Er det overhodet mulig å akseptere at...

[Anonym bruker]

...man bor i en by man overfor ikke vil bo i?

Jeg flyttet til denne byen da barna var små fordi mannen er herfra. Skilte meg så fra mannen og følte at det var riktigst å fortsatt bo i denne byen slik at barna kunne ha kontakt med far.

Jeg har overhodet ikke funnet meg tilrette i denne byen. Jeg har nesten ingen venner igjen, de har forduftet etter at barna ble større. Jeg har lite nettverk og er nok noe deprimert.

Jeg vet jeg kan flytte herfra (hjem) når barna blir større, men jeg føler det blir som å velge mellom to goder, hjemsted og barna, og barna stiller høyt der.

Jeg kan nesten si at jeg hater å bo her (pga dårlige minner og følelsen av å være litt utafor...). Jeg vet det er opp til meg å være sosial slik at bånd kan knyttes, men jeg er nå mektig lei det, føler jeg har gjort det i godt over 10 år....

Så - er det sånn at man man lære seg til å akseptere en situation slik den er, selv om jeg egentlig våkner hver bidige morgen og tenker at jeg hater å bo her.

Anonymkode: fedce...2a2

[Anonym bruker]

Det er lett å dyrke misnøyen. Bare du kan ta noen grep om din egen mistrivsel og gjøre noe for å trives bedre 

Anonymkode: 3f363...1fc

[Anonym bruker]

Ja, det er mulig. 

Og det har jeg faktisk gjort. I mange år. Jeg bare fikser ikke å finne en tilhørighet, tro meg, jeg har gjort mye. 

Mulig jeg dyrker misnøyen, men jeg føler faktisk at det bare er at jeg nå er fryktelig sliten av å føle på denne utenforskapen at jeg rett og slett mistrives.

Anonymkode: fedce...2a2