13-åringen min snakker med babystemme 😬

[Anonym bruker]

Vi har lenge prøvd å venne ham av med det. Men særlig når han skal være søt, sier han "jeg elsker deg" med babystemme, og han kan være litt klengete. Vi elsker ham jo og gir ham mye kos og omsorg, men jeg kan kjenne litt klaustrofobi, nesten.. Det hører med til historien at han har et mindre søsken som har en utviklingsforstyrrelse, og storebror må dessverre i blant vente på tur og tid. Men jeg synes egentlig han får mye oppmerksomhet og kjærlighet likevel. 

Uansett.. hva gjør jeg? Folk som har lignende erfaringer?

Anonymkode: f9b01...aa0

[Anonym bruker]

Ikke i samme situasjon, men jeg tenker at jeg ville sagt rett ut at babystemme er unødvendig når man er 13 år. Det sier jeg til 3-åringen min.

Men klemme og nærhetsbehovet ville jeg bare holdt ut. Kanskje til og med ta initiativet til det selv noen ganger. For det å avvise nærhetsbehovet til et barn kan nok gjøre stor psykisk skade. Men det er så klart mange differanser og vanskelig å si når man ikke kjenner gutten selv. 
Hvis du føler han vil takle det og ønsker en større avstand, så forklar at man har forskjellige personlige grenser og det må respekteres. 

Anonymkode: 8711f...5f8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Vi har lenge prøvd å venne ham av med det. Men særlig når han skal være søt, sier han "jeg elsker deg" med babystemme, og han kan være litt klengete. Vi elsker ham jo og gir ham mye kos og omsorg, men jeg kan kjenne litt klaustrofobi, nesten.. Det hører med til historien at han har et mindre søsken som har en utviklingsforstyrrelse, og storebror må dessverre i blant vente på tur og tid. Men jeg synes egentlig han får mye oppmerksomhet og kjærlighet likevel. 

Uansett.. hva gjør jeg? Folk som har lignende erfaringer?

Anonymkode: f9b01...aa0

Si det rett ut at det ikke er tøft å snakke slik. Ikke gi han oppmerksomhet når han prater som en baby. Du må rett å slett be han om å bli voksen, han er snart konfirmant. Han er tennåring. Det er ikke greit. 

Anonymkode: 0d8f4...f73

[Anonym bruker]

Jeg sier til min seksåring at slik stemme er unødvendig. Snakk vanlig. 

Anonymkode: 9457e...768

[Anonym bruker]

Kanskje dere har en sjargong med minstebarnet som har babyspråk i seg, og at han ikke er en del av det, men ønsker å være en del av det?

Anonymkode: 647c0...7f1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Vi har lenge prøvd å venne ham av med det. Men særlig når han skal være søt, sier han "jeg elsker deg" med babystemme, og han kan være litt klengete. Vi elsker ham jo og gir ham mye kos og omsorg, men jeg kan kjenne litt klaustrofobi, nesten.. Det hører med til historien at han har et mindre søsken som har en utviklingsforstyrrelse, og storebror må dessverre i blant vente på tur og tid. Men jeg synes egentlig han får mye oppmerksomhet og kjærlighet likevel. 

Uansett.. hva gjør jeg? Folk som har lignende erfaringer?

Anonymkode: f9b01...aa0

Du synes det, ja. 
Jeg skrev bachelor om søsken av barn med utviklingsforstyrrelser. Friske søsken opplever ofte en følelse av å være mindre verdig, fordi de aldri er førsteprioritet. Eksempelvis, man har en avtale om at sønn og mor skal se X-Faktor fredag kveld. Sønn gleder seg til å tilbringe litt tid med mor alene. Fredag kommer, programmet starter og etter 10 minutter skjer det noe med lillebror/lillesøster, og mor flyr ut av rommet. Når mor spør om sønn ble lei seg, trekker han på skuldrene og smiler. For han vet, at han skal vise hensyn. Det er jo det han har lært. Det er en god egenskap, naturligvis. Men, når man aldri er førsteprioritet, så får man behov for å vise seg som litt svak for å få oppmerksomheten. For eksempel ved hjelp av babystemme. 

Jeg vet om en jente, som klippet hull i klærne sine hver dag. Hun var rasende, men sa ingenting. Hun bare klippet opp en genser eller en bukse hver dag. Det tok flere uker før foreldrene skjønte at det handlet om prioriteringslisten på sine barn. 
Selvfølgelig vil et barn med utviklingsforstyrrelse gå foran i rekken, men kanskje dere kan ha en fast avtale dere to? Hver uke, har dere en «date»? Kino, kafé, gå en tur osv. Noe fast, som kun er hans og som ikke kan forstyrres.

La det være plass til babystemme. Han prøver å fortelle deg noe❤️
 

 

Anonymkode: e1444...1b7

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke at det er et problem hvis han bare snakker sånn til dere.

Anonymkode: e28c2...dc0

[Anonym bruker]

Gi han enda mer oppmerksomhet. Og kos han masse. Har en gutt på snart 12 år som har hatt sitt å slite med, og han får masse kos og gir meg også masse kos. Han trenger den tryggheten og det får han. 

Anonymkode: f6788...47f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Vi har lenge prøvd å venne ham av med det. Men særlig når han skal være søt, sier han "jeg elsker deg" med babystemme, og han kan være litt klengete. Vi elsker ham jo og gir ham mye kos og omsorg, men jeg kan kjenne litt klaustrofobi, nesten.. Det hører med til historien at han har et mindre søsken som har en utviklingsforstyrrelse, og storebror må dessverre i blant vente på tur og tid. Men jeg synes egentlig han får mye oppmerksomhet og kjærlighet likevel. 

Uansett.. hva gjør jeg? Folk som har lignende erfaringer?

Anonymkode: f9b01...aa0

Hos oss er det omvendt, det er 13 åringen som har utviklingsforstyrrelser og yngste som i blant prøver ut lignende adferd, gjør seg liten og uselvstendig med vilje, trasser osv. Det er et barns måte å vise at situasjonen og følelsene er vanskelige. Prøv å prate med gutten om dette, sett av tid til bare han og prøv gi ham tid og oppmerksomhet utenom de gangene han gjør seg liten. Det høres ut som noe som vil gå over, det er sannsynligvis bare en litt umoden måte å forsøke å få den oppmerksomheten og kosen han ønsker seg.

Anonymkode: 8abff...542

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du synes det, ja. 
Jeg skrev bachelor om søsken av barn med utviklingsforstyrrelser. Friske søsken opplever ofte en følelse av å være mindre verdig, fordi de aldri er førsteprioritet. Eksempelvis, man har en avtale om at sønn og mor skal se X-Faktor fredag kveld. Sønn gleder seg til å tilbringe litt tid med mor alene. Fredag kommer, programmet starter og etter 10 minutter skjer det noe med lillebror/lillesøster, og mor flyr ut av rommet. Når mor spør om sønn ble lei seg, trekker han på skuldrene og smiler. For han vet, at han skal vise hensyn. Det er jo det han har lært. Det er en god egenskap, naturligvis. Men, når man aldri er førsteprioritet, så får man behov for å vise seg som litt svak for å få oppmerksomheten. For eksempel ved hjelp av babystemme. 

Jeg vet om en jente, som klippet hull i klærne sine hver dag. Hun var rasende, men sa ingenting. Hun bare klippet opp en genser eller en bukse hver dag. Det tok flere uker før foreldrene skjønte at det handlet om prioriteringslisten på sine barn. 
Selvfølgelig vil et barn med utviklingsforstyrrelse gå foran i rekken, men kanskje dere kan ha en fast avtale dere to? Hver uke, har dere en «date»? Kino, kafé, gå en tur osv. Noe fast, som kun er hans og som ikke kan forstyrres.

La det være plass til babystemme. Han prøver å fortelle deg noe❤️
 

 

Anonymkode: e1444...1b7

At søsken i blant må vente på tur er helt normalt. Dersom storebror alltid må vike og aldri får egentlig med foreldrene så er det selvsagt et problem. Men at et barn må vente på tur og oppmerksomhet nå og da, skal man ikke nødvendigvis problematisk.

Jeg synes heller ikke man skal "trashe" foreldre med barn med utfordringer. Man sliter ofte nok med å strekke til i alle bauer og kanter og man ikke skal beskyldes for å neglisjere noen av barna sine i tillegg. Ofte gjør man faktisk så godt man kan og man sliter gjerne med mye dårlig samvittighet uansett hvordan man prioriterer.

At et barn snakker med babystemme kan ha flere årsaker. Lite oppmerksomhet fra foreldrene KAN være en årsak, men det kan like gjerne være noe annet.

Anonymkode: 192fc...f38

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Du synes det, ja. 
Jeg skrev bachelor om søsken av barn med utviklingsforstyrrelser. Friske søsken opplever ofte en følelse av å være mindre verdig, fordi de aldri er førsteprioritet. Eksempelvis, man har en avtale om at sønn og mor skal se X-Faktor fredag kveld. Sønn gleder seg til å tilbringe litt tid med mor alene. Fredag kommer, programmet starter og etter 10 minutter skjer det noe med lillebror/lillesøster, og mor flyr ut av rommet. Når mor spør om sønn ble lei seg, trekker han på skuldrene og smiler. For han vet, at han skal vise hensyn. Det er jo det han har lært. Det er en god egenskap, naturligvis. Men, når man aldri er førsteprioritet, så får man behov for å vise seg som litt svak for å få oppmerksomheten. For eksempel ved hjelp av babystemme. 

Jeg vet om en jente, som klippet hull i klærne sine hver dag. Hun var rasende, men sa ingenting. Hun bare klippet opp en genser eller en bukse hver dag. Det tok flere uker før foreldrene skjønte at det handlet om prioriteringslisten på sine barn. 
Selvfølgelig vil et barn med utviklingsforstyrrelse gå foran i rekken, men kanskje dere kan ha en fast avtale dere to? Hver uke, har dere en «date»? Kino, kafé, gå en tur osv. Noe fast, som kun er hans og som ikke kan forstyrres.

La det være plass til babystemme. Han prøver å fortelle deg noe❤️
 

 

Anonymkode: e1444...1b7

Jeg ventet på et sånt svar. Og hvis du ikke hadde fremstått så ovenfra og ned, hadde det vært lettere å ta til seg. Du har kanskje selv en erfaring med å være i en tilsvarende situasjon? Bruk din kompetanse til å møte folk med empati mer enn fasit-svar.

Jeg er selv sosionom og har lang erfaring med ungdomsarbeid. Likevel går vi som alle andre foreldre på trynet i blant. Den yngste har en diagnose som gjør at han krever sitt, men også at storebror får snakke masse uavbrutt ved middagsbordet, da yngstemann ikke prater så mye. Vi har vært veldig bevisst på å gi mye kjærlighet og omsorg til begge to. Vi har også tatt eldstemann med på egne aktiviteter, men dette er litt vanskelig da yngstemann ikke forstår greien og føler seg ekskludert. Yngstemann har lite venner og er mye utenfor, han skal ikke føle det også her hjemme.

Min egen teori er at storebror gjerne også vil være søt. Yngstemann er sjarmerende og morsom, det er noen av hans beste egenskaper. Det får han da mye oppmerksomhet på, fordi han ikke mestrer så mye annet. Jeg tenker at det ikke alltid er så lett å være storebroren hans, men vi gjør virkelig så godt vi overhodet kan. Vi er bare vanlige mennesker. Kanskje klarer vi ikke helt å møte begge sine behov alltid. Vi er slitne, selvsagt. Men vi prøver. Og ingen av barna er i tvil om at vi elsker dem over alt på jord.

Anonymkode: f9b01...aa0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

At søsken i blant må vente på tur er helt normalt. Dersom storebror alltid må vike og aldri får egentlig med foreldrene så er det selvsagt et problem. Men at et barn må vente på tur og oppmerksomhet nå og da, skal man ikke nødvendigvis problematisk.

Jeg synes heller ikke man skal "trashe" foreldre med barn med utfordringer. Man sliter ofte nok med å strekke til i alle bauer og kanter og man ikke skal beskyldes for å neglisjere noen av barna sine i tillegg. Ofte gjør man faktisk så godt man kan og man sliter gjerne med mye dårlig samvittighet uansett hvordan man prioriterer.

At et barn snakker med babystemme kan ha flere årsaker. Lite oppmerksomhet fra foreldrene KAN være en årsak, men det kan like gjerne være noe annet.

Anonymkode: 192fc...f38

Det handler ikke om å «trashe» med noen. Det er et faktum at mange søsken av barn med utviklingsforstyrrelser sliter med å finne sin plass i flokken. 

Anonymkode: e1444...1b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Jeg ventet på et sånt svar. Og hvis du ikke hadde fremstått så ovenfra og ned, hadde det vært lettere å ta til seg. Du har kanskje selv en erfaring med å være i en tilsvarende situasjon? Bruk din kompetanse til å møte folk med empati mer enn fasit-svar.

Jeg er selv sosionom og har lang erfaring med ungdomsarbeid. Likevel går vi som alle andre foreldre på trynet i blant. Den yngste har en diagnose som gjør at han krever sitt, men også at storebror får snakke masse uavbrutt ved middagsbordet, da yngstemann ikke prater så mye. Vi har vært veldig bevisst på å gi mye kjærlighet og omsorg til begge to. Vi har også tatt eldstemann med på egne aktiviteter, men dette er litt vanskelig da yngstemann ikke forstår greien og føler seg ekskludert. Yngstemann har lite venner og er mye utenfor, han skal ikke føle det også her hjemme.

Min egen teori er at storebror gjerne også vil være søt. Yngstemann er sjarmerende og morsom, det er noen av hans beste egenskaper. Det får han da mye oppmerksomhet på, fordi han ikke mestrer så mye annet. Jeg tenker at det ikke alltid er så lett å være storebroren hans, men vi gjør virkelig så godt vi overhodet kan. Vi er bare vanlige mennesker. Kanskje klarer vi ikke helt å møte begge sine behov alltid. Vi er slitne, selvsagt. Men vi prøver. Og ingen av barna er i tvil om at vi elsker dem over alt på jord.

Anonymkode: f9b01...aa0

Ja, jeg har vært i en tilsvarende situasjon. At du ikke velger å ta til deg hva jeg skriver, basert på ordlyden, er egentlig ditt problem. Da velger du bevisst å unngå et svar på det du spør om, fordi du ikke liker setningskonstruksjonen. Det er litt unødvendig, er det ikke?

Teori: Han snakker med babystemme, fordi han prøver å fortelle deg at han føler seg usikker/liten. 
Selvfølgelig elsker dere begge like høyt. Selvfølgelig er det noe som dere fronter i hverdagen. Men, det er jo tydelig at det ene barnet føler en usikkerhet. Så hva med å prøve noe helt nytt? Finne et prosjekt som er bare deres for eks. Noe helt eget, kun mellom sønn og mor. Eller sønn og far. 

Anonymkode: e1444...1b7

[Anonym bruker]

Han er 13 år! Tenåring, og snart voksen. Jeg hadde sagt at han må slutte med det tullet!

Anonymkode: 7ce35...1ae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg ventet på et sånt svar. Og hvis du ikke hadde fremstått så ovenfra og ned, hadde det vært lettere å ta til seg. Du har kanskje selv en erfaring med å være i en tilsvarende situasjon? Bruk din kompetanse til å møte folk med empati mer enn fasit-svar.

Jeg er selv sosionom og har lang erfaring med ungdomsarbeid. Likevel går vi som alle andre foreldre på trynet i blant. Den yngste har en diagnose som gjør at han krever sitt, men også at storebror får snakke masse uavbrutt ved middagsbordet, da yngstemann ikke prater så mye. Vi har vært veldig bevisst på å gi mye kjærlighet og omsorg til begge to. Vi har også tatt eldstemann med på egne aktiviteter, men dette er litt vanskelig da yngstemann ikke forstår greien og føler seg ekskludert. Yngstemann har lite venner og er mye utenfor, han skal ikke føle det også her hjemme.

Min egen teori er at storebror gjerne også vil være søt. Yngstemann er sjarmerende og morsom, det er noen av hans beste egenskaper. Det får han da mye oppmerksomhet på, fordi han ikke mestrer så mye annet. Jeg tenker at det ikke alltid er så lett å være storebroren hans, men vi gjør virkelig så godt vi overhodet kan. Vi er bare vanlige mennesker. Kanskje klarer vi ikke helt å møte begge sine behov alltid. Vi er slitne, selvsagt. Men vi prøver. Og ingen av barna er i tvil om at vi elsker dem over alt på jord.

Anonymkode: f9b01...aa0

Jeg syns det svaret du her kritiserer var veldig bra jeg.. og absolutt ikke ovenfra og ned.. 

Anonymkode: 1666b...857

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Jeg syns det svaret du her kritiserer var veldig bra jeg.. og absolutt ikke ovenfra og ned.. 

Anonymkode: 1666b...857

Jeg er enig med HI. Synes hele tonen i innlegget var ufyselig, bare innledningen: "Du synes det ja". Og deretter en lett dramatisk ekspert-utgreiing basert på den tunge, tunge bachelor(!)-oppgaven sin. Dette kunne vedkommende svart langt mer pedagogisk på, om hun ikke mente å fremstå som bedrevitende, og om hun visste at verden var mer kompleks enn at det finnes ett korrekt fortolket svar på barns atferd.

Anonymkode: 1b856...99a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg syns det svaret du her kritiserer var veldig bra jeg.. og absolutt ikke ovenfra og ned.. 

Anonymkode: 1666b...857

Enig. Jeg oppfattet at understrekingen av "Du" i begynnelsen ikke var en kritikk av Hi på noen måte, men heller et forsøk på å vise til at barnet kanskje ikke føler det på samme måte, selv om foreldrene har vært oppmerksom på og forsøkt å forhindre at 13-åringen skal føle det slik. Jeg tolket det innlegget mer som å vise at man kanskje må gjøre litt andre tilpasninger enn man allerede har forsøkt, og at svaret kan ligge nærmere enn hva man tror.

Jeg leste ikke det svaret som nedlatende, bare velmenende.

Jeg har to venninner som har vokst opp med søsken med ekstra utfordringer. Ingen av dem ga uttrykk for vanskelige følelser rundt dette i oppveksten. Som den andre anonyme skrev, de var jo godt oppdratt (og det er ikke ironi!) til å vise medfølelse, ta hensyn osv. De var så uendelig glade i sine søsken som hadde utfordringer at de slet med å føle at de fortjente mer oppmerksomhet fra foreldrene enn de fikk. Foreldrene gjorde virkelig sitt beste. Men nettopp fordi det tilsynelatende fungerte så bra så så de heller ikke noen grunn til å stille spørsmålstegn ved om det virkelig var godt nok for de friske barna uten ekstra utfordringer. Ingen av mine to venninner føler bitterhet overfor foreldrene, har gode forhold til foreldrene i dag. Men den ene sliter helt klart fremdeles med å føle at hun fortjener det hun fortjener, og det har gjort forhold vanskelig for henne. Den andre slet en periode, men søkte hjelp og fant ut av det. Den ene gikk det så langt med at hun ikke ba om hjelp da hun ble alvorlig fysisk syk, for det var jo alltid søskenet som var syk. Da det ble oppdaget var det bare såvidt hun overlevde. Poenget med å fortelle dette er ikke å gi Hi noen skyldfølelse, men heller bare for å understreke at barn har en utrolig evne til å skjule hva de føler. Ofte har de heller ikke ord eller erfaring som kan forklare hva de kanskje sliter med eller føler.

Min ene venninne har sagt at hun skulle ønske foreldrene hadde tatt seg tid til å snakke mer med henne om den situasjonen hele familien stod i pga. søskens utfordringer. Hun innrømmer at hvis disse samtalene kom for sent så ville hun nok bare ha sagt at alt var bra, for hun følte også ansvar for å ikke legge mer belastning på foreldrene, som hun så var stadig slitne pga. utfordringer med søskenet. Men hun mener at gode samtaler tidlig nok kunne endret mye for dem og gjort det lettere for henne å formidle egne behov, for hun hadde jo behov, bare at de stadig kom i skyggen av søskens mer akutte behov. For foreldrene så blir jo dette et evig dilemma, de slites følelsesmessig, og de sliter seg ofte ut.

Vet ikke om dette er noe hjelp heller, HI. Men jeg har troen på å forsøke å snakke ordentlig med gutten din. Jeg tror han forsøker å si deg noe når han bruker den babystemmen. Men det er ikke sikkert han er bevisst selv hva det er eller hvorfor han gjør det. Jeg tror jeg foreløpig bare ville sagt at han er for stor for babystemmen, at det er koseligere om han sier det med sin egen stemme.

Og så heller hatt samtaler med ham utenom om familiesituasjonen. Ikke som om dere har store og alvorlige problemer, men det å kunne snakke saklig om det at dere har noen flere utfordringer enn hva andre familier har, at dere må balansere hans behov og lillebrors behov, og så oppmuntre gutten til å snakke, tørre å stille de spørsmålene dere kanskje frykter svarene på. Men kanskje trenger han også at de stilles, for å få aksept på at det er mulig å være inderlig glad i lillebror og være villig til å stadig "ofre" noe for lillebrors mer akutte behov - og samtidig føle at det noen ganger er vanskelig, at han noen ganger kanskje er sint eller lei seg fordi han føler han kommer etter lillebror alltid. Sier ikke at han nødvendigvis føler alt dette, men jeg tror det er viktig å ha åpne samtaler om temaene, for dere som familie har noen ekstra utfordringer som kan være mer belastende for dere alle. Og det høres jo ut som om dere i utgangspunktet har et så godt forhold, at du har 13-åringens tillit, at han søker deg, så jeg tror dere har det beste utgangspunkt for gode samtaler om dette. Enkelt er det nok ikke for deg og ev. far heller, for dere står jo i en skvis mellom barna, med å forsøke å gjøre det beste for alle, og samtidig innimellom ikke kunne gjøre annet enn å prioritere lillebror foran eldste. Å ta slike samtaler kan derfor være skremmende selv for deg og far, for det kan løsne mye følelser i dere også. Samtidig tror jeg kanskje familien kan ha godt av det. Kanskje du og far kan be om litt råd av fagpersoner som kan se det litt utenfra, om hvordan dere best kan snakke med 13-åringen om dette. Ikke fordi dere har problemer, men fordi dere alle i familien har ekstra belastninger som kan føre til mange kompliserte følelsesmessige "krasjer".

Igjen, får inntrykk av at dere har et godt forhold til 13-åringen, så jeg tror dere har det beste utgangspunkt for slike ev. gode samtaler

Anonymkode: 48193...5bf