Hva ville du gjort?

[Anonym bruker]

2 barn på 11 og 13år.

De bor hos far 80% av tiden. Hver gang de et hos mor og mannen hennes, eller bare snakker med de på tlf blir det kun snakket om hvor bra de er i spill eller hvor kjipt alt er hos oss. Mor suger til seg alt negativt, og bygger opp under dette. Bekrefter, gir sympati og lar da jentene få gjøre som de vil. Omtrent, det vil si:

eldste for gjøre som hun vil, mens yngste får konsekvenser, ikke eldste. Eldste får bruke PCen, ikke yngste. Eldste får bruke sin tlf der borte, ikke yngste. Må bruke en gammel, uten simkort. Null kontakt med venner. 

Det er aldri fulle hele sannheten, men høste sympati fra mor. Skjer det ting der borte tar ikke vi det for god fisk, men graver dypere til vi får sannheten. Gir vi bekreftelse på at vi forstår at de synes en ting der borte er kjipt. Sier de bare ja. Og ikke mer. Mens fra når mor gir bekreftelse på at ting er kjipt er de enige med god mine. De kaster oss under bussen, koster de ikke en kalori, mens om f.eks yngste sier at ting er kjipt der borte, skal det gråtes fra eldste og forsvare mor med blod svette og tårer. Vi sier aldri noe stygt, men gir forståelse for at det er kjipt å bli forskjellsbehandlet. 

Vi står på 100% for de, de vet vi er her ubetinget. Selv da de hadde ukedager hos mor gjorde hun ingenting for å gjøre hverdagen normal. Ikke lekser, fulgte ikke opp treninger, venner eller bursdager. 

Vi vet at eldste er favoritten, men før var hun omtenksom ovenfor søstra si. Nå er det mest mulig for at hun skal få kjeft, spesielt av mora. Og driver nok mer utspekulert som mor ikke får med seg eller overser. 

Jeg skjønner at de higer etter noe de ikke får fra mor. Og det er normalt. Men dette har pågått i flere år, og vi synes jo det er trist og leit at vi alltid skal være the bad guy. Mye unødvendig tull også fra spesielt eldste. 

Men er det i innafor å virkelig ta dette opp med dem. Altså barna? Fortelle hvordan vi føler det, spørre hvorfor de tror de må gjøre sånn og sånn osv?

Det nytter ikke å prate med mor. Ikke i det hele tatt. Vært til mekling mange ganger. 

Dette er bare promillen av hva som har skjedd i løpet av de siste årene. Og nei, de kan ikke bo hos mor. 

Så lenge ting ikke gavner dem, driver de i hvordan barna har det her, eller hvordan de oppfører seg mot oss. 

Anonymkode: 4d0fd...3aa

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det ikke er så mye dere får gjort, annet enn å være motsatsen til mor.

Hun er deres biologiske mor, og så lenge det ikke er direkte omsorgssvikt så får dere ikke gjort noe med hennes "oppdragerstil".

Dere må være rolige, trygge, være basen de alltid kan stole på at er der. Dere må elske de og forvente normal oppførsel og slå ned på ting som ikke er bra.

En dag blir disse jentene voksne, og vil se tilbake på oppveksten sin. Da vil de se at ting ikke var så bra hos mamma, men det var godt de hadde den trygge basen hos dere. De vil elske mammaen sin uansett.

Nå en periode vil ungene velge minste motstands vei for å få viljen sin, det er sånn tenåringer er skrudd sammen. De vil da selvfølgelig nyte friheten hos mamma og synes dere med alle deres regler er teite. Dere må regne med litt ekstra motstand fra ungdommene fordi de har to så forskjellige hjem å forholde seg til.

Men denne fasen varer ikke evig, så prøv å heve blikket og overlev.

Ikke ta barna/ungdommene inn i en samtale hvor mor blir den stygge ulven, det vil ikke tjene dere hverken på kort eller lang sikt. Vær voksne, stå i det, og gjør deres beste for å være den trygge basen som barna innerst inne setter stor pris på, selv om det ikke akkurat kommer ut sånn nå.

Anonymkode: 47b88...3dd