Hva gjør dere for å akseptere kroppen deres?

[Anonym bruker]

Jeg er 38 år, har typisk mammakropp. Enorme hengepupper, mage og slapp rumpe, men jeg aksepterer at det er sånn jeg er. Måten jeg har blitt komfortabel med det på, er å gå naken hjemme når jeg kan. Ser meg i speilet å sier til meg selv, "sånn ser jeg ut, jeg er fin" Det funker! Hva gjør du for å blir komfortabel med din kropp? 

Anonymkode: 9b255...4d9

[Anonym bruker]

Jeg aksepterer at kroppen min er som den er akkurat nå og jeg har ingen problem med å gå i bikini på stranda, men jeg veier 15 kg for mye og vet at jeg føler meg mer vel dersom jeg går ned, så det er planen min: å gå ned til normalvekt, også tolerer jeg selvsagt at det henger både her og der. Jeg ser meg også i speilet både naken og i undertøy og tenker for meg selv at jeg er jammen glad jeg har en kropp som fungerer, alle kroppsdeler er på plass og utseendemessig ser jeg ut som en helt normal person som ikke skiller meg nevneverdig ut.

Anonymkode: f37a2...77a

[Anonym bruker]

Fordelen med å ha opplevd alvorlig sykdom er at slike ting blir helt uten betydning. 

Jeg kunne vært lam og sittet i rullestol, eller i verste fall død.

Da spiller virkelig ikke fasongen på puppene eller åreknuter på leggene noen rolle altså. 

Anonymkode: 6481b...9cf

[Anonym bruker]

Jeg har en kropp og et hode som fungerer. Det er viktigere enn hvordan jeg ser ut. Jeg er 15 år eldre enn deg og holder meg i form for å kunne gjøre alle tingene jeg liker.

Anonymkode: afa61...2f8

[Anonym bruker]

Er 50 kg overvektig og kroppen fungerer helt utmerket. Fungerer også godt i jobben min( i bhg)  Går i bikini på stranda. Og driter i hva andre mener.

Får skryt for at jeg kan kle meg etter str.min. 

 

Anonymkode: 462bb...761

[Anonym bruker]

Jeg har ikke klart å akseptere kroppen slik den er nå. Fra en fotomodellkropp på 50 kilo og høyde 165 cm har jeg blitt dvask, uformelig kjerring på 71 kilo med valker og cellulitter. Hater kroppen min, særlig fordi det ikke går an å gjøre noe med det, uansett hva man gjør. Stakkars samboer som må leve med en slik kropp. 

Anonymkode: 73b1f...b2e

[Anonym bruker]

Jeg tenker på funksjon fremfor utseende. Er fornøyd så lenge den kan gå, løpe, bære frem barn. Bruker ikke tid på småting som jeg kunne vært misfornøyd med. Som tenåring kunne jeg bruke tid på selvkritisk gransking av ulike skavanker i speilet (ironisk nok - ser man noen gang bedre ut enn når man er 17 år?) Nå finner jeg heller på noe annet å gjøre.

Anonymkode: f5ab8...940

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

Fordelen med å ha opplevd alvorlig sykdom er at slike ting blir helt uten betydning. 

Jeg kunne vært lam og sittet i rullestol, eller i verste fall død.

Da spiller virkelig ikke fasongen på puppene eller åreknuter på leggene noen rolle altså. 

Anonymkode: 6481b...9cf

Samme her. Jeg kunne vært lam fra nakken og ned eller verre.

Det å da kunne fungere tilnærmet normalt (om jeg ser bort fra sykdom som har påvirket livet mye i tillegg), det er en gave.

Så jeg velger å fokusere på funksjon. Jeg velger å tenke positivt om alt som faktisk fungerer i kroppen og som jeg er fornøyd med. Og det jeg ev. ikke er fornøyd med og ikke kan endre, det gidder jeg ikke kaste bort energi på, så det aksepterer jeg. Det jeg kan gjøre noe med med kosthold og livsstil, det gjør jeg - men da også med hovedfokus funksjon og best mulig helse innen de grensene jeg har.

Når man ligger i en sykehusseng og overhører overlegene diskutere at pasienten var så heldig at man kan lure på om hun hadde englevakt, så nært hun var å bli lam fra nakken og ned eller ikke overleve... så var det å innse at jeg kunne vrikke på tærne, bevege beina mine og klø meg selv på nesa en helt fantastisk følelse. Bare det å kunne gå på do selv og tørke seg selv. Og slike ting minner jeg meg selv på hvis jeg har en dårlig dag og ønsker å klage på noe uviktig utseendemessig ved kroppen min.

Anonymkode: 6da61...887

[Anonym bruker]

Vanskelig å si egentlig. Jeg har 30 kilo for mye og blir aldri ung igjen, men denne kroppen har fulgt meg hele livet. Jeg ser på den som en venn og smiler til meg selv i speilet hver dag. Hva annet kan jeg gjøre, liksom?

Anonymkode: 0b528...4a6

[Anonym bruker]

Jeg er nok! Gjentar dette til kjedsommelighet hver gang jeg får andre tanker i hodet 🙏🏻🧘🏼‍♀️

Anonymkode: 85406...2d5

[Anonym bruker]

Det har da aldri vært et problem. Ikke da jeg var yngre og slankere og i bedre form, og ikke nå med hengepupper og mage, og skader og tilstander som gjør mye vanskelig. Kroppen er fin, den. 

 

Anonymkode: da17d...4af

[Anonym bruker]

Jeg unngår å se på den, ta på den og snakke om den. Jeg blir ikke tatt på heller, av mannen min, så det er enkelt. 

Anonymkode: 60c8e...a71

[Anonym bruker]

Tja. Jeg hater kroppen min, men jeg trener for at den skal være noenlunde brukbar. Alle nevner dette med å fokusere på kroppens funksjon, men når man har en kropp som fungerer dårlig så blir det vanskelig når man i tillegg er preget av flere svangerskap med kraftig vektoppgang. Er slank nå og kan kle meg, men ingen ser meg i bikini, det tør jeg ikke.

Anonymkode: 78e3b...b94

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke klart å akseptere kroppen slik den er nå. Fra en fotomodellkropp på 50 kilo og høyde 165 cm har jeg blitt dvask, uformelig kjerring på 71 kilo med valker og cellulitter. Hater kroppen min, særlig fordi det ikke går an å gjøre noe med det, uansett hva man gjør. Stakkars samboer som må leve med en slik kropp. 

Anonymkode: 73b1f...b2e

DU må leve med en slik kropp, samboeren din velger det. 😉 Tenk på det, og aksepter deg selv. Kropp er topp!

Anonymkode: fd3cc...63c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

DU må leve med en slik kropp, samboeren din velger det. 😉 Tenk på det, og aksepter deg selv. Kropp er topp!

Anonymkode: fd3cc...63c

Men jeg vil ikke se ut slik jeg gjør nå. Jeg må i tillegg gå på en streng diett og trene mye for å i det hele tatt ikke gå opp enda mer. Og ja, jeg synes synd på samboeren, han kunne ha fått seg en mye, mye penere dame.

Anonymkode: 73b1f...b2e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Tja. Jeg hater kroppen min, men jeg trener for at den skal være noenlunde brukbar. Alle nevner dette med å fokusere på kroppens funksjon, men når man har en kropp som fungerer dårlig så blir det vanskelig når man i tillegg er preget av flere svangerskap med kraftig vektoppgang. Er slank nå og kan kle meg, men ingen ser meg i bikini, det tør jeg ikke.

Anonymkode: 78e3b...b94

Både jeg og andre har skrevet om det med å fokusere på funksjon og det som tross alt er bra med den kroppen man har. Det er ikke alltid lett, men det er et bevisst valg man må ta, spesielt om man har utfordringer. Fokuser på det du er fornøyd med, gjør noe med det du kan gjøre noe med, og jobb for å akseptere resten.

 

Anonymkode: 6da61...887

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Men jeg vil ikke se ut slik jeg gjør nå. Jeg må i tillegg gå på en streng diett og trene mye for å i det hele tatt ikke gå opp enda mer. Og ja, jeg synes synd på samboeren, han kunne ha fått seg en mye, mye penere dame.

Anonymkode: 73b1f...b2e

Hvis han gjør det, er nok ikke pga kroppen din, men pga din elendige selvtillit. Aksepter deg selv, det er sånn du er. 

Anonymkode: 9b255...4d9

[Anonym bruker]

Jeg elsker kroppen min, tenk alt den gjør for meg? Jeg kan reise meg opp av senga uten problem. Jeg kan løpe, danse, svømme, hoppe, klatre. Vil jeg ta tak i noe er armen allerede på vei, fingrene gjør seg klare og vipps, jeg har det jeg vil ha i hånda. 

Jeg er heldig som slipper å tenke på hvordan jeg skal få kroppen til å gjøre noe, den bare gjør det.

Faller ungen, er beina mine raskt i gang med å løpe til ungen. Og så kommer armene raskt ut og tar opp ungen. 

Det jeg synes er mest fantastisk, er kroppens evne til å heles. Har du skjært deg? Fått skrubbsår? Kroppen fikser det. Er du forkjølet? Har sår hals? Kroppen fikser det også. Helt fantastisk!

Anonymkode: 7c7f8...6ce

[Anonym bruker]

Jeg tar vare på det. Å la kroppen forfalle og bare akseptere at den blir større og slappere uten å gjøre noe synes jeg er å svikte seg selv. 

Anonymkode: 3bce1...91c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tar vare på det. Å la kroppen forfalle og bare akseptere at den blir større og slappere uten å gjøre noe synes jeg er å svikte seg selv. 

Anonymkode: 3bce1...91c

Det er ikke bestandig man kan gjøre noe med det, uansett hvor sunt man lever og hvor mye man trener. 

Anonymkode: 73b1f...b2e

[Anonym bruker]

Jeg tar vare på den gjennom mye trening og aktivitet. Spiser sunt og riktig. Prioriterer egentid til trening og egenpleie. Og så har jeg rettet opp i noen skavanker som de mange svangerskapene har etterlatt seg (kirurgisk). 
 

For meg har hvordan jeg behandler kroppen mye å si for hvordan jeg føler meg. Hvis jeg er aktiv og trener, passer på å være fresh og godt kledd, lett sminket og ordnet på håret, så gir det meg tusen ganger bedre selvfølelse enn hvis jeg bare «lar det gå». Så da gjør jeg det som får meg til å føle meg best. 

Anonymkode: e1695...7f3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Jeg elsker kroppen min, tenk alt den gjør for meg? Jeg kan reise meg opp av senga uten problem. Jeg kan løpe, danse, svømme, hoppe, klatre. Vil jeg ta tak i noe er armen allerede på vei, fingrene gjør seg klare og vipps, jeg har det jeg vil ha i hånda. 

Jeg er heldig som slipper å tenke på hvordan jeg skal få kroppen til å gjøre noe, den bare gjør det.

Faller ungen, er beina mine raskt i gang med å løpe til ungen. Og så kommer armene raskt ut og tar opp ungen. 

Det jeg synes er mest fantastisk, er kroppens evne til å heles. Har du skjært deg? Fått skrubbsår? Kroppen fikser det. Er du forkjølet? Har sår hals? Kroppen fikser det også. Helt fantastisk!

Anonymkode: 7c7f8...6ce

Tja. Jeg kan IKKE reise meg fra senga uten problemer, løpe, danse, hoppe eller klatre.  Men man får senke kravene.

Anonymkode: da17d...4af

[Anonym bruker]

Joda, jeg skulle gjerne sagt at jeg snakker meg opp og setter pris på det som er bra. 
 

Men sånn er jeg ikke. Jeg kan fortelle meg selv så mye jeg vil, vær fornøyd, men det er jeg ikke. Mannen strør om seg med komplimenter, men det fester seg ikke. Idiotisk, ikke sant? Blir ganske irritert på meg selv. Kanskje fordi jeg egentlig født heldig fra naturens side og kunne vært både slank og sprek. Viljestyrke derimot er fraværende og jeg er mester på unnskyldninger. Så her sitter jeg, men en dvask kontorkropp og 10 kilo (helt unødvendig) for mye 😕

 

Anonymkode: 0e9ee...7c3

[Anonym bruker]

Har ingen grunn til å ikke akseptere kroppen min. Jeg er veldig opptatt av å ha en sterk og frisk kropp som ikke begrenser meg. Jeg prioriterer derfor trening og riktig mat høyt. At kroppen da holder seg slank og stram er selvsagt en hyggelig bieffekt, men det viktigste er at den er sunn og sterk.

Anonymkode: 48ce9...840

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Joda, jeg skulle gjerne sagt at jeg snakker meg opp og setter pris på det som er bra. 
 

Men sånn er jeg ikke. Jeg kan fortelle meg selv så mye jeg vil, vær fornøyd, men det er jeg ikke. Mannen strør om seg med komplimenter, men det fester seg ikke. Idiotisk, ikke sant? Blir ganske irritert på meg selv. Kanskje fordi jeg egentlig født heldig fra naturens side og kunne vært både slank og sprek. Viljestyrke derimot er fraværende og jeg er mester på unnskyldninger. Så her sitter jeg, men en dvask kontorkropp og 10 kilo (helt unødvendig) for mye 😕

 

Anonymkode: 0e9ee...7c3

Haha, akkurat som meg! Da jeg var yngre så jeg fantastisk ut, helt uten å gjøre noe for det. Naturlig timeglassfigur med store pupper, smal midje og runde hofter. Fikk mye oppmerksomhet, mildt sagt. Nå veier jeg dessverre 20 kg for mye, litt pga ting jeg ikke har kontroll over, men mest mangel på viljestyrke, så er min egen feil. Later som om jeg er fornøyd, men savner veldig den gamle kroppen min!

Anonymkode: dc9d3...797