv? 

Anonymkode: 99b37...43e

[Den perfekte mor, påan igjen]

Men du sier jo selv at de følelsene hennes som du ser, egentlig er dine? Er det da så farlig om far ikke ser dem?

Hun er jo ikke ensom, hun trives i eget selskap. Å presse henne til å være sosial mot hennes vilje vil bare føre henne bort ifra deg, hun vil kanskje få enda mindre behov for å være sosial, og hun vil garantert bli en særing ettersom hun må anstrenge seg og spille for å delta i det sosiale.

Nå har ikke jeg asbergers, men jeg er introvert. Tanken på å måtte være med andre mennesker enn min nærmeste familie på fritiden gjør meg helt utslitt. Jeg trives godt sammen mer kollegaene mine på jobb, men hjemme vil jeg være i fred. 
 

Hun er sammen med andre mennesker hele skoledagen. Det kan være nok.
 

Finnes det noen interesseorganisasjon hvor du kan treffe andre foreldre i samme situasjon? Hva med habiliteringstjenesten, kan du få råd der? Ikke til å endre jenta di, men for å lære å akseptere henne?

[Anonym bruker]

Jeg har også ei jente på vei inn i tenårene med asperger. Min er heller ikke mye/ofte sosial og det er helt i orden, jeg presser henne ikke. Hun trives med å være mye på egenhånd og får stort sett tilfredsstilt behovet for å være sosial og vel så det i løpet av skoledagen. Ikke undervurder hvor mye det å være på skolen krever av en med asperger. Hjemme er fristedet hennes hvor hun får være akkurat som hun vil. Hun er mye for seg selv på rommet, men er også i perioder sammen med søsteren hjemme eller deltar i aktiviteter og sysler i huset med oss. Hun driver med hest 3 ganger i uken (en dag i gruppe med flere og 2 dager alene) og hesten er nok hennes beste venn. I det siste har hun begynt å se noen serier sammen med meg på kveldstid etter at lillesøster har lagt seg, noen litt spesielle serier som hun har valgt og liker under kategorien science fiction. Hun har 2-3 venner som hun i perioder er litt sammen med på fritiden, i perioder ikke. Jeg tror hun trives og har det bra med å være slik hun er og at det viktigste vi kan gjøre hjemme er å akseptere henne slik hun er, at hun ikke skal føle at hun burde være med på mer eller være mer sosial. 

Anonymkode: ca6a3...531

[Anonym bruker]

Tror at det blir godt for henne at du er borte litt så hun får slappet av

Anonymkode: aeff0...921

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som en god ting at du oppfordrer henne til å være sosial. Det er jo ikke hele tiden akkurat, og, asperger eller ikke, det er neppe bra for henne å sitte på telefonen hele tiden.

Anonymkode: e9fc4...c88

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 timer siden):

Hvordan kan jeg bli en mor som gir litt mer fan og la barnet styre livet litt selv? 

Anonymkode: 99b37...43e

Kanskje ved å akseptere at ditt barn ikke er deg selv. Hun har andre behov enn du. 

Anonymkode: 2b9b1...b52