Å bo sammen med en deprimert...

[Anonym bruker]

Hvor lenge å hvor mye skal jeg finne meg i? 

Han hjelper ikke til med barna. Hjelper ikke til med lekser. Han gjør ikke husarbeid. Da mener jeg ingenting, bortsett fra å vaske sine egne klær for det har jeg slutta med. Han handler ikke mat. Lager ikke mat. Blir sur om han må hente ved. 

Jeg jobber 80 %. Han har ikke jobbet på 2 år.

Han klager på at han betaler alt å gjør alt.

Han snakker stygt til oss innimellom.

Sover fra 3 på natta til ungene kommer hjem fra skolen.

Han har gått til psykolog uten at det har hjulpet. Har også prøvd medisin.

Hva i helsike skal jeg gjøre??

Anonymkode: f7401...319

[Anonym bruker]

Sett hardt mot hardt, enten må han få seg hjelp eller så må han flytte! Har vært der selv, men fikk hjelp, men jeg var klar på at om samboeren ville dra så var det helt rett!

Hilsen deprimert!

Anonymkode: 361c2...fd5

[Himmel og hav]

Du skal ta vare på deg selv og ungene, og om det innebærer at han eller dere flytter, så er det trist at det var sånn det gikk. Om han ikke gjør noe for å bli bedre eller om det ikke er noen utsikter til bedring, så er jo det du får framover det du har i dag. Om han da ikke tilfører noe som er bra til familien, som gjør at du klarer å se bort fra alt det andre, så er det ikke liv laga. Fortell han i tydelige ordelag hvordan det ligger an. Han har ikke valgt seg sykdommen, men har ikke dere heller.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Sett hardt mot hardt, enten må han få seg hjelp eller så må han flytte! Har vært der selv, men fikk hjelp, men jeg var klar på at om samboeren ville dra så var det helt rett!

Hilsen deprimert!

Anonymkode: 361c2...fd5

Takk for svar. 

Anonymkode: f7401...319

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (1 minutt siden):

Du skal ta vare på deg selv og ungene, og om det innebærer at han eller dere flytter, så er det trist at det var sånn det gikk. Om han ikke gjør noe for å bli bedre eller om det ikke er noen utsikter til bedring, så er jo det du får framover det du har i dag. Om han da ikke tilfører noe som er bra til familien, som gjør at du klarer å se bort fra alt det andre, så er det ikke liv laga. Fortell han i tydelige ordelag hvordan det ligger an. Han har ikke valgt seg sykdommen, men har ikke dere heller.

Takk for svar. Kjenner jeg er så lei at jeg eksploderer inni meg!

Anonymkode: f7401...319

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar. Kjenner jeg er så lei at jeg eksploderer inni meg!

Anonymkode: f7401...319

Synes kanskje du skal eksplodere "utenpå", sånn at han forstår alvoret.

Anonymkode: 8c07e...def

[Anonym bruker]

Depresjon kan behandles. Han MÅ skaffe hjelp. Det holder ikke å prøve ut en medisin i kort tid. Det kan ta tid før medisinen virker, og hvis ikke så må man prøve en annen type. Og han må til psykolog i tillegg. Hvis han ikke er villig til å få hjelp for dette, så bør du avslutte forholdet. Det å leve med en deprimert er fullstendig ødeleggende for de rundt. JEg snakker av erfaring her, men min mann tok det på alvor og fikk hjelp. Han er nå frisk.

Anonymkode: 836c4...46f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Depresjon kan behandles. Han MÅ skaffe hjelp. Det holder ikke å prøve ut en medisin i kort tid. Det kan ta tid før medisinen virker, og hvis ikke så må man prøve en annen type. Og han må til psykolog i tillegg. Hvis han ikke er villig til å få hjelp for dette, så bør du avslutte forholdet. Det å leve med en deprimert er fullstendig ødeleggende for de rundt. JEg snakker av erfaring her, men min mann tok det på alvor og fikk hjelp. Han er nå frisk.

Anonymkode: 836c4...46f

Jeg får beskjed om at jeg ikke bestemmer over han da jeg nevner psykolog. Han klikker i vinkel å blir skikkelig ufin.

Anonymkode: f7401...319

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Synes kanskje du skal eksplodere "utenpå", sånn at han forstår alvoret.

Anonymkode: 8c07e...def

Tror ikke han hadde forstått. Han liker ikke min familie mer og oppfører seg som en 3 åring i den verste trassen da vi er sammen med dem. For å skape diskusjon kverulerer han på alt og er uenig uansett hva det er. Det er utrivelig og ender med dårlig stemning.

Anonymkode: f7401...319

[Anonym bruker]

Jeg var gift med en psykisk syk mann.  Det var veldig tungt.  Jeg støttet, hjalp og stilte opp på alle mulige måter.  Ingenting hjalp. 

Jeg vil anbefale deg å gjøre følgende:

Si til mannen at han skal til fastlegen og at du skal være med.  Forklar hvordan dere har det.  Be om at han blir henvist til behandling/får medisiner, hva som helst.  Krev at mannen samarbeider. 

Bestill time på familievernkontoret.  Om mannen vil bli med er det flott.  Om han ikke vil ber du om råd, støtte og veiledning. 

Du skriver at han ikke jobber.  Har han inntekt?  Om han ikke jobber må du stille krav til hva han skal bidra med hjemme.  Det er selvsagt at en voksen mann skal bidra hjemme, men han må tydeligvis behandles som et barn.  Skriv ned oppgavene han skal utføre, f.eks. sørge for at når du kommer hjem fra jobb står middagen på bordet, oppvasken er tatt og han har vasket minst en maskin med klær.  Mandager skal han støvsuge, tirsdager skal han vaske badet osv.  

Lykke til!!!  Jeg har vært skilt i flere år nå, og livet mitt er lettere og bedre på alle måter.  Jeg er glad for at jeg prøvde alt, jeg har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for at jeg "sviktet" mannen min.  Han gjorde det han kunne for å gjøre livet mitt vanskelig i skilsmisseprosessen, men jeg er glad det ble gjort.  Det er mye enklere å ha ansvar for to barn enn å ha ansvar for to barn og en psykisk syk mann.  Jeg foreslår at du også prøver alt, om det virker blir ekteskapet ditt bedre.  Om det ikke virker kan du skille deg med god samvittighet.  

Om du hele tiden går rundt på nåler for å unngå sinneutbrudd har nok barna dine lagt merke til det...  

Mannen din har helt rett i at du ikke bestemmer over ham.  Men han bestemmer heller ikke over deg.  Om et ekteskap skal fungere må begge parter gi og ta.  Om din fremstilling er riktig så gir du mens mannen din tar.  

Anonymkode: 245a1...7e7

[Anonym bruker]

Hi. Høres ut som min mann! Det er helt JÆVLIG. 

Anonymkode: fa81b...836

[Anonym bruker]

Du har vært tålmodig og støttende lenge, høres det ut som. 
Du må kjenne etter når du ikke klarer lenger, eller selv vurdere «til hvilken pris». 
Kanskje du har kommet til det punktet at du må formidle til far at dere må flytte fra hverandre, mens han fortsetter å få hjelp. At du har nok med deg og barna, men at en heller kan vurdere å bli et par igjen dersom situasjonen endrer seg til det bedre ? 

Anonymkode: 74a1e...5f5

[Anonym bruker]

virker ikke som du er så veldig forstårelsefull heller

Anonymkode: d3295...35b

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått! Nok er nok tenker jeg, det er også veldig skadelig å vokse opp med en psykisk syk forelder, tenk på barna og!

Anonymkode: f45c8...339

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 15.3.2021 den 13.02):

Jeg får beskjed om at jeg ikke bestemmer over han da jeg nevner psykolog. Han klikker i vinkel å blir skikkelig ufin.

Anonymkode: f7401...319

Jeg "kastet bort" åtte år på å være deprimert, fikk forskjellige medisiner o.s.v. flere ganger, startet, sluttet og sleit mye med diverse bivirkninger og annet. Når jeg endelig kom til psykolog forandret diagnosen seg fra deprimert til dystymi (høytfungerende depresjon), og vi startet med kognotiv terapi og sluttet på medisiner. Nå tre år etterpå har jeg det fortsatt trått, men selvfølelsen er blitt mye bedre, jeg fungerer bedre i jobb og mye bedre hjemme.

Sånn som han holder på er uakseptablet, og jeg ville som sagt satt hardt mot hardt. I mellomtiden kan du evt ta kontakt med https://www.lpp.no/ og høre med de om hjelp og tips.

Anonymkode: 361c2...fd5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 16.3.2021 den 16.56):

virker ikke som du er så veldig forstårelsefull heller

Anonymkode: d3295...35b

Utdyp er du snill.

Hi

Anonymkode: f7401...319

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 15.3.2021 den 17.27):

Hi. Høres ut som min mann! Det er helt JÆVLIG. 

Anonymkode: fa81b...836

Har dere barn sammen?

Hi

Anonymkode: f7401...319

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 15.3.2021 den 13.45):

Jeg var gift med en psykisk syk mann.  Det var veldig tungt.  Jeg støttet, hjalp og stilte opp på alle mulige måter.  Ingenting hjalp. 

Jeg vil anbefale deg å gjøre følgende:

Si til mannen at han skal til fastlegen og at du skal være med.  Forklar hvordan dere har det.  Be om at han blir henvist til behandling/får medisiner, hva som helst.  Krev at mannen samarbeider. 

Bestill time på familievernkontoret.  Om mannen vil bli med er det flott.  Om han ikke vil ber du om råd, støtte og veiledning. 

Du skriver at han ikke jobber.  Har han inntekt?  Om han ikke jobber må du stille krav til hva han skal bidra med hjemme.  Det er selvsagt at en voksen mann skal bidra hjemme, men han må tydeligvis behandles som et barn.  Skriv ned oppgavene han skal utføre, f.eks. sørge for at når du kommer hjem fra jobb står middagen på bordet, oppvasken er tatt og han har vasket minst en maskin med klær.  Mandager skal han støvsuge, tirsdager skal han vaske badet osv.  

Lykke til!!!  Jeg har vært skilt i flere år nå, og livet mitt er lettere og bedre på alle måter.  Jeg er glad for at jeg prøvde alt, jeg har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for at jeg "sviktet" mannen min.  Han gjorde det han kunne for å gjøre livet mitt vanskelig i skilsmisseprosessen, men jeg er glad det ble gjort.  Det er mye enklere å ha ansvar for to barn enn å ha ansvar for to barn og en psykisk syk mann.  Jeg foreslår at du også prøver alt, om det virker blir ekteskapet ditt bedre.  Om det ikke virker kan du skille deg med god samvittighet.  

Om du hele tiden går rundt på nåler for å unngå sinneutbrudd har nok barna dine lagt merke til det...  

Mannen din har helt rett i at du ikke bestemmer over ham.  Men han bestemmer heller ikke over deg.  Om et ekteskap skal fungere må begge parter gi og ta.  Om din fremstilling er riktig så gir du mens mannen din tar.  

Anonymkode: 245a1...7e7

Takk for svar. Han får AAP.

Hi

Anonymkode: f7401...319