Hvorfor ønsker jeg å leve med samboer?

[Anonym bruker]

Vi har barn, føler det gjør det mer komplisert. Jeg elsker han ikke, virker som han elsker meg. Hvorfor vil jeg være sammen med han? Er det redsel for å være alene resten av livet? Redd for at han skal gå videre? Hvorfor de følelsene? 

Anonymkode: ee95a...a56

[Anonym bruker]

Gir deg en tanke jeg.

Dersom han hadde funnet en annen og gikk fra deg, hvilken følelse hadde du fått? Lettelse, likegyldighet eller sinne/skuffelse? 
Dersom du med hånden på hjertet finner det som lettelse å slippe å måtte være den som går, eller synes det bare er helt greit. Da er du ferdig med dine følelser for samboeren din. Blir du sjalu og får sinne og klump i magen ved tanken, da har du nok følelser for han til å jobbe med dere som par. Bruk heller tid på å varme opp igjen mellom dere, kos med han og vær nær han. Bruk tid på det enn her inne.

Jeg gikk i 2 år å håpet min ex skulle finne seg ei ny, slik at jeg slapp å måtte gå..

 

Anonymkode: aac16...cfc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Gir deg en tanke jeg.

Dersom han hadde funnet en annen og gikk fra deg, hvilken følelse hadde du fått? Lettelse, likegyldighet eller sinne/skuffelse? 
Dersom du med hånden på hjertet finner det som lettelse å slippe å måtte være den som går, eller synes det bare er helt greit. Da er du ferdig med dine følelser for samboeren din. Blir du sjalu og får sinne og klump i magen ved tanken, da har du nok følelser for han til å jobbe med dere som par. Bruk heller tid på å varme opp igjen mellom dere, kos med han og vær nær han. Bruk tid på det enn her inne.

Jeg gikk i 2 år å håpet min ex skulle finne seg ei ny, slik at jeg slapp å måtte gå..

 

Anonymkode: aac16...cfc

Godt poeng... 

Anonymkode: 44ff4...bc1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Gir deg en tanke jeg.

Dersom han hadde funnet en annen og gikk fra deg, hvilken følelse hadde du fått? Lettelse, likegyldighet eller sinne/skuffelse? 
Dersom du med hånden på hjertet finner det som lettelse å slippe å måtte være den som går, eller synes det bare er helt greit. Da er du ferdig med dine følelser for samboeren din. Blir du sjalu og får sinne og klump i magen ved tanken, da har du nok følelser for han til å jobbe med dere som par. Bruk heller tid på å varme opp igjen mellom dere, kos med han og vær nær han. Bruk tid på det enn her inne.

Jeg gikk i 2 år å håpet min ex skulle finne seg ei ny, slik at jeg slapp å måtte gå..

 

Anonymkode: aac16...cfc

Huff. Det er virkelig ikke en lettelse. Men en sorg. Utrolig godt råd du kom med. 

Anonymkode: ee95a...a56

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (44 minutter siden):

Vi har barn, føler det gjør det mer komplisert. Jeg elsker han ikke, virker som han elsker meg. Hvorfor vil jeg være sammen med han? Er det redsel for å være alene resten av livet? Redd for at han skal gå videre? Hvorfor de følelsene? 

Anonymkode: ee95a...a56

Jeg og min mann har hatt en periode der vi var separert, men bor nå sammen igjen. Ingen stor kjærlighet her heller, men dette er det som avgjør for min del: at barna får beholde foreldrene under samme tak, slipper å forholde seg til traumene mht brudd, to hjem, evt nye partnere.

Økonomisk er det mye lettere. Også enklere å slippe deling av ressurser,  kjøp og salg av bolig osv.

Familie og tilhørighet er viktig, hans familie er jo også min familie etter 20 år. I tillegg var det å miste min egen kjernefamilie sjokkerende trist da vi var separerte. Jeg var ikke helt forberedt på den sinnsyke tomheten og ensomheten som tomrommet etter han skapte! Tradisjoner som vi har etablert gjennom vårt samliv er også noe som er viktig for meg. Jul, påske, 7. Mai, sommerferien...

Jeg gidder ikke starte på nytt med ny mann og alt det innebærer, så jeg hadde blitt enslig resten av livet, det er trist. Ville uansett ikke blitt "mitt vante liv" med ny mann og dennes familie og omgangskrets. Bare tenk for et styr bare det å forholde seg til navn og tilknytning på alle medlemmer av hans flokk!!

Så selv om det romantiske ikke er tilstede hos oss, lever vi et bedre liv sammen som familie enn som skilte.

Anonymkode: 7840b...7d8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg og min mann har hatt en periode der vi var separert, men bor nå sammen igjen. Ingen stor kjærlighet her heller, men dette er det som avgjør for min del: at barna får beholde foreldrene under samme tak, slipper å forholde seg til traumene mht brudd, to hjem, evt nye partnere.

Økonomisk er det mye lettere. Også enklere å slippe deling av ressurser,  kjøp og salg av bolig osv.

Familie og tilhørighet er viktig, hans familie er jo også min familie etter 20 år. I tillegg var det å miste min egen kjernefamilie sjokkerende trist da vi var separerte. Jeg var ikke helt forberedt på den sinnsyke tomheten og ensomheten som tomrommet etter han skapte! Tradisjoner som vi har etablert gjennom vårt samliv er også noe som er viktig for meg. Jul, påske, 7. Mai, sommerferien...

Jeg gidder ikke starte på nytt med ny mann og alt det innebærer, så jeg hadde blitt enslig resten av livet, det er trist. Ville uansett ikke blitt "mitt vante liv" med ny mann og dennes familie og omgangskrets. Bare tenk for et styr bare det å forholde seg til navn og tilknytning på alle medlemmer av hans flokk!!

Så selv om det romantiske ikke er tilstede hos oss, lever vi et bedre liv sammen som familie enn som skilte.

Anonymkode: 7840b...7d8

Jeg forstår hva du mener, men for meg var det gått for langt. Jeg orket ikke høre han puste i huset en gang, eller lukten hans eller alt med han. Så da var smerten med å forholde seg til han blitt så stor at alt det negative du ramser opp ble en lettelse for meg. Vanskelig, uten tvil. Men det beste som har skjedd meg på sikt i livet utenom barna jeg har fått.

Så noen følelser har du for han, ikke bare praktisk, økonomisk og for barna. Om enn som venn så har du noe varme i livet å gi han tenker jeg? Jeg ville nesten heller bare forsvinne om jeg måtte forholde meg mer til min ex mørke og dystre sinn.

Anonymkode: aac16...cfc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår hva du mener, men for meg var det gått for langt. Jeg orket ikke høre han puste i huset en gang, eller lukten hans eller alt med han. Så da var smerten med å forholde seg til han blitt så stor at alt det negative du ramser opp ble en lettelse for meg. Vanskelig, uten tvil. Men det beste som har skjedd meg på sikt i livet utenom barna jeg har fått.

Så noen følelser har du for han, ikke bare praktisk, økonomisk og for barna. Om enn som venn så har du noe varme i livet å gi han tenker jeg? Jeg ville nesten heller bare forsvinne om jeg måtte forholde meg mer til min ex mørke og dystre sinn.

Anonymkode: aac16...cfc

Ja, du har nok rett i at jeg har noen følelser, om enn ikke kjærestefølelse. Er nok mer som familiemedlem, slike følelser kanskje. Som en bror, som jeg irriterer meg skrekkelig over innimellom, men også er glad i, og vil ha i familien til tross. 

Anonymkode: 7840b...7d8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Vi har barn, føler det gjør det mer komplisert. Jeg elsker han ikke, virker som han elsker meg. Hvorfor vil jeg være sammen med han? Er det redsel for å være alene resten av livet? Redd for at han skal gå videre? Hvorfor de følelsene? 

Anonymkode: ee95a...a56

Man kan ikke gå gjennom livet og "elske av hele mitt hjerte" hele tiden, det holder ofte å bry seg om og være glad i.

Det trenger ikke være så komplisert. 

Du ønsker å være sammen med han fordi dere er familie, fordi han er far til dine barn. 

Anonymkode: 86a9a...1a6