Hva gjør at et parforhold fungerer/ikke fungerer?

[Anonym bruker]

Inspirert fra en tråd om kjernefamilie vs ny familie; hva gjør at en kan si at en familie/et parforhold med barn fungerer evt ikke fungerer?

Må man være kjærester fortsatt for at det skal defineres som fungerende? Må man være lykkelig? Virker som mange jager høyest mulig lykkefølelse og nest mulig nyforelsketfølelser osv litt på bekostning av kjernefamilien.

Er det greit å sette egen lykke høyest? Eller å sette kjernefamilien over egen lykke? Man har jo bare ett liv...  

Skader det barna å leve i en kjernefamilie hvor mor og far ikke lenger er kjærester, men ikke krangler (så mye)? Men heller ikke viser særlig kjærlighet for hverandre? 

Eller er det greit det fordi de får beholde kjernefamilien?

Anonymkode: 97292...da8

[Anonym bruker]

Mine foreldre var ikke kjærester. De var venner da, og kranglet ikke, var stort sett enige om ting. Ble skilt da jeg var 20 år, samme året som jeg flyttet hjemmefra. Jeg hadde en fin barndom, vennene mine elsket å være hos oss og jeg er glad jeg fikk vokse opp med kjernefamilien. 

Mamma og pappa gikk som sagt fra hverandre da jeg var 20, jeg hadde da to yngre hjemmeboende barn.

Både mamma og pappa er etablert på nytt, steforeldre til partnerens barn fra før osv. Begge sier at om de hadde visst på forhånd hvor slitsomt det er med slike lappeteppefamilier, hvor mye logistikk osv det er, hvor vanskelig det kan være å være bonusforeldre, hvor kjipt det er å ikke kunne samle alle barn, svigerbarn og barnebarn til jul og andre høytider osv, så hadde de ikke blitt skilt...

Begge har det bra i dag altså, men de hadde det ikke så dårlig da de var gift heller, selv om de sov på hvert sitt soverom og ikke var kjærester. De hadde vært sammen siden ungdomsskolen og kjente hverandre godt.

Anonymkode: 66677...b8a

[Anonym bruker]

Det skal mye til for at eg skulle gidde å skille meg altså. Eg velger familien framfor spenning og forelskelser. Er veldig glad for at eg har valgt som eg har gjort. Alltid valgt å være trofast uansett kor mykje det har kribla på dansegulvet en sein lørdagskveld. Har aldri kryssa grensa og ofra familien for spenning og kriblande følelser, uansett om dei følelsane har vedvart noken uker etterpå. Gjelder å vanne gresset heime. Eg velger å flørte med mannen min (innimellom), sjølv om vi har vore sammen siden forrige århundre, og ting ikkje er veldig spennande. Er sååå verdt det å ha en fin familie. 

Anonymkode: add6e...4ac

[Anonym bruker]

Raushet, fokus på dialog/kommunikasjon, felles kjerneverdier.

Anonymkode: 6f572...22e

[Anonym bruker]

Det fungerer ikke om han tror det er greit å snakke med sint stemme hele tiden til barn.

Om vi ikke har noelunde like barneoppdragelse så vil det heller ikke fungere. 

Viser han ikke interesse for å bli kjent med barnet så fungerer det ikke. Er overrasket over at dette ikke er viktig for menn også. Barnefaren har en kjæreste som ikke viser noe interesse for barnet hans.

Ulik på hvor ryddig/ikke ryddig personen er,blir fort ett problem.

Anonymkode: ad5d9...716

[Anonym bruker]

Vi fungerer på 25 året nå. Noen bølgedaler har det jo vært, men for det meste har vi det veldig fint sammen. Etter å ha lest her inne en del, pratet med venninner osv., tror jeg til og med at jeg litt forsiktig tør påstå at forholdet vårt er uvanlig godt. 

Jeg tror det har å gjøre med at vi begge er rolig og familieorienterte personer som begge er rause, ser verdien av å prate skikkelig sammen og har mye humor. Vi ler mye sammen, tuller og spøker. Vi tar opp alt fortløpende hvis noe føles ugreit, men uten å beskylde den andre, mer "jeg blir lei meg når ..." enn "du skal alltid...", og så finner vi løsninger vi begge kan leve med. Faktisk har vi aldri kranglet. Og vi er mye fysiske, stryker, ligger i armkroken, kysser, har god sex. Når en av oss ser at den andre er veldig sliten eller lei seg, kan den andre si "sett deg, jeg tar dette" og etterpå kjøre på butikken og kjøpe med en hyggelig overraskelse. Jeg vet ikke helt, men det fungerer nok rett og slett fordi begge to vil det, fordi vi elsker hverandre og begge er realistiske nok til å innse at gresset neppe er grønnere på den andre siden av gjerdet. Det er altså verken min eller hans fortjeneste alene, men begges, kombinert med litt flaks når det gjelder personlighet på oss begge. 

Anonymkode: 9525a...932