Har andre det sånn med venner?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få formulert meg riktig her. Men jeg har noen venninner jeg innimellom kan kjenne på er krevende. De har blitt litt mer perifere nå. Jeg føler noen er så krevende. Og så tenker jeg at det kanskje bare meg som er en dårlig venninne. Men altså, hun ene er sånn som ofte klager for et eller annet, hele tiden. Alltid noe som er galt. Jeg ser at mye av det hun synes er så galt, er noe hun kan gjøre noe med. Men det er hun ikke interessert i. Hun jobber noen få timer i uken, jeg jobber 100%, så hun har så god tid til å fundere. 

Så en annen som ringer når hun må tømme seg for frustrasjon. Det er også en evig klaging om alt. Jeg vet godt at venner skal være der for hverandre og støtte hverandre når det trengs. Men jeg har hatt så mye selv å styre med. Masse kaos i eget liv. Derfor orker jeg færre og færre av disse venninnene mine. Jeg styrer rett og slett unna dem, og orker ikke ha så mye kontakt lengre. De vet om mine problemer, men likevel er det bare klaging uten tegn til å ville endre noe. 

Er det flere enn meg som har det sånn? Er jeg en dårlig venninne som tenker sånn. 

Anonymkode: 42894...75a

[Anonym bruker]

Nei, det er du ikke. Men det er typisk enkelte kjerringer, de MÅ bare finne noe å klage på. Typisk dramaqueens. Det er kun fordi at de ikke har noe annet å prate om. Da må det enten klages eller sladres, gjerne på mannen deres. Slik gidder ikke jeg høre på, det har jeg sagt rett ut. Du er ingen dårlig venninne. 

Anonymkode: 9cdf0...525

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Nei, det er du ikke. Men det er typisk enkelte kjerringer, de MÅ bare finne noe å klage på. Typisk dramaqueens. Det er kun fordi at de ikke har noe annet å prate om. Da må det enten klages eller sladres, gjerne på mannen deres. Slik gidder ikke jeg høre på, det har jeg sagt rett ut. Du er ingen dårlig venninne. 

Anonymkode: 9cdf0...525

Jeg er så sliten innimellom, av både jobb og familieproblemer at jeg orker nesten ikke forholde meg til venner lenger. Drømmer helst om en uke helt alene uten å treffe noen. 

Anonymkode: 42894...75a

[Nyttårs barn]

I alle forhold må det være litt gjensidighet, gi og ta. Noen mennesker spiser deg opp, slike venner trenger du ikke. Men så er det også slik at i perioder av livet så kan vi virkelig trenge venner som holder ut med oss.

Mamma har en venninne som ringer og aldri "blir ferdig" å prate om ting som ikke alltid er interessante. Min mor sier da noen ganger at du nå ringer det på her🤣

[Anonym bruker]

Nyttårs barn skrev (1 minutt siden):

I alle forhold må det være litt gjensidighet, gi og ta. Noen mennesker spiser deg opp, slike venner trenger du ikke. Men så er det også slik at i perioder av livet så kan vi virkelig trenge venner som holder ut med oss.

Mamma har en venninne som ringer og aldri "blir ferdig" å prate om ting som ikke alltid er interessante. Min mor sier da noen ganger at du nå ringer det på her🤣

Men det er akkurat det. Jeg vet ikke helt hvilken kategori de faller i. De har mye problemer, hele tiden er det noe. Og jeg har alltid stilt opp og hørt på dem og gitt råd og trøst. Men det blir liksom aldri noe som blir bedre. Det er sånn stort sett hele tiden. Og det tynger synes jeg. Jeg vil jo gjerne stille opp, for jeg trenger jo også noen å lette meg til. Men det blir lite rom for meg i det store og det hele, blir mye prat om dem og deres problemer. 

Anonymkode: 42894...75a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er så sliten innimellom, av både jobb og familieproblemer at jeg orker nesten ikke forholde meg til venner lenger. Drømmer helst om en uke helt alene uten å treffe noen. 

Anonymkode: 42894...75a

Nå i disse tider kan du det. 

Anonymkode: 9cdf0...525

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få formulert meg riktig her. Men jeg har noen venninner jeg innimellom kan kjenne på er krevende. De har blitt litt mer perifere nå. Jeg føler noen er så krevende. Og så tenker jeg at det kanskje bare meg som er en dårlig venninne. Men altså, hun ene er sånn som ofte klager for et eller annet, hele tiden. Alltid noe som er galt. Jeg ser at mye av det hun synes er så galt, er noe hun kan gjøre noe med. Men det er hun ikke interessert i. Hun jobber noen få timer i uken, jeg jobber 100%, så hun har så god tid til å fundere. 

Så en annen som ringer når hun må tømme seg for frustrasjon. Det er også en evig klaging om alt. Jeg vet godt at venner skal være der for hverandre og støtte hverandre når det trengs. Men jeg har hatt så mye selv å styre med. Masse kaos i eget liv. Derfor orker jeg færre og færre av disse venninnene mine. Jeg styrer rett og slett unna dem, og orker ikke ha så mye kontakt lengre. De vet om mine problemer, men likevel er det bare klaging uten tegn til å ville endre noe. 

Er det flere enn meg som har det sånn? Er jeg en dårlig venninne som tenker sånn. 

Anonymkode: 42894...75a

Jeg har ei sånn venninne. Jobber ikke, har ikke barn. Klager over at hun sover dårlig og har smerter. Jeg har 2 jobber og barn. Jeg står opp kl 5 hver dag og sover heller ikke mye. Har fibromyalgi. Klager aldri. 

Forrige helg skulle vi møtes hjemme hos henne. Jeg sa at jeg kommer kl 18. Fra kl 16 se sendte hun melding om at jeg kunne komme nå, hun var klar. Måtte forklarte at jeg måtte hjem etter jobb å prøve å slappe av 1 time. 

Etter litt vin og klokka var 24, så kjente jeg at jeg måtte hjem. Var utslitt etter ei uke med mye jobbing. 

Allerede sa hun. Ta litt mere vin. Jeg sa nei. Da sa hun : Ok. Det var mere futt i deg før, da holdt du ut lengere 

Jeg ble litt såret men sa ikke noe. Jeg er den eneste venninne som nesten daglig orker å hørt på klaging om helsen og økonomi 

Anonymkode: 6628e...2dd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få formulert meg riktig her. Men jeg har noen venninner jeg innimellom kan kjenne på er krevende. De har blitt litt mer perifere nå. Jeg føler noen er så krevende. Og så tenker jeg at det kanskje bare meg som er en dårlig venninne. Men altså, hun ene er sånn som ofte klager for et eller annet, hele tiden. Alltid noe som er galt. Jeg ser at mye av det hun synes er så galt, er noe hun kan gjøre noe med. Men det er hun ikke interessert i. Hun jobber noen få timer i uken, jeg jobber 100%, så hun har så god tid til å fundere. 

Så en annen som ringer når hun må tømme seg for frustrasjon. Det er også en evig klaging om alt. Jeg vet godt at venner skal være der for hverandre og støtte hverandre når det trengs. Men jeg har hatt så mye selv å styre med. Masse kaos i eget liv. Derfor orker jeg færre og færre av disse venninnene mine. Jeg styrer rett og slett unna dem, og orker ikke ha så mye kontakt lengre. De vet om mine problemer, men likevel er det bare klaging uten tegn til å ville endre noe. 

Er det flere enn meg som har det sånn? Er jeg en dårlig venninne som tenker sånn. 

Anonymkode: 42894...75a

Mitt inntrykk er at jo eldre vi blir, jo mer plagsomme blir vennene. Alternativt er det bare en selv som legger bedre merke til det...

Anonymkode: 073ee...452

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Mitt inntrykk er at jo eldre vi blir, jo mer plagsomme blir vennene. Alternativt er det bare en selv som legger bedre merke til det...

Anonymkode: 073ee...452

Ja helt riktig. Hvorfor er det sånn egentlig? Er det fordi vi har mer enn nok i hverdagen og er slitne? Eller er det bare noen venner man innser blir energityver? 

Anonymkode: 42894...75a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Ja helt riktig. Hvorfor er det sånn egentlig? Er det fordi vi har mer enn nok i hverdagen og er slitne? Eller er det bare noen venner man innser blir energityver? 

Anonymkode: 42894...75a

Jeg tror det handler om modenhet. Man får gjerne økt kunnskap om menneskesinnet og bedre evner til å sette grenser for seg selv, etter hvert som årene går og man er borti flere mennesker. Det man tidligere tenkte på som sjarmerende annerledeshet, innser man nå at er bitterhet/feighet/giddalause/personlighetsforstyrrelser/avhengighet etc, og langt fra like eksotisk som det var da man var ny som voksen og villig til å strekke seg langt. Husker jo tilbake til min ungdom, og mennesker som jeg per i dag ville ha tatt avstand til, men som jeg den gang fant meg i å henge med. Særlig klengete, høylytte, selvopptatte mennesker. Det tok mange år før vennene fikk nok og tok avstand. 

Anonymkode: 073ee...452

[Anonym bruker]

Pluss, selvfølgelig, at man blir lei etter hvert, når problemene aldri går over. Og man gjerne har andre mennesker som man gleder seg til å møte, og som man bevisst eller ubevisst sammenligner med.

Har mer lyst til å dra til Grete enn til Pia, for Grete finner alltid noe positivt, mens Pia bare klager. Føler meg alltid på topp etter å ha vært med Grete og Lene, alltid utslitt og på bånn etter å ha vært med Pia og Linn. 

Anonymkode: 073ee...452