Tanker rundt foreldreansvaret..fryktelig unormalt?

[Anonym bruker]

Går til psykolog pga angst..angsten har kommet etter jeg ble mor for noen år siden. Jeg tror mye av angsten min kommer fra at jeg er livredd for å dø fra/bli syk så jeg ikke kan ta meg av barna mine. Det hadde vært det verste i hele verden for meg. psykologen min har hengt seg veldig opp i dette, han mener det er unormalt av meg å legge så mye frykt i dette. Jeg skal visst bare akseptere at vi alle skal  dø engang og det kan skje når som helst. Jeg er klar over at jeg kanskje lettere bekymrer meg over ting ifht dette enn andre, men er det ikke ganske normalt å være redd for å ikke kunne være der for barna sine??
Dette er ikke noe jeg tenker på hver dag altså..men det dukker opp ifbm relaterbare situasjoner osv.

Tenker du noen gang på dette?

Anonymkode: f6b11...92b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Går til psykolog pga angst..angsten har kommet etter jeg ble mor for noen år siden. Jeg tror mye av angsten min kommer fra at jeg er livredd for å dø fra/bli syk så jeg ikke kan ta meg av barna mine. Det hadde vært det verste i hele verden for meg. psykologen min har hengt seg veldig opp i dette, han mener det er unormalt av meg å legge så mye frykt i dette. Jeg skal visst bare akseptere at vi alle skal  dø engang og det kan skje når som helst. Jeg er klar over at jeg kanskje lettere bekymrer meg over ting ifht dette enn andre, men er det ikke ganske normalt å være redd for å ikke kunne være der for barna sine??
Dette er ikke noe jeg tenker på hver dag altså..men det dukker opp ifbm relaterbare situasjoner osv.

Tenker du noen gang på dette?

Anonymkode: f6b11...92b

Alle kan vel tenke på døden, og føle et støkk i magen over tanken på å dø fra barna.

Spørsmålet er om du tar valg ut fra denne angsten som påvirker livet til deg og din familie.. 

Anonymkode: ba98a...48b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Går til psykolog pga angst..angsten har kommet etter jeg ble mor for noen år siden. Jeg tror mye av angsten min kommer fra at jeg er livredd for å dø fra/bli syk så jeg ikke kan ta meg av barna mine. Det hadde vært det verste i hele verden for meg. psykologen min har hengt seg veldig opp i dette, han mener det er unormalt av meg å legge så mye frykt i dette. Jeg skal visst bare akseptere at vi alle skal  dø engang og det kan skje når som helst. Jeg er klar over at jeg kanskje lettere bekymrer meg over ting ifht dette enn andre, men er det ikke ganske normalt å være redd for å ikke kunne være der for barna sine??
Dette er ikke noe jeg tenker på hver dag altså..men det dukker opp ifbm relaterbare situasjoner osv.

Tenker du noen gang på dette?

Anonymkode: f6b11...92b

Jeg setter ikke meg selv så høyt at jeg er redd for å dø fra dem, men jeg er redd det skal skje dem noe. Så min frykt er rettet mot dem, ikke meg selv.

Anonymkode: 780b3...c5b

[the amazing spidermamma]

Jeg tenker på det av og til, men det preger ikke hverdagen eller opptar tankene mine i særlig grad. Det er ikke noe som bekymrer meg daglig, men mer noe som dukker opp i hodet en sjelden gang. 

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det unormalt. Derfor går du til psykolog. 

Anonymkode: 7895a...f44

[Anonym bruker]

Det er ikke unormalt å tenke sånn, men det er unormalt å utvikle så sterk angst over det at du må ha helsehjelp. 

Anonymkode: 9a274...c4e

[Anonym bruker]

Vi kjenner alle på katastrofetanker. Dersom det går ut over evnen til å nyte livet, er det jo veldig uheldig. Da bruker du jo mange gode, friske, fine år på å bekymre deg. 
 

Anonymkode: 9d999...96e

[Polly-Esther]

De fleste foreldre tenker på dette av og til. Men det du beskriver er ikke gjennomsnittlig. Det betyr ikke at du burde skamme deg over det, men det er veldig bra at du får hjelp. Jeg håper du tar til deg det psykologen sier til deg.

[Anonym bruker]

Nei. Jeg har en oppegående far til ungene mine, og de har besteforeldre og et godt nettverk. De vil klare seg helt fint uten meg på alle mulige måter. 
De vil jo bli lei seg, selvfølgelig, hvis jeg dør. Men livet vil gå videre også for de. Veldig mange gode minner vil de ha med seg også😊

Anonymkode: d3ff9...b17

[Anonym bruker]

Jeg får helt vondt inni meg og kan begynne å kaldsvette av tanken, men det er vel mer dødsangst for min egen del,  livredd for å bare bli borte  . 

Anonymkode: b67fe...05e

[Anonym bruker]

Ingvard Wilhelmsen. Les!

Anonymkode: 997c0...cc0

[Anonym bruker]

Nei, slett ikkje. Men eg er nok av og til unormal andre vegen desverre. Heldigvis landar eg på at det er best for dei at eg lever. Så då gjer eg det. Men tenkjer at dei nok klarar seg uten meg, om eg skulle bli sjuk, døy i ei ulukke el. likn. 

Men tenkjer desto meir på om noko skulle skje nokon av dei, det misser eg pusten av. 

Anonymkode: 34e92...8ad

[Anonym bruker]

Jeg har det på en måte litt i bakhodet, på den måten at jeg tar mer forholdsregler enn før jeg fikk barn. F.eks går jeg nå til lege når det trengs og bruker konsekvent belte i buss, det gjorde jeg ikke før. Men går ikke og bekymrer meg for det til daglig.

Anonymkode: 15a79...e43

[Anonym bruker]

Polly-Esther skrev (6 timer siden):

De fleste foreldre tenker på dette av og til. Men det du beskriver er ikke gjennomsnittlig. Det betyr ikke at du burde skamme deg over det, men det er veldig bra at du får hjelp. Jeg håper du tar til deg det psykologen sier til deg.

Enig. Å bekymre seg mye for dette er ikke vanlig.

Anonymkode: 77f82...1e5

[Anonym bruker]

Jeg var mer redd for det da barna var små. Nå er de 8 og 10 og jeg føler jeg kan «leve litt» igjen. Men jeg har aldri hatt angst knyttet til det. Jeg har vært redd for det, men ikke fått angst av det. 

Anonymkode: 44b58...05b