Traumer, kan de komme flere år etter hendelsen?

[Anonym bruker]

Har noe jeg merker kommer tilbake til tankene mine hele tiden. Rett etter det hadde skjedd, og etter rettssaken så gikk jeg videre som om ingenting hadde skjedd. Men jeg stolte på en person som skulle være min støtte/behandler. Jeg vil ikke si hvilken tittel vedkommende hadde, for jeg er redd for gjenkjennelser. Jeg var ikke hans eneste offer heller. 
Men jeg har fått angst over hvor hjernevasket man faktisk kan bli. Og da blir det litt til at jeg lurer på om jeg er lett å hjernevaske eller om denne personen bare var ekstremt flink. 
Men det er det ekle med at du åpner deg om hva du sliter med i livet, og etter hvert så åler disse seg inn på deg. Vedkommende klarte nemlig å manipulere meg til å kle av meg nedentil slik at han kunne stikke inn finger og etter hvert det andre.....
Jeg var veldig ung, knapt voksen. Men likevel. jeg er flau. Jeg er redd for at noe skal skje igjen, at jeg skal bli manipulert, for det skjer så usynlig. Grunnen til at jeg skulle kle av meg var at jeg skulle lære meg på å vise tillit, å være intim for dette sa jeg var et problem for meg. Det var først når jeg sa dette til en bekjent at det ble anmeldt. Vedkommende ble straffet og jeg fikk  oppreising, men jeg har fått mindreverdighetsfølelse av dette.

Anonymkode: d2fb6...80f

[Anonym bruker]

Helt normalt, og du bør oppsøke hjelp. Sender deg mange gode tanker!

Anonymkode: efc2b...8e4

[Anonym bruker]

Ja, reaksjoner på traumer kan komme årevis etter det som skjedde. Jeg kjenner til et tilfelle hvor traumene var fortrengt i 40 år før de kom opp igjen, da med minner og reaksjoner. Jeg ville forsøkt å komme til en som har spesialisering i traumebehandling. Husk også at hvis det er vanskelig for deg å møte en behandler alene, så er det lov å ta med seg noen i behandlingen.

Jeg har vært utsatt for en behandler som gjorde noe av det samme som du ble utsatt for, bare at vedkommende ikke gikk riktig "hele veien". Samme der, det var veldig mange "gode" grunner til å gjøre det som ble gjort, forklarte det med fagspråk, viste i fagbøker osv. Bearbeiding over tid. Skulle ha anmeldt, men jeg var ikke klar for det.

Nå har du blitt utsatt for mer enn jeg ble, men det som hjalp meg i ettertid det var å tenke gjennom hvor mine grenser går. Det er veldig viktig, for når man har satt klare grenser for seg selv, da kan man stoppe noe hvis man skulle oppleve lignende igjen.

Selv om jeg visste at jeg ikke hadde noe som helst skyld i det og at det var han som hadde opptrått både veldig uprofesjonelt og ulovlig, så følte jeg at jeg burde ha gjort noe for å stoppe det tidligere. Jeg brukte en god del tid på å lure på hvorfor jeg ikke hadde gjort det, hvorfor jeg "lot" det gå så langt. Noe som er naturlig, men samtidig veldig dumt, for man er selv aldri skyld i at en annen velger å være uprofesjonell og begå lovbrudd. Det er et valg som kun den som gjør det er ansvarlig for. Det er sikkert mange måter å analysere ting på i ettertid. For meg ble det viktig å forstå hvor tidlig manipuleringen begynte. Jeg fant ut at det var én bestemt behandling hvor mine grenser ble tråkket over, og at hvis jeg hadde hatt bedre selvtillit og vært tryggere på meg selv, så ville jeg kunne satt en grense akkurat i den timen. For magefølelsen min sa jo at det som da skjedde overhodet ikke var bra. Men fordi han var så "pedagogisk" i måten han forklarte hvorfor sånn og sånn måtte gjøres, så valgte jeg å tro ham. Men magefølelsen min var ikke god. I ettertid er det nyttig læring i akkurat dette - at jeg skal stole på magefølelsen min, og respektere min egen grense og ikke la noen tråkke over den. Det er fremdeles overhodet ikke min skyld at jeg "lot" ham tråkke over den grensen gjentatte ganger, skylden for den er ene og alene hans. Og det er jo nettopp det som er målet med den typen manipulering slike holder på med, at de vil presse grensene litt og litt lenger.

Det er vel 20 år siden jeg opplevde det jeg gjorde, og har gått til samme type behandler utallige ganger i ettertid (har en kronisk tilstand som krever behandling). Har bodd flere steder i landet og vært hos virkelig mange behandlere av samme type og lignende, begge kjønn. Jeg har aldri noensinne opplevd at noen av dem en gang nærmet seg en grense for hva som er uakseptabelt. Både du og jeg vet at det likevel finnes unntak. Men jeg tror det er kjempeviktig å hele tiden minne seg selv på at de aller, aller fleste holder seg godt innenfor grensene for hva som er lovlig og akseptabelt. Og årsaken til det er at de virkelig ønsker å hjelpe sine pasienter.

Jeg begynte å jobbe bevisst med det å sette grenser for meg selv, jobbe med egen selvfølelse. Det var en prosess. Men det var også en prosess hvor jeg faktisk fikk det bedre med meg selv enn før dette skjedde. Ikke at jeg slet mye før den tid, egentlig, men en del livshendelser i oppveksten gjorde at jeg aldri hadde fått ordentlig troen på meg selv og derfor måtte gjøre som andre ville (ikke overgrep). Men etter at jeg begynte å jobbe målrettet for å bli tryggere på meg selv, sette grenser for meg selv. Jeg fikk delvis hjelp av behandlere til dette, men mye av det viktigste var å jobbe med meg selv i hverdagen. Jeg begynte å trene mer, bli litt sterkere, få bedre kondisjon, bedre balanse - på ingen måte noe ekstremt, men disse evnene kan faktisk ofte overføres til livet ellers også. Jeg utfordret meg selv til å gå litt ut av min egen komfortsone, lære meg nye ting. Jeg hadde f.eks. fått nærmest angst for å stå foran en forsamling, holde foredrag osv. Begynte helt i det små, med å ta mer ordet i møter eller private samlinger, tørre å bli sett og hørt, og i dag kan jeg godt holde et foredrag. Ikke at det i seg selv er noe mål, men prosessen har vært viktig. Men også det å lære nye ting, som kanskje ikke utfordrer så mye som det å stå foran en forsamling. Lære seg en ny aktivitet, hobby, fysisk aktivitet, instrument, språk, lage mat... hva som helst. Det er ikke så viktig hva du jobber mot, bare det er noe som gir deg en følelse av mestring etterhvert. Jeg tror det er viktig å kjenne litt på det å stå i den prosessen også, det er ikke alltid like artig eller behagelig, men det er trygge arenaer hvor man kan utfordre seg selv, og så etterhvert få belønning i form av større mestring som igjen gir mer tro på seg selv, bedre selvtillit. Velger man noe man også liker å holde på med, så gir det jo mye glede i tillegg.

Dette ble langt, men jeg tenker det du går gjennom nå er helt naturlig for mange som har opplevd traumer. Og så tenker jeg det er kjempeviktig å ta et bevisst valg for å jobbe seg ut av det, uansett hvordan du gjør det. Men det er virkelig verdt å gjøre den jobben. Og så må du også huske på at du faktisk er sterkere enn du tror (og i hvert fall sterkere enn han som overgrep seg på deg!). Du gjorde en kjempeviktig jobb når du anmeldte ham og stod i det i hele den prosessen og rettssaken etterpå. Det krever stor styrke - og allerede der satte du en veldig tydelig grense for deg selv! Selv om det var en annen som hjalp deg til å anmelde, så var det du selv som måtte ta valget om å stå i det og gå gjennom den krevende prosessen. Det viser at du ikke er så lett å manipulere som du kanskje føler, tror jeg.

Ta tak i dette. Snakk med en du stoler på og få hjelp til å jobbe for å få det bra igjen.

Selv om temaet hans er et annet så har jeg veldig sansen for Ingvard Wilhelmsens bøker, tankegangen han formidler kan overføres til mange felt i livet, det er lettere å se hvor egne tanker kanskje går i uhensiktsmessig retning, og lære seg å snu dem. Og han skriver lett og med humor i tillegg. Begynn med "Kongen anbefaler". Det er to bøker til, men jeg hadde mye nytte av denne.

Lykke til videre

Anonymkode: 1fae8...d5d