Gå til innhold

Hvordan tenkte du som barn? Hvordan følte du det?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg kjente hele tiden på en trist følelse. Kjedet meg mye. Følte at jeg ikke passet inn. Var mye ensom. Hadde helt sikkert mye angst uten at jeg visste at jeg hade det. Var nok mye redd.Jeg tenkte mye negativt om meg selv og om livet. Jeg tenkte hele tiden at håper livet blir bedre. Følte meg utilpass og livet var ofte ubehagelig. Tenker og føler alle barn det på denne måten?

Anonymkode: d57e6...008

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg var mye sint og avvisende til mennesker. Ble etterhvert mer og mer trist og trodde verden ble bedre om jeg døde. Jeg gråt mye og begynte å lete etter fysisk smerte for å slipende psykiske ganske tidlig. Jeg kan ikke huske et liv uten et snev av depresjon eller sinne

Anonymkode: 8d06b...d40

Skrevet
Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Jeg var mye sint og avvisende til mennesker. Ble etterhvert mer og mer trist og trodde verden ble bedre om jeg døde. Jeg gråt mye og begynte å lete etter fysisk smerte for å slipende psykiske ganske tidlig. Jeg kan ikke huske et liv uten et snev av depresjon eller sinne

Anonymkode: 8d06b...d40

Så trist å høre. Hva er årsaken til det?

Anonymkode: d57e6...008

Skrevet

Jeg følte gjennom hele barndommen at mamma bare kjeftet på meg. Fikk aldri nærhet eller en klem. De sa i forbi farten at de var glad i meg, men jeg følte ikke det. 

Husker pappa tok seg tid til å lese for oss av og til. Tok med oss litt rundt. Det setter jeg pris på. 

Mamma ble sjalu da jeg fikk meg jobb som tenåring. Hun gikk bare hjemme. Fikk jeg 5'ere og 6'ere,sa hun bare javel. Aldri noe positivt. 

Pappa støttet mamma, selvom hun slo meg. Det var det største sviket. 

Mine søsken sier ta de hadde en god barndom. Det var det ikke for meg. 

Eneste jeg kan gjøre, er å prøve å heale mitt indre barn. Være den gode moren jeg aldri hadde. 

Anonymkode: db353...44d

Skrevet

Jeg hadde en fin barndom. Men når jeg leser dagbøkene mine ville jeg ta livet mitt annenhver dag. Bare tull, selvfølgelig😅 Det handlet alltid om gutter. 
Vi hadde ekstremt dårlig råd. Vi var fattige, rett og slett. Og foreldrene mine lekte ikke med oss, som man gjør i dag. De sa ikke at de var glade i oss eller stolte av oss. Men det var vare sånn det var hos oss. Vi hadde mye frihet, men vi visste hvor grensene gikk. Faren min drakk ofte, jodlet utover natta med kompisene sine. Kan ikke si det har preget meg negativt heller, selv om de vekket hele huset. 
Alt i alt har nok barndommen min styrket meg og gjort meg robust. Og bevisst hva jeg vil. Utdannelse og en liten økonomisk buffer har alltid vært viktig for meg. 

 

Anonymkode: 9ec85...b0b

Skrevet

Jeg var helt fra jeg var veldig liten veldig moden for alderen både faglig og sosialt, og husker at jeg helt fra førsteklasse av følte meg malplassert sammen med jevnaldrende.

Jeg hadde venner og ble aldri mobbet eller plaget, men passet heller ikke riktig inn.

Helt fra førsteklasse og ut vgs ventet jeg på en måte bare på å bli voksen så jeg kunne slippe å tilbringe så mye tid med de på min egen alder🙈

Fy søren, så godt det var å starte på universitetet og for første gang i livet være sammen med folk jeg følte at jeg var på bølgelengde med🤩

 

Jeg var akkurat like selvstendig hjemme, og husker at jeg følte meg «ansvarlig» for meg selv rent emosjonelt helt fra tidlig på barneskolen. Det føltes helt unaturlig å dele mine innerste tanker og følelser med foreldrene mine, så de «brukte»/«trengte» jeg kun til praktiske ting. 


Mamma har i ettertid sagt at hun syntes dette var veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg var liksom ikke avhengig av henne fra jeg fylte 7. Hun «fikk» lage middag, vaske klær, smøre matpakke og sørge for at jeg hadde det utstyret jeg trengte, men på alle andre områder var jeg ikke åpen for å involvere henne😅

 

 

Det er nok ikke akkurat normalt å være som jeg var, jeg var et spesielt barn, men jeg tror det er ganske vanlig å ikke riktig føle at man passer inn - av forskjellige årsaker.

Heldigvis vil de fleste klare å finne sin plass når de blir voksne og i større grad kan velge sin egen omgangskrets🥰

 

(Og jeg ble et ganske normalt menneske til slutt, selv om jeg fortsatt føler at jeg har mest til felles med de som er en del eldre enn meg selv😄)

Anonymkode: af4a3...de9

Skrevet

Jeg var et lykkelig barn med en lykkelig og normal oppvekst. Snille foreldre som så oss, som leste for oss og tok oss med på både småturer og ferieturer. Men de lekte aldri med oss og det var ikke deres ansvar at vi ‘hadde noe å gjøre’. 
 

Jeg hadde gode venner og var i få konflikter, selv om jeg selvsagt hadde mine problemer med å ‘miste’ bestevenninne osv. Jeg var nok en av klassens leder, og var utilgivelig ignorant ovenfor de ikke-populære. Jeg mobbet aldri, men så de ikke heller og jeg vet at flere opplevde sterkt å bli holdt utenfor. Det ble ikke gjort bevisst for å være slem, men jeg så bare ikke vitsen i å bruke tid på dem. 

Anonymkode: 4099d...4b5

Skrevet

Jeg hadde en trygg og fin barndom. Var alltid glad og hadde mange venner. Hadde foreldre som stilte opp for meg de gangene jeg trengte det, og fikk veiledning når det var nødvendig. Var populær blandt guttene når jeg ble eldre. Har i dag en vakker mann og to flotte barn. De føler det samme som jeg gjorde når jeg var barn🙂

Anonymkode: f19c6...bd9

Skrevet

Fin barndom. Foreldrene mine lekte aldri med oss og sa sjelden de var glad i oss. Vi følte oss elsket for det da, og både mamma og pappa stilte på alt som var. De var veldig aktive i barne og ungdomsmiljøet. Jeg begynte tidlig å tenke eksistensielle tanker og var i perioder deprimert. Jeg var et aktivt og urolig barn, jeg slet på skolen i form av at jeg var urolig. Karakterer var alltid gode og jeg var flink til tross uroen. I voksen alder fikk jeg diagnose ADD og utrolig mange brikker falt på plass i forhold til hvorfor jeg er som jeg er. 
Vi hadde ikke mye penger vet jeg men mine foreldre var flink til å forvalte det de hadde så vi merket aldri dette. 
En fin barndom med tilstedeværende foreldre. 

Anonymkode: 183e6...f6e

Skrevet
Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg var et lykkelig barn med en lykkelig og normal oppvekst. Snille foreldre som så oss, som leste for oss og tok oss med på både småturer og ferieturer. Men de lekte aldri med oss og det var ikke deres ansvar at vi ‘hadde noe å gjøre’. 
 

Jeg hadde gode venner og var i få konflikter, selv om jeg selvsagt hadde mine problemer med å ‘miste’ bestevenninne osv. Jeg var nok en av klassens leder, og var utilgivelig ignorant ovenfor de ikke-populære. Jeg mobbet aldri, men så de ikke heller og jeg vet at flere opplevde sterkt å bli holdt utenfor. Det ble ikke gjort bevisst for å være slem, men jeg så bare ikke vitsen i å bruke tid på dem. 

Anonymkode: 4099d...4b5

Huff, så kjedelig. Har du kommet overens med dem nå? 
 

Jeg var aldri noe populær, og har nok blitt litt mobbet på skolen. Men jeg har alltid trøstet meg med at jeg ikke var den som utestengte eller mobbet andre. 

Anonymkode: a0e69...895

Skrevet
Anonym bruker skrev (44 minutter siden):

Huff, så kjedelig. Har du kommet overens med dem nå? 
 

Jeg var aldri noe populær, og har nok blitt litt mobbet på skolen. Men jeg har alltid trøstet meg med at jeg ikke var den som utestengte eller mobbet andre. 

Anonymkode: a0e69...895

Ja, jeg har god kontakt med noen, og ingen kontakt med andre, naturlig nok. 
 

Det er ikke noe jeg er stolt over, det var selvsentrert og egoistisk av meg. Men jeg hadde en sterk rettferdighetssans og sto ofte opp for dem som ble plaget av andre, så helt ille var jeg ikke. 

Anonymkode: 4099d...4b5

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...