Brudd, bli igjen alene med alt

[Anonym bruker]

Tanken på å måtte gjøre alt selv er tung. Sliter litt med depresjon nå midt oppi alt av pandemi og permittering. Og tanken på å ikke se barna hver dag er forferdelig. Jeg kommer til å slite med å greie alt. Han har tatt alt tungt ute, med bil og hus og hage. Bare tanken på at alt framover blir enten helt alene eller med bare meg og barna er sår. Jeg har egentlig ingen venner, bare bekjente, og snart ingen familie heller. Får ikke sett dem pga korona og risikogruppe. 

Hvor lang tid tar det etter et brudd før det "lysner" igjen? Hvordan kom dere gjennom. Selv om det er jeg som vil gå så orker jeg heller ikke tanken på at han blir sammen med noen andre etterhvert heller. Er vel det at han ikke gadd prøve å gi noe til meg, men evt vil det til en ny som plager meg. Uff, vanskelig. 

Anonymkode: 80435...d2a

[Anonym bruker]

Stakkars deg, det er jo så tungt uansett. Men gi deg selv tid til å sørge, selv om det er du som går, og tid til å finne ut om det faktisk kanskje går bedre enn fryktet. Det må jo være grunnet til at du vil gå - og som blir bedre når dere er fra hverandre? På sikt kan du også tenke på om noen år at du kanskje enten mestrer og trives med hus og hage, eller velger å flytte i leilighet. Du klarer det.

Anonymkode: a3f2f...fd7

[Anonym bruker]

Hvis du ikke har helse til å ta deg av alt må du ordne deg med noe mer lettstelt. En leid leilighet er for eksempel mye enklere enn en eid enebolig.

Anonymkode: 9011b...57d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hvis du ikke har helse til å ta deg av alt må du ordne deg med noe mer lettstelt. En leid leilighet er for eksempel mye enklere enn en eid enebolig.

Anonymkode: 9011b...57d

Det er ikke egentlig helsa det står på, det er mer ferdigheter og kapasitet. Men siste løser seg vel siden jeg jo får mere tid når barna ikke er med meg. Leid leilighet hadde vært ille for meg. Så håper jeg ikke må dit.

Anonymkode: 80435...d2a

[Anonym bruker]

Kjøp leilighet i borettslag, så slipper du unna mye av arbeidet 😊 Bilen setter du på verksted hvis det skulle være noe med den, og det finnes sikkert en ungdom eller en fremtidig nabo som kan hjelpe deg med å skifte dekk mot en billig penge (ofte kan borettslaget hjelpe deg med det, og!). I verste fall finnes det videoer du kan se på YouTube. Jeg har lært meg å skifte lyspærer og olje på YouTube, og skifter dekk alene på en halvtime 😁

Vurder å melde deg inn i strikkeklubb, hagelag, kor, idrettsforening. Da treffer du folk og kan stifte nye bekjentskaper. Dette kommer til å gå helt fint. Det er tungt å bli alene, og man må gjennom en sorgprosess. Men ikke la deg begrave helt, heller. Lykke til!

Anonymkode: be3ac...1cc

[Anonym bruker]

Ta deg tid til å sørge. Prøv å aksepter at det sikkert blir tungt en stund, men det vil bli bedre jeg lover. Det er som du sier mulig du er deprimert nå. Ikke så uvanlig. Prøv likevel å fyll dagene med noe positivt. En gåtur gir deg overraskende mye energi. Du sier du ikke har så mye venner, kanskje vil du nå ha «tid» til å finne deg venner. Du har jo barnefri innimellom. Greit vi er midt i en pandemi, men også den går over. Nettvenner? Finne noen likesinnede å snakke med? Oppta kontakten med gamle venner?

Hva er det du bekymrer deg for ute? Jeg kan måke snø, jeg klipper gress, steller hagen. Jeg maler hus, rydder osv. Hva tenker du er mannejobb? Min mor hadde hus ig var alene hele min barndom. Det gikk fint det. Vi kvinner klarer oss alltids😉.Spør en nabo om tips, YouTube, kvinneforum eller oppussingsgrupper på Facebook. Tips og råd er lett å finne i dag. Tenk før hvor man ikke fikk råd på nett, da spurte man andre eller prøvde og feilet. Dette har mange klart før deg, dette klarer du. Ha troen på deg selv. Bekymrer du deg før det er noe å bekymre seg for? Det er jo flott å ha litt hus og hage å fylle tiden med fremover i ett brudd. Bare sørg for å kom deg opp av sofaen, hold på rutiner, kom deg ut hver dag og begynn å stift nettverk.

 

Ja gubben kan finne andre å det kan du ikke gjøre noe med. Men vet du hva, det kan du også. Det vil stikke i starten men tiden leger sår. Been there done that. For meg tok det to år. Den tiden brukte jeg på meg selv. Bygge meg opp, vite hva jeg ville med livet, få interesser , jobbe og flørte litt. Ikke noe seriøst fordi jeg trengte å sørge, grine litt og bli psykisk sterk. Det ble jeg. Trodde jeg skulle forbli en singel kattekvinne før mannen min dukket opp. Dette klarer du, og dette har mange klart før deg. Klem til deg

Anonymkode: 4d05e...e04