Jeg har vondt og klarer ikke skjule det mer

[Anonym bruker]

Ryggen min er full av medfødte feil, og et par skader etter fall.
Inntil for 3 år siden var det ikke noe problem, så hadde jeg en ulykke til.

Jeg husker ikke sist jeg hadde en dag jeg ikke hadde vondt.
Noen dager bare litt, andre dager mye.

Dager med mye prøver jeg å "gjemme meg".
Sitte på soverommet å brette klær, rydde og vaske nede, dette er mitt problem.

I kveld gikk det galt, sitter og ser film med eldste og mannen, og så får jeg et skikkelig tak og tårene triller.
De skjønner ingenting, prøvde å blåse det bort, men tror ikke jeg klarte det.

Så hva gjøre jeg nå, dette er mitt problem, ikke noe de skal bekymre seg over?
Det har jeg heller ikke tid til, 3 barn, full jobb med mye ansvar og midt i en videreutdanning, hus og hage.
Mannen har nok å bekymre seg over med foreldre som er syke og trenger mye hjelp på hver sin kant, han har jo knapt tid til å være hjemme selv...

Anonymkode: 541f0...bbd

[Anonym bruker]

Du må først av alt snakke med mannen din.

Så må dere finne ut hvordan dere kan få ting til slik at alle i familien fungerer.

En slik rygg som du har krever f.eks. at du får gått og trent nok, kanskje ta behandlinger innimellom også. Hvis ikke får du mer smerter.

Så kanskje må du sette utdannelsen på vent, eller kanskje du må gå litt ned i stilling midlertidig til du blir ferdig med utdannelsen. Eller kanskje må mannen din rett og slett prioritere egen nærfamilie mer enn foreldrene. Kanskje må foreldrene hans kjøpe seg tjenester til hus, hjem og hage istedenfor at han stiller opp for slikt. Kanskje er det andre ting dere kan gjøre, f.eks. at dere kjøper dere hjelp hjemme og med hus hage også. Eller kanskje dere bør omprioritere, tenke at hus og hage kun får overfladisk oppfølging inntil du er ferdig med videreutdanning og mannens foreldre ikke lenger er syke.

Du ser selv at det ikke er en god plan at han skal stille opp utenfor deres hjem hvis det betyr at du blir mye dårligere og det også går utover egne barn?

Du og mannen må snakke sammen, ikke utsett det.

I tillegg bør du oppsøke legen din og forklare situasjonen din.

Jeg tror heller ikke barn fullt ut skal skånes for foreldres sykdom. De bør være informerte, da har de bedre forutsetninger for å forstå. Men det bør tilpasses slik at de ikke føler noe ansvar eller blir redde for deg.

Anonymkode: 49c74...368

[Anonym bruker]

Du må jo ta et valg om du skal fortsette og fake et slags overmenneske eller om du skal være ærlig med dem rundt deg. 
 

Hva slags behandling får du for skadene dine? Og er det virkelig nødvendig med videreutdannelse i denne perioden i livet?

Anonymkode: 674c0...46a

[Anonym bruker]

HI her

Jeg er i kontakt med legen min, og går til manuellterapeut.

Videreutdanningen bør ikke settes på vent, på jobben min er det et par ansvarsområder jeg har lyst på, har erfaringen jeg trenger, men ikke utdanningen. Det at jeg tar denne utdanningen kan gjøre at jeg får det bedre på jobb.

Mannen sine forelder kommer nok ikke til å bli friske igjen dessverre, men vil heller ikke falle fra med det første.

Anonymkode: 541f0...bbd

[Anonym bruker]

Hva for et ekteskap er det du har som ikke kommuniserer med den egen ektemann? Jeg hadde blitt utrolig lei meg hvis mannen min ikke delte slike ting med meg, vi har jo lovet å ta vare på hverandre. 

Og hvilken mor er du som lærer barna dine at man ikke skal få dele at man har det vondt og trenger litt hjelp?

Her må du rett og slett snu litt på hele tankesettet ditt og jobbe med å bli mer ærlig. Det er uansett stor forskjell på å forklare hvordan man har det og være ærlig, og det å bli sutrete, hjelpeløs og needy. Du bør selvfølgelig gi beskjed om hvordan du har det, og så fortsette å gjøre de tingene du klarer å gjøre, men også forvente at de andre bidrar slik at du ikke sliter deg ut eller blir enda verre.

Anonymkode: 32ac3...e0e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

HI her

Jeg er i kontakt med legen min, og går til manuellterapeut.

Videreutdanningen bør ikke settes på vent, på jobben min er det et par ansvarsområder jeg har lyst på, har erfaringen jeg trenger, men ikke utdanningen. Det at jeg tar denne utdanningen kan gjøre at jeg får det bedre på jobb.

Mannen sine forelder kommer nok ikke til å bli friske igjen dessverre, men vil heller ikke falle fra med det første.

Anonymkode: 541f0...bbd

Ut fra dette svaret ditt så får jeg følelse av at du bare kommer til å fortsette som før?

Jeg svarte deg i går kveld, at du må snakke med mannen din om dette, Det kommenterer du ikke. Da må jeg si meg litt enig med anonym over her som stiller spørsmål ved hvordan dere har det i ekteskapet om dere ikke kan kommunisere om de tingene som er virkelig viktige?

Om ikke annet bør det kommuniseres til barna deres slik at de slipper å gå og være redd for deg uten å kunne snakke om det, fordi du (og far?) så tydelig viser at det ikke er noe dere vil snakke om.

Hvis videreutdanningen er så viktig for at du skal fungere bedre i jobb, da bør vel den prioriteres. Men det vil også bety at da må dere se på din videreutdanning som noe du gjør for familien, for at du skal kunne ha en jobb du fungerer bedre i, slik at jobben ikke går utover familielivet. Men da må også mannen din, og ungene, om de er gamle nok, gjøre mer hjemme, for å avlaste deg. Hvorfor har dere ikke allerede snakket om dette?

Du må huske på at den videreutdanningen din blir lite verdt hvis du ødelegger helsen din i prosessen og ikke har tid til å trene og være i nok bevegelse, slik ryggen din trenger for at du skal fungere.

Hverken du eller familien er tjent med at du kjører deg i grøfta mens de bare ser på...

Hvorfor snakker du ikke med mannen din om dette? Videreutdanningen din er jo uansett en tidsbegrenset periode, så det bør være mulig å finne løsninger.

Anonymkode: 49c74...368

[Anonym bruker]

Jeg kan skjønne at du ønsker å feie dine problemer til side og ikke fortelle noen at du faktisk ikke fungerer slik du ønsker. Hvis du tror at det vil gjøre ryggen bedre, tar du feil. Ingen ønsker å være syk, ingen ønsker at livet skal ta en vending som setter en tilbake. Men, det er faktisk slik livet er. Skjerp deg, fortell hva smertene gjør med deg. Slutt å tro at du kan bære familiens krav på skuldra dine. Du er ikke noe supermenneske, det får du bare innse. 

Anonymkode: 00c19...167

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (59 minutter siden):

Ut fra dette svaret ditt så får jeg følelse av at du bare kommer til å fortsette som før?

Jeg svarte deg i går kveld, at du må snakke med mannen din om dette, Det kommenterer du ikke. Da må jeg si meg litt enig med anonym over her som stiller spørsmål ved hvordan dere har det i ekteskapet om dere ikke kan kommunisere om de tingene som er virkelig viktige?

Om ikke annet bør det kommuniseres til barna deres slik at de slipper å gå og være redd for deg uten å kunne snakke om det, fordi du (og far?) så tydelig viser at det ikke er noe dere vil snakke om.

Hvis videreutdanningen er så viktig for at du skal fungere bedre i jobb, da bør vel den prioriteres. Men det vil også bety at da må dere se på din videreutdanning som noe du gjør for familien, for at du skal kunne ha en jobb du fungerer bedre i, slik at jobben ikke går utover familielivet. Men da må også mannen din, og ungene, om de er gamle nok, gjøre mer hjemme, for å avlaste deg. Hvorfor har dere ikke allerede snakket om dette?

Du må huske på at den videreutdanningen din blir lite verdt hvis du ødelegger helsen din i prosessen og ikke har tid til å trene og være i nok bevegelse, slik ryggen din trenger for at du skal fungere.

Hverken du eller familien er tjent med at du kjører deg i grøfta mens de bare ser på...

Hvorfor snakker du ikke med mannen din om dette? Videreutdanningen din er jo uansett en tidsbegrenset periode, så det bør være mulig å finne løsninger.

Anonymkode: 49c74...368

Skal snakke med mannen, og tenker at jeg tar det sammen med han hvordan vi snakker med barna.

Grunnen til jeg ikke skrev noe om det er fordi jeg ikke har hatt tid enda.

Vi må legge en plan på hvordan han både kan hjelpe foreldrene sine og meg. Han er enebarn som for foreldrene så er det ingen andre.

HI

Anonymkode: 541f0...bbd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Skal snakke med mannen, og tenker at jeg tar det sammen med han hvordan vi snakker med barna.

Grunnen til jeg ikke skrev noe om det er fordi jeg ikke har hatt tid enda.

Vi må legge en plan på hvordan han både kan hjelpe foreldrene sine og meg. Han er enebarn som for foreldrene så er det ingen andre.

HI

Anonymkode: 541f0...bbd

Forstår at han har et dilemma der, siden han er enebarn. Og likevel er det du og barna som er fremtiden, så dere må finne en måte å organisere dere på som gjør at du ikke ødelegger deg selv ved å ta på deg mer enn du greier.

Men se også på om hans foreldre kan få ordnet seg hjelp de trenger på annen måte. Sitter de f.eks. med hus og hage burde de kanskje selge og finne seg noe mer lettstelt, hvis de ikke greier å ivareta hus/hage selv - eller de kan betale noen til å ta seg av hagen. Noen steder er det f.eks. type frivillighetssentraler som samarbeider med arbeidstrening for personer som har falt utenfor, og de har da fagfolk som hjelper disse til å gjøre arbeid korrekt og godt.

Hjelp innendørs kan de få med vaskehjelp.

Har de større behov, da er det kanskje lurt å koble på kommunen, for å se om det er enklere løsninger i hjemmet, f.eks. kan behov for hjelpemidler vurderes av kommunens ergoterapeut.

Du må prioritere din egen helse, og passe på at du ikke presser deg selv for langt - for da risikerer du å aldri komme tilbake i bedre funksjon igjen.

Anonymkode: 49c74...368