Kan erfarne ungdomsmødre hjelpe meg?

[Anonym bruker]

Jente 11.5 år.. Fikk mensen rett før jul. Humørsvingninger så det synger. Varierer fra å le så hun griner, til å grine fordi hun får tilsnakk og vil flytte til besteforeldrene. 

Jeg prøver alt jeg kan, innenfor rimelighetens grenser. Hun får lov å ha Humørsvingninger, hun får lov å klikke, jeg ser på dette som en normal del av utviklingen.. Men hun skal ikke være respektløs. Som tidligere idag, så bad jeg henne prøve en utebukse før skidag i morgen, for å sjekke om den passer. Hun nektet, ville ikke, ba meg komme meg ut av rommet sitt. 

Det endte med at mannen min snakket til henne. På en rolig, og konstruktiv måte. Endte med grining, at hun har det så fælt her, hun vil bare flytte.. 

BUP er allerede inne i bildet pga angst, men har ikke startet behandling ennå. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg som verdens verste mor, prøver å unngå å gråte, men klarer ikke holde tårene inne. Jeg aner virkelig ikke mine arme råd.

Anonymkode: 6da66...268

[Anonym bruker]

Hun er veldig ung enda, og har mye hormoner i kroppen samtidig som hun jo er et barn. Det er ikke lett å håndtere.

Min erfaring er at det er vanskeligere når de kommer i puberteten før de er mentalt klar for det, barn i hodet og ungdom i kroppen om du skjønner.

Ene datteren min var 14,5 år da hun fikk mensen, hun hadde det mye lettere på barneskolen for hun var et barn både i kropp og sinn. 

Andre datteren min fikk mensen i 6.klasse, akkurat fylt 12 år, det var tøffere for henne for hun var liksom ikke helt klar mentalt.

Men man må bare stå i det, og jeg mener du tenker helt rett. Jeg har også sagt at det er lov å ha dårlige dager, det er lov å være både sur, sint og lei seg, men man kan ikke forvente at resten av familien skal følge hele tiden, andre kan være glad selv om du er sur, og andre kan være sure de dagene du er blid. Man må bare ta hensyn til hverandre, og vi trekker oss tilbake når vi ikke har noe positivt å tilby resten av gjengen.

Jeg har fire barn, og har måttet jobbe litt med meg selv jeg også. For jeg vil jo gjerne at vi skal snakke ut om ting osv men det er ikke alltid det kommer noe godt ut av å presse seg på ungdom som er sur altså.

Med den erfaringen jeg har ville jeg skygget banen litt i dag, når du sa hun måtte prøve den utebuksen og hun nektet, så ville jeg lagt den på sengen hennes og sagt at hun fikk prøve den etterpå da, men at det måtte gjøres før klokka "et eller annet" for da måtte dere finne et annet alternativ til skidagen i morgen om den var for liten, og gått fra henne.  Det eskalerer og blir verre om man presser for mye på motvillige og sure tenåringer. Det kan hjelpe å gi de litt tid, men de kan ikke være ufine og respektløse, det er jeg streng på og har plukket av dem ganske tidlig.

Eldste her nå er 20 år og tenårene har vært litt opp og ned, men vi har kommet oss greit gjennom.

Anonymkode: 8c530...259

[Anonym bruker]

Du skal i hvert fall ikke gråte så hun ser det! Her er det du som er den voksne og som må stå i kampen. Du må heller ikke la far ta kampene for deg. 
 

Fortsetter du på denne måten er det ikke lenge før hun har full kontroll på deg. Det er bra at hun får aksept for følelsene sine, men det er du som er voksen og som setter grenser. 
 

Lykke til og hold ut. Sjansen for at det kommer et nydelig menneske ut i andre enden er stor. 

Anonymkode: 21a64...aed

[Anonym bruker]

Unger er ulike og det er vanskelig å finne riktig måte å nå inn til de på. Eldste barnet hadde jeg en periode jeg ikke snakket med henne, alt foregikk på sms. Middagen er klar, prøv skibuksa for å se om den passer, nå må du i dusjen,  nå er det leggetid osv. uansett hva jeg sa eller ikke så eksploderte hormonene. Hun sa selv om hun hadde ikke kontroll og følte det fungerte med sms istede. Ting gikk seg til og hun pratet oftere og oftere til meg og sms forsvant etterhvert. Nå er vi tre i huset like morragrettene, ingen bør bli snakket til før vi er på vei ut døra. Slik har vi alltid vært så kan nok sammenlignene det litt med det, bare at hun aldri våknet. 
 

Yngste klarte jeg aldri å forstå meg på, men hun var veldig anderledes enn storesøster. Når hun var helt ufordragelig kunne jeg si til henneat nå er du ufrodragelig, da lo hun og vipps så var hun blid som en sol igjen. Hun kunne også si at nå er jeg i dårlig humør, skriv ting på en lapp til meg om det er noe jeg må gjøre. Hun kunne få en lapp, ting skjedde ikke med en gang men det ble utført. 
 

Jeg husker pappa sa til min søster flere ganger at hun fikk gå inn i matboden og rope ut alle de stygge ordene hun hadde på lager før hun fikk komme inn i stua til oss,for han gadd ikke høre på alt hun sa. Hun gikk inn i matboden og bannet, ropte og var frekk i kjeften. Hun måtte bare få det ut virket det som. 

Anonymkode: 5debc...0b6

[Frøkenfryd93]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Du skal i hvert fall ikke gråte så hun ser det! Her er det du som er den voksne og som må stå i kampen. Du må heller ikke la far ta kampene for deg. 
 

Fortsetter du på denne måten er det ikke lenge før hun har full kontroll på deg. Det er bra at hun får aksept for følelsene sine, men det er du som er voksen og som setter grenser. 
 

Lykke til og hold ut. Sjansen for at det kommer et nydelig menneske ut i andre enden er stor. 

Anonymkode: 21a64...aed

Jeg tror faktisk at unger kan ha godt av å se at foreldre også kan bli såret. Kommer jo selvfølgelig helt an på situasjonen og sammenhengen da. Jeg husker godt en episode fra da jeg var tenåring med hormoner, jeg var respektløs, levde i nuet, selvsentrert og det skulle lite til for at jeg eksploderte. Jeg ga foreldrene mine MYE dritt, spesielt min mor da vi var som olje og vann. Helt til en dag jeg sa noe som fikk henne til å gråte, det var først da jeg innså at oppførselen min hadde såret en av de viktigste personene i livet mitt såpass mye at hun gråt, min mamma som aldri brukte å gråte. DEN skyldfølelsen må være den verste følelsen jeg noen gang har opplevd, og jeg sliter enda med dårlig samvittighet for det. Det førte dog til at jeg våknet opp.

Er forøvrig enig i det andre du nevner.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jente 11.5 år.. Fikk mensen rett før jul. Humørsvingninger så det synger. Varierer fra å le så hun griner, til å grine fordi hun får tilsnakk og vil flytte til besteforeldrene. 

Jeg prøver alt jeg kan, innenfor rimelighetens grenser. Hun får lov å ha Humørsvingninger, hun får lov å klikke, jeg ser på dette som en normal del av utviklingen.. Men hun skal ikke være respektløs. Som tidligere idag, så bad jeg henne prøve en utebukse før skidag i morgen, for å sjekke om den passer. Hun nektet, ville ikke, ba meg komme meg ut av rommet sitt. 

Det endte med at mannen min snakket til henne. På en rolig, og konstruktiv måte. Endte med grining, at hun har det så fælt her, hun vil bare flytte.. 

BUP er allerede inne i bildet pga angst, men har ikke startet behandling ennå. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg som verdens verste mor, prøver å unngå å gråte, men klarer ikke holde tårene inne. Jeg aner virkelig ikke mine arme råd.

Anonymkode: 6da66...268

Hvorfor måtte mannen din, ikke barnefar?, komme inn rett etter utbruddet? Litt taktløst og hva er vitsen med å helle bensin på bålet? Den utebuksen vet du jo str på, hun kunne vel bare prøvd den noen timer senere? Da hadde hun kanskje vært i bedre humør. Slapp av litt, tenker jeg. 

Anonymkode: 16a66...811

[Anonym bruker]

Frøkenfryd93 skrev (15 minutter siden):

Jeg tror faktisk at unger kan ha godt av å se at foreldre også kan bli såret. Kommer jo selvfølgelig helt an på situasjonen og sammenhengen da. Jeg husker godt en episode fra da jeg var tenåring med hormoner, jeg var respektløs, levde i nuet, selvsentrert og det skulle lite til for at jeg eksploderte. Jeg ga foreldrene mine MYE dritt, spesielt min mor da vi var som olje og vann. Helt til en dag jeg sa noe som fikk henne til å gråte, det var først da jeg innså at oppførselen min hadde såret en av de viktigste personene i livet mitt såpass mye at hun gråt, min mamma som aldri brukte å gråte. DEN skyldfølelsen må være den verste følelsen jeg noen gang har opplevd, og jeg sliter enda med dårlig samvittighet for det. Det førte dog til at jeg våknet opp.

Er forøvrig enig i det andre du nevner.

Ja, barn har gått av å se hele følelsesregisteret til mor også, men her synes jeg det blir for teit at mor skal gråte over filleting. Kanskje foreldrene må tåle barnas følelsesregister? Ikke få fullstendig panikk bare fordi ungen har en dårlig dag. 

Anonymkode: 16a66...811

[Frøkenfryd93]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Ja, barn har gått av å se hele følelsesregisteret til mor også, men her synes jeg det blir for teit at mor skal gråte over filleting. Kanskje foreldrene må tåle barnas følelsesregister? Ikke få fullstendig panikk bare fordi ungen har en dårlig dag. 

Anonymkode: 16a66...811

Dét sa jeg heller ikke.😊 Merk; "Kommer jo selvfølgelig helt an på situasjonen og sammenhengen da". Det at foreldrene uttrykker følelsene sine en og annen gang betyr jo ikke at de ikke "tåler" barnas følelser, for det er det jo virkelig ingen andre som gjør mer enn foreldrene. Jeg poengterer bare at ungene også kan ha godt av å faktisk se at det de sier/gjør kan såre folk.