Vokst opp med kronisk syk mamma. Flere?

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med kronisk syk mamma. Oppveksten min var veldig bra takket være pappa og øvrig familie. Mamma selv tror hun har vært mer delaktig i min oppvekst enn hun har. Vi har vært på ferier og jeg har opplevd mye fint. Takket være pappa. Nå i voksen alder har jeg fått masse flashbacks til ting som ikke var så ok, eller normalt. Dette har igjen medført at jeg føler avsmak for mamma. Dette er så utrolig leit, hun kan ikke noe for sykdommen samtidig så lever hun i en virkelighet som ikke stemmer med det som har skjedd. Min søster føler også på det samme. Mamma kan si ting som, dere var så beskyttet for min sykdom, dere merket ikke en gang dette. Jo vi merket dette, hver eneste dag. Vi var annerledeshuset. Mamma var sliten hele tiden, noen ganger måtte vi bo to dager hos tante eller besteforeldre fordi hun måtte hvile. Vi hadde det supert der, bedre enn hjemme. Det var likevel uforutsigbart. Nå i voksen alder så kjenner jeg som sagt på avsmak og jeg orker ikke tanken på å måtte ta meg av mamma. Kronisk syke forøvrig gir meg også avsmak og jeg orker ikke syke folk. Ting som omgangssyke og akutte ting er ok, men folk med plager som tydelig viser smerter, ubehag får meg lyst å løpe langt vekk. Er dette normalt? Burde jeg egentlig hatt noen å prate med?

Utad virker forholdet til mamma ok, og når hun har en god periode så er det ingen problem for meg å omgås henne, men så fort jeg merker hun begynner å henge med hodet pga smerter eller utmattelse så vil jeg så langt unna jeg kan komme. 
Det som er så rart er at dette gradvis de siste årene (etter jeg selv fikk barn) bare har blitt sterkere og sterkere. Da jeg var student og levde livets glade dager i byen så var ikke dette noe jeg skjenket en tanke. Bortsett fra at det var usigelig deilig å ikke bo hjemme lengre. Pappa har jeg et ekstremt godt forhold til, han er en superhelt og min klippe. Jeg ser han til tider er sliten av å ta vare på mamma så vi har ofte tatt med oss pappa på turer slik at han bare kan være seg selv og slappe av. 
Mamma er forøvrig en veldig snill og grei dame, ingenting vondt i henne. 

Anonymkode: 7e6d3...614

[Anonym bruker]

Det høres helt normalt ut for meg og jeg synes ikke du gjør noe galt i å trekke deg unna, men jeg tror du skal huske at selv om ikke alt var perfekt hadde du en ganske ok oppvekst. Det bør egentlig være bra nok.

Anonymkode: 1d7f7...136

[Anonym bruker]

Huff, det høres ut som om du har tatt skade av oppveksten din, og burde oppsøke hjelp for det. Det er ikke normalt å føle avsmak for mennesker som har kronisk sykdom. Det at du føler det overfor moren din er trist, men på en måte forståelig siden du sikkert har mange opplevelser du ikke forteller om her. Men det at du overfører dette til andre med kronisk sykdom ville jeg forsøkt å endre på.. 

Du har jo på mange måter vært heldig som har hatt en far og øvrig familie som har sørget for stabilitet. Det har sikkert vært vindt for din mor å ikke kunne være med på alt, og hun har sikkert opplevd de stundene hun har klart å dele med dere som så meningsfulle at det former hennes oppfatning av hvordan ting har vært for dere.. 

Anonymkode: d5c45...8e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Huff, det høres ut som om du har tatt skade av oppveksten din, og burde oppsøke hjelp for det. Det er ikke normalt å føle avsmak for mennesker som har kronisk sykdom. Det at du føler det overfor moren din er trist, men på en måte forståelig siden du sikkert har mange opplevelser du ikke forteller om her. Men det at du overfører dette til andre med kronisk sykdom ville jeg forsøkt å endre på.. 

Du har jo på mange måter vært heldig som har hatt en far og øvrig familie som har sørget for stabilitet. Det har sikkert vært vindt for din mor å ikke kunne være med på alt, og hun har sikkert opplevd de stundene hun har klart å dele med dere som så meningsfulle at det former hennes oppfatning av hvordan ting har vært for dere.. 

Anonymkode: d5c45...8e7

Dette.

Anonymkode: 4b8ef...424

[Anonym bruker]

Huff. Nå ble jeg faktisk skikkelig lei meg, siden jeg har utmattelsessyndrom og konstante smerter selv. Håper ikke barna mine vil se tilbake på oppveksten sin slik.

Anonymkode: 2a99d...f64

[Anonym bruker]

Jeg har en kronisk sykdom som i perioder fjerner meg fra hverdagslivet (migrene, med periodevis mange anfall).

Og utover det er jeg ikke en supermamma ellers heller. Mannen min gjør det meste, alt fra å få ungene på skolen, følge opp lekser, lage middag til å gjøre mange morsomme aktiviteter. Han snekrer, tar de med i skogen, drar på sykkeltur.

Det ungene ikke merker er hvordan jeg legger til rette for alt. Jeg sørger for at de har alt utstyret de trenger til fritidsaktiviteter eller har kostyme til karneval. Jeg sørger for at de har sko og klær i riktig størrelse til riktig sesong. Jeg fikser alle bursdags- og julegaver. Han lager verdens kuleste påskeeggrebus, som ungene er helt i ekstase over. Men det er jeg som sørger for at det faktisk er et påskeegg og innhold som de digger.

Ungene tenker jo ikke over dette. Hadde jeg ikke vært her så hadde pappen klart å fikse mye av det, men det hadde jo vært litt kaos fordi han alltid fikser ting i siste liten.

Så ja, mine unger har en pappa som er en helt (også min helt), men han får litt hjelp på veien kan du si. 

Anonymkode: 04d51...cec

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg, og det er naturlig at dette kommer opp når du selv får barn. Mine barn er snart voksne nå, men jeg hadde en lignende periode da de var små. Man ser lettere hva man selv har gått glipp av når man er tilstede med og for barna sine. Jeg var attpåklatt, og ble til en viss grad skjermet av søsknene mine, men spesielt min søster sliter ennå med bitterhet i en alder av snart 60. Selv klarer jeg mer og mer å fokusere på det positive. Selv om mamma var mye sliten gjorde hun også ting med oss når hun klarte. De voksne prøvde å fokusere på normalitet, men barn har utrolig gode antenner, elsker foreldrene sine, og lærer raskt å tilpasse oppførsel og forventninger. 

Anonymkode: a43cc...2d2