Hvordan vet man at et samlivsbrudd er riktig?

[Anonym bruker]

Det finnes sikkert tusen sånne innlegg fra før, men jeg synes dette er så vanskelig. 
Samboeren min er veldig snill og en fantastisk far. Men han er så kjedelig. Liker seg best hjemme, og da helst trykke på telefonen eller lese bok. Vi treffer så godt som aldri «mine» venner, og hans beste venner bor et stykke unna sånn at vi treffer dem ikke så ofte. Så da er vi hjemme da. Jeg treffer mine venner altså, men skulle gjerne hatt med han også om det er med partnere. 
Som sagt er han veldig snill, og familien AS fungerer bra. Men kjæresteforholdet føler jeg bare er der av og til. Han er ikke flink til å snakke om sine tanker og følelser, og om jeg spør får jeg beskjed om at jeg maser..! 
Vet ikke hvor jeg vil med dette, men må lufte litt. Noen dager har vi det veldig fint, mens noen dager er det helt crap! Men det er vel sånn voksenlivet er..? 😄

Anonymkode: f9a06...2d4

[Anonym bruker]

Jeg er av den mening, at så lenge forholdet fungerer, vi er venner og han er deltagende i barnas liv, holder vi sammen. Spenning er ikke viktigere enn å bo sammen med barna hele tiden, så da er jeg heller i et kjedelig forhold, og har en samlet, lykkelig familie. 

Anonymkode: 9760d...529

[Anonym bruker]

Samlivsbrudd er riktig når de neste minnene fra uken er de dagene du ikke var sammen med partneren. 

Anonymkode: 80af0...350

[Anonym bruker]

Takk for gode innspill! Jeg er ganske enig om at det å ha en familie som fungerer er viktig, men samtidig tror jeg barna også hadde hatt godt av en mor som kan «være seg selv», for jeg føler at jeg blir kjedeligere/en annen utgave av meg selv egentlig.. Men driver stadig og utfordrer meg til å være meg selv da. Om det var forståelig 😅

Anonymkode: f9a06...2d4

[Brillefanten]

Hvis du opplever at han begrenser deg og at du lar være å være deg selv av hensyn til ham, så ville jeg ha jobbet med meg selv. 
Finn ut hvordan du kan gjøre det du liker, være sammen med folk, invitere folk hjem mens du bor med din mann. 
Da er det to muligheter; enten blir livet bedre, eller så vet du at det trengs en mer drastisk endring (hvis han strammer skruene og ikke tillater endingen) 

[Anonym bruker]

Parterapi, med begrunnelse at du føler dere sklir fra hverandre fordi dere gjør for lite sammen, at du føler dere ikke greier å kommunisere godt nok om følelser.

Dere har jo tydelig mye bra sammen, så om begge er villige, så tenker jeg dere kan få det bedre. Kanskje det på den måten også kan være mulig å finne nye ting dere kan gjøre sammen, noe ingen av dere har tenkt på før, men som kan skape mer fellesskap mellom dere også interessemessig og følelsesmessig.

Også enig med Brillefanten, at du selv må ta ansvar for å være seg selv. Var du det da dere ble sammen? I så fall, kanskje dere har kommet i en ond sirkel, hvor dere begge hemmer hverandre, og at dere bare trenger å riste dere ut av de vanene dere har fått. Men da må du være deg selv, fortelle ham at du savner både den du var og den han var før, og at du savner fellesskapet og gleden - og at du håper dere kan se om dere kan få det bedre igjen om dere får litt hjelp til å forstå hvor dere begynte å distansere dere fra hverandre.

Anonymkode: c0fca...8a6

[Anonym bruker]

Her tenker jeg at du høres litt «kravstor» ut. Med det mener jeg at de aller fleste om ikke alle forhold har sitt, og hvis ditt forhold «bare» er kjedelig og ellers fungerer bra på alle måter er det ingen grunn til å gå. Tenk over det, hvis du går og finner en annen mer spennende mann vil du garantert få et forhold med andre og verre problemer enn kjedsomhet. Du bytter bare et onde mot et annet onde. I tillegg vil du da få alle problemene med mine/dine barn, miste halve tiden med barna, måtte forholde deg til barnas sorg, eksmannens sorg og eventuelle bitterhet, og mye annet som oppstår i kjølvannet med dette.

Anonymkode: 52520...87b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk for gode innspill! Jeg er ganske enig om at det å ha en familie som fungerer er viktig, men samtidig tror jeg barna også hadde hatt godt av en mor som kan «være seg selv», for jeg føler at jeg blir kjedeligere/en annen utgave av meg selv egentlig.. Men driver stadig og utfordrer meg til å være meg selv da. Om det var forståelig 😅

Anonymkode: f9a06...2d4

Du tror barna hadde hatt godt av å bryte opp hjemmet, leve i koffert og dele livet mellom foreldrene for at mamma skal få være seg selv? Fordi du nå er en kjedelig utgave av deg selv?? 
 

Ser du hva du skriver, eller? Vær i det minste såpass ærlig at du ikke skyver barnas beste foran deg som et alibi for din egoisme. 

Anonymkode: cff76...164

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Du tror barna hadde hatt godt av å bryte opp hjemmet, leve i koffert og dele livet mellom foreldrene for at mamma skal få være seg selv? Fordi du nå er en kjedelig utgave av deg selv?? 
 

Ser du hva du skriver, eller? Vær i det minste såpass ærlig at du ikke skyver barnas beste foran deg som et alibi for din egoisme. 

Anonymkode: cff76...164

Nei, du, der ser jeg at jeg har formulert meg dårlig altså! Mente at de fortjener en mamma som har det bra med seg selv og er lykkelig, istedet for en mamma som kanskje irriterer seg over mannen i huset og forholdet. Så mente ikke at det er fordi jeg skal «leve livet» og være helt hurramegrundt nei 😅

Må bare takke for mange gode innspill og tanker som hjelper meg. Jeg har også tenkt på parterapi som et alternativ, så det er mulig jeg bare må driste meg til å snakke med han om det altså. 
Det er veldig fra dag til dag dette med følelsene, og jeg tror det har forsterket seg litt i helgen, for da har han vært syk og naturlig nok mer daff 😬😅 Skal se at det er bedre igjen når han er frisk igjen!

igjen, tusen takk for at dere har tatt dere tid til å tenke sammen med meg 😊

Anonymkode: f9a06...2d4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Nei, du, der ser jeg at jeg har formulert meg dårlig altså! Mente at de fortjener en mamma som har det bra med seg selv og er lykkelig, istedet for en mamma som kanskje irriterer seg over mannen i huset og forholdet. Så mente ikke at det er fordi jeg skal «leve livet» og være helt hurramegrundt nei 😅

Må bare takke for mange gode innspill og tanker som hjelper meg. Jeg har også tenkt på parterapi som et alternativ, så det er mulig jeg bare må driste meg til å snakke med han om det altså. 
Det er veldig fra dag til dag dette med følelsene, og jeg tror det har forsterket seg litt i helgen, for da har han vært syk og naturlig nok mer daff 😬😅 Skal se at det er bedre igjen når han er frisk igjen!

igjen, tusen takk for at dere har tatt dere tid til å tenke sammen med meg 😊

Anonymkode: f9a06...2d4

Snakk med ham en dag du føler dere har det bra sammen - da vil dere begge trolig være langt mer mottakelige for hva den andre sier, og snillere med hverandre, bedre til å lytte. Si at du synes det er så kjekt med slike gode dager, at du ønsker deg flere av dem sammen med ham, men at du ser at det har blitt færre og færre, og at du tror dere vil ha nytte av å finne ut hvorfor dere har tillatt at dere er blitt mer distansert, når dere ser hvor godt dere kan ha det på gode dager.

Lykke til

Anonymkode: c0fca...8a6

[Anonym bruker]

Dersom du hadde blitt lettet om han kom hjem og fortalte deg at han hadde funnet en ny kvinne i livet sitt. Da er det en veldig god nok grunn. Før det så må en gå noen ekstra mil og tenke seg nøye om alt i forholdet, spesielt når det er barn involvert.

Jeg håpet i 2 år at ex kom hjem og fortalte meg at han var forelsket i en annen. Slik at jeg slapp å måtte gå fra han. Da kunne vi gått fra hverandre med forståelse og «lykke til videre i livet, dette er ok og vi ønsker hverandre bare godt». Mens nå, 4 år etter jeg gikk så er det enda mye bitterhet hos han. 
 

Et forhold forandrer seg med tiden om en vil eller ikke. Ting kan og vil bli litt kjedelig, om en tillater at det blir kjedelig eller at en går på bekostning av alt. Jeg elsker å være hjemme og være sammen med min nye samboer og livspartner. Vi er like der begge to, det å trives i hverandres selskap uansett hva en gjør er noe av grunnpilarene. Og kjemi, at en føler seg som en bedre versjon av seg selv samme  med partneren. Spiller hverandre gode. Ikke tar fram det verste i hverandre, de mørke skyggene alle har inni seg. 
 

Ingen forhold er perfekte, siden det er mennesker vi tross alt er. Forhold utvikler seg, gjør en sterkere eller svakere, mer trengende eller beskyttende. Livet spiller rullert med følelser og tanker dag ut og dag inn. Bare kjenn etter om tryggheten er på plass, hverdagsgleden og smilene. 
 

Da vet du hva du skal gjøre eller ikke. Håper du kryper inntil ryggen til din kjære og setter pris på tryggheten han for deg. 

 

Anonymkode: a8050...1c3

[Anonym bruker]

For min del mener jeg at et forhold er dødt og over når det er kommet dit at: det gode ikke lenger veier opp for det dårlige og den andre parten nekter å jobbe for at det evt kan bedres.

Anonymkode: c9bb0...758

[Anonym bruker]

Jeg synes du høres kravstor ut. Jeg lever i et forhold der forelskelsen er borte. Men vi har tross alt fått barn sammen. Så da skylder vi dem å gi dem en best mulig oppvekst. Siden vi er gode venner mener jeg den oppveksten er i en samlet familie. Da slipper de ukependling, nye steforeldre og evt stesøsken med alle de utfordringene som følger med mine/dine/våre. 
 

Jeg setter barna foran meg selv frem til de er voksne. Det er en selvfølge for meg. 

Anonymkode: b988d...e0e

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke at du vurderer å gå fra mannen din, altså. Tror du at man skal være stormforelsket og flammende lidenskapelig hele tiden livet ut? 

Det er klart at det er flest hverdager. De skal du sette pris på. Tenk deg at han plutselig dør i en bilulykke. Da er det kanskje nettopp de vanlige hverdagene du vil savne. Nærværet hans.

Men du legger skylden på ham. Hvorfor kan ikke DU ta initiativ, da? Lage romantiske middager, foreslå at bare du og mannen gjør ting sammen, og inviter venner på middag eller frokost en lørdagsmorgen. Dra på storbyferie sammen, snakk om bøkene dere leser, begynn på dansekurs, eller noe annet dere har lyst til.. Hvis han ikke vil bli med, kan jo du begynne på noe for deg selv en dag i uken, så får du luftet deg litt. 

 

Anonymkode: 6afd6...059

[Anonym bruker]

Jeg lever i et lignende forhold. Mannen er kjedelig, han finner aldri på noe vi kan gjøre sammen eller kommer med forslag til ferier eller andre morsomme ting. Han vil bare være hjemme.  Men, jeg ser hva jeg har og setter pris på det. Vi har flotte barn sammen, han er snill med barna og følger de til aktiviteter og følger opp lekser. Familien vår er en enhet. Hvis vi skulle gått fra hverandre ville barna blitt knust og tilværelsen dere blitt usikker og snudd på hodet.  Jeg tenker at hvis jeg vil ha forandring så må jeg skape det selv. Kanskje drar jeg han med til familieterapi en dag. Noen dager er dritt, men slik vil det alltid være. Ingenting er rosenrødt hele tiden.

Anonymkode: 4224c...cdd

[Anonym bruker]

Jeg skal være den første til å si «lev det livet DU vil leve», men her må jeg si at du virkelig ikke har noe å klage på, HI. Hvis din viktigste kritikk av mannen er at han ikke blir med på parmiddager hos dine venner, så er du godt vant.

Anonymkode: b9527...839