Vedr å bli rørt

[Anonym bruker]

For ikke å kuppe den gode tråden til mammaen som er redd for at hun ikke elsker høyt nok, så vil jeg stille et spørsmål her.

Det er en som svarer at de fleste (alle?) som lar seg berøre og kanskje til og med gråter på avslutninger og oppvisninger gjør det for å vise seg frem.

Er dette en gjengs oppfatning? Da sliter jeg, altså. Jeg tror verken jeg elsker barna mine høyere enn andre eller er spesielt opptatt av å vise meg, men jeg gråter så snørr og tårer renner av luciatog, småtasser som synger, barnetoget på 17 mai og synet av to små venner som hjelper hverandre, for eksempel.

Jeg kan da ikke være alene om å være lettrørt?

Og jeg ønsker virkelig ikke å vise tårene mine frem, det er heller et problem at det ikke triller et par tårer stille ned kinnet, men at jeg sitter med røde øyne og nese og prøver å ikke hulke. Blir dette oppfattet som show-off og tegn på at man skal vise at man virkelig er dedikert som mor? 

Anonymkode: d361e...494

[Anonym bruker]

Jeg er også lettrørt. Jeg gråter sjelden i motgang, men sliter skikkelig på avslutninger, konfirmasjoner, bryllup, oppvisninger etc. Jeg har ingen forestilling om at dette gjør meg til en mer dedikert mor (eller et bedre/verre menneske). Hadde det vært show-off ville man i alle fall ikke stirre i taket og bite seg i kinnene for å prøve å holde tårene tilbake. 

Anonymkode: 6b670...938

[Himmel og hav]

Du er absolutt ikke aleine. Jeg er også av det lettrørte slaget og griner av aspirantkorps på 17.mai, keitete konfirmanter, fine reklamer på tv før jul, rørende taler, ros, kos og alt og ingenting. Jeg har ei svigerinne som er verre enn meg. Vi pleier å fleipe med at hun har tårer i øynene så fort noen i et selskap slår på glasset men hun griner ikke av unger i litt for stor korpsgenser med båtlua på snei og noteveske på knærne. Tårene mine kommer av seg selv enten det passer eller ikke. At noen oppfatter det som en demonstrasjon av hvor god mor jeg er høres så fjernt ut at jeg ikke vet helt hva jeg skal si. 

[Anonym bruker]

Jeg gråter veldig sjelden, faktisk spurte 12-åringen her om dagen om jeg hadde grini noen gang etter at hun ble født for det hadde aldri hun sett.

Da måtte vi ha denne praten, at noen "renner over" når de blir sinte, når de blir glad, når de blir rørt osv, mens andre sjelden gråter tårer, men at man kan føle like mye for det. Man kan være akkurat like lei seg selv om tårene ikke renner, man kan være akkurat like sint i en krangel selv om den ene gråter av frustrasjon og den andre ikke. Vi er rett og slett forskjellige...

Men er det noe jeg virkelig får tårer i øynene av så er det barnekor. Barn som synger er det nydeligste jeg vet, om det er i barnehagen eller et organisert kor spiller ingen rolle, jeg synes det er like vakkert uansett. Jeg "renner ikke over" da, så ingen ser at jeg gråter, men jeg blir helt klart veldig rørt av barn som synger.

Jeg tenker ikke at mammaen som feller en tåre under lucia-toget er en show-off, jeg tenker bare at hun renner litt lettere over enn meg.

Anonymkode: cc0ea...d4e

[Anonym bruker]

Kan ikke huske sist jeg gråt... 

Anonymkode: b6667...d73

[amandine]

Jeg tror faktisk jeg gråter en skvett hver eneste dag, og det blir verre jo eldre jeg blir. Jeg gråter ikke over 19-åringens fotballkamper lenger som jeg felte en tåre da han scoret aller første gang, men jeg kan godt finne på å gråte når jeg får tulipaner på morsdagen. Eller når en lang slamp har støvsuget på eget initiativ. At det skulle være koblet til at jeg vil vise meg frem er helt absurd, jeg er bare sånn. Og kan gråte så snørra renner når jeg er helt alene. Sist her en kveld da jeg så masterchef Australia. Ganske høyt på skalaen over ting jeg ikke nødvendigvis ønsker å vise frem.

Endret 17. februar 2021 av amandine

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er en som svarer at de fleste (alle?) som lar seg berøre og kanskje til og med gråter på avslutninger og oppvisninger gjør det for å vise seg frem.

Den som sier dette, er et sykt og forstyrra menneske. Hva er det da å diskutere?

Anonymkode: fbbb3...57f

[Anonym bruker]

Jeg så noen skrev det i går, tror kanskje det ble en sammenblanding mellom de glansbildene fra sosiale medier, og så ble det overført til andre situasjoner? Jeg tolket det i går bare som en uheldig kommentar.

Selv har jeg vært av dem som sjelden eller aldri viste følelser tidligere. Men jeg følte jo like mye likevel. Hos meg var det fortiden som fremdeles påvirket meg, hvor det å skjule følelser gjorde at jeg unngikk situasjoner som ikke var bra for meg. Da lærer man seg å holde ting inne, få en maske av uangripelighet uansett hva som skjer. Men på innsida skjedde det jo ikke mindre enn hos andre, nesten tvert imot. Fikk bearbeidet fortiden, og begynte å bli trygg på meg selv i tillegg - og plutselig kom det frem en som stadig vekk kan bli veldig rørt og lettrørt. For meg går det på å ikke lenger trenge å stenge noe inne eller holde noen følelser tilbake.

Nå kan jeg bli rørt av hva som helst, som andre kommer med gode eksempler på. Jeg kan kontrollere det om jeg vil, men jeg ser ikke noen hensikt i å holde igjen lenger. Kanskje er det litt med alderen også?

I dag ble jeg rørt av noen barneskolebarn - seks-syv jenter på vei hjem fra skolen, ene dyttet til en av de andre til denne falt, litt roping og krangling, så gikk den ene jenta bort til hun som skubbet og ga klar beskjed om at alle skulle være venner og at hun måtte be den andre om unnskyldning. Og det gjorde hun - og så var de alle venner igjen Så lett kan det være

Hi, jeg tror ikke noen tror at du ønsker å vise deg frem! Folk er bare forskjellige i hvor mye de gir uttrykk for følelser. Like normalt å ikke vise noe som å ha fossefall

Anonymkode: 90d9d...5d9

[Anonym bruker]

Nei nei. Det var bare ei i den andre tråden som mente dette. Heldighvis. 😊

Anonymkode: 6c25c...f27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Nei nei. Det var bare ei i den andre tråden som mente dette. Heldighvis. 😊

Anonymkode: 6c25c...f27

Hvilken tråd er det?

Anonymkode: 51b3b...2d0

[Anonym bruker]

"Forræderske tårer", bruker jeg å si. Følelsene mine vises alltid på utsiden, og det er like mye et hinder som en velsignelse. Sjefen min trenger ikke å se at jeg gråter hver gang en oppgave er utfordrende eller frustrerende, og det er pinlig å blunke vekk tårer foran hun hyggelige kassadama i butikken. Men på 17.mai skjemmes jeg ikke, for det er årets beste dag og da gråter jeg av lykke og stolthet!

Anonymkode: f0f29...0ef

[Anonym bruker]

Jeg blir fort rørt, men det er nesten umulig for meg å vise det. Henger sammen med en oppvekst hvor det ikke var "greit" å vise svakhet. 

Jeg tenker ikke at dette gjør at jeg fremstår sterkere, kanskje snarere tvert i mot. Skulle gjerne vist mer følelser 

Anonymkode: 49e2a...077

[Anonym bruker]

Høres litt ustabilt ut...

Anonymkode: e6540...be3

[Anonym bruker]

Jeg er også lettrørt. Det kan være et bilde av tantebarn på bursdag, Lucia-tog, juleforestillinger, når noen gjør noe fint for meg, når noen viser omtanke, bryllup, konfirmasjoner, dåp, navnefest, en fin artikkel i avisen, et innlegg på Facebook. Det er ikke noe jeg spekulerer i. Det bare kommer, jeg har ikke mulighet til å holde det tilbake. Har aldri falt meg inn at noen tror jeg gjør meg til. 

Anonymkode: 5faa1...2bf

[Polly-Esther]

Jeg er ekstremt lettrørt, og det blir bare verre med årene 😅. Jeg blir av og til overrumplet av det selv. Musikk rører meg kanskje aller mest. Men også noe på TV, fine ord eller når ungene opptrer med noe på skolen. Jeg tror ikke folk flest oppfatter dette som "show off". I så fall sier det mye om dem.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

For ikke å kuppe den gode tråden til mammaen som er redd for at hun ikke elsker høyt nok, så vil jeg stille et spørsmål her.

Det er en som svarer at de fleste (alle?) som lar seg berøre og kanskje til og med gråter på avslutninger og oppvisninger gjør det for å vise seg frem.

Er dette en gjengs oppfatning? Da sliter jeg, altså. Jeg tror verken jeg elsker barna mine høyere enn andre eller er spesielt opptatt av å vise meg, men jeg gråter så snørr og tårer renner av luciatog, småtasser som synger, barnetoget på 17 mai og synet av to små venner som hjelper hverandre, for eksempel.

Jeg kan da ikke være alene om å være lettrørt?

Og jeg ønsker virkelig ikke å vise tårene mine frem, det er heller et problem at det ikke triller et par tårer stille ned kinnet, men at jeg sitter med røde øyne og nese og prøver å ikke hulke. Blir dette oppfattet som show-off og tegn på at man skal vise at man virkelig er dedikert som mor? 

Anonymkode: d361e...494

Herlighet, har aldri hørt om at noen skulle oppfatte dette som show off, så latterlig tanke. Jeg blir dritflau når tårene presser på og prøver skjule det, men umulig å holde tilbake i slike situasjoner da. 

Anonymkode: 653a6...f67

[Anonym bruker]

Jeg er absolutt ikke lettrørt, men mener ikke at andre som blir det gjør det for å vise seg frem. 

Anonymkode: 103cf...842