Flere barn enn man klarer?

[Anonym bruker]

Blir dere alltid glad på venner eller families vegne som venter barn? 

Jeg synes noen får flere barn enn de klarer å godt ta vare på. Selv om man har hatt en drøm om x antall barn, bør denne justeres til helse, økonomi og andre forhold. Nå er en jeg kjenner gravid igjen og er skuffet over at mottagelsen av nyheten var luken blant familie og venner. Barna de allerede har, har det bra, men de er veldig avhengig av familie og venner for å få hverdagen til å gå opp. Familien og venner er ganske sliten over å måtte redde situasjoner f.eks. plutselig løpe fra jobb for å hente et av barna deres i barnehagen da mor fikk et viktig møte og ikke rakk barnehagen f.eks. Familie og venner synes de burde få kontroll på hverdagslogistikken før de fikk et barn til. 

De selv er av den oppfatning at man angrer aldri på et barn og at man klarer det man må. De ønsket seg disse barna og følte de måtte få dem nå. De regner også med at det blir enklere når barna blir eldre og f.eks. går til og fra skole selv.  De synes også de har en god ordning med familie og venner som hjelper til. De føler selv at det er av og til og tar ikke innover seg at det egentlig er på fast (men uforutsigbar) basis. 

Anonymkode: 0d288...0b8

[Anonym bruker]

Med martyrer hos familie og venner har de faktisk ikke et problem. Det ordner seg 

Anonymkode: fcb9e...942

[Anonym bruker]

Da hadde jeg kuttet hjelpen tvert så de virkelig fikk kjenne på at de MÅTTE ta hånd om de barna de valgte å skaffe seg. Tror ikke sånne folk greier å opparbeide noen som helst rutiner på sånt hvis ikke de absolutt må.

Anonymkode: a4e3a...681

[Anonym bruker]

Familien må heller sette grenser. Og så må alle selv bestemme hvor mange barn de ønsker. 

Anonymkode: 8f087...b12

[Anonym bruker]

Det går jo rundt så lenge familien og venner bidrar. Da må nesten de rundt begynne å si nei, vi har ikke ork, tid, kapasitet osv. til å bidra. Ført når de rundt lar dem håndtere alt selv, vil de merke hvor mye det krever. Har noen turt å si høyt og tydelig at de legger for mye ansvar på de rundt seg? 

Anonymkode: 83127...a63

[Anonym bruker]

Ja, det har vært sagt høyt, men de har alltid en (bort)forklaring på hvorfor det er et unntak denne gangen, hvorfor de ikke har noe valg når de ringer etter hjelp og hvorfor ikke slike ting skjer med andre. De mener de ikke kunne gjort noe annerledes og at folk bare ikke forstår. De måtte bare ta den jobben for den var midt i blinken faglig, måtte begynne på etterutdanningen fordi den var spennende og ville lønne seg veldig, etc. Det at f.eks. venner har takket nei til drømmejobber fordi livet da ikke går opp eller at andre sier at de selv ikke ville gjort slik preller litt av. De ser bare enkelt-hendelsene og ikke mønsteret. 

Anonymkode: 0d288...0b8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Ja, det har vært sagt høyt, men de har alltid en (bort)forklaring på hvorfor det er et unntak denne gangen, hvorfor de ikke har noe valg når de ringer etter hjelp og hvorfor ikke slike ting skjer med andre. De mener de ikke kunne gjort noe annerledes og at folk bare ikke forstår. De måtte bare ta den jobben for den var midt i blinken faglig, måtte begynne på etterutdanningen fordi den var spennende og ville lønne seg veldig, etc. Det at f.eks. venner har takket nei til drømmejobber fordi livet da ikke går opp eller at andre sier at de selv ikke ville gjort slik preller litt av. De ser bare enkelt-hendelsene og ikke mønsteret. 

Anonymkode: 0d288...0b8

Men da må dere bare fortsette å si nei... din jobb, dine valg. De lærer jo ingenting så lenge venner og familie forsetter å redde dem. 

Anonymkode: d0e91...c5d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Men da må dere bare fortsette å si nei... din jobb, dine valg. De lærer jo ingenting så lenge venner og familie forsetter å redde dem. 

Anonymkode: d0e91...c5d

Utfordringen er litt at om noen sier nei (og de som sier det først er jo de mest perifere) så er det andre som tar over. De synes jo f.eks. synd på barnet som ikke blir hentet i barnehagen eller barnet som ikke rekker bursdagsselskapet denne har gledet seg til, fotballkampen osv. Da blir det gjerne de samme som sier ja, for de nærmeste klarer ikke helt å si nei (ikke enda i alle fall). For om de bare hadde avtalt en tur på fjellet med en venninne så føler de det egoistisk å ikke hente barnet i barnehagen i stedet, eller møtet er over og rapportskrivingen kan man ta på kvelden. For det er jo synd på familien som har det slik at de ikke rekker dette. De skulle jo gjerne rukket å dra fra jobben i tide for å hente, men som kom et møte i veien, eller trafikken, eller noe annet. Alt er noe som plutselig skjer og som er utenfor deres kontroll. De ser ikke at det er deres valg av jobb, forpliktelser på jobb, reisevei etc. som gjør det og at andre da hadde valgt bort denne jobben for noe som lot seg gjennomføre uten at andre måtte steppe slik inn. Familie (spesielt, men også noen venner) føler nok veldig på at det er barna det går ut over om de ikke redder inn der foreldrene glipper. Da synes de det er vanskelig å være glade for at de får et barn til, spesielt når det var planlagt. 

Anonymkode: 0d288...0b8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Ja, det har vært sagt høyt, men de har alltid en (bort)forklaring på hvorfor det er et unntak denne gangen, hvorfor de ikke har noe valg når de ringer etter hjelp og hvorfor ikke slike ting skjer med andre. De mener de ikke kunne gjort noe annerledes og at folk bare ikke forstår. De måtte bare ta den jobben for den var midt i blinken faglig, måtte begynne på etterutdanningen fordi den var spennende og ville lønne seg veldig, etc. Det at f.eks. venner har takket nei til drømmejobber fordi livet da ikke går opp eller at andre sier at de selv ikke ville gjort slik preller litt av. De ser bare enkelt-hendelsene og ikke mønsteret. 

Anonymkode: 0d288...0b8

Så må de bare avbryte det viktige møtet/undervisningen osv. Jeg har selv gått glipp av en eksamen på grunn av sykt barn og en mann som var i utlandet på jobbreise. Den måtte da utsettes 6 måneder. Det er bare en av mange, mange ganger vi har måtte si nei til eller avbryte ting på grunn av barna. Våre barn, vårt ansvar. Det er fint å ha besteforeldre og venner som frivillig ønsker å avlaste litt, men man kan ikke belage logistikken på det. De rundt må rett og slett lære seg å si nei, slik at de ikke bare fortsetter å få barn. 

Anonymkode: 83127...a63

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Utfordringen er litt at om noen sier nei (og de som sier det først er jo de mest perifere) så er det andre som tar over. De synes jo f.eks. synd på barnet som ikke blir hentet i barnehagen eller barnet som ikke rekker bursdagsselskapet denne har gledet seg til, fotballkampen osv. Da blir det gjerne de samme som sier ja, for de nærmeste klarer ikke helt å si nei (ikke enda i alle fall). For om de bare hadde avtalt en tur på fjellet med en venninne så føler de det egoistisk å ikke hente barnet i barnehagen i stedet, eller møtet er over og rapportskrivingen kan man ta på kvelden. For det er jo synd på familien som har det slik at de ikke rekker dette. De skulle jo gjerne rukket å dra fra jobben i tide for å hente, men som kom et møte i veien, eller trafikken, eller noe annet. Alt er noe som plutselig skjer og som er utenfor deres kontroll. De ser ikke at det er deres valg av jobb, forpliktelser på jobb, reisevei etc. som gjør det og at andre da hadde valgt bort denne jobben for noe som lot seg gjennomføre uten at andre måtte steppe slik inn. Familie (spesielt, men også noen venner) føler nok veldig på at det er barna det går ut over om de ikke redder inn der foreldrene glipper. Da synes de det er vanskelig å være glade for at de får et barn til, spesielt når det var planlagt. 

Anonymkode: 0d288...0b8

Ja, det er synd på barna, absolutt. Noen bør gjøre dem oppmerksomme på at det er de som lar dette gå utover barna sine, ikke familie og venner som ikke drar lasset. Det et de som har feile prioriteringer. Det finnes ikke et viktig møte som gjør at du ikke plukker opp et sykt barn fra barnehagen. Dess flere barn de får, dess mer blir et å gjøre på de rundt dem. De må faktisk få en kalddusj så de innser hvor stort ansvar de har. Så må de bruke tid på å trøste barna som ikke får delta. Klarer de ikke følge opp egne barn, er barnevernet neste skritt. 

Anonymkode: 83127...a63

[Anonym bruker]

Jeg har kuttet å hjelpe en slik slektning. Tre barn og helt avhengig av familie. Så ble moren hennes syk, hun var den som hjalp mest. Jeg så det som en gyllen anledning til å kutte ut å hjelpe. Fy fader det ble et helvete. Moren kunne ikke hjelpe, jeg satt foten ned. Endel på visa var at hun måtte gå ned i stillingsprosent for å få det til. Omsider liksom. Det er ikke resten av familien sitt problem at de ikke får hverdagen til å gå opp. Hun var sur på meg i lang tid fordi jeg ikke kunne hjelpe mer. Noen er bare frekke. 

Anonymkode: a3c7f...198

[Anonym bruker]

Nei, jeg ble ikke veldig glad da en bekjent fortalte at de skulle ha en til. De har dårlig råd og bor trangt og hadde egentlig ikke råd til de barna de hadde fra før. Min bekjente har et mye mer avslappa forhold til dette enn meg, for hun mente at det ville gå i pluss med engangsstønaden og mer i barnetrygd, for de hadde jo babytøy, vogn og seng fra før. Da jeg spurte hvor minste skulle sove når babyen kom og tok senga, så hadde de ikke tenkt helt på det, men det ville ordne seg. De lander ofte på beina, mye takket være familie, venner og nav, som dekker strømregninger, kjører og henter unger, gir bort barnetøy, skolesekker og tar med ungene på opplevelser og turer. En side av meg tenker at det må være deilig å leve så bekymringsfritt og bare regne med at alt ordner seg, men en annen side tenker at det er synd på ungene som vokser opp med foreldre som ikke kan hverken planlegge eller være ansvarlige. 

Anonymkode: fa17e...3fb

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt opp temaet ansikt til ansikt, på en litt "naiv" måte.

Type - "Så koselig at dere har valgt å få enda et barn, gratulerer! Hvordan har dere planlagt å løse dette praktisk, forresten? Både venner og familie har jo stilt opp mye for dere tidligere fordi dere ikke har greid å få egen kabal til å gå opp. Men flere har stilt opp mye og andre altfor mye ift. hva de egentlig selv har kapasitet til, og det kan jo ikke fortsette. Nå får dere jo enda et barn - så hvordan har dere tenkt å løse dette uten hjelp fra venner og familie? Skal du eller mannen gå ned i stilling eller bytte jobb slik at dere får løst det praktisk på den måten? Ikke? Åja, men da har du vel satt utdanningen på vent? Ikke? Skal dere ha aupair, da, eller har dere skaffet en fast barnevakt som kan hente barna og passe disse når dere selv ikke rekker? For dere kan jo ikke basere dere på at alle andre skal slippe alt de har i hendene stadig vekk???"

Og så hadde jeg umiddelbart begynt å si konsekvent nei til de aller fleste forespørslene (unntak er hvis det er reelle kriser, med det skjer jo ikke ofte) - da tvinges de til å finne løsninger før neste barn kommer...

Anonymkode: e99a2...14f

[Anonym bruker]

Ja! En i familie hadde ett barn som krevde mye itellegg til ett barn som var veldig funksjonshemmet som selvsagt også krever mye. Likevel velger hun å få enda ett barn. Gikk ikke mer enn 4 år før hun mistet alle tre til bv. Flere år etterpå er hun likevel dum å får to unger til. Får se hvor lenge hun får beholde de..

Anonymkode: 7bd44...72a

[Nyttårs barn]

Jeg tror noen mennesker lever mer i øyeblikket og tror litt optimistisk at ting ordner seg- og tenk  så gjør det gjerne det også.

Det er fint å kunne hjelpe hverandre, og ingen skam i det å trenge hjelp noen ganger.

Men jeg har også noen jeg vet om som jeg tenker at burde stoppet på to barn ja-. Hva er poenget med å få ny baby med ny pappa når de to du har fra før går litt for lut og kaldt vann. Har ikke bil eller egen bolig. Ikke utdannelse eller fast jobb og sliter med helsa, så skal du få et barn til, hvorfor?? Eldste av ungene hun har fra før har gått på tre forskjellige skoler i løpet av barneskolen

Og ja jeg er klar over at jeg høres ordentlig kjærring ut nå🤣

[Anonym bruker]

I det tilfellet du beskriver, HI, synes jeg alle de som hjelper skulle blitt enige om at de skal si nei hver gang de blir spurt den neste tiden. Men jeg skjønner veldig godt at det både er vanskelig å skulle si nei, OG å skulle si fra at man synes det blir litt mye.

Men altså: Drar de ikke og henter barnet sitt i bhg når det er blitt sykt? Tror jeg hadde gjort alt jeg kunnet for å få mulighet til å hente et sykt barn selv!! Det er jo bare trist... Et sykt, lite barn vil jo ha mamman sin (eller pappan da).

Anonymkode: 9b85c...1fd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

I det tilfellet du beskriver, HI, synes jeg alle de som hjelper skulle blitt enige om at de skal si nei hver gang de blir spurt den neste tiden. Men jeg skjønner veldig godt at det både er vanskelig å skulle si nei, OG å skulle si fra at man synes det blir litt mye.

Men altså: Drar de ikke og henter barnet sitt i bhg når det er blitt sykt? Tror jeg hadde gjort alt jeg kunnet for å få mulighet til å hente et sykt barn selv!! Det er jo bare trist... Et sykt, lite barn vil jo ha mamman sin (eller pappan da).

Anonymkode: 9b85c...1fd

De drar selvsagt i barnehagen om barnet er sykt (det var en annen som skrev noe om det). Det er vanlig åpningstider de ikke rekker da et møte, trafikken eller noe annet kom i veien. Man har snakket med dem om hvor mye de rundt kompenserer, men det går ikke inn. Når man har en samtale tilsvarende det 14f skriver så ser de ikke at de trenger jevnlig hjelp. De klarer seg selv de. De føler det bare er av og til og at det er ytre omstendigheter som de ikke rår over som gjør at de trenger hjelp fra andre. De mener andre bare er heldig som ikke opplever slikt og ser ikke at de ved sine valg gjør seg selv svært sårbare for hendelser som er helt vanlige. Har du ingen marginer så kommer du for sent om det f.eks. blir kø i trafikken. De griper de mulighetene de føler de har lyst til (studie, jobben) etc, og så tenker de at det går greit. Som en annen her skrev: Og de lander på beina. Og ved å lande på beina føler de at de tok riktige valg siden de får til alt dette. De ser ikke at de får til alt dette fordi familie og venner kompenserer og faktisk griper dem slik at de lander på beina. 

Nå skal de sies at de er ikke bekymringsløse og suser avgårde som humlen. De har sine utfordringer og bekymringer, men mye forklares med ytre tilfeldigheter i stedet for valg som ledet til situasjonen de er i. 

Anonymkode: 0d288...0b8

[Anonym bruker]

Det er ikke tvil om at tvangssterilisering hadde sine gode sider.

Anonymkode: 5f2ce...5d9