Trodde ikke jeg skulle bli den gamle moren som satt alene

[Anonym bruker]

Plutselig innser jeg at det har blitt sånn hos meg også.  Det hadde jeg ikke trodd.  Og jeg vet ikke helt hvor det var det skar ut på sin egen vei.  Fordi barna mine er voksne og tar sin egen vei?  Jeg har snakket min gamle tante inn i nærfamilien i alle år.  Og det virker.  Hun er vel elsket og avholdt.  De besøker henne og tar sine barn med til henne og barna er så store at de reiser alene til henne.  Det er mine barnebarn.   Min tante er lykkelig over familien sin.  Men hvordan skjedde det at jeg ble så usynlig eller på siden.  

Jeg har sett utviklingen til mine barn frem til de nå er i førtiårene.  Da de var i 20 årene og barna kom trillende, var jeg en de spurte til råds og hjelp.  De små sjarmerte oss alle sammen.  Og jeg syntes vi hadde det godt sammen.  I 30 årene likeså og jeg merket en løsriving.  Spørsmålene kom ikke så ofte, de hadde dannet sin egen familie.  Og det er flott.  Røttene deres var i deres familie nå.  Men så har det skjedd noe.  Jo, jeg fikk et helseproblem det er så.  Men alt endret seg frem mot 40 årene.  Jeg føler meg plagsom som må spørre om hjelp.  Jeg går ikke så godt.  Kroppen min svinger seg ikke rundt og opp og ned som før.  Jeg er på en måte blitt som min gamle tante.  Men ingen besøker meg.  Jeg får krasse toner og litt vel dryge svar, jeg kan ikke hjelpe deg.   Tonen forandrer seg om det er noe en vil ha om en kan si det slik.  Etterpå kan tonen bli krass igjen.  Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg har vært for snill, har alltid ytt det jeg kunne.  Så de tar meg for gitt.  Og de lærer ikke sine barn å besøke og hjelpe slik jeg forsøkte å lære dem.  Joda, noen rundt meg sier det samme.   Akkurat nå har jeg behov for hjelp, virkelig behov.  Men den ene sa kort og godt har ikke tid.  Den andre lar meg skjønne at timeplanen er full av andre ting, sagt i en buldrende tone.  Javel, jeg får hjelpe deg.    Så jeg lurer på hva som skjedde.  Jeg er rett og slett flau over måten de behandler meg på, snakker på.  Jeg har ikke lyst at venner skal se det.  Her er noe som er helt feil etter min holdning til familiesamhold.  Det er meg og mitt holdning som utvikler seg.  Jeg liker ikke det jeg ser.   

Sårende er det, ydmykende.  Jeg begynner alvorlig å miste sansen.  Det er ikke lett å spørre og få nei.  Og de vet at jeg ikke får det til selv.  Det kan være å skifte pære, bære noe tungt.  Må kjøpe transport til 700,- for en ting de kunne tatt i sin bil.  

Skjønner dere dette, har dere også snudd sånn.  

Anonymkode: 05058...929

[Anonym bruker]

Eh, hvor gammel er du? Pensjonist? Unger i førtiårene?

Anonymkode: 265a5...d1a

[Hvitt hår og flott frisyre]

Jeg er litt over 60

 

[Hvitt hår og flott frisyre]

Jeg tenker dere er kanskje i samme gruppe som mine barn.  Hva skjer egentlig.  Det er ikke bare å lære sine barn, så vil de følge eksempelet

[Anonym bruker]

Men hvorfor tenker du at barna som har travle liv selv, og er i en fase hvor deres ekstra ressurser blir brukt til å hjelpe egne barn ut i verden også skal ha tid og overskudd til å hjelpe deg?

Om du er i begynnelsen av 60 årene er det ganske uvanlig at du trenger så mye hjelp, og gjør du det pga sykdom/helse er det hjelp å få via nav, hjelpemiddelsentral, hjemmesykepleie osv 

Jeg skjønner ikke tankegangen din, det høres ut som du forventer mer hjelp enn de makter å gi, at det blir slitsomt å snakke med deg for du alltid spør om noe?

Prøv en periode å ikke spørre om noe overhode, kanskje de finner igjen gleden ved å hjelpe deg innimellom.

 

Anonymkode: ede47...d56

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Men hvorfor tenker du at barna som har travle liv selv, og er i en fase hvor deres ekstra ressurser blir brukt til å hjelpe egne barn ut i verden også skal ha tid og overskudd til å hjelpe deg?

Om du er i begynnelsen av 60 årene er det ganske uvanlig at du trenger så mye hjelp, og gjør du det pga sykdom/helse er det hjelp å få via nav, hjelpemiddelsentral, hjemmesykepleie osv 

Jeg skjønner ikke tankegangen din, det høres ut som du forventer mer hjelp enn de makter å gi, at det blir slitsomt å snakke med deg for du alltid spør om noe?

Prøv en periode å ikke spørre om noe overhode, kanskje de finner igjen gleden ved å hjelpe deg innimellom.

 

Anonymkode: ede47...d56

Hehehehe.....du som svarer her at hun ikke kan forvente hjelp.... Er du kanskje en av de mange som også mener at besteforeldre nærmest skal stå på pinne og hjelpe med barnebarna, og omtrent droppe både avtaler og feriereiser.

Anonymkode: 97762...786

[Anonym bruker]

Jeg er omtrent der ungene dine er. Litt eldre bare. Foreldrene mine begynner å bli gamle og trenger hjelp og det gjør også svigerforeldrene. Samtidig har vi unger som skal kjøres, hentes, følges opp, vi har fulle jobber, hus, hage og to timer hver i uka til egen hobby. Vi har konstant en følelse av å ikke strekke til. Vi burde besøkt foreldrene våre oftere, hjulpet mer til, hytta til svigermor burde vært malt, og det burde vårt hus også - i fjor. Jeg skulle gjerne ha hjulpet til så mye som trengs, men da må jeg slutte å jobbe.

Det er, for å være helt ærlig, ikke hyggelig å besøke svigermor lenger. Om vi stikker innom er det alltid noe vi blir bedt om å gjøre, og om vi hjelper i en time er det ikke bra nok for vi burde hjulpet i to. Det er stadig noe, som hun mener er "en liten ting", som å hente noe, kjøre noe, male noe, skru opp noe, fikse pc, klippe rosene osv., men det er noe hele tida. Vi har begynt å skygge litt unna, sånn som dine unger har. Den lille tingen hun ber oss gjøre, baller alltid på seg og tar en time eller tre, og da er det noe annet som må vike.  Vi føler oss mer som vaktmestere enn familie og når hun ringer ser vi på hverandre og sier med et sukk "hva er det nå da?" Har du blitt som min svigermor?  Er det noe du trenger av dem hver gang du ringer? Forventer du med en selvfølge at de skal stille opp? Ringer du noen gang for å høre om deres liv, for å spørre om skostørrelsen til barnebarna for du skal strikke sokker eller om de vil komme innom og spise vafler på søndag uten at de trenger å gjøre noe annet enn å komme på besøk? 

Jeg tror ikke det er noe feil med familiesamholdet. Jeg tror du er i ferd med å slite ut barna dine både med det de gjør for deg og den dårlige samvittigheten for at de burde gjort mer. Du har selvfølgelig ikke valgt den dårlige helsa du har, og det er tidlig å bli så avhengig av så mye hjelp. Det endrer selvfølgelig relasjonen mellom dere. Istedenfor at de kan lene seg på deg er det nå du som lener deg på dem. Prøv å sette deg i deres sted. Tenk tilbake til da du hadde barn på deres alder, med alt det medfører og du var i jobb. Husker du følelsen av å være som en oppvridd skureklut? Jeg tror det er lurt om du prøver å få hjelp til en del av de småtingene fra andre. Frivilligsentralen, kanskje? Kan du betale en naboungdom noen kroner for å skifte lyspærer, løfte ned julepynten eller klippe gresset? Begrens spørringen om hjelp fra barna dine og prøv å bygge opp igjen en relasjon der de er familie og ikke bare nyttige. 

 

Anonymkode: 87358...591

[Hvitt hår og flott frisyre]

Nei, så mye vil jeg ikke gå i detalj.    Det er ikke så mye som du tenker jeg maser om alt.  Jeg går lite, men kjører bil og handikapscooter.  Bestiller mat fra Meny og har hjelp.  Jeg gjør omtrent alt og leiligheten hsr jeg innrettet.  Men nav gjør ikke alt.  Går en lyspære så kommer ikke nav.  Tur i boden etter vinterklær gjør de heller ikke.  Nå når noe står på så klarer jeg ikke alt. Nå står det på.  Og de vet jeg blir sengeliggende for jeg strekker meg for langt.    Noe må pakkes, flyttes, kastes.  Jeg snakker ikke i det daglige.  Det er lenge siden jeg hadde besøk, vi satt og snakket.  Mine venner besøker sine foreldre, prater og hygger seg sammen.  Det som skjer er det vi ser hos andre.  Jeg er ikke med.  

[Anonym bruker]

Du er bare litt over 60. Normalt sett burde du være i jobb og god form. Har du ikke bil selv? Hvorfpr kan du ikke skifte lyspære?

Hva med å betale et barnebarn for å komme et par timer k uka og gjøre ting du ikke klarer selv?

Anonymkode: 4b798...530

[Anonym bruker]

Du nevner også at de kun tenker " mitt mitt mitt"? Det er det jeg opplever at du gjør selv.

Anonymkode: d300f...e1a

[Hvitt hår og flott frisyre]

Hvitt hår og flott frisyre skrev (1 minutt siden):

Nei, så mye vil jeg ikke gå i detalj.    Det er ikke så mye som du tenker jeg maser om alt.  Jeg går lite, men kjører bil og handikapscooter.  Bestiller mat fra Meny og har hjelp.  Jeg gjør omtrent alt og leiligheten hsr jeg innrettet.  Men nav gjør ikke alt.  Går en lyspære så kommer ikke nav.  Tur i boden etter vinterklær gjør de heller ikke.  Nå når noe står på så klarer jeg ikke alt. Nå står det på.  Og de vet jeg blir sengeliggende for jeg strekker meg for langt.    Noe må pakkes, flyttes, kastes.  Jeg snakker ikke i det daglige.  Det er lenge siden jeg hadde besøk, vi satt og snakket.  Mine venner besøker sine foreldre, prater og hygger seg sammen.  Det som skjer er det vi ser hos andre.  Jeg er ikke med.  

 

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er omtrent der ungene dine er. Litt eldre bare. Foreldrene mine begynner å bli gamle og trenger hjelp og det gjør også svigerforeldrene. Samtidig har vi unger som skal kjøres, hentes, følges opp, vi har fulle jobber, hus, hage og to timer hver i uka til egen hobby. Vi har konstant en følelse av å ikke strekke til. Vi burde besøkt foreldrene våre oftere, hjulpet mer til, hytta til svigermor burde vært malt, og det burde vårt hus også - i fjor. Jeg skulle gjerne ha hjulpet til så mye som trengs, men da må jeg slutte å jobbe.

Det er, for å være helt ærlig, ikke hyggelig å besøke svigermor lenger. Om vi stikker innom er det alltid noe vi blir bedt om å gjøre, og om vi hjelper i en time er det ikke bra nok for vi burde hjulpet i to. Det er stadig noe, som hun mener er "en liten ting", som å hente noe, kjøre noe, male noe, skru opp noe, fikse pc, klippe rosene osv., men det er noe hele tida. Vi har begynt å skygge litt unna, sånn som dine unger har. Den lille tingen hun ber oss gjøre, baller alltid på seg og tar en time eller tre, og da er det noe annet som må vike.  Vi føler oss mer som vaktmestere enn familie og når hun ringer ser vi på hverandre og sier med et sukk "hva er det nå da?" Har du blitt som min svigermor?  Er det noe du trenger av dem hver gang du ringer? Forventer du med en selvfølge at de skal stille opp? Ringer du noen gang for å høre om deres liv, for å spørre om skostørrelsen til barnebarna for du skal strikke sokker eller om de vil komme innom og spise vafler på søndag uten at de trenger å gjøre noe annet enn å komme på besøk? 

Jeg tror ikke det er noe feil med familiesamholdet. Jeg tror du er i ferd med å slite ut barna dine både med det de gjør for deg og den dårlige samvittigheten for at de burde gjort mer. Du har selvfølgelig ikke valgt den dårlige helsa du har, og det er tidlig å bli så avhengig av så mye hjelp. Det endrer selvfølgelig relasjonen mellom dere. Istedenfor at de kan lene seg på deg er det nå du som lener deg på dem. Prøv å sette deg i deres sted. Tenk tilbake til da du hadde barn på deres alder, med alt det medfører og du var i jobb. Husker du følelsen av å være som en oppvridd skureklut? Jeg tror det er lurt om du prøver å få hjelp til en del av de småtingene fra andre. Frivilligsentralen, kanskje? Kan du betale en naboungdom noen kroner for å skifte lyspærer, løfte ned julepynten eller klippe gresset? Begrens spørringen om hjelp fra barna dine og prøv å bygge opp igjen en relasjon der de er familie og ikke bare nyttige. 

 

Anonymkode: 87358...591

Jeg har en lettstelt leilighet og blomster på sltanen.  Jeg har både kjøpt og plantet dem.  Jeg spør ikke om husvask, klesvask eller noe sånt.  Vi hsr hatt det slik at jeg kan få en jobb i julegave ellef til bursdag.   Eller de største får betalt for å vaske bilen innvendig.  Julegave var ordne boden, legge klær og sko i plastkasser.  Det er en typisk jobb.  Så jeg overmanner ikke.  Men det er noe med å ikke snakke og ta tid til et hyggelig treff.  Lyspærene går ikke ofte, det var et eksempel.  Men saken er at det kan føles så utrivelig at jeg rett og slett kunne tenke å innrette meg mer etter meg selv, fremfor å tenke på dem.  Flytte til et annet sted.  Akkurat nå kjenner jeg veldig på meg at det er skikkelig utrivelig å spørre om hjelp.  Fått maling på gulvet ved uhell og får ikke tørket opp.  Parketten blir ødelagt.  Får se på det på lørdag.  Det synes jeg ikke er hyggelig.  Hvorfor skal jeg være her og  f.eks øvelseskjøre hver helg i månedsvis for flere av dem.  Og andre ting.  Jeg tenker, kunne jeg ikke heller forlatt dette stedet og f.eks reist til varmen hver vinter.  Eller flyttet til bedre vær.  Det går fra meg til dem også, på mange måter.  Og jeg har spurt om det er noe de vil si meg.  

[Anonym bruker]

Jeg er redd jeg er enig med de andre her. Du fremstår i innlegget ditt (vet ikke om det er sånn i virkeligheten!) som om du tenker st du har gjort ditt for ungene, og nå skal du høste i form av et aktivt tjenesteapparat. Men man må bidra selv hele livet, på den måten man kan, for å fortjene andres tillit og kjærlighet. Alle, og særlig foreldre til små barn eller ungdom, med doble jobber og travle liv, vil gradvis unngå folk som tapper dem for energi. Også familie.
Inviter på kaffe og vafler  (uten tjenester). Ring og spør hvordan det går med dem uten å nevne dine egne plager. Hvis du velger å være positivt tilstede, vil de velge deg. Og hjelpe deg. Fordi de opplever et tosidig kjærlighetsforhold. 

Anonymkode: a0cc5...c4f

[Anonym bruker]

Min mor har oppdratt oss godt. Jeg er tidlig i 40 årene, har 3 barn alene og hjelper mamma når hun ber om det. Og hun hjelper meg om jeg ber om det. Noen ganger trenger jeg hjelp til å kjøre på treninger. Mamma er nylig blitt pensjonist. Hver søndag ringer hun meg og spør om det er treninger/kamper jeg ikke rekker den uken. Noen ganger krasjer det og jeg trenger hjelp, andre ganger går det fint og jeg klarer det selv. Nå trenger ikke mamma hjelp til å skifte en lyspære, men om det hadde vært sånn, så hadde jeg sikkert fikset det en dag jeg var innom. 
Men nå virker det litt som at du gjør ting for deg og forventer at de hjelper deg nå som du ikke klarer ting selv. Altså skal alle ta hensyn til deg. Hva med å tilby å kjøre barn på trening eller noe? Eldste barnet mitt er 22 år og har en nær og god relasjon til mormoren. Hun vet at jeg ikke kan hente på fest, så da ringer hun mormor. Rett etter mamma, tenker hun mormor. Hun stikker innom mormor når bussen går om en time. Hun drar innom mormor på vei hjem fra jobb. Bare for å skravle og ta en kaffe. Faktisk er hun innom mormor oftere enn mamma. Men så har mormor engasjert seg enormt i barna, og investert mye av tiden sin. Derfor har de et veldig godt forhold. 
Det handler om å gjøre en innsats selv også. Ta en telefon og spør om det går bra og om det er noe du kan hjelpe med. Det et alltid lettere når man hjelper hverandre.

Anonymkode: 68ed8...770

[Hvitt hår og flott frisyre]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Du er bare litt over 60. Normalt sett burde du være i jobb og god form. Har du ikke bil selv? Hvorfpr kan du ikke skifte lyspære?

Hva med å betale et barnebarn for å komme et par timer k uka og gjøre ting du ikke klarer selv?

Anonymkode: 4b798...530

Jeg er syk,  ufør.  Har jobbet i alle år inntil en skade.  Kjører bil, handler, har vaskehjelp.  Men jeg kan ikke gå noe særlig.  Kan ikke klstre på en krakk om pæren går.    Det er ikke sånn at jeg er på tråden hele tiden.  Spanderer ny kjøkkenbenk til den ene.  Låner ut bil,  Jeg reagerer på at vi kunne hatt familietid.  Besøk, prate.  Le, kose oss.  Ja sånne ting.   Vi må vel ikke løpe,  vi kan hygge oss.  Sist bestilte jeg pizza, men den sto ikke klar på bordet.  Vi måtte dekke bord og så kom den på døren.  Er det grunn til å bli sur.  

[Hvitt hår og flott frisyre]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Min mor har oppdratt oss godt. Jeg er tidlig i 40 årene, har 3 barn alene og hjelper mamma når hun ber om det. Og hun hjelper meg om jeg ber om det. Noen ganger trenger jeg hjelp til å kjøre på treninger. Mamma er nylig blitt pensjonist. Hver søndag ringer hun meg og spør om det er treninger/kamper jeg ikke rekker den uken. Noen ganger krasjer det og jeg trenger hjelp, andre ganger går det fint og jeg klarer det selv. Nå trenger ikke mamma hjelp til å skifte en lyspære, men om det hadde vært sånn, så hadde jeg sikkert fikset det en dag jeg var innom. 
Men nå virker det litt som at du gjør ting for deg og forventer at de hjelper deg nå som du ikke klarer ting selv. Altså skal alle ta hensyn til deg. Hva med å tilby å kjøre barn på trening eller noe? Eldste barnet mitt er 22 år og har en nær og god relasjon til mormoren. Hun vet at jeg ikke kan hente på fest, så da ringer hun mormor. Rett etter mamma, tenker hun mormor. Hun stikker innom mormor når bussen går om en time. Hun drar innom mormor på vei hjem fra jobb. Bare for å skravle og ta en kaffe. Faktisk er hun innom mormor oftere enn mamma. Men så har mormor engasjert seg enormt i barna, og investert mye av tiden sin. Derfor har de et veldig godt forhold. 
Det handler om å gjøre en innsats selv også. Ta en telefon og spør om det går bra og om det er noe du kan hjelpe med. Det et alltid lettere når man hjelper hverandre.

Anonymkode: 68ed8...770

Jo klart jeg kjører og henter.  Jeg har mange barnebarn og jeg forguder dem alle.  Jeg har bakt og ytt  og med glede.   Det er ikke det at jeg forventer, jeg synes det er rart.  Den ene kom for flere år siden, da var det ikke lys i taket.  Tonen var anderledes.   Du må ringe.   Jeg ba om lyspære for en måneds tid siden.  Men der er to som virker.  Jeg har ikke lyst å spørre.  Foretrekker å kjøpe en bordlampe heller.  Jeg ville  forsøkt å hjelpe med å tørke malingen av parketten.   Jeg kommer på lørdag er et rart svar, for da er malingen tørr.  

[Hvitt hår og flott frisyre]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Jeg er redd jeg er enig med de andre her. Du fremstår i innlegget ditt (vet ikke om det er sånn i virkeligheten!) som om du tenker st du har gjort ditt for ungene, og nå skal du høste i form av et aktivt tjenesteapparat. Men man må bidra selv hele livet, på den måten man kan, for å fortjene andres tillit og kjærlighet. Alle, og særlig foreldre til små barn eller ungdom, med doble jobber og travle liv, vil gradvis unngå folk som tapper dem for energi. Også familie.
Inviter på kaffe og vafler  (uten tjenester). Ring og spør hvordan det går med dem uten å nevne dine egne plager. Hvis du velger å være positivt tilstede, vil de velge deg. Og hjelpe deg. Fordi de opplever et tosidig kjærlighetsforhold. 

Anonymkode: a0cc5...c4f

Det er noe med at jeg ikke får frem det jeg vil si.  Jeg gir også,  brodert bunad til alle.  Øvelseskjører hver helg med den som nærmer seg sertifikatet.  Alle har tilbudet.  Hjelper på matbudsjettet om det trengs.  Kjøper poser med frukt og går gå besøk.   Handler inn spill og sånne ting, bøker, leser for den minste.  Men jeg trives ikke i dette.  Pizza som kom litt for sent, og de valgte hva de ville ha.  Jeg synes ikke om kommentaren fordi den kom litt for sent.  Det såret.  Jeg ville glede, samle alle og spise noe godt.  Føles som en utgått sko

[Anonym bruker]

Kan ikke barnebarnet som du øvelseskjører med hjelpe deg?

Uansett hva som er årsaken til at de ikke hjelper deg må du slutte å syns synd på deg selv. Ta ansvar og ordne opp i det som må fikses. 

Hør med vaskehjelpen om han/hun kan hjelpe til med litt andre ting i huset også mot ekstra betaling. Hør med ungdommer i nærmiljøet om de kan tenke seg å hjelpe deg mot litt betaling. 
 

 

Anonymkode: a462f...5c5

[Anonym bruker]

På ungdomsskolen har de noe som heter arbeidslivsfag, det er for de som ikke ønsker et fremmedspråk til.

Svigermor, som sitter i rullestol, hadde i hele fjor besøk av to søte jenter i 10.klasse to timer hver onsdag, de hadde omsorgsfag i arbeidslivsfag tror jeg, og hun hadde stor glede av disse jentene. Brukte dem til alt fra å vaske på toppen av skapene til å holde henne med selskap når hun drakk te og spiste kjeks.

Kanskje de har noe sånt på en ungdomsskole nær deg også? Da kan det komme noen innom hver uke og hjelpe deg med lyspærer og sånne enkle ting som må gjøres men som du ikke helt får gjort.

Så prøver du en periode å ikke si et ord om deg selv, hver gang du snakker med storfamilien snakker du om været, naboene osv og spør hvordan de har det, ikke et ord om deg selv. Kanskje har du snakket mer om deg selv enn du selv er klar over?

Anonymkode: ede47...d56

[Anonym bruker]

Hvitt hår og flott frisyre skrev (1 time siden):

Det er noe med at jeg ikke får frem det jeg vil si.  Jeg gir også,  brodert bunad til alle.  Øvelseskjører hver helg med den som nærmer seg sertifikatet.  Alle har tilbudet.  Hjelper på matbudsjettet om det trengs.  Kjøper poser med frukt og går gå besøk.   Handler inn spill og sånne ting, bøker, leser for den minste.  Men jeg trives ikke i dette.  Pizza som kom litt for sent, og de valgte hva de ville ha.  Jeg synes ikke om kommentaren fordi den kom litt for sent.  Det såret.  Jeg ville glede, samle alle og spise noe godt.  Føles som en utgått sko

Skjønner! Da stiller det seg litt annerledes. Kanskje barna og barnebarna dine faktisk er litt egoistiske? 

Anonymkode: a0cc5...c4f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Plutselig innser jeg at det har blitt sånn hos meg også.  Det hadde jeg ikke trodd.  Og jeg vet ikke helt hvor det var det skar ut på sin egen vei.  Fordi barna mine er voksne og tar sin egen vei?  Jeg har snakket min gamle tante inn i nærfamilien i alle år.  Og det virker.  Hun er vel elsket og avholdt.  De besøker henne og tar sine barn med til henne og barna er så store at de reiser alene til henne.  Det er mine barnebarn.   Min tante er lykkelig over familien sin.  Men hvordan skjedde det at jeg ble så usynlig eller på siden.  

Jeg har sett utviklingen til mine barn frem til de nå er i førtiårene.  Da de var i 20 årene og barna kom trillende, var jeg en de spurte til råds og hjelp.  De små sjarmerte oss alle sammen.  Og jeg syntes vi hadde det godt sammen.  I 30 årene likeså og jeg merket en løsriving.  Spørsmålene kom ikke så ofte, de hadde dannet sin egen familie.  Og det er flott.  Røttene deres var i deres familie nå.  Men så har det skjedd noe.  Jo, jeg fikk et helseproblem det er så.  Men alt endret seg frem mot 40 årene.  Jeg føler meg plagsom som må spørre om hjelp.  Jeg går ikke så godt.  Kroppen min svinger seg ikke rundt og opp og ned som før.  Jeg er på en måte blitt som min gamle tante.  Men ingen besøker meg.  Jeg får krasse toner og litt vel dryge svar, jeg kan ikke hjelpe deg.   Tonen forandrer seg om det er noe en vil ha om en kan si det slik.  Etterpå kan tonen bli krass igjen.  Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg har vært for snill, har alltid ytt det jeg kunne.  Så de tar meg for gitt.  Og de lærer ikke sine barn å besøke og hjelpe slik jeg forsøkte å lære dem.  Joda, noen rundt meg sier det samme.   Akkurat nå har jeg behov for hjelp, virkelig behov.  Men den ene sa kort og godt har ikke tid.  Den andre lar meg skjønne at timeplanen er full av andre ting, sagt i en buldrende tone.  Javel, jeg får hjelpe deg.    Så jeg lurer på hva som skjedde.  Jeg er rett og slett flau over måten de behandler meg på, snakker på.  Jeg har ikke lyst at venner skal se det.  Her er noe som er helt feil etter min holdning til familiesamhold.  Det er meg og mitt holdning som utvikler seg.  Jeg liker ikke det jeg ser.   

Sårende er det, ydmykende.  Jeg begynner alvorlig å miste sansen.  Det er ikke lett å spørre og få nei.  Og de vet at jeg ikke får det til selv.  Det kan være å skifte pære, bære noe tungt.  Må kjøpe transport til 700,- for en ting de kunne tatt i sin bil.  

Skjønner dere dette, har dere også snudd sånn.  

Anonymkode: 05058...929

Trenger du vaskehjelp, hjelp i hagen eller annet så må du leie inn det, det er ikke barna dine sin jobb. 

Anonymkode: 965ce...a67

[Anonym bruker]

Sånn bortsett fra å bestille pizza; bidrar du med noe positivt? Ok, så går du dårlig til besn, men hodet virker, viser du initiativ? Finner du frem til konserter og dere kan gå på? Foreslår dato eller kjøper billetter? Leser du restaurantanmeldelser og foreslår å gå sammen på nye steder, eller sitter du og venter på at de skal ta deg med på noe? For det er jo så vondt å måtte mase og de burde jo skjønne at du vil?
 

Hele tonen i det du skriver minner meg veldig om min mor på sitt værste. Hun er ikke ufør, men pensjonist og veldig opptatt av sin egen helse og alt som er galt. Siden midten av femtiårene har hun snakket om at hun snart er gammel og trenger hjelp. Nå er hun snart 70 så nå er hun gammel og trenger hjelp (både hun og pappa er oppegående). Hun maser stadig om at vi skal gjøre større prosjekter for henne, men med fulle og krevende jobber (én av oss med turnus),en kronisk sykdom (diagnostisert i motsetning til henne) hanglende paykisk helse og samboerskap, et barn som trenger ekstra oppfølging og mye vedlikehold som trengs på eget hus, har vi ikke mulighet til å dra til henne etter jobb hver dag i to uker. Så viser det seg at hun greier det selv. 

Og når vi kommer er det aldri nok, og hun åpner gjerne med det: dere kan ikke overnatte altså? Jeg hadde virkelig håpet det, dere prioriterer det aldri og ringer ikke ofte nok. Det gjør selvsagt at det frister oss mye å dra innom tre dager senere også.

Min mor tror også at hun har stilt opp som ingen andre. Sannheten er at to av tre barn har tatt stor skade av å bo med henne (psykisk mishandling). For å fungere for egne barn må vi sette grenser ovenfor henne. Hun ønsker seg forhold som ligner på de venninnene har, men forskjellen er at de har jobbet med relasjonene til sine barn hele livet. I tillegg er de positive innslag i barnas liv. De viser initiativ og glede i stedet for å klage, syte og bevreide hele tiden.

 

Og så kan det hende at du har rett. Da kan jeg forestille meg at barna dine syns det er  vondt at deres (unge) mor er i denne situasjonen og at det er vanskelig å akseptere.

Anonymkode: 99dd2...5ea

[Anonym bruker]

Du minner meg enhetlig om min svigermor. Som tross alt sine helseplager er høyst oppegående, men som til stadighet vil ha hjelp til et eller annet - ting hun egentlig kunne klart selv eller hun kunne skaffer hjelp på annen måte. 
 

Vi kommer aldri i en posisjon hvor vi kan tilby å hjelpe eller hvor vi kan reise på et hyggelig ettermiddagsbesøk. Hvis vi kommer, blir det alltid spørsmål om å gjøre et eller annet. «Kan dere ikke ta med verktøykassa og henge opp noen bilder for meg». «Jeg må skifte til vinterhjul og det klarer jeg ikke selv», «Kan ikke dere handle på veien så slipper jeg», «når dere først er her, kan dere ikke fixe printeren min» osv osv. 

Min svigermor vil som deg ikke betale for hjelp. For der er jo liksom bare for oss å fixe, hente, reparere. Hun sukker over vinduer som er slitsomme å pusse, hun handler tunge ting og kan ringe oss for å hente både henne og varene, hun synes det er slitsomt å handle, hun vil ha hjelp til å koste verandaen osv. 

Der virker ikke som om du har forståelse for at det er krevende å sjonglere jobb, unger og eget hus. De skal komme å hjelpe deg også akkurat når det passer deg!

Det er ikke noe hyggelig å føle seg som løpende vaktmestere for egen familie. Det er slitsomt å alltid ha følelsen av å måtte bidra med noe så fort man kommer inn døra. For vår del betyr det at vi dessverre skygger litt unna - for det er ikke lenger koselig å komme på besøk. Følelsen av det som kunne vært et koselig kaffebesøk alltid ender med at vi får dårlig samvittighet enten fordi besøket er for kort eller fordi vi blir bedt om å bidra med et eller annet. 

Anonymkode: 5f911...3dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Men hvorfor tenker du at barna som har travle liv selv, og er i en fase hvor deres ekstra ressurser blir brukt til å hjelpe egne barn ut i verden også skal ha tid og overskudd til å hjelpe deg?

Om du er i begynnelsen av 60 årene er det ganske uvanlig at du trenger så mye hjelp, og gjør du det pga sykdom/helse er det hjelp å få via nav, hjelpemiddelsentral, hjemmesykepleie osv 

Jeg skjønner ikke tankegangen din, det høres ut som du forventer mer hjelp enn de makter å gi, at det blir slitsomt å snakke med deg for du alltid spør om noe?

Prøv en periode å ikke spørre om noe overhode, kanskje de finner igjen gleden ved å hjelpe deg innimellom.

 

Anonymkode: ede47...d56

Nå er jeg ikke norsk, men jeg blir helt målløs av hvordan mange nordmenn mener at de ikke skal hjelpe foreldrene sine i det hele tatt. På samme måte som mange norske besteforeldre ikke vil hjelpe til med barnebarn av prinsipp. Hva har skjedd? Er ikke de en familie? "Du får hjelp via NAV, hjelpemiddelsentral, hjemmesykepleie". Spy. Denne moren har altså hatt søvnløse netter, masse offer av penger, tid, krefter for å gi barna god oppvekst og sørge for at de er der de er i dag. Så skal staten ta vare på henne når hun trenger hjelp? Fyttihelvete. 

Anonymkode: fdf8c...e63

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Du minner meg enhetlig om min svigermor. Som tross alt sine helseplager er høyst oppegående, men som til stadighet vil ha hjelp til et eller annet - ting hun egentlig kunne klart selv eller hun kunne skaffer hjelp på annen måte. 
 

Vi kommer aldri i en posisjon hvor vi kan tilby å hjelpe eller hvor vi kan reise på et hyggelig ettermiddagsbesøk. Hvis vi kommer, blir det alltid spørsmål om å gjøre et eller annet. «Kan dere ikke ta med verktøykassa og henge opp noen bilder for meg». «Jeg må skifte til vinterhjul og det klarer jeg ikke selv», «Kan ikke dere handle på veien så slipper jeg», «når dere først er her, kan dere ikke fixe printeren min» osv osv. 

Min svigermor vil som deg ikke betale for hjelp. For der er jo liksom bare for oss å fixe, hente, reparere. Hun sukker over vinduer som er slitsomme å pusse, hun handler tunge ting og kan ringe oss for å hente både henne og varene, hun synes det er slitsomt å handle, hun vil ha hjelp til å koste verandaen osv. 

Der virker ikke som om du har forståelse for at det er krevende å sjonglere jobb, unger og eget hus. De skal komme å hjelpe deg også akkurat når det passer deg!

Det er ikke noe hyggelig å føle seg som løpende vaktmestere for egen familie. Det er slitsomt å alltid ha følelsen av å måtte bidra med noe så fort man kommer inn døra. For vår del betyr det at vi dessverre skygger litt unna - for det er ikke lenger koselig å komme på besøk. Følelsen av det som kunne vært et koselig kaffebesøk alltid ender med at vi får dårlig samvittighet enten fordi besøket er for kort eller fordi vi blir bedt om å bidra med et eller annet. 

Anonymkode: 5f911...3dc

Det har ikke slått deg at hun er veldig alene og bruker "hjelp med å fikse noe" som påskudd for sårt tiltrengt kontakt med slekten sin? 

Anonymkode: fdf8c...e63

[Anonym bruker]

Det er ikke lett å være syk og samtidig føle seg ensom. I tillegg føler du deg til bry for dine nærmeste som du hadde håpet hjalp deg med glede og ønsket å være sammen med deg.

Jeg kjenner jo ikke din historie og familieforhold. Jeg vet om en dame på min alder (40-åra) som fortsatt forventer full oppvartning av egne foreldre på 80 år. Hun er så selvsentrert og lat at det er fascinerende å se. Søsteren er den rake motsetning som hjelper foreldrene og er sammen med dem av eget ønske.

Mine foreldre er ca. 70 år og jobber fortsatt. De trenger lite hjelp, men jeg liker å være sammen med dem. Dessverre blir det for lite tid til det i hverdagen. Jeg håper å få muligheten til å stille opp for dem når de vil trenge det. Mine søsken er flytter til andre deler av landet, så det er jeg som må hjelpe dem.

Anonymkode: 33fa3...d24