Skal man bare være åpen om sine diagnoser?

[Anonym bruker]

Folk merker det uansett....?.. eller blir det rett og slett pinlig? Men pinlig er det uansett...?

Anonymkode: 52768...2e7

[Anonym bruker]

Folk kommenter ofte at jeg ikke klarer å sitte stille. At jeg alltid fikler med ting eller beveger beina eller svimer med blikket. Da må jeg jo forklare at det er ADHD som gjør det, men ellers sier jeg ikke noe

Anonymkode: 84f2b...4cd

[Anonym bruker]

Jeg sier det ganske kjapt. Prater ikke i det evinnelige om det, men ofte snubler jeg eller annet som gjør at det er helt naturlig å si «hoppsann, sånn er det når man har xx». Da er det åpent for å stille spørsmål for de som vil det, og jeg har fått forklart meg kjapt og enkelt for de som ikke er så interesserte men som likevel lurer på hvorfor jeg gjør sånn og slik.

Anonymkode: 31c2f...b4c

[Den perfekte mor, påan igjen]

Diagnoser er en privatsak på lik linje med vaksinestatus og annen sykehistorie. 
Jeg ville vel ikke ha presentert meg med navn og diagnose, men noen diagnoser kan det være lurt å informere om. Blant annet kan det være greit å nevne om man har epilepsi eller diabetes, i tilfelle anfall/føling. Andre diagnoser kan være mer naturlig å ta i settinger hvor det passer inn i samtaletema, og ikke som ren informasjon.

[Anonym bruker]

Kommer helt an på. Først og fremst er det hva den enkelte selv føler er riktig å gjøre som gjelder. Deretter kommer det med om det har en hensikt å opplyse om diagnose.

Det er en del av privatlivet, noe andre i utgangspunktet ikke har rett til å kreve informasjon om.

Samtidig kan det være situasjoner hvor det beste vil være å være åpen om diagnose.

 

Jeg går ikke rundt og snakker til alt og alle om min diagnose, men det er vanskelig å ikke si noe om det til personer jeg omgås noenlunde regelmessig. Jeg har blitt uføretrygdet, men har ikke noe å skamme meg over og føler heller ikke at det er pinlig. Ved å fortelle selv blir det også mindre spekulasjoner, tror jeg.

Anonymkode: 76f9a...e61

[Anonym bruker]

Hi her.

Jeg forstår godt det dere skriver. Jeg har sosial angst og de jeg treffer merker dette. Det blir pinlige situasjoer! Det er helt grusomt. Burde jeg da bare si ifra? Til nå blir jeg bare helt utkjørt og jeg later som ingenting 😢

Anonymkode: 52768...2e7

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (8 timer siden):

Diagnoser er en privatsak på lik linje med vaksinestatus og annen sykehistorie. 
Jeg ville vel ikke ha presentert meg med navn og diagnose, men noen diagnoser kan det være lurt å informere om. Blant annet kan det være greit å nevne om man har epilepsi eller diabetes, i tilfelle anfall/føling. Andre diagnoser kan være mer naturlig å ta i settinger hvor det passer inn i samtaletema, og ikke som ren informasjon.

Dette!

Jeg snakker aldri om diagnosen jeg fikk. Nå har det med saken å gjøre at jeg var svært ung, fikk ikke akkurat diagnosen frivillig, og det er fortsatt knyttet noe stigma til den.  Synes heller ikke den forklarer så mye av livet mitt som andre har sagt at en slik diagnose gjør for dem...

Synes ellers at andre kan fortelle om diagnosen sin når det er relevant for sammenhengen(slik man ville gjort om allergi og lignende). Hadde jeg hatt et bedre forhold til diagnosen min, hadde det fortsatt ikke vært noe jeg presenterte meg med...

Anonymkode: f1d5e...0c3

[Anonym bruker]

Jeg er litt delt.

Det kan være lurt i noen tilfeller, f eks barn som sliter veldig på skole og havner i situasjoner hvor ungene snakker, da kan åpenhet bidra til at man lettere lar det passere. I klassen til eldste var det en med tourettes og tics. Når alle visste at det bare var sånn, var det heller ingen som reagerte når han plutselig ropte ett eller annet i klasserommet. 
 

Yngste her er både deprimert og har angst. Kun læreren som kjenner til dette. Foreldregruppa er litt mer vanskelig, noen forstår nok, andre kan fort tro det er snakk om en motediagnose. Da er du like langt. Jeg kan jo ikke akkurat legge ut om selvskading, spiseforstyrrelse og selvmordstankene til alt og alle. 
 

Det er ikke pinlig at man sliter med noe, mange er veldig rause og forståelsesfulle, der er det mye hjelp i å bare være åpen. Men så har man noen få som «vet» bedre enn både eksperter og personen selv, de gjør jo sånt bare vondt verre. 

Anonymkode: 300be...027

[Anonym bruker]

Tenker litt som flere jer skriver. Det viktigste er hva du føler angående å dele diagnosen  din. Vil det hjelpe deg kan det være en grei ting å gjøre. Men da tenker jeg at det er kun de menneskene du kanskje jobber tettest med.

Jeg har gått på en angstrunde igjen, og står midt oppi en krevende situasjon i jobben. Jeg har en del mennsekser jeg må forholde meg til og arrangerer møter med status. Angsten kom hardt og brutalt denne gangen så jeg har valgt å fortelle de jeg jobber tettest med hva jeg sliter med, og hvordan det påvirker meg. Etter at jeg gjorde det, var det litt enklere å stå i angsten. Da trengte jeg bare litt tid å angste ferdig uten å måtte prøve å skjule det for de andre. Så når de verste anfallene kommer, kan jeg si at nå trenger jeg noen minutter på å puste litt, så er det ingen som lurer på hva som skjer. Er faktisk deilig å slippe å svare på spørsmål om det går bra hele tiden når man ser ut som om man er på vei å besvime. De lar meg holde på,  og vipps så er jeg litt mindre angstfull og kan fortsette med det faglige. 

Men du må gjøre det som passer deg best.

 

Anonymkode: 997dd...a8d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hi her.

Jeg forstår godt det dere skriver. Jeg har sosial angst og de jeg treffer merker dette. Det blir pinlige situasjoer! Det er helt grusomt. Burde jeg da bare si ifra? Til nå blir jeg bare helt utkjørt og jeg later som ingenting 😢

Anonymkode: 52768...2e7

Det at du blir helt utkjørt,  er ikke så bra. Man trenger overskudd for å kunne håndtere angsten på en god måte. Og kanskje med tiden bli nesten angstfri.

Er du i jobb, eller er dette ute i sosialt samvær?

Anonymkode: 997dd...a8d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Hi her.

Jeg forstår godt det dere skriver. Jeg har sosial angst og de jeg treffer merker dette. Det blir pinlige situasjoer! Det er helt grusomt. Burde jeg da bare si ifra? Til nå blir jeg bare helt utkjørt og jeg later som ingenting 😢

Anonymkode: 52768...2e7

Det ville jeg ikke fortalt. Jeg har ADHD, og skrev lenger opp her at det ofte er selvsagt at jeg sier det, men jeg har også PTSD, og det nevner jeg aldri til noen. Det fører til så mange spørsmål jeg ikke vil svare på. Folk er nysgjerrige og det å tilfredsstille egen nysgjerrighet er ofte viktigere enn å tilfredsstille motpartens behov for å ikke si noe. Så blir det stilt spørsmål i hytt og vær, og du blir «dama med xxx» i stedet for navnet ditt.

Anonymkode: 84f2b...4cd

[Anonym bruker]

Du skal ingenting, men av og til kan det være til hjelp for å bli møtt med større forståelse. 

Anonymkode: e9f4a...f1c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det ville jeg ikke fortalt. Jeg har ADHD, og skrev lenger opp her at det ofte er selvsagt at jeg sier det, men jeg har også PTSD, og det nevner jeg aldri til noen. Det fører til så mange spørsmål jeg ikke vil svare på. Folk er nysgjerrige og det å tilfredsstille egen nysgjerrighet er ofte viktigere enn å tilfredsstille motpartens behov for å ikke si noe. Så blir det stilt spørsmål i hytt og vær, og du blir «dama med xxx» i stedet for navnet ditt.

Anonymkode: 84f2b...4cd

Enig med deg, jeg har og PTSD, og har jeg sagt det til noen, så blir jeg helt skremt av hvor mye de spør og graver om hvorfor. Nå er jeg ufør, og hovedgrunnen er flere fysiske sykdommer, så det er de jeg er åpen med. For det fører ikke til mange spørsmål. Møter jeg nye mennesker vil jeg heller ikke være hun med mange traumer. Jeg vil være som alle andre.

Anonymkode: b5d64...00a

[Anonym bruker]

Åpenhet kan være lurt. Mitt barn har fått mye støtte og forståelse etter at klassen fikk vite om angsten. Når det
gjelder folk som ikke forstår, sier jeg at hun har angst og at det er en sykdom. Folk forstår ofte litt mer når de får vite at det er noe hverken hun eller vi foreldre kan styre.

Anonymkode: 5fded...bb4

[Anonym bruker]

Ikke for hele verden, og ikke om alt.

Men ovenfor noen, og om noe, kan det helt klart gjøre ting lettere. Både for den syke og for de rundt.

Jeg er ufør, men av fysiske grunner da. Jeg introduserer meg selvfølgelig ikke med diagnose, det er noe som evt kommer etterhvert. Men alle jeg kjenner vet om hva som feiler meg.

Jeg er ufør med vil ikke fortelle hvorfor, det vil nok skyve flere folk bort enn om de faktisk får vite hva man sliter med.

Men jeg ser absolutt at det er et skille mellom fysisk og psykisk sykdom, det er dessverre fremdeles en del skamfølelse rundt psykisk sykdom.

Anonymkode: 0bc38...516

[Anonym bruker]

Nei du må ikke si noe, men du kan... du kan velge om folks kal bli godt kjent med deg eller bare på overflatem

Jeg er oppvokst med en sykdom, den er veldig usynlig nå men den påvirket mange valg i ungdomstid, det var viktig å informere voksne rundt meg hvis jeg var på arragementer og turer og den har gjort at livstilen min er såpass sunn som den er. Jeg tenker ikke over det i hverdagen,  siden jeg sannsynligvis er så frisk som jeg kan etter mange år uten symptomer trenger jeg ikke lenger informere om det til alle og enhver... MEN det er jo ingen hemmelighet, hvis noen spør meg om ungdomstiden min, alkoholbruk, festing osv som ikke var mulig. Ja da sier jeg jo det.  Eller når noen spør meg om jeg kan gå natteravn, så er ikke det aktuelt feks.

 

Sykdommer er jo ikke en merkelapp, med mindre du gjør det til selv tenekr jeg. Ja jeg drikker ikke, jeg valgte en annen vei  enn mange i ungdomstiden og jeg kjører samme løpet nå, du må gjerne får vite om det, men jeg misjonerer jo ikke sykdomsprat, men det er endel av det å bli kjent med meg. og hvis jeg kan vise at  det går ann å leve helt ok liv selv begrensninger så har jeg kanskje lært noen noe?

 

Kan legge til at gubben har en kronisk sykdom som han ikke har fortalt særlig mange  venner om, jeg syns det er rart, men det er jo hans valg... men det hadde forklart enkelte sider av han for dem... men jeg outer jo ikke han, det er hans valg. men det gir en større forståelse av hvem du er og hvorfor valg du gjør er som de er...

 

Men

Anonymkode: fabf9...ffb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Hi her.

Jeg forstår godt det dere skriver. Jeg har sosial angst og de jeg treffer merker dette. Det blir pinlige situasjoer! Det er helt grusomt. Burde jeg da bare si ifra? Til nå blir jeg bare helt utkjørt og jeg later som ingenting 😢

Anonymkode: 52768...2e7

Det er ikke helt det samme, men jeg slet tidligere med ganske ekstrem eksamensangst, da muntlig eksamen. Slet også med en del andre sosiale situasjoner, så antar det var en form for sosial angst.

Med tanke på muntlige eksamener risikerte jeg at det kunne ødelegge veldig mye for meg, for jeg fikk helt hetta, fullstendig jernteppe og det var omtrent umulig å dra noen ord ut av meg. Så skulle jeg ha en muntlig eksamen hvor jeg visste uten tvil at jeg var veldig god i faget, lå langt over andre i klassen i nivå faglig akkurat i det temaet. Og så visste jeg at jeg risikerte å gå ut fra eksamen uten at de kunne satt annet enn dårligste karakter på meg. Løsningen for meg den gangen - jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape - var å buse ut med det med det samme jeg kom inn, sa at jeg var så nervøs at jeg ikke greide å tenke klart og at jeg mest trolig ikke ville greie å svare på noe som helst. Det merkelige da var at bare det å si det roet meg veldig ned. Det gjorde at jeg i flere år fortsatte å bruke den taktikken i flere situasjoner (muntlige eksamener, tannlege, siden jeg hadde sterk tannlegeskrekk, fremføringer i utdanning m.m.). Ikke bare roet det meg litt i de situasjonene, men det gjorde at jeg følte jeg slapp å bruke så ekstremt mye energi på å forsøke å skjule angsten i de situasjonene. Nå var dette forholdsvis avgrensede situasjoner, som kanskje gjorde det enklere å si det. Men likevel. Det jeg oppdaget var at så fort jeg aksepterte dette og sa fra, så ble jeg mer komfortabel, fikk klarer hode når jeg trengte det, alt fordi jeg slapp å bruke alle krefter på skjule følelsene mine. Og etterhvert så forsvant faktisk angsten for disse situasjonene. Liker fremdeles ikke tannlege, men nå kan jeg håndtere det helt fint. Og eksamener, fremføringer, foredrag, det er blitt noe jeg har en sunn og skjerpende nervøsitet i forkant av, men som jeg faktisk har gått over til å like. Akkurat det tok en del år, men skulle ikke så mye til i begynnelsen før jeg hadde det mye bedre.

Så kanskje du kan tenke litt gjennom hvilke avgrensede situasjoner og personer hvor det vil være "tryggest" å si fra om at du har dette problemet, og så se hvordan du får det når du har sagt fra og da slipper å stresse like mye for å skjule stresset?

En annen ting er at du trenger ikke nødvendigvis alltid bruke ordene "sosial angst" heller. Det er fullt mulig, hvis du føler det blir veldig merkbart for andre at du stresser med angsten, å si at du sliter litt med en del sosiale situasjoner, og at det nok av og til kan merkes litt av andre, men at du jobber med saken og at de bare får ta det som det er. De fleste har jo i en eller annen situasjon selv følt på lignende følelser, og vil ha forståelse.

Jeg tror ikke at man bør si slikt til alle og enhver, men se litt an personene og situasjonen. Men brukt bevisst kan dette være en fin måte å nærmest stå opp for seg selv og akseptere at slik er det her og nå. Det ufarliggjør etterhvert de følelsene. Og når det blir litt mindre stress rundt følelsene (følelsen av å ville skjule, følelse av å føle skam hvis man ikke greier skjule osv.) i slike situasjoner, så vil også angsten gradvis bli litt mindre, fordi du ikke lenger trenger være så i alarmberedskap i kroppen. For når du bruker "alt du har" for å skjule, da øker du også kroppens alarmberedskap, og det kan igjen øke ansgt. Så får du brutt dette i noen situasjoner, så oppnår du å senke alarmberedskapen etterhvert, og det vil ha overføringsverdi til også andre situasjoner, fordi du vet at du håndterer situasjonene.

Så se an personer og situasjoner, og tenk ut en måte du kan si fra på der du føler det er greit. Det må ikke en gang være veldig rettet mot deg selv, men bare det å si noe slikt som jeg foreslo over, og så si at du er vel ikke den eneste som kan slite litt i gitte situasjoner. Noen vil da kanskje overraske med å fortelle at de selv sliter eller kjenner noen som gjør det. Men du kan også bare bytte tema, gå over til å snakke om noe helt annet som i den gitte situasjonen er naturlig å snakke om. Kan være å gå over til å snakke om kunsten på en kunstutstilling, en aktuell jobboppgave på jobben, eller været der det er greit å nevne. En god måte å avlede oppmerksomhete mot deg selv er å flette inn naturlige spørsmål om andre, slik at de forteller om seg selv eller noe de er interessert i eller jobber med.

Finn din egen måte å gjøre det på, og ta det i et tempo som du føler er ok å gjøre det i. Lykke til

Anonymkode: 76f9a...e61