Akkurat nå er alt litt håpløst...

[Anonym bruker]

Er inne i en dårlig periode akkurat nå. Vet jo at livet går opp og ned, men nå er det liksom ingen lyspunkt...

18-åringen, med adhd, vil droppe ut fra vgs. Det hadde jo vært en ting om hun hadde en jobb å gå til, men det har hun ikke. Hun greier ikke å se at hun har en fremtid. Hun har gode venner, men greier ikke se seg selv i en jobb. Grunnet korona, har ikke hjelpetiltak i skolen kommet i gang. Vi skal på møte med bla ppt, hun nekter å være med. Dette fordi hun har hverken motivasjon eller tro på at dette vil gå bra.

Føler meg helt alene om dette. Mannen greier ikke å se saken fra jentas side. Han mener at det er bare å ta seg sammen. Han har også slitt under korona, med bla permittering. Han er i ny jobb nå, men nervene hans er frynsete. Han har alltid hatt et skikkelig temperament, men det har toppet seg for min del de siste ukene.

På jobb er det sykt travelt. Jeg har ikke mulighet for hjemmekontor. Det er veldig økt arbeidsbyrde, aldri pauser.

Jeg føler jeg slites i alle retninger. Jeg har ikke lenger noe glede av noe. Bare konstant dårlig samvittighet, spesielt over hun yngste. Hun er snill og god som dagen er lang, rake motsetning av hun eldste.

Det hele toppet seg forrige uke, da mannen skjelte meg ut etter noter. Gan mener det er min skyld at hun eldste stryker på skolen. At jeg tillater det. At jeg går bak hans rygg og lager avtaler med henne. Problemet er bare at han blir så fort, i mine øyne, usaklig sint. Han har periodevis vært deprimert så lenge vi har vært sammen (20 år). Han har aldri gått til lege for dette.

Jeg har prøvd å få han med i parterapi, men det vil han ikke. Jeg ser ikke poenget med å gå til lege selv. Da er jeg redd jeg blir sykemeldt fra jobb. Jobb er tross alt bedre enn å være hjemme. Jeg har forsøkt å få veiledning til eldste (for lenge siden) fra Familievernkontoret. De sa nei til å hjelpe, fordi hun gikk på vgs.

Jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Jeg er helt tom...

Anonymkode: 6e44c...ab9

[Anonym bruker]

Men er skolen skikkelig på banen? Greit at hjelpetiltak er vanskelig pga korona, men de må også gjøre en jobb for å unngå at hun dropper ut. Det blir ikke bedre for henne å gå hjemme og sulle, det blir gjerne bare verre av å gå hjemme og tenke... De skal ha alternative opplegg altså. Ring rådgiver og få de på banen. 

Hva slags linje går hun, det skal være mulig å få til noe praksis e.l gjennom skolen, så hun har noe å gå til og får prøve seg litt i arbeidslivet.

ADHD er arvelig, og det høres ut som mannen din også har det? Det er ikke lett å være den som står mellom to personer som begge sliter psykisk men som har så liten forståelse for hverandre. Men den "egoismen", det å bare se seg selv, er gjerne en del av diagnosene det også, særlig i tøffe perioder.

Anonymkode: a0b39...7ff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men er skolen skikkelig på banen? Greit at hjelpetiltak er vanskelig pga korona, men de må også gjøre en jobb for å unngå at hun dropper ut. Det blir ikke bedre for henne å gå hjemme og sulle, det blir gjerne bare verre av å gå hjemme og tenke... De skal ha alternative opplegg altså. Ring rådgiver og få de på banen. 

Hva slags linje går hun, det skal være mulig å få til noe praksis e.l gjennom skolen, så hun har noe å gå til og får prøve seg litt i arbeidslivet.

ADHD er arvelig, og det høres ut som mannen din også har det? Det er ikke lett å være den som står mellom to personer som begge sliter psykisk men som har så liten forståelse for hverandre. Men den "egoismen", det å bare se seg selv, er gjerne en del av diagnosene det også, særlig i tøffe perioder.

Anonymkode: a0b39...7ff

Tusen takk for svar! Ja, rådgiver er på banen. MEN, hun er 18 år. Det betyr at så lenge hun nekter å ta imot hjelp, er det ikke noe vi kan gjøre...

Mannen/ faren har noe, garantert. Men han har aldri hatt de konsentrasjonsvanskene jenta vår har.

Jeg er så lei og utslitt av å hele tiden forsøke å holde motet oppe, samtidig som jeg får skyllebøtte fra alle kanter. Tåler akkurat det hakket bedre fra datter enn fra mannen...

Anonymkode: 6e44c...ab9

[Anonym bruker]

Slik jeg ser det har mannen din i 20 år latt være å ta ansvar for egen helse.

Du er nå så sliten at du sliter, men du vil ikke søke hjelp hos lege heller.

Egentlig gjør datteren deres bare det samme som dere. Stikker hodet i sanden og håper ting går over.

Mener ikke å si dette for å kritisere deg, HI, for mitt inntrykk er at det er du som har holdt ting igang. Du har forsøkt å få mannen med i parterapi, han nekter. Han har et sinneproblem og periodevis depresjoner, men nekter å søke hjelp for det. Det går utover familien hans - og det tror jeg ikke lenger du kan godta, for det er tydelig at han nå heller ikke greier å hjelpe datteren deres. At han skylder på deg for at hun ikke har taklet skolen nå under koronaen, det er ikke akseptabelt. Han har lov å være bekymret for datteren, men han må finne andre måter å gi uttrykk for det enn å skjelle ut deg, for det hjelper ingen.

Det å være nærmeste pårørende til noen som er psykisk syk, det er en stor påkjenning, og mange pårørende blir selv deprimerte pga. disse påkjenningene når de står over år. Og nå har du tegn på å bli deprimert. Samme har datteren din, selv om mye hos henne nok skyldes koronaen og de utfordringene hun har med skole i utgangspunktet.

Jeg ville satt himmel og jord i bevegelse for at skolen kommer ordentlig på banen, selv om det nå er kort tid igjen av skoleåret. Hun har rett til hjelp, og skolen har forsømmet seg - jeg ville krevd et møte med rektor og spurt hvem som tar ansvaret for at hun nå dropper ut når hun ikke har fått den tilretteleggingen hun har krav på.

Du blir enormt påvirket negativt av mannen din, det han holder på er nedpsyking som grenser til psykisk vold, og du har levd med det i tiår. Jeg ville tatt en alvorsprat med ham en dag, saklig informert ham om at hvis dere skal fortsette å være sammen, da må det skje en endring, dere må i parterapi, han må ta tak i sitt sinneproblem og den depresjonen han har slitt med i alle år, fordi det er uakseptabelt at han lar dette gå utover deg og barna. Dere kan få parterapi på fvk, og om dere får det så vil dere der kunne jobbe indirekte med datterens problemer, dvs. hvordan dere sammen kan hjelpe henne ved å vise at dere selv tar tak i egne problemer, konstruktive forslag om konkrete ting dere kan gjøre osv.

Og hvis han fremdeles nekter å ta ansvar for seg selv og for sin rolle i familien, da synes jeg seriøst at du bør snakke med fagfolk på egen hånd og vurdere om det er verdt å bli ødelagt selv i dette ekteskapet - for det er det jeg er redd du står i fare for nå.

Uansett synes jeg du skal kontakte legen din og forklare alt, både om mannen og om datteren din. En lege vil ikke sykemelde deg uten ditt samtykke, men du kan få hjelp med å ha en å snakke med og kanskje finne løsninger som kan fungere tilfredsstillende slik at du kommer deg litt mer ovenpå igjen. Datteren din er heller ikke tjent med at du, som er den stabile i familien, faller fra hverandre.

Ta vare på deg selv, og ta tak i familiedynamikken. Og så ansvarliggjør du skolen og får dem på banen umiddelbart.

Ang. ppt, forresten - kan det være en mulighet at de kommer hjem til dere? At det kanskje er enklere for datteren din å ta det der, istedenfor på et fremmed kontor? Bare en tanke.

 

Anonymkode: 662bd...326

[Anonym bruker]

 

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Tusen takk for svar! Ja, rådgiver er på banen. MEN, hun er 18 år. Det betyr at så lenge hun nekter å ta imot hjelp, er det ikke noe vi kan gjøre...

Mannen/ faren har noe, garantert. Men han har aldri hatt de konsentrasjonsvanskene jenta vår har.

Jeg er så lei og utslitt av å hele tiden forsøke å holde motet oppe, samtidig som jeg får skyllebøtte fra alle kanter. Tåler akkurat det hakket bedre fra datter enn fra mannen...

Anonymkode: 6e44c...ab9

Du må ikke miste helt motet, veien blir til mens man går er det noe som heter, og det er sant.

Tenårene er ikke lett for noen og ekstra vanskelig er det for de som sliter med noe. Målet er ikke at datteren din skal gå strake veien til høyere utdanning, kanskje er hun av de som trenger litt ekstra tid, må gå noen krokveier og finne litt ut av ting etterhvert 

Der er ikke lett å være ung voksen og føle man ikke mestrer, ikke klarer nå opp til kravene verden og en selv stiller. 

Men toget går ikke, bare pass på at rådgiver er med på "drop-out'en" hennes, for med papirene riktig skrevet får hun flere sjanser. 

Det hun må forstå er at du er villig til støtte og hjelpe henne alt du kan, men at det er helt uaktuelt å drive dank hjemme, så om hun virkelig dropper ut nå er det nav og arbeidssøking som er neste etappe.

Sønnen min jobber på coop ved siden av skolen, og de tar stadig inn folk som trenger litt ekstra. Nå har de en lærling der som skal ta læretiden på 3 år før han makter ikke jobbe full tid pga helse. Det er mange muligheter, men ingen kommer og ringer på døra med dem dessverre, så skolen må gjøre jobben sin og hjelpe dere videre.

 

Anonymkode: a0b39...7ff

[Anonym bruker]

Sønnen min jobbet forresten et år full tid i butikk, han var så skolelei og tom for energi og motivasjon, ikke visste han hva han ville bli heller.

Han vokste veldig på det året, modnet, og ble plutselig helt sikker på veien sin videre. Hadde han presset seg til skole det året hadde han garantert droppet ut han også, han trengte det året

Kanskje datteren din også trenger et slikt år, hva med folkehøyskole, et sted det ikke stilles like høye krav, hvor hun kan vokse og modnes litt

 

Anonymkode: a0b39...7ff

[Anonym bruker]

Folkehøgskole! 

Anonymkode: 7c079...ed4

[Anonym bruker]

Har ikke så mange gode råd (egentlig ingen) til deg, HI, selv om jeg kjente jeg fikk lyst til å hjelpe deg og snakke med deg, og ikke minst gi deg en klem. Jeg kjenner meg mye igjen når det kommer til å dra lasset alene, for det tror jeg du har gjort i alle år. Jeg synes du skal snakke med noen, for din egen del. Begynn der. 
Mannen din trenger helt tydelig hjelp, men det må han ville selv. 
Når det kommer til datteren din har jeg ingen erfaring med slikt, men jeg håper det løser seg. 

Anonymkode: ff268...14f