Bipolar type 2

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp blitt diagnostisert med bipolar type 2. Jeg visste ikke engang at det kunne skje.

Er i 30årene og jeg føler alle brikkene falt på plass. Selvfølgelig har ingen av medisinene jeg har brukt i alle år fungert. Jeg har trodd det var noe alvorlig galt med meg. Så da jeg fikk diagnosen nå nylig så følte jeg en stor lettelse. Og jeg gleder meg til å starte på medisiner og forhåpentligvis slippe disse syke opp og nedturene. 

Noen her med samme diagnose som kan fortelle litt om det? 

Anonymkode: d9bd0...edb

[Anonym bruker]

Mannen min har det. Han sier at det viktigste for ham har vært å innføre faste rutiner som han er i stand til å følge i både opp- og nedturer, og tviholde på dem uansett hvilken vei det går. Da bremses på en måte svingningene litt, eller han føler han har litt mer kontroll. Det kan være tungt i de nedturene hvor han egentlig ikke orker noe særlig, men de gangene han klarer det så har han det mye bedre.

Medisiner hjelper også mye for ham. Etter at han begynte på dem så har hans liv og ikke minst vårt samliv blitt uendelig mye bedre.

Anonymkode: 384db...eee

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen i voksen alder, og ble satt på en mengde ulike medisiner som bare gjorde meg verre. Doser opp, doser ned, bytte medisiner, seponere medisiner... etter et mislykket selvmordsforsøk valgte jeg å kutte ut all medisinering og heller innføre strenge rutiner for søvn, aktivitet og kosthold. Det har nå fungert i flere år, men det krever enorm disiplin. Ingen utskeielser, rutinene må følges til punkt og prikke. Men jeg er tilbake i jobb og har veldig god livskvalitet. Medisiner er løsningen for noen, for andre fungerer det best uten. Ikke vær redd for å stille kritiske spørsmål og be om nye medisiner om du ikke føler noen positiv effekt. Om du velger å være umedisinert, anbefaler jeg at du følges tett av psykiatrisk sykepleier eller psykolog da disse lettere kan plukke opp om du er på vei inn i depresjon eller hypomani og kan sette i gang tiltak. Uansett hva du velger, så ønsker jeg deg lykke til❤

Anonymkode: 4bb3e...86a

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar hos dere begge! 

Jeg har selv troa på at medisiner kan hjelpe meg. Kan de ikke det er jeg redd jeg ikke får det til. Jeg har prøvd rutiner og faller fort ut dessverre. 

Men endelig har jeg et svar på hvorfor jeg er som jeg er og jeg er så letta. Hun psykologen som fant det ut møtte jeg 3 ganger. Altså hun bare skjønte meg fra første stund, det var helt uvirkelig ❤ Jeg er henne evig takknemlig! 

Hi

Anonymkode: d9bd0...edb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Tusen takk for svar hos dere begge! 

Jeg har selv troa på at medisiner kan hjelpe meg. Kan de ikke det er jeg redd jeg ikke får det til. Jeg har prøvd rutiner og faller fort ut dessverre. 

Men endelig har jeg et svar på hvorfor jeg er som jeg er og jeg er så letta. Hun psykologen som fant det ut møtte jeg 3 ganger. Altså hun bare skjønte meg fra første stund, det var helt uvirkelig ❤ Jeg er henne evig takknemlig! 

Hi

Anonymkode: d9bd0...edb

Hehe kjenner godt igjen dette, mannen min følte også stor lettelse da han fikk diagnosen. Lykke til, håper du også får det bedre.

Anonymkode: 384db...eee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hehe kjenner godt igjen dette, mannen min følte også stor lettelse da han fikk diagnosen. Lykke til, håper du også får det bedre.

Anonymkode: 384db...eee

Tusen tusen takk ❤❤

Anonymkode: d9bd0...edb

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg har også diagnosen bipolar type 2. Alle er ulike og ikke minst rammer sykdommen ulikt. Noen er mye dårlige mens andre er lettere rammet. Du finner din vei etter hvert. Jeg vil tørre å si at du ikke må se på det som et nederlag å benytte deg av medikasjon. For mange med bipolar lidelse er medisiner den viktigste delen av behandlingen, med samtaleterapi og livsstil som en god nummer to. Sykdommen er biologisk og genetisk betinget. Du blir ikke «flat» eller mister «personlighet» på feks Lamictal eller Lithium. Det hjelper deg snarere å ikke gå helt på snørra eller å havne i nye sykdomsepisoder hvor du gjør idiotiske ting som kan skape stort opprydningsarbeid etterpå. Og kommer du i faser med elendig søvn: sovemedisiner er gull en liten uke, fremfor å toge inn i en ny langvarig sykdomsfase.

Her fremkommer jeg som medisinenes forkjemper, ser jeg. Sånn ville jeg ikke formulert meg for ti og femten år siden. Jeg har imidlertid lært den «harde» vegen og har innsett hvor stor livskvalitet man kan få av noe medikasjon. Ville latt en psykiater styre medisiner, ikke psykolog. Eksperter på stemningslidelser kan faget sitt. 
 

Hvilke medisiner er du tiltenkt? Tror dette går veldig fint. Det er en enormt god følelse å få oversikt og å ta ansvar for egen helse der man kan. Søvn, mat, rutiner og forutsigbarhet er også noe du kontinuerlig må arbeide for å være relativt «streng» med. Det går av seg selv etter hvert. Jeg var i bryllup i går og gikk kl 23 etter ert glass vin. Sånn har det blitt. Og det oppleves ikke lengre som noe tap. Jeg har hatt perioder med sykdomsutbrudd som har vært såpass invalidiserende at det ikke frister å leke med ilden over hodet.

Masse lykke til!

Anonymkode: be305...12e

[Anonym bruker]

Et spørsmål til trådstarter og eventuelt andre her: dere som får diagnosen sent i livet og ikke ante at dere kunne ha en slik diagnose. Hvordan har de maniske/hypomane fasene vært om det har gått «uoppdaget» hen? Det er jo en så karakteristisk sykdom! Som lett går ut over daglig funksjon og blir synlig for omgivelsene. Jeg ville ikke fått til å «skjule» sykdommen og fascineres over at noen får diagnosen sent. Er det fordi sykdomsutbruddene først debuterer sent i livet eller fordi man er mildt rammet av sykdommen? 

Anonymkode: be305...12e

[Anonym bruker]

Svigerinnen min var i 30 årene da hun fikk diagnosen.

Jeg tror mye av grunnen til sen diagnose er at man fungerer i samfunnet de hypre periodene, at man har en million prosjekter, nesten ikke sover, driver med hagearbeid med hodelykt midt på natten og er full av krutt og overskudd er ikke noe man nødvendigvis går til lege med...

Det er de depressive periodene man oppsøker hjelp for, når man ikke orker stå opp, bare skriker, krangler, gråter, sover og ser på nettflix. Så blir man behandlet for depresjon, uten å vite at antidepressiva ofte gjør vondt verre for bipolare.

Svigerinnen min hadde en ganske lang periode med utprøving av medisiner, kursing i egen diagnose, lære strategier for å leve best mulig med den osv.

Nå fungerer hun ganske godt. Noe svingninger er det, men hun selv og vi rundt har en helt annen forståelse av det og bølgene blir ikke så høye/dype lenger.

Lykke til til deg hi, alt er så mye lettere med riktig diagnose 

Anonymkode: 23d54...f37

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Svigerinnen min var i 30 årene da hun fikk diagnosen.

Jeg tror mye av grunnen til sen diagnose er at man fungerer i samfunnet de hypre periodene, at man har en million prosjekter, nesten ikke sover, driver med hagearbeid med hodelykt midt på natten og er full av krutt og overskudd er ikke noe man nødvendigvis går til lege med...

Det er de depressive periodene man oppsøker hjelp for, når man ikke orker stå opp, bare skriker, krangler, gråter, sover og ser på nettflix. Så blir man behandlet for depresjon, uten å vite at antidepressiva ofte gjør vondt verre for bipolare.

 

Anonymkode: 23d54...f37

Akkurat sånn var det for mannen min. Han gikk på antidepressiva en stund før han fikk riktig diagnose. Den tiden fungerte han ikke i det hele tatt, brydde seg ikke om noe, orket ingenting.

Han ble dessuten feildiagnostisert med adhd i ungdommen, noe psykiateren som ga ham diagnosen bipolar sa var ganske vanlig. Også trodde han/vi at de depressive periodene kom fordi han ikke klarte det han hadde planlagt og begynt på, fordi han aldri klarte å holde på en jobb (mistet dem ofte når de depressive periodene kom), og han følte seg håpløs og verdiløs. Ingen av oss tenkte på at årsakssammenhengen kunne være motsatt, at han ikke klarte ting fordi han kom i en dårlig periode.

Bipolar var ikke noe hverken han eller jeg visste noe særlig om, men da diagnosen ble satt og vi satt oss inn i hva det var så var det mye som falt på plass.

Anonymkode: 384db...eee