Hvordan er din førsteklassing?

[Anonym bruker]

Jeg har en førsteklassing som jeg ikke helt forstår meg på. Hun er eldst og har en lillebror. Stort sett er hun omsorgsfull, blid og grei, men dette året har vist også en annen side. Leselekser er en kjempekamp. Hun leser helt fint, hun bare "vil ikke". Etablerte rutiner i hjemmet (som at vi smaker på mat, rydder opp etter oss, deler med lillebror osv) kan nå forårsake massive krangler. Hun roper, hører ikke på beskjeder, er irritert og nærmest hormonell? 

Disse tingene kan jeg i og for seg forstå, jeg har lest at mange har et slags utviklingstrinn i denne alderen og at det rett og slett raser litt i kroppen. 

Det jeg syns er vanskelig, og som jeg lurer på om er vanlig, er om deres barn også virker triste/tankefulle? Hun kan sitte ved bordet feks med de største og mest sørgmodig øynene, hun gråter voldsomt og sårt dersom hun får tilsnakk for ovvennevte oppførsel, hun sier ting som "jeg er bare en fæl unge, jeg ødelegger familien og dere vil bare bytte meg ut" når hun er opprørt. 

Gjør andres barn dette? Det finnes tilleggsinformasjon her om tap av familiemedlemmer for noen år siden, men hun hevder hun har det bra (når vi snakker om dette i "fredstid"). Er dette normalt? 

Anonymkode: 31b97...f00

[Anonym bruker]

Det er vanlig at de har perioder hvor de er litt dramatiske ja, at ting går veldig inn på dem og at de blir litt dramaqueens.

Men det er forskjell på hvor dypt dette går i barna, tror personlighet har mye å si.

Jeg har fire barn, og to av dem har sjelden vært dramatiske i det hele tatt, mens de to andre har vært skikkelig dramaqueens. En gutt og en jente, så det har tydeligvis lite å si. Husker det en periode var veldig dramatisk rundt det at gutten fikk tilsnakk for måten han snakket på f.eks. Jeg kunne si at han ikke skulle snakke til meg på den måten, han responderte da med at jeg sa jo bare ditt eller datt. Jeg svarte at det er ikke så mye hva du sa, men måten du sa det på, toneleiet ditt, jeg vil ikke ha den frekke tonen. Da ble det voldsomme dramascener fra han om at jeg kritiserte stemmen hans, han kunne da ikke noe for hvordan stemmen hans hørtes ut, jeg likte ikke å høre stemmen hans osv  Jøjemeg altså. Han hadde også perioder hvor han hatet familien sin, skulle ønske han bodde med noen andre osv.

Men det gikk over, det gjorde det.

Eneste rådet jeg kan gi deg er å trygge henne på din kjærlighet. Masse klemmer og gode ord, og gjerne fortelle henne i fredstid at du er mammaen hennes så det er jobben din å rette på ting ved hennes oppførsel som du mener ikke er helt bra, men at hun som menneske er helt fantastisk og du elsker henne betingelsesløst.

 

Anonymkode: d104d...56b

[Anonym bruker]

Vet ikke. Min førsteklassing er også veldig motstander av leselekse og hun er en av de flinkeste til å lese i klassen i følge læreren. Ellers er hun svært harmonisk og grei om dagen. Hun er lillesøster da. Kanskje hun kjenner på å være storesøster og at forventningene er for store til henne?

Anonymkode: f8c43...987

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to. Jeg prøver å trygge henne og skryte også, men vi har nok kommet inn i en spiral med litt for mye negativ atferd og korreksjon av dette. Skal prøve å tenke litt på det i uken som kommer. 

Anonymkode: 31b97...f00

[Anonym bruker]

6 års alderen kan være ganske stri, mange kaller det en forsmak på tenårene. Det er en tid med mye følelser og egen vilje og hunøret kan endre seg veldig raskt. Vi opplevde også litt av hvert i denne alderen med begge jentene, de var mer sinte og hissige, mer sårbare og følsomme og testet grenser så det holdt en periode. Tror det er noe med at de utvikler seg så fort og går fra å være små til å bli store, en løsrivelsesprosess og modning, nye krav og utfordringer de møter i hverdagen, kroppen som vokser så fort og endrer seg, alt er litt kaos inni dem til tider.

Anonymkode: 0c3b4...df1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

6 års alderen kan være ganske stri, mange kaller det en forsmak på tenårene. Det er en tid med mye følelser og egen vilje og hunøret kan endre seg veldig raskt. Vi opplevde også litt av hvert i denne alderen med begge jentene, de var mer sinte og hissige, mer sårbare og følsomme og testet grenser så det holdt en periode. Tror det er noe med at de utvikler seg så fort og går fra å være små til å bli store, en løsrivelsesprosess og modning, nye krav og utfordringer de møter i hverdagen, kroppen som vokser så fort og endrer seg, alt er litt kaos inni dem til tider.

Anonymkode: 0c3b4...df1

Takk! Det er godt å høre at det vi opplever er normalt. Jeg er alene med dem og føler på et stort press av og til, redd for å gjøre noe galt og ødelegge dem🙈

Anonymkode: 31b97...f00

[Anonym bruker]

Anbefaler å høre på Foreldrekoden, 6-årsalderen nevnes ofte som en spesielt krevende alder (sammen med 3 og 13) 

https://www.listennotes.com/podcasts/foreldrekoden-med/3-6-og-13-hvordan-takle-tre-_4KupJAb7Nd/#1

Epiosoden «Pre-teens og andre foreldresjokk» er også bra ang dette 👍👍

 

Anonymkode: e3f2b...36c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Anbefaler å høre på Foreldrekoden, 6-årsalderen nevnes ofte som en spesielt krevende alder (sammen med 3 og 13) 

https://www.listennotes.com/podcasts/foreldrekoden-med/3-6-og-13-hvordan-takle-tre-_4KupJAb7Nd/#1

Epiosoden «Pre-teens og andre foreldresjokk» er også bra ang dette 👍👍

 

Anonymkode: e3f2b...36c

Takk for godt tips! Det skal jeg jammen gjøre ☺️

Anonymkode: 31b97...f00

[Anonym bruker]

Mamma til to førsteklassinger her (gutt og jente). Synes også at seksårsalderen har vært tøff. Utrolig mye drama og følelser, sinne og kamper om den minste ting.

Men de er nok innerst inne bare sårbare og i en periode preget av store endringer eksternt   (skolestart) og internt (modning). Det fungerer aller best når vi klarer å ta alt sammen med stor ro, og fortelle noen ekstra ganger hvor høyt vi elsker dem. De er småbarn, tross alt, selv om de fremstår som 16 av og til 😀

Jeg ville vurdert dette dødsfallet som mulig relevant dersom det var i kjernefamilien (forelder eller søsken), det kan være sånt som er fryktelig vanskelig å prosessere og som barn kan skyve unna veldig godt. Er det en besteforelder ville jeg kanskje tenke at det ikke er et mulig traume på samme måte... 

Anonymkode: b820e...434

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Takk! Det er godt å høre at det vi opplever er normalt. Jeg er alene med dem og føler på et stort press av og til, redd for å gjøre noe galt og ødelegge dem🙈

Anonymkode: 31b97...f00

Det skal godt gjøres å ødelegge dem så lenge du elsker dem og gjør så godt du kan. Vi gjør alle mange feil og vi har dårlige dager og perioder med stress og lite overskudd, barna blir ikke ødelagt av at vi ikke er perfekte, pedagogiske og fulle av tid, forståelse og overskudd hele tiden. Senk skuldrene, og gi deg selv en klapp - du gjør en god jobb! 

Anonymkode: 0c3b4...df1

[Anonym bruker]

Jeg må i alle fall si at for den ene jenta mi, var "6-årstrassen" verre enn tenåringstrassen og alt annet til sammen.  Den andre gikk det ganske så smertefritt med, så nå lurer vi på om hun kommer til å ta det igjen om et år eller to når hun hun blir tenåring.  Min 6 åring var ikke så veldig lei seg, men hun var sint, hørte ikke etter, glemte at hun hadde lært å sitte ved bordet og spise fint for flere år siden, skulle ikke pusse tenner og mer til som jeg sikkert har fortrengt. 

Det er egentlig normalt. Det er en tøff brytningstid i den alderen, både psykisk/mentalt og fysiologisk. Og når vi samtidig har påført dem at akkurat da skal de begynne på skolen og plutselig sitte stille i timevis mm, blir det ikke akkurat bedre. Men det går heldigvis over med trygghet og omsorg og gode retningslinjer. 

Anonymkode: 8c42c...8e7

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar alle sammen, jeg setter pris på deres erfaringer. 

Dødsfallet er snart 3 år siden, men var en primærperson. Alltid vanskelig å se og vurdere om det har noe med dette å gjøre. 

Anonymkode: 31b97...f00

[Anonym bruker]

Har også 6 åring i hus..

Dette året har vært en berg og dalbane av følelser. 

Etter å ha snakket med andre foreldre med barn i første klasse er konklusjonen at dette er helt normalt..

Tenk så stor endring de har hatt dette året! I barnehagen var det lek og masse fysisk aktivitet.

Skolehverdagen er jo en stor omveltning - de blir stilt krav til, de må henge med i svingen for å lære det de skal - og det er mye mer stillesitting.

I tillegg er vi jo inne i en spesiell periode- der vi ikke kan omgås så mye. Treninger blir plutselig satt på vent osv osv.

 

Anonymkode: 480ff...b86