Du som sliter psykisk... Hvordan har du det nå?

[Anonym bruker]

Har du noen og snakke med i disse dager og er du ærlig med folk rundt deg. Tenker på om du er flink til å dele det som er vanskelig eller berre snakke generellt. Viss du er ensom hva gjer du for og endre på det? 

Anonymkode: 2bda7...aa7

[Anonym bruker]

Vært hos behandler i dag men det er nye hele tiden så rekker aldri å bli kjent med så mange av dem. 
ja er ærlig, men blir mer og mer apatisk. Ting slutter å bety noe. Alt blir liksom kjedelig. Ensom ja, men blir ikke bedre av å være sammen med folk. Kjeder meg sammen med folk og føler meg ensom alene. 

Anonymkode: a50a1...20c

[Anonym bruker]

Jeg har lenge vært alene, men ikke ensom. Det ble jeg først før jul, da jeg ble sykemeldt. Har meldt meg som frivillig og begynt å trene/ta timer for å opprettholde sosial kontakt med omverden. 

Har utfordringer med jobb, men er ærlig med alle rundt meg, spessielt fastlege. Nå skal jeg til psykolog, for det som er blitt gjort til nå, ikke hjelper. 
 

Helt enig med deg, at det er viktig å være ærlig. Jeg filtrerer ut hva jeg snakker om til hvem. En tilfeldig bekjent får bare overflaten; jeg er sykemeldt pga nakke/skuldre. En nær venn/familie får vite at jeg er sykemeldt pga dårlige arb.forhold som har gitt angstsymptom. 

Anonymkode: 2aa7d...00d

[Anonym bruker]

Jeg har det langt tøffere enn jeg gir uttrykk for, og på sett og vis er det best at folk ikke kjenner til virkeligheten. Jeg har uansett aldri snakket noe særlig med noen om noe som helst, men litt har det jo blitt. Det kan være fint å snakke litt nå og da, men egentlig har jeg besluttet at jeg ikke orker annet enn overfladiske samtaleemne (og knapt nok det). Det er liksom grenser for hvor lenge folk orker å forholde seg til din elendighet, og hvorfor skal de egentlig forholde seg til den i det hele tatt? For egen del opplever jeg at det ofte gjør meg mer vondt enn godt å dele eller snakke. Mye handler om at jeg kjenner meg usikker på om jeg oppfattes som en belastning, det er ikke alltid så godt å avgjøre hvor grensen går. Det er tryggere å holde følelsene for seg selv. Da trenger jeg kun å forholde meg til den smerten jeg selv kjenner, jeg slipper å tenke på at jeg attpåtil plager andre. 

Kjenner meg definitivt ensom, men det er ikke synd på meg, for jeg velger det på sett og vis selv. Går ellers i behandling, men det synes jeg er tøft. 

Anonymkode: ca90e...61a

[Anonym bruker]

Går regelmessig til psykiater, fastlege og psykiatrisk sykepleier, så jeg har noen å snakke med. Snakker også med samboer, selvfølgelig. Er litt ensom. Kan fort bli for mye sosialt og veldig masete i ikke-korona, men nå savner jeg faktisk å se litt andre folk enn familien. Vil kanskje ikke kalle meg ensom, men. 

Anonymkode: ee840...53b

[Anonym bruker]

Jeg har det veldig fint. Jeg kan endelig si nei til ting uten å måtte lete etter en «god nok» unnskyldning for å slippe besøk eller andre sosiale ting. Jeg trigges av å ha for mye folk rundt meg. 
 

Jeg har aldri vært ærlig med hvor mye jeg sliter eller hvordan jeg har det. De færreste vet at jeg sliter, og jeg vil ikke fortelle dem det. 

Jeg har kjent litt på ensomhet her og der, men for det leste har jeg det bedre enn jeg pleier å ha det

Anonymkode: 3bb6e...517

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ikke etter. Jeg fokuserer utelukkende på det som er bra nå; jeg har en jobb å gå til, er frisk, fine barn, en søt hund. 
Hvis jeg begynner å kjenne etter hvordan jeg EGENTLIG har det, ramler jeg sammen. Og det går ikke. 

Anonymkode: 8ac85...333