Hvordan var det når ungdommen flyttet ut?

[Anonym bruker]

Eldste vår ønsker å flytte ut for å studere til høsten. Vi bor ikke så langt unna universitet så jeg syns det er bortkastet penger, men hun vil så gjerne bo i gåavstand til skolen i kollektiv med venninner. Det er ca halvtime å kjøre. Vet det er latterlig men jeg kjenner skikkelig på det. Det er liksom en epoke som er over og jeg blir bare trist når hun nevner det. Var det sånn for dere?

Anonymkode: be083...f16

[HvittHus]

For meg gikk det greit med de største. Men da yngste flyttet ut for å studere, i et annet land, holdt jeg på å gå på en smell. Bla fikset jeg ikke å spise middag ved det samme bordet som vi hadde spist sammen de siste årene etter at de tre største flyttet ut. Så vi flyttet om på spisestuen slik at det ble nytt.

Jeg fikk også en heng på at hun ikke skulle ta av sengetøyet den dagen hun reiste tilbake til studiestedet etter besøk hjemme. Da føltes det så endelig at hun var dratt. Helt lattelig, men følelser er ikke alltid rasjonelle.

Det første halvannet året gråt jeg på vei hjem fra flyplassen etter å ha levert henne, men dette ble bedre utover studiet. Så kom koronaen og hun rakk akkurat hjem i tide slik at hun måtte sitte hos oss for å skrive dissertation og ta eksamener midt oppe i nedstengingen. Da hun dro tilbake etter tre måneder uten at vi hadde sett en sjel annet enn hverandre, var vi nok litt lei alle tre og det var greit at hun dro. 😉 

[Anonym bruker]

For å svare på det du spør om, det var nydelig da begge barna flyttet ut. Da kunne mannen min og jeg fokusere på hverandre igjen... I den grad som vi ikke følte vi kunne når barna fortsatt bodde her. 

Anonymkode: 15b24...6cb

[Himmel og hav]

Det gikk bedre enn jeg hadde sett for meg. Nå flyttet mine ikke permanent i første omgang, men kom hjem i helger og ferier. Jeg trodde det skulle bli som om en vegg ramla ut, men det ble det ikke. Det ble heller spennende og fint å følge dem på neste etappe. Jeg har meddelsomme unger som gjerne prater tre kvarter med mamma'n sin i telefonen, så jeg følte jo ikke at jeg mistet dem på noe vis. Det ble dessuten en del telefoner og meldinger av typen: Mamma, hvordan gjør jeg/lager jeg/vasker jeg/fikser jeg. Før de flytta så lurte jeg en del på hva jeg og mannen skulle drive med nå, og klarte ikke helt å huske hva vi brukte ettermiddager og kvelder på før vi fikk unger, annet enn at vi gikk på kino, men vi gjorde jo ikke det fem kvelder i uka. Ting gikk seg overraskende fort til. Ettermiddager og kvelder forsvinner selv om ingen skal kjøres eller hentes, høres i noe eller kriser av noe slag må løses (Mamma, har vi ei utstoppa rotte? (hvem har sånt i en skuff?) Jeg trenger å ha med meg ei rotte på skolen i morra.). Noe av det vanskeligste ble egentlig å lage passe med mat. Vi spiste mye restemat det første halve året. 

PS. Jeg grua meg hele sommeren og grein som en foss da jeg kjørte fra 17-åringen som skulle i militæret på flyplassen, men det gikk over det også.

Endret 9. juni 2021 av Himmel og hav

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

For å svare på det du spør om, det var nydelig da begge barna flyttet ut. Da kunne mannen min og jeg fokusere på hverandre igjen... I den grad som vi ikke følte vi kunne når barna fortsatt bodde her. 

Anonymkode: 15b24...6cb

Jeg skjønner meg ikke på folk som ser på barn som et nødvendig onde. 

Anonymkode: 49dc2...546

[Anonym bruker]

Min unge går i 2 klasse men allerede nå kjenner jeg en skikkelig vondt og ubehagelig klump i magen, bare tanken på at ungen vokser og "snart" flytter ut gjør at jeg nesten gråter.

Nyter hvert øyeblikk med ungen, for plutselig har 10år gått forbi og da er jeg her og skriver akkurat det dere skriver. 

Det er fantastisk å se ungen min vokse og alt det der, men hvorfor flyr tiden sååå fort 😭

Anonymkode: 99817...130

[Himmel og hav]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Min unge går i 2 klasse men allerede nå kjenner jeg en skikkelig vondt og ubehagelig klump i magen, bare tanken på at ungen vokser og "snart" flytter ut gjør at jeg nesten gråter.

Nyter hvert øyeblikk med ungen, for plutselig har 10år gått forbi og da er jeg her og skriver akkurat det dere skriver. 

Det er fantastisk å se ungen min vokse og alt det der, men hvorfor flyr tiden sååå fort 😭

Anonymkode: 99817...130

Du modner til tanken underveis du også. 

Hilsen hun som hulkegrein i skauen da ungene sluttet i barnehagen for de hadde blitt så store så fort. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg skjønner meg ikke på folk som ser på barn som et nødvendig onde. 

Anonymkode: 49dc2...546

Jeg skjønner meg ikke på folk som griner når barna blir voksne å flytter ut, det er patetisk å lese og høre om. 

Anonymkode: 15b24...6cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg skjønner meg ikke på folk som ser på barn som et nødvendig onde. 

Anonymkode: 49dc2...546

Men hvor får du nødvendig onde ifra? 

Anonymkode: 15b24...6cb

[Anonym bruker]

Bare eldste på 20 som har flyttet ut her, vi har fire barn.

Det gikk overraskende bra, jeg var litt spent på hvordan det skulle føles, men han har jo blitt voksen så det er en naturlig utvikling.

Nest eldste er straks 18 år og selv om det er koselig å ha han hjemme ser jeg absolutt ikke svart på at han skal flytte ut etterhvert heller.

Det er koselig å se at de skaper seg et hjem, at de holder det i orden og tar med seg vaner og tradisjoner hjemmefra. Det er også veldig veldig koselig å få de hjem på søndagsmiddag

Det er jo ikke sånn at man kutter all kontakt heller. Det ringes og snakkes, de spør om råd og hjelp. Det er så koselig når 20-åringen ringer og ber om en oppskrift på en middag han savner e.l.

Han som snart er 18 år bor under samme tak som oss en stund til, men han er jo mye ute og farter med venner, skole, jobb osv så han sitter ikke så mye i stua sammen med oss lenger. Det er ikke en sånn brå overgang, for de lever mer og mer sitt eget liv i årene før de flytter hjemmefra også.

Jeg savner sånne småting, som i dag når nest eldste kom fra skolen og jeg satt på verandaen. Han fant seg et glass vann og slang seg på sofaen ute i skyggen, småpratet litt om alt fra innkjøp av nye t-skjorter til skolepensum, også sovnet han og sov en liten halvtime ved siden av meg der. Det er sånne ting jeg kommer til å savne... Han spiste middag med oss men så forsvant han, og jeg regner ikke med å se han mer i dag. Så det er ikke sånn at vi går fra å være sammen 24/7 til at de flytter hjemmefra.

Men det er klart, at det er litt sårt for en mamma at de reiser fra skolen/jobben til sin egen veranda og slapper av litt, og ikke ved siden av meg på min  Det er likevel greit, for det betyr jo at de blir voksne og selvstendige, og det ønsker vi jo for barna våre.

Jeg tenker at det rareste blir når yngste flytter, hva i alle dager skal jeg bruke tiden min til når det ikke lenger er 4 barn å rydde etter, lage mat til, vaske klærne til og følge opp i ett og alt. Det blir nok en rar overgang, men heldigvis skjer det ikke over natta, det går gradvis.

 

 

Anonymkode: 043cb...ea8

[Anonym bruker]

Eldste på 13 sa just: mamma du vet jeg sikkert flytter ut om 5 år? Da fikk jeg litt panikk😅men jeg gleder meg til ungdomsår med alt det innebærer, og trøster meg med at jeg har en attpåklatt. Når jeg er 50 er det kanskje godt de har flyttet ut🙈

Anonymkode: 87425...7ca

[Anonym bruker]

Har bare en som har flyttet ut, flyttet da hun var 17. det var faktisk litt deilig med en mindre i hus.

Anonymkode: 71f4b...886

[Anonym bruker]

Tror dette er noe som modnes over tid. Jeg har barne- og ungdomsskolebarn og ser ikke for meg at de ikke skal være her.

Men når ungdommene er over 18, ute mye, klarer seg selv og har kjæreste så blir vel ofte foreldrehjemmet et slags hotell hvor de får mat og vasket klær og da er det ofte greit at de flytter ut og skaffer sitt eget.

Det er vel litt som at jeg før jeg fikk barn syntes barneklær var fullstendig uinteressant, mens jeg nå kjenner alle merker og går veldig opp i det.

Anonymkode: 68ff9...310

[Anonym bruker]

Største (19 år) flytter til høsten, hun har bodd 50/50 hos meg og far i mange år, og det siste året mer hos far. Og tok over hybel hjem hos far for ett par mnd siden. Så er vant med at hun er en del borte, meeeen det er bare 15 min mellom oss, og treffes flere dager i uka pluss på tlf. Når hun flytter til høsten er det 12 timer mellom oss, og det er jeg spent på, gruver meg men er så stolt over at hun river seg løs og prøver ut ting hun ønsker.

Anonymkode: 5f140...51d