Når foreldre blir syke... mot det siste

[Anonym bruker]

Hvordan takle det? 
jeg har virkelig nådd bunn og fungerer knapt. Er 33-år og er ikke klar for å miste mamma, men er det som skjer.

Jeg føler jeg er fanget i et mørke.... som om mulig bare blir mørkere..

Anonymkode: b3a92...202

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Hvordan takle det? 
jeg har virkelig nådd bunn og fungerer knapt. Er 33-år og er ikke klar for å miste mamma, men er det som skjer.

Jeg føler jeg er fanget i et mørke.... som om mulig bare blir mørkere..

Anonymkode: b3a92...202

Du må ha hjelp. Kontakt fastlegen din. Skal din mor dø hjemme eller er hun på institusjon? Hvis hun skal dø hjemme kan du få god hjelp av hjemmesykepleien der du bor. Det er fryktelig tungt å skulle miste henne så tidlig, det er det ingen tvil om. Stor klem til deg.

Anonymkode: 8b120...f70

[Anonym bruker]

Har du snakket med legen til din mor.

Kan hende legen har oversikt over pårørende grupper du kan kontakte for å snakke med andre i samme situasjon som deg.

Ikke så dumt å snakke med fastlegen din også

Anonymkode: f5974...0a0

[Anonym bruker]

Har du familie rundt deg? Gode venner? Du kommer igjennom det, men det er klart at det er en stor sorg ❤ Snakk med din mor. Si alt du ønsker å si...

Anonymkode: da064...34c

[Anonym bruker]

Mistet nettopp svigermor, altså mistet min mann sin mor, han er også 33.

Jeg har ikke så mange råd, det er forferdelig trist og ikke noe man klarer å forberede seg på. Et lite tips (i tillegg til de du har fått) er å snakke med din mor, uansett om hun er bevisst eller ikke. Fortell alt du ønsker å fortelle, fortell henne på din måte at du er glad i henne.

Føler med deg. Det er en uoverkommelig situasjon, men man klarer det utroligste når man må.

Anonymkode: 42657...ca0

[Anonym bruker]

Det var trist å høre. 

Jeg synes du skal prate med noen som vet hvordan man hjelper, støtter og trygger pårørende. Er det kreft din mor har kan du ta kontakt med kreftforeningen. De har en del tilbud i tillegg til at de har likemenn og pårørende man kan snakke med. Selv om du ikke er religiøs kan det være godt å snakke med en prest, da disse ofte er veldig god på sorgarbeid. Fastlegen kan også være riktig person for å få riktig hjelp og eventuelt behandling.

Jeg har mistet min far til kreft for ikke lenge siden. Jeg var ikke i et slik mørke som du er i så vet ikke hvor relevant min erfaring er, men tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan vi hadde det likevel.  

I forkant gruet jeg meg veldig til siste fasen, men det gikk mye bedre enn jeg fryktet. For det meste var det bare meg og min far. Det som fungerte for både meg og min far var at vi tok hver dag som den kom uten å tenke på neste dag. Vi hadde ingenting uoppgjort eller usagt, men har du det er det lurt å ta det opp tidlig slik at du ikke går å grunner på det. Da vil det ta mye av energien og fokuset ditt. Du kan få hjelp av en sykepleier, prest eller lignende om du synes det er vanskelig. 

Jeg hadde snakket med legene i forkant/hadde tett dialog som nærmeste pårørende slik at jeg var godt informert om hva som ventet slik at jeg var trygg. Jeg hadde "kun" sorgen, jeg var ikke redd/usikker i tillegg, da jeg var forberedt på gangen i forløpet.  

Avtal gjerne permisjon fra jobben (om ikke sykemelding er det riktigste for deg). Jeg hadde permisjon de siste ukene og kunne fokusere fullt og helt på min far. 

Om moren din bruker elektronikk kan det være greit å ha de passordene man trenger; f.eks påloggingen til PCen og telefon om det f.eks. er bilder der. Jeg hadde det. Det ga meg en trygghet og en følelse av ro og kontroll. Det var ikke noe jeg følte jeg mistet kontrollen på.

Det var ting vi ikke visste, f.eks. detaljer rundt begravelse og hva han ville foretrukket der, men jeg bestemte meg tidlig for å ikke ta det opp selv. Om det var noe han ville snakke om så var det greit, hvis ikke regnet jeg med at det ikke var så viktig for han. Når den tid kom tok vi det vi mente var de riktige beslutningene angående slik han var. Vi klarte å slappe av på at det var greit å ikke vite alt.   

Den aller siste tid kom også mitt søsken. Dette var midt under lock down i pandemien der alt var stengt så vi to barna hans fikk etterhvert komme på besøk,  men han ikke fikk ha besøk av andre (ikke av barnebarn, ikke av søsken og venner etc).  Vi pratet om løst og fast, fortalte om opplevelser til barnebarna, overbrakte hilsener, hadde med tegninger og bilder som vi hang opp på rommet, hadde med noe å gjøre på når han sov (f.eks. håndarbeid) - han sov en god del den siste tiden. Man kom liksom inn i en egen boble der man ble veldig tilstede i nuet og fulgte hans rytme. Mens han døste likte han å vite at vi var der så når vi var to der samtidig snakket vi sammen også da om løst og fast. I familien så liker vi litt å filosofere over ting der ikke er svar på f.eks. fermiparadokset og det store filteret. Så vi kunne fint snakke om slike ting og fikk da konsentrert oss litt om andre ting da hjernen må jobbe litt. Det ble en slags normalitet og en ro over det hele. Vi var trygge på at han visste at vi var glad i han og han i oss. I vår familie er det ikke så vanlig å si det høyt (i voksen alder) og det var ikke noe vi følte vi måtte gjøre nå heller. Vi var på en måte oss selv, med den familiedynamikken vi alltid hadde hatt.  

Vi passet også på å få så mye søvn som var mulig, selv om det ikke alltid var så enkelt å sovne/komme seg i seng. Min far var på palliativ avdeling og vi sov hjemme. Vi hadde alltid med litt mat (det var ikke mulig å gå ut av rommet pga. lock down) og vi delte alltid litt med min far selv om han ikke spiste noe særlig. Det ga han en ro at vi spiste litt der for da følte han seg litt som vertskap og var trygg på at vi ikke satt der sultne og da kunne vi bli der lenger og ta dagen som den kom.  

Selv om han ikke var veldig gammel da han døde fant han ro i at han var fornøyd med det livet han hadde levd. Ettersom vi er en litt filosoferende familie hadde vi snakket/filosofert over døden før. Den siste tiden snakket vi ikke om dette da han ikke tok det opp. Han satte nok pris på å bare ha en "vanlig" hverdag fra dag til dag uten å måtte tenke over store spørsmål eller hvilken reise han skulle ut på. Men her er jo alle forskjellig. 

Vi var hos han da han døde og det var en spesiell, men god opplevelse. Vil faktisk si at den var forbausende fin, vi hadde noen øyeblikk der som virkelig forbauset meg. Vi ønsket å være med på stellet og fikk lov til det. Det var en god opplevelse. For meg er praktiske oppgaver gode i vanskelige tider, da får hjernen hvile seg litt. 

Sender deg en klem ❤️

Anonymkode: da9bf...829

[Listedamen]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det var trist å høre. 

Jeg synes du skal prate med noen som vet hvordan man hjelper, støtter og trygger pårørende. Er det kreft din mor har kan du ta kontakt med kreftforeningen. De har en del tilbud i tillegg til at de har likemenn og pårørende man kan snakke med. Selv om du ikke er religiøs kan det være godt å snakke med en prest, da disse ofte er veldig god på sorgarbeid. Fastlegen kan også være riktig person for å få riktig hjelp og eventuelt behandling.

Jeg har mistet min far til kreft for ikke lenge siden. Jeg var ikke i et slik mørke som du er i så vet ikke hvor relevant min erfaring er, men tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan vi hadde det likevel.  

I forkant gruet jeg meg veldig til siste fasen, men det gikk mye bedre enn jeg fryktet. For det meste var det bare meg og min far. Det som fungerte for både meg og min far var at vi tok hver dag som den kom uten å tenke på neste dag. Vi hadde ingenting uoppgjort eller usagt, men har du det er det lurt å ta det opp tidlig slik at du ikke går å grunner på det. Da vil det ta mye av energien og fokuset ditt. Du kan få hjelp av en sykepleier, prest eller lignende om du synes det er vanskelig. 

Jeg hadde snakket med legene i forkant/hadde tett dialog som nærmeste pårørende slik at jeg var godt informert om hva som ventet slik at jeg var trygg. Jeg hadde "kun" sorgen, jeg var ikke redd/usikker i tillegg, da jeg var forberedt på gangen i forløpet.  

Avtal gjerne permisjon fra jobben (om ikke sykemelding er det riktigste for deg). Jeg hadde permisjon de siste ukene og kunne fokusere fullt og helt på min far. 

Om moren din bruker elektronikk kan det være greit å ha de passordene man trenger; f.eks påloggingen til PCen og telefon om det f.eks. er bilder der. Jeg hadde det. Det ga meg en trygghet og en følelse av ro og kontroll. Det var ikke noe jeg følte jeg mistet kontrollen på.

Det var ting vi ikke visste, f.eks. detaljer rundt begravelse og hva han ville foretrukket der, men jeg bestemte meg tidlig for å ikke ta det opp selv. Om det var noe han ville snakke om så var det greit, hvis ikke regnet jeg med at det ikke var så viktig for han. Når den tid kom tok vi det vi mente var de riktige beslutningene angående slik han var. Vi klarte å slappe av på at det var greit å ikke vite alt.   

Den aller siste tid kom også mitt søsken. Dette var midt under lock down i pandemien der alt var stengt så vi to barna hans fikk etterhvert komme på besøk,  men han ikke fikk ha besøk av andre (ikke av barnebarn, ikke av søsken og venner etc).  Vi pratet om løst og fast, fortalte om opplevelser til barnebarna, overbrakte hilsener, hadde med tegninger og bilder som vi hang opp på rommet, hadde med noe å gjøre på når han sov (f.eks. håndarbeid) - han sov en god del den siste tiden. Man kom liksom inn i en egen boble der man ble veldig tilstede i nuet og fulgte hans rytme. Mens han døste likte han å vite at vi var der så når vi var to der samtidig snakket vi sammen også da om løst og fast. I familien så liker vi litt å filosofere over ting der ikke er svar på f.eks. fermiparadokset og det store filteret. Så vi kunne fint snakke om slike ting og fikk da konsentrert oss litt om andre ting da hjernen må jobbe litt. Det ble en slags normalitet og en ro over det hele. Vi var trygge på at han visste at vi var glad i han og han i oss. I vår familie er det ikke så vanlig å si det høyt (i voksen alder) og det var ikke noe vi følte vi måtte gjøre nå heller. Vi var på en måte oss selv, med den familiedynamikken vi alltid hadde hatt.  

Vi passet også på å få så mye søvn som var mulig, selv om det ikke alltid var så enkelt å sovne/komme seg i seng. Min far var på palliativ avdeling og vi sov hjemme. Vi hadde alltid med litt mat (det var ikke mulig å gå ut av rommet pga. lock down) og vi delte alltid litt med min far selv om han ikke spiste noe særlig. Det ga han en ro at vi spiste litt der for da følte han seg litt som vertskap og var trygg på at vi ikke satt der sultne og da kunne vi bli der lenger og ta dagen som den kom.  

Selv om han ikke var veldig gammel da han døde fant han ro i at han var fornøyd med det livet han hadde levd. Ettersom vi er en litt filosoferende familie hadde vi snakket/filosofert over døden før. Den siste tiden snakket vi ikke om dette da han ikke tok det opp. Han satte nok pris på å bare ha en "vanlig" hverdag fra dag til dag uten å måtte tenke over store spørsmål eller hvilken reise han skulle ut på. Men her er jo alle forskjellig. 

Vi var hos han da han døde og det var en spesiell, men god opplevelse. Vil faktisk si at den var forbausende fin, vi hadde noen øyeblikk der som virkelig forbauset meg. Vi ønsket å være med på stellet og fikk lov til det. Det var en god opplevelse. For meg er praktiske oppgaver gode i vanskelige tider, da får hjernen hvile seg litt. 

Sender deg en klem ❤️

Anonymkode: da9bf...829

Dette var et nydelig svar❤️