Anonym bruker Skrevet 26. september 2021 #1 Skrevet 26. september 2021 Jeg har ADD diagnose da. Men den er under kontroll og jeg er ikke den «løse kanonen» jeg var da jeg var ung. Jeg har endel venner og har opplevd ofte blant kollegaer som jeg nå er venn med si, i starten likte jeg deg ikke, men nå digger jeg deg. Jeg blir jo lei meg og har spurt noen av de, hva var det du ikke likte. Men får bare litt ullent svar om at de «lest mellom linjene» ikke likte trynet mitt. Jeg har siden jeg har fått diagnosen vært veldig usikker og utrygg da. Egentlig før diagnosen også fordi jeg alltid har visst jeg ikke er som andre. Kanskje det de plukker opp. Det er likevel litt sårt at jeg bare sier hei og smiler og så liker ikke folk meg. Jeg er en blid person som alltid smiler og sier hei når jeg møter folk. Jeg opplever også blant foreldrene til de andre barna på skolen til ungene at folk trekker seg unna meg. Jeg har to mammaer og fire pappaer jeg kan snakke med når det er noe sosialt. Resten prater ikke med meg om vi er i en gruppe. Hun ene mammaen (jeg er venn med) har sagt til meg at hun synes det er dårlig miljø mellom mødrene på skolen da, så kanskje det bare er slik og jeg tar dette på meg at det er meg det er noe galt med. Hvis du møter en ny person og etter ti minutter bare konkluderer med at du ikke liker personen. Hva gjør personen galt? Anonymkode: 43f48...4cd
Anonym bruker Skrevet 26. september 2021 #2 Skrevet 26. september 2021 Jeg har en venninne/kollega som jeg ikke likte i starten. Grunnen er at hun blir litt "høylytt" og tar mye plass når hun føler seg usikker, noe hun var i starten da hun var ny på arbeidsplassen. Jeg er litt allergisk mot slike personer og unngikk henne derfor litt hvis jeg kunne det, uten at det ble påfallende. Men så ble vi satt til å samarbeide om noe, og da opplevde jeg en helt annen side av henne. Hun viste seg å være både veldig smart, morsom, kunnskapsrik og varm. Når vi bare var to slappet hun også mer av og snakket normalt. Så da endte jeg opp med å like henne veldig godt, og vi er nå gode venner. Hun vet også at jeg ikke likte henne i starten, og hvorfor, og er klar over problemet sitt med å være litt "mye" når det er mange nye folk. Nå vet jeg jo ikke hva din utfordring er, men det viktigste er vel at folk liker deg etter hvert? Anonymkode: 03cb1...af4
Østerdølen Skrevet 26. september 2021 #3 Skrevet 26. september 2021 Jeg tror ikke du er problemet,jeg tror det er foreldrene som er ekstremt dømmende. Hadde jeg vært deg,hadde jeg virkelig vurdert om dette faktisk var folk jeg hadde så lyst til å bli kjent med?Og om du klarer det,rist av deg den følelsen om at du er problemet,det er de andres problem om de ikke ønsker å bli kjent med deg.
Anonym bruker Skrevet 26. september 2021 #4 Skrevet 26. september 2021 Anonym bruker skrev (11 minutter siden): Jeg har en venninne/kollega som jeg ikke likte i starten. Grunnen er at hun blir litt "høylytt" og tar mye plass når hun føler seg usikker, noe hun var i starten da hun var ny på arbeidsplassen. Jeg er litt allergisk mot slike personer og unngikk henne derfor litt hvis jeg kunne det, uten at det ble påfallende. Men så ble vi satt til å samarbeide om noe, og da opplevde jeg en helt annen side av henne. Hun viste seg å være både veldig smart, morsom, kunnskapsrik og varm. Når vi bare var to slappet hun også mer av og snakket normalt. Så da endte jeg opp med å like henne veldig godt, og vi er nå gode venner. Hun vet også at jeg ikke likte henne i starten, og hvorfor, og er klar over problemet sitt med å være litt "mye" når det er mange nye folk. Nå vet jeg jo ikke hva din utfordring er, men det viktigste er vel at folk liker deg etter hvert? Anonymkode: 03cb1...af4 Vet du. Jeg kan være litt høylytt. Ler ofte litt høyt. Det er sånn jeg ler da, er slik hjemme også. Takk for tilbakemelding. Anonymkode: 43f48...4cd
Anonym bruker Skrevet 26. september 2021 #5 Skrevet 26. september 2021 Østerdølen skrev (11 minutter siden): Jeg tror ikke du er problemet,jeg tror det er foreldrene som er ekstremt dømmende. Hadde jeg vært deg,hadde jeg virkelig vurdert om dette faktisk var folk jeg hadde så lyst til å bli kjent med?Og om du klarer det,rist av deg den følelsen om at du er problemet,det er de andres problem om de ikke ønsker å bli kjent med deg. Jeg trenger ikke å være venn med foreldrene da. Det er likevel sårt at folk bare holder seg unna uten å gi meg en sjanse. Jeg har blitt mer og mer usikker i skolesammenheng. Jeg har vært både klassekontakt, sittet i FAU og virkelig stått på for klassen og skolen. Jeg har stått foran alle og pratet om klasse, skole, planer og ønsker. Kanskje jeg stikker meg for mye frem? Anonymkode: 43f48...4cd
Anonym bruker Skrevet 26. september 2021 #6 Skrevet 26. september 2021 Anonym bruker skrev (3 timer siden): Vet du. Jeg kan være litt høylytt. Ler ofte litt høyt. Det er sånn jeg ler da, er slik hjemme også. Takk for tilbakemelding. Anonymkode: 43f48...4cd Jeg merker at jeg trekker meg unna høylytte mennesker. De som ler høyt, prater høyt og generelt bare er "mye". Ønsker ikke å være sånn, men sånne mennesker gjør meg nervøs og usikker. Jeg har veldig dårlig selvtillit og selvbilde, og jeg føler at høylytte folk er full av dette, og bare prøver å vise at de er mye bedre enn oss andre. Og da trekker jeg meg unna. Anonymkode: caf97...930
Den perfekte mor, påan igjen Skrevet 26. september 2021 #7 Skrevet 26. september 2021 Det eneste jeg kommer på at kan føre til at jeg umiddelbart ikke liker en person, må være visst den fremstod som veldig bedrevitende eller dømmende. Ellers er jeg ikke flink til å slippe mennesker innpå meg. Jeg er redd for at de vil ha mer sosial omgang enn meg, og jeg er ganske introvert.
Anonym bruker Skrevet 26. september 2021 #8 Skrevet 26. september 2021 Jeg har en kollega som også er en god venninne. I starten ble jeg sliten av henne rett og slett for ho ble veldig høylytt. Når noen fortalte de hadde brukket armen i skibakken, ja da hadde hun både knekt ryggen og knust kraniet må vite i verdens bratteste fjellside. Altså, når det var flere folk tilstede klarte hun ikke å ha nøytrale historier. De spant altså så voldsomt at folk endte med å himle med øynene. Var utrolig vanskelig å ha en nøytral samtale med henne. Etter litt tid endte vi mye på tomannshånd i noen oppgaver på jobb, og hun viste seg å bare tvers gjennom vere god og snill. Jeg har fått med meg mye mer av hennes oppvekst og nåværende liv, og tenker at de historiene er en overlevelsestrategi for å få venner eller oppmerksomhet selv om det i utgangspunktet fungerer dårlig. Hun har gått mye alene og ikke hatt det greit, men ønsker ikke vise dette. Jeg har aldri hørt henne slenge med leppa om et eneste menneske, så hun har ingen onde hensikter. Om hun har diagnoser aner jeg ikke da jeg ikke har spurt. Jeg, som mange andre, lager et førsteinntrykk og kan dømme fort, men jeg gir det alltid mer tid. De som virkelig er idioter finner man ofte fort ut av. Anonymkode: 05134...403
Anonym bruker Skrevet 26. september 2021 #9 Skrevet 26. september 2021 Jeg ble kjent med en fyr for et par måneder siden, og med ham visste jeg innafor 5 minutter at vi ikke kom til å bli bestevenner. Han er ikke slem eller uhøflig eller noe, han er smilende og alt det der. Men han har ikke den sosiale fintfølelsen og timingen som gjør at det sier klikk. Han er nok et stykke inn på autisme/asperger-spekteret. Eller, det vet jeg ikke sikkert, da. Men hans måte å interagere på virker tillært. Det er som om han er en litt halvdårlig skuespiller som "spiller" følelsene i stedet for å leve dem. Han sier f eks ikke "OK" eller "fint" som respons til noe som er greit, han sier "kuuuuuult!" eller "rått!" eller noe annet helt overdrevet positivt. Stemmen hans er i en eneste tone, det låter som en person på tunge beroligende midler eller metadon eller noe. Kontrasten mellom de overdrevne replikkene og den helt underspilte tonen, gir en merkelig dobbeltkommunikasjon. Og dobbeltkommunikasjon gjør meg alltid mistenksom. Men jeg antar at han velger de overdrevne replikkene for å kompensere sin tonløse og lite kommunikative atferd ellers. Jeg får heller ikke øyenkontakt med ham. Han snakker uten stans, vanskelig å komme inn med et ord, og det ville ha blitt lettere dersom han i alle fall så på oss som satt rundt, og fanget opp at vi prøvde å komme til orde. Vet ikke om dette hjalp, men dette var en av de individene jeg på 5 minutter kan si at jeg "ikke liker" selv om de ikke gjør noe slemt eller er frekke. Det fins tusener av bittesmå signaler i alle sosiale samhandlinger, og dersom man verken leser dem eller signaliserer dem selv, da lider kommunikasjonen, og følgelig lider vennskapet. Anonymkode: 39d2b...498
Anonym bruker Skrevet 26. september 2021 #10 Skrevet 26. september 2021 Anonym bruker skrev (13 timer siden): Jeg trenger ikke å være venn med foreldrene da. Det er likevel sårt at folk bare holder seg unna uten å gi meg en sjanse. Jeg har blitt mer og mer usikker i skolesammenheng. Jeg har vært både klassekontakt, sittet i FAU og virkelig stått på for klassen og skolen. Jeg har stått foran alle og pratet om klasse, skole, planer og ønsker. Kanskje jeg stikker meg for mye frem? Anonymkode: 43f48...4cd Kanskje du skal slutte å søke til ditt barns skole etter venner og sosial kontakt? Helt ærlig så er det det siste stedet jeg ønsker å bli kjent med nye folk, så jeg kunne godt ha vært en av dem som trakk seg vekk. Ikke fordi det er noe feil med deg, men fordi jeg ikke finner at jeg har noe til felles med foreldrene til barna på skolen. Det eneste vi har felles er at vi fikk barn i samme kalenderår. Anonymkode: 39d2b...498
Anonym bruker Skrevet 28. september 2021 #11 Skrevet 28. september 2021 Slik var det her også. Men jeg tror det hadde med å gjøre at barnet mitt laget mye tull på skolen. Barnet er nå diagnostisert, men da trodde nok foreldrene det var vi foreldrene som var problemet. Også begynner man å kjenne mer etter også, jeg begynte å grue meg for å møte de da jeg var ute osv fordi det alltid var dømmende blikk. Men det kan være som du sier at når man først har hengt seg opp i det så føles alt feil. Finn venner et annet sted 😊 Anonymkode: 44ec1...3c5
Anonym bruker Skrevet 28. september 2021 #12 Skrevet 28. september 2021 Anonym bruker skrev (På 26.9.2021 den 22.30): Kanskje du skal slutte å søke til ditt barns skole etter venner og sosial kontakt? Helt ærlig så er det det siste stedet jeg ønsker å bli kjent med nye folk, så jeg kunne godt ha vært en av dem som trakk seg vekk. Ikke fordi det er noe feil med deg, men fordi jeg ikke finner at jeg har noe til felles med foreldrene til barna på skolen. Det eneste vi har felles er at vi fikk barn i samme kalenderår. Anonymkode: 39d2b...498 Jeg søker ikke etter venner der altså. Jeg har masse venner. Jeg synes det er vanskelig å bli forhåndsdømt ut fra noe jeg gjør. Uten at jeg vet hva det er da. Anonymkode: 43f48...4cd
Anonym bruker Skrevet 28. september 2021 #13 Skrevet 28. september 2021 Anonym bruker skrev (6 minutter siden): Slik var det her også. Men jeg tror det hadde med å gjøre at barnet mitt laget mye tull på skolen. Barnet er nå diagnostisert, men da trodde nok foreldrene det var vi foreldrene som var problemet. Også begynner man å kjenne mer etter også, jeg begynte å grue meg for å møte de da jeg var ute osv fordi det alltid var dømmende blikk. Men det kan være som du sier at når man først har hengt seg opp i det så føles alt feil. Finn venner et annet sted 😊 Anonymkode: 44ec1...3c5 Det kan ikke være tilfellet her. Ikke noe tull med mine barn i følge skolen i alle fall. Jeg har masse fine venner. Men synes det er vanskelig å merke folk bare misliker meg, eller trekker seg unna. Vet jo ikke hvorfor. Anonymkode: 43f48...4cd
Anonym bruker Skrevet 28. september 2021 #14 Skrevet 28. september 2021 Anonym bruker skrev (8 timer siden): Det kan ikke være tilfellet her. Ikke noe tull med mine barn i følge skolen i alle fall. Jeg har masse fine venner. Men synes det er vanskelig å merke folk bare misliker meg, eller trekker seg unna. Vet jo ikke hvorfor. Anonymkode: 43f48...4cd Men trenger du egentlig å vite hvorfor? Har det noe å si, hvis du allikevel ikke har tenkt å dyrke vennskap med dem? Anonymkode: 39d2b...498
Anonym bruker Skrevet 29. september 2021 #15 Skrevet 29. september 2021 Tenker at du kanskje kan ha vært litt mye?:) også kommer det an på folk du møter på. Jeg er ekstrovert, skravler myyye, raskt og kan være høylydt ooog har en tendens til å avbryte eller fullføre setningene for folk da det går for tregt for meg. … Legger ikke merke til at jeg gjør det en gang! Møter du da på introverte(som det er mange av) så blir det litt kræsj i begynnelsen 😅 Dette har jeg nå jobbet med i 20 år og har bedret meg mye. Har en mann som ofte har sparket meg i leggen og diskret prikket meg i siden og bedt meg om å puste. Da vet jeg at nå er jeg for mye og roer meg og prøver å lytte istedenfor munndiare. Nå er jeg 36 år og har blitt mye bedre og vil gå så langt å si at jeg er godt likt😅🤪 Nå har jeg teknikker på å telle inni meg når folk prater og å tappe diskre med hælen, hver gang ting hår for tregt eller jeg kjenner at nå er jeg for mye. Du skal ikke tenke på at du har gitt et dårlig førsteinntrykk . De fleste synes nok om deg når de først har lært deg å kjenne. !! ☺️Ingenting å skamme seg over. Diagnose eller ei. Og husk noen vil uansett ikke «like» deg og det er ikke noe mål å få alle til å like deg☺️ Kjemi er en rar greie og man er ikke kompatible med alle… og det er lov. Anonymkode: 95a5e...404
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå