Skulle aldri fått barn med den mannen....

[Anonym bruker]

Etter et 17 år langt destruktivt samboerskap kom jeg meg endelig ut av det for 3 år siden. De siste 12-13 årene var rett og slett forferdelige, - ikke fysisk vold, men utrolig mye annen dritt. 
 

Min eks er fremdeles en stor drittsekk. Og det gjør samarbeidet om tenåringene vanskelig. Ulike grenser mm. 

Jeg hater han og all den dritten han har påført meg og barna. Jeg angrer virkelig på at jeg fikk barn med han. I mange år har jeg tenkt at jeg ikke kan angre på det, men det gjør jeg altså. Og det betyr ikke at jeg angrer på å ha fått barn. Barna mine er det viktigste i livet mitt, og jeg er utrolig glad i dem. Men de burde hatt en annen far 🥺

Anonymkode: 89f32...966

[Anonym bruker]

Man får nesten bare tilgi seg selv for de valgene man gjorde som ung, uerfaren og håpefull.

Du har gjort det beste du kunne. Jeg er sikker på at du er en god mamma, det er det viktigste! Hold fast i alt du mestrer og får til. Du kan ikke ta ansvar for at han aldri ble voksen. 
 

klem til deg!

Anonymkode: 268f2...7a1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Man får nesten bare tilgi seg selv for de valgene man gjorde som ung, uerfaren og håpefull.

Du har gjort det beste du kunne. Jeg er sikker på at du er en god mamma, det er det viktigste! Hold fast i alt du mestrer og får til. Du kan ikke ta ansvar for at han aldri ble voksen. 
 

klem til deg!

Anonymkode: 268f2...7a1

Tusen takk! Ja jeg føler at jeg har vært den stødige og stabile i alle år, som har prøvd å holde familien samlet. Og som har holdt fasaden utad selvfølgelig, - som vi kvinner er så flinke til. Burde satt ned foten før. I stedefor har jeg vært ekstremt lojal, helt til det selvutslettende. Slik kunne han jo egentlig bare holde på med sitt. Men men. Jeg tok et valg, klarte å komme meg ut og har virkelig kommet meg ovenpå. Men av og til er det det psykiske som er vanskelig. Og jeg tenker mye på hvordan han påvirker barna når de er hos han (50%). Nå er de heldigvis snart voksne, og forhåpentligvis har de fått med seg noen gode verdier som gjør at de tar gode valg. 

Anonymkode: 89f32...966

[Anonym bruker]

Har det akkurat slik jeg også, og jeg gleder meg, dessverre, må jeg si, til tenåringene blir voksne så jeg slipper å forholde meg til han. Forholder meg heldigvis mindre til han enn før, men misliker sterkt at han manipulerer barna.

Anonymkode: 7de3b...bdf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Har det akkurat slik jeg også, og jeg gleder meg, dessverre, må jeg si, til tenåringene blir voksne så jeg slipper å forholde meg til han. Forholder meg heldigvis mindre til han enn før, men misliker sterkt at han manipulerer barna.

Anonymkode: 7de3b...bdf

Høres kjent ut ja 🥺

Anonymkode: 89f32...966

[Anonym bruker]

Tror det er viktig at du legger den følelsen bak deg, for den skader bare deg selv.

Aksepter situasjonen. Og om det er vanskelig, minn deg selv på at om du hadde fått barn med en annen, bedre mann, så ville du ikke hatt de barna du har i dag. Husker du det, tror jeg ikke du ville byttet far likevel

Jeg ville forsøkt å få det meste av dialog om samvær skriftlig, unngå å snakke med ham, rett og slett. Fordi han da  ikke kan bruke hersketeknikker og manipulasjon mot deg, og at hvis han gjør det så har du bevis du kan ta med til mekling.

Fokuser på at du skal være den stabile og trygge fortsatt for ungene dine. Selv om barna sikkert er glad i faren, så tenker jeg det ikke er dumt å snakke helt saklig med dem om at de, nå som de er tenåringer, har ganske mye å si selv for hvor mye samvær de vil ha med foreldrene. Det kan jo være tøft å skulle si at de ev. vil være mindre hos faren, men samtidig er det viktig at de vet at de faktisk har et stor påvirkningsgrad til å bestemme dette selv.

Og hver eneste gang du skjærer tenner i frustrasjon over hvordan han fremdeles oppfører seg som en drittsekk - bruk det som en bekreftelse for deg selv hver eneste gang på at du gjorde det eneste rette da du gikk fra ham! Og så gir du deg selv en mental klapp på skulderen og roser deg selv for det. Går du virkelig inn for dette hver gang så tror jeg du kanskje kan greie å skape en litt større mental avstand fra ham, slik at han ikke greier å frustrere/såre deg i like stor grad som han gjør nå.

Anonymkode: afb34...885

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Tror det er viktig at du legger den følelsen bak deg, for den skader bare deg selv.

Aksepter situasjonen. Og om det er vanskelig, minn deg selv på at om du hadde fått barn med en annen, bedre mann, så ville du ikke hatt de barna du har i dag. Husker du det, tror jeg ikke du ville byttet far likevel

Jeg ville forsøkt å få det meste av dialog om samvær skriftlig, unngå å snakke med ham, rett og slett. Fordi han da  ikke kan bruke hersketeknikker og manipulasjon mot deg, og at hvis han gjør det så har du bevis du kan ta med til mekling.

Fokuser på at du skal være den stabile og trygge fortsatt for ungene dine. Selv om barna sikkert er glad i faren, så tenker jeg det ikke er dumt å snakke helt saklig med dem om at de, nå som de er tenåringer, har ganske mye å si selv for hvor mye samvær de vil ha med foreldrene. Det kan jo være tøft å skulle si at de ev. vil være mindre hos faren, men samtidig er det viktig at de vet at de faktisk har et stor påvirkningsgrad til å bestemme dette selv.

Og hver eneste gang du skjærer tenner i frustrasjon over hvordan han fremdeles oppfører seg som en drittsekk - bruk det som en bekreftelse for deg selv hver eneste gang på at du gjorde det eneste rette da du gikk fra ham! Og så gir du deg selv en mental klapp på skulderen og roser deg selv for det. Går du virkelig inn for dette hver gang så tror jeg du kanskje kan greie å skape en litt større mental avstand fra ham, slik at han ikke greier å frustrere/såre deg i like stor grad som han gjør nå.

Anonymkode: afb34...885

Takk. Ja, jeg vet at jeg har gjort det eneste rette for meg selv. Og også for barna. Jeg vet at de mer og mer erfarer hvilken løgner og kjeltring han er. Dessverre egentlig 🙄 Det er det psykiske som er vanskeligst å reparere etter et selvutslettende forhold. Har kommet meg ovenpå materielt og økonomisk, kroppslig og helsemessig fysisk. Men har en bit å gå på det psykiske. Om 2-3 år er barna myndige, og jeg slipper å irritere meg over manglende bidrag osv. Barna forsvinner ut av huset etter hvert, for å gå på skole osv. Men de må nok allikevel slite med hans rot. De kommer til å bekymre seg for han og hva som skjer med han. Han er en person som aldri kommer til å få livet sitt på stell. 

Anonymkode: 89f32...966

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Takk. Ja, jeg vet at jeg har gjort det eneste rette for meg selv. Og også for barna. Jeg vet at de mer og mer erfarer hvilken løgner og kjeltring han er. Dessverre egentlig 🙄 Det er det psykiske som er vanskeligst å reparere etter et selvutslettende forhold. Har kommet meg ovenpå materielt og økonomisk, kroppslig og helsemessig fysisk. Men har en bit å gå på det psykiske. Om 2-3 år er barna myndige, og jeg slipper å irritere meg over manglende bidrag osv. Barna forsvinner ut av huset etter hvert, for å gå på skole osv. Men de må nok allikevel slite med hans rot. De kommer til å bekymre seg for han og hva som skjer med han. Han er en person som aldri kommer til å få livet sitt på stell. 

Anonymkode: 89f32...966

Synes du har gjort det veldig bra, jeg

Det tar ofte tid å komme seg helt igjen etter et slikt forhold. Du har nok en del sår, som går over i arr med tiden, og noen forsvinner helt. Og det er vel ikke så rart det tar mer tid når du fremdeles må forholde deg til ham.

Har du vurdert å ta bidrag gjennom Nav istedenfor rett fra ham?

Det er synd at barna må forholde seg til hans løgner og uakseptable sider, men samtidig tror jeg det er bedre at de ser disse sidene, enn at de gikk rundt i uvitenhet om dem. Det er dyrekjøpt erfaring de tar med seg også, men mye tror jeg du greier å oppveie for ved å være så trygg og stabil som du tydeligvis har vært og er Kanskje viktig på sikt også å støtte barna i at det faktisk er ok å ha mindre kontakt med en forelder som er så negativ for dem, hvis de skulle føle behov for det selv. Veldig viktig at de også får hjelp til å se at far ikke er deres ansvar! Unger kan være forskjellige, så det kan jo være noen av dem er mer påvirket av ham og oppveksten enn de andre, og da tror jeg det er viktig å støtte dem alle i at det også faktisk er greit.

Ikke bruk mer tid på å angre, det påvirker deg bare negativ. Men kanskje du kunne trengt å snakke med noen om hvordan du har hatt det i ekteskapet med den mannen?

Finn i hvert fall måter å minimalisere kontakten du må ha med ham, og hold mest mulig skriftlig, så sparer du deg selv litt.

Anonymkode: afb34...885

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Synes du har gjort det veldig bra, jeg

Det tar ofte tid å komme seg helt igjen etter et slikt forhold. Du har nok en del sår, som går over i arr med tiden, og noen forsvinner helt. Og det er vel ikke så rart det tar mer tid når du fremdeles må forholde deg til ham.

Har du vurdert å ta bidrag gjennom Nav istedenfor rett fra ham?

Det er synd at barna må forholde seg til hans løgner og uakseptable sider, men samtidig tror jeg det er bedre at de ser disse sidene, enn at de gikk rundt i uvitenhet om dem. Det er dyrekjøpt erfaring de tar med seg også, men mye tror jeg du greier å oppveie for ved å være så trygg og stabil som du tydeligvis har vært og er Kanskje viktig på sikt også å støtte barna i at det faktisk er ok å ha mindre kontakt med en forelder som er så negativ for dem, hvis de skulle føle behov for det selv. Veldig viktig at de også får hjelp til å se at far ikke er deres ansvar! Unger kan være forskjellige, så det kan jo være noen av dem er mer påvirket av ham og oppveksten enn de andre, og da tror jeg det er viktig å støtte dem alle i at det også faktisk er greit.

Ikke bruk mer tid på å angre, det påvirker deg bare negativ. Men kanskje du kunne trengt å snakke med noen om hvordan du har hatt det i ekteskapet med den mannen?

Finn i hvert fall måter å minimalisere kontakten du må ha med ham, og hold mest mulig skriftlig, så sparer du deg selv litt.

Anonymkode: afb34...885

Takk igjen. Ja det er akkurat det du skriver som jeg prøver å tenke også. Har vurdert å snakke med noen. Har foreløpig ikke kommet så langt. 
Ang bidrag, så har vi det gjennom nav ja. Ellers hadde jeg aldri mottatt en krone. Men han betaler ikke til nav heller. De har måttet starte lønnstrekk (el trekk av trygd er det vel nå). Så han er på etterskudd med noen tusenlapper ja. Ikke rare bidraget han skal betale hver mnd heller. 

Anonymkode: 89f32...966

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Takk igjen. Ja det er akkurat det du skriver som jeg prøver å tenke også. Har vurdert å snakke med noen. Har foreløpig ikke kommet så langt. 
Ang bidrag, så har vi det gjennom nav ja. Ellers hadde jeg aldri mottatt en krone. Men han betaler ikke til nav heller. De har måttet starte lønnstrekk (el trekk av trygd er det vel nå). Så han er på etterskudd med noen tusenlapper ja. Ikke rare bidraget han skal betale hver mnd heller. 

Anonymkode: 89f32...966

Godt du kom deg unna den sosekoppen!

Gjør alvor av å snakke med noen, det kan gjøre det lettere for deg å gi slipp på det vonde og hvordan det har påvirket deg.

Anonymkode: afb34...885

[Anonym bruker]

Jeg teller nesten dager til ungene blir voksne og jeg slipper å forholde meg til barnas far. Egentlig har jeg ekstremt lite kontakt med han, ungene har også lite kontakt siden de bare har hatt samvær underr oppsyn. Nå er eldste voksen, så hun har nesten kuttet kontakten med han. Yngste har litt kontakt, nå er han vist raus med penger siden eldste aldri har tid til å møte han. Som jeg har sagt til de, ta imot, han har inndratt bursdagspenger som kom fra hans side av familien når de var små og alt han ga krevde han penger av meg for. Kjøpte han en is, hadde han med en kake fikk jeg pengekrav så fort han gikk ut døra. Jeg har svelget kameler og ungene har ikke ant hva jeg har følt eller tenkt før de siste åra. Da er de de som har kommet og øst ut av seg sin frustrasjon og de har klart å tyde av mitt ansiktsutrykk at jeg har opplevd det på samme måte. 
 

Jeg syns det er sårt at jeg føler det slik, jeg syns det synd ovenfor barna at jeg føler det slik, men grensen for hvor mye jeg tålte ble nådd for endel år siden. Jeg fikk en liten opptur når farmor til ungene kom bort til meg etter konfirmasjonen og ga meg en lang klem og sa hun var lei seg for at hun ikke hadde sett hvordan han hadde behandlet meg eller ungene før. Da så hun nemlig ting hun ikke hadde sett før, selv om han oppførte seg veldig bra den dagen. Såfremt det er andre rundt er han en veldig hyggelig mann, men såfort det bare blir noen av oss så er det som han blir en annen person. Denne forandringen så farmor denne dagen, selv om det for meg var en veldig mild forandring. 
 

Det som er litt fasinerende oppi dette er hvor mye en person kan endre seg på få år. Den mannen jeg fikk barn med, var ikke den samme personen som jeg gikk ifra. Som min familie og venner sier, så var jeg ikke blind når vi ble sammen, for de også mener han forsndret seg veldig etter siste barnet ble født. 

Anonymkode: 27e1b...756

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg teller nesten dager til ungene blir voksne og jeg slipper å forholde meg til barnas far. Egentlig har jeg ekstremt lite kontakt med han, ungene har også lite kontakt siden de bare har hatt samvær underr oppsyn. Nå er eldste voksen, så hun har nesten kuttet kontakten med han. Yngste har litt kontakt, nå er han vist raus med penger siden eldste aldri har tid til å møte han. Som jeg har sagt til de, ta imot, han har inndratt bursdagspenger som kom fra hans side av familien når de var små og alt han ga krevde han penger av meg for. Kjøpte han en is, hadde han med en kake fikk jeg pengekrav så fort han gikk ut døra. Jeg har svelget kameler og ungene har ikke ant hva jeg har følt eller tenkt før de siste åra. Da er de de som har kommet og øst ut av seg sin frustrasjon og de har klart å tyde av mitt ansiktsutrykk at jeg har opplevd det på samme måte. 
 

Jeg syns det er sårt at jeg føler det slik, jeg syns det synd ovenfor barna at jeg føler det slik, men grensen for hvor mye jeg tålte ble nådd for endel år siden. Jeg fikk en liten opptur når farmor til ungene kom bort til meg etter konfirmasjonen og ga meg en lang klem og sa hun var lei seg for at hun ikke hadde sett hvordan han hadde behandlet meg eller ungene før. Da så hun nemlig ting hun ikke hadde sett før, selv om han oppførte seg veldig bra den dagen. Såfremt det er andre rundt er han en veldig hyggelig mann, men såfort det bare blir noen av oss så er det som han blir en annen person. Denne forandringen så farmor denne dagen, selv om det for meg var en veldig mild forandring. 
 

Det som er litt fasinerende oppi dette er hvor mye en person kan endre seg på få år. Den mannen jeg fikk barn med, var ikke den samme personen som jeg gikk ifra. Som min familie og venner sier, så var jeg ikke blind når vi ble sammen, for de også mener han forsndret seg veldig etter siste barnet ble født. 

Anonymkode: 27e1b...756

Ja det er trist. Min svigermor da også til min mor da vi gikk fra hverandre, at hun skjønte meg godt, og at de syntes jeg hadde holdt ut lenge... 🥺 Trist, men en liten trøst at andre også ser...

Anonymkode: 89f32...966