Hvorfor gikk du fra din partner som du hadde barn med?

[Anonym bruker]

Nå tenker jeg ikke på klare årsaker som utroskap, avhengighet eller misbruk. Men hva gjorde at du valgte å gå hvert til sitt utenom disse store grunnene?

Vi har barn sammen, men det er mange år siden vi var kjærester, en periode var vi hvertfall venner, men nå er det mest prøve å unngå hverandre for å hindre krangler. Det går greit nok og holde familien as flytende, men jeg er jo dypt ulykkelig. Vi prøvde parterapi for noen år siden, og jeg følte det kunne hjulpet, men han likte det ikke og ville ikke mer. Han har hele tiden ment vi bare må vente til småbarnstiden er over så løser det seg liksom. Vi er jo forsåvidt forbi det verste sånn sett nå, alle er på skolen. 

Jeg holder ut pga ungene, slippe å flytte, bo to steder, og jeg holder ikke ut tanken på å ikke se dem hver dag. Blir barna mest skadet av skilsmisse eller foreldre som lever i kjørlighetsløst forhold?

Anonymkode: 2e365...53f

[Anonym bruker]

Greit, du har barn, du er en mor, men du er en person også.
Greit, barn har det ofte best med begge foreldrene sammen, men ikke til en hver pris, barna vil merke det om mor er ulykkelig.

Dersom det var din datter, hva ville du ha sagt?
"Lev ulykkelig og "utslett" deg", eller "greit dere har prøvd å få det til å lykkes, men ikke greid det. Det er ikke bestandig det går. Noen vokser rett og slett fra hverandre"
 

Anonymkode: 818a9...b13

[Anonym bruker]

HI, jeg hadde det omtrent som deg, men med noen litt mer konkrete vanskelige ting i tillegg til det du beskriver. Jeg ville i terapi, han sa komplett nei, og til slutt gjorde jeg det slutt - altså jeg stilte ultimatumet: enten går vi sammen til noen å snakke med, ellers går det ikke. Jeg følte det var umulig å komme videre i dialogen uten hjelp.

Og så gikk, jeg da. Jeg hadde mange kvaler overfor barn og meg selv, følte meg egoistisk som ikke hadde noen objektive grunner å peke på, slik som utroskap - men jo lenger tid som går, jo lettere er det å se ting fra utsiden. Og når jeg tenker på det nå, så har min ekspartner mange gode ting ved seg, eller, og vi samarbeider veldig godt om barn - men jeg fant meg også i noen ganske drøye ting jeg synes er helt ufattelig nå i ettertid. Jeg prøvde jo å håndtere det da jeg var i forholdet, men hans manglende respons er vanskelig å forstå. Og jeg har aldri vært i tvil om at det var rett å gå. 

Poenget mitt er vel at det ikke er så lett å vite når man står midt oppe i det. Og det finnes naturlig nok ingen fasit. Men å få hjelp av en terapeut, enten til å finne sammen igjen, eller til å finne veien ut - det skulle jeg gjerne hatt mulighet til selv.

Anonymkode: c50bf...5a5

[Anonym bruker]

Nå hadde vi både utroskap og masse annet i mine to eks-forhold (drikking og uansvarlig oppførsel i det ene, psykisk og etter hvert fysisk vold i det andre). Men det som også spilte en kjempestor rolle, var manglende sex, fordi eksene synes jeg var ekkel og lite attraktiv. Det var drepen for selvtilliten. 

Anonymkode: 7dfc2...519

[Anonym bruker]

Mannen kastet meg på hue og ræva ut når han tok meg på fersken i å være utro. Det var ingen annen grunn til at det ble slutt... Barna deler vi 50/50. 

Anonymkode: c3f0b...514

[Anonym bruker]

følte ikke at jeg hadde en partner - men et ekstra barn. Han tok ikke noe ansvar i forhold til hus og hjem (gjorde det han fikk beskjed om -  men aldri et støvtørk mer), og bidro aldri til noen form for planlegging - enten plan i forhold til forholdsmessige ting eller familiemessige ting. Eksempelvis ville han aldri tatt i huskjøp - bilkjøp - ferieplanlegging - melde unger på aktivitet osv. Tok alltid passasjerrollen. Typisk svar på forespørsel var: vet ikkje - ka vil du? I tillegg var han følelsesmessig avstumpet så fikk lite støtte når jeg hadde det vanskelig. Ble GAL!! vi gikk i terapi i flere år, og forsøkte igjen og igjen - han bare greide ikke å endre seg, og jeg greide ikke leve med det - så jeg gikk. Har et fint samarbeid om barna.

Noen dager ville jeg ALDRI tatt samme valg og heller blitt - mens andre dager tenker jeg at det var verdens mest riktige valg. Barna har det veldig fint og taklet bruddet bra - men vi (les jeg) lot dem sørge over familien som ikke lenger var selv om det var tøft å stå i som sen som hadde tatt det valget på vegne av dem.....

Anonymkode: 93325...341

[Anonym bruker]

Jeg kom til et punkt der det var ingen poeng i å prøve terapi lenger. Vi hadde snakket sammen flere ganger, jeg satte ultimatum at noe må endres ellers mistet han meg. Jeg var dønn ensom i forholdet, han var enormt egoistisk (slet med depresjon i perioder, ja, jeg vet jeg tok et hardt valg) men etter 20 år med aldeles tung hverdag der jeg forsøkte hele tiden å løfte opp en mann som ikke orket å se positivt på noe så klarte jeg ikke mer. Jeg brukte 2 år fra det punktet til jeg faktisk klarte å bryte forholdet. Han tok det hardt siden jeg nektet å jobbe noe mer med forholdet, taklet ikke at han engang pustet i nærheten av meg.. Klarte ikke lukten av han eller at han kom borti min side av sengen. Gikk nok litt for lenge for både min og hans del, bruddet ble vel hardt. Men for meg en enorm lettelse på alle plan. 
Vi lever her og nå, og noen ganger må en ta upopulære og egoistiske valg for å få det godt selv. Og igjen en bedre forelder.

Anonymkode: ce787...a62

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Jeg kom til et punkt der det var ingen poeng i å prøve terapi lenger. Vi hadde snakket sammen flere ganger, jeg satte ultimatum at noe må endres ellers mistet han meg. Jeg var dønn ensom i forholdet, han var enormt egoistisk (slet med depresjon i perioder, ja, jeg vet jeg tok et hardt valg) men etter 20 år med aldeles tung hverdag der jeg forsøkte hele tiden å løfte opp en mann som ikke orket å se positivt på noe så klarte jeg ikke mer. Jeg brukte 2 år fra det punktet til jeg faktisk klarte å bryte forholdet. Han tok det hardt siden jeg nektet å jobbe noe mer med forholdet, taklet ikke at han engang pustet i nærheten av meg.. Klarte ikke lukten av han eller at han kom borti min side av sengen. Gikk nok litt for lenge for både min og hans del, bruddet ble vel hardt. Men for meg en enorm lettelse på alle plan. 
Vi lever her og nå, og noen ganger må en ta upopulære og egoistiske valg for å få det godt selv. Og igjen en bedre forelder.

Anonymkode: ce787...a62

Jeg har det som deg, tåler han ikke. Umulig å diskutere her for begge mener jo den andre har "feil". Tar jeg opp feks at jeg synes det er litt dumt at han sitter så mye med mobilen sånn at det er vanskelig å få kontakt med ham, man får følelsen av at han ikke er interessert, slenger han bare tilbake at jeg også ser på mobilen. Han slenger alltid det samme tilbake til meg. Forskjellen er at jeg sitter med mobilen når alle andre gjør noe annet, unga ser film, han ser fotball feks. Han sitter med den midt oppi leking med unga, når han er med dem på badet for legging, mens han legger, når vi egentlig skal spise middag sammen osv. Men han ser ikke forskjellen.  

I parterapi skulle vi jo begge ta opp ting, men han "husket " aldri noe, sa bare at det var masse som irriterer han ved meg, men kom ikke på noen eksempler, eller ville ikke si for da ble jeg sur påstod ham. Vi kom jo aldri noen vei. I begynnelsen av terapien var vi så nære at hadde han bare fulgt opp noe av det vi sa og bestemte der hadde jeg lett kunne bli kjærester igjen. Men ikke noe ble fulgt opp. Alt han sa han skulle prøve ble bare glemt. Han er litt sånn at ingen skal komme her å fortelle ham hva eller hvordan han skal gjøre ting. Mener jeg prøver endre ham, men endrer ikke alle seg da med tid? Tilpasset oss osv?

Føler ikke det er håp, det var opp til ham, han mente omvendt. Altså det han mente var at jeg skulle begynne å rose ham for alt, gi ham komplimenter osv. Da ville han liksom like meg igjen... Men midt i problemer er det liksom ikke ros og komplimenter som ligger løsest. 

Anonymkode: 2e365...53f

[Anonym bruker]

Fordi vi begge var så ensomme sammen at vi var i ferd med å utvikle ren forakt for hverandre. 

Nå er vi naboer og samarbeider utmerket om barna.

Anonymkode: c974b...524

[Anonym bruker]

Første gang var det fordi vi bare var venner som bodde sammen. Delte ikke seng eller rom. Vi var også ganske unge, så vi bestemte oss for at vi skulle gå hvert til vårt før vi ble «for gamle» sammen uten å faktisk være sammen

Andre gangen var det fordi han skaffet seg gjeld uten å fortelle meg om det. Det ble verre og verre, og da gjelden var på 200 000 ba jeg han ordne opp i dette sammen med meg. Han stakk av. Nå har han 3,5 mill i gjeld og i alle papirer hvor han søker om å få det redusert, så skylder han på meg og at jeg nektet han å se barna etter at vi ble separert. 

Anonymkode: a3f24...b55

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Mannen kastet meg på hue og ræva ut når han tok meg på fersken i å være utro. Det var ingen annen grunn til at det ble slutt... Barna deler vi 50/50. 

Anonymkode: c3f0b...514

Den grunnen vil jeg si var mer enn god nok til å hive ut partneren sin!! Trenger absolutt ikke «en annen grunn» i tillegg!

Anonymkode: c3627...5e1

[Anonym bruker]

Han hadde så mange hobbyer og interesser at han bare var hjemme og sov, vi så han jo ikke allikevel så kunne like godt flytte.

Anonymkode: 348e7...7d5

[Anonym bruker]

On 2/1/2021 at 12:11 PM, Anonym bruker said:

Nå tenker jeg ikke på klare årsaker som utroskap, avhengighet eller misbruk. Men hva gjorde at du valgte å gå hvert til sitt utenom disse store grunnene?

Vi har barn sammen, men det er mange år siden vi var kjærester, en periode var vi hvertfall venner, men nå er det mest prøve å unngå hverandre for å hindre krangler. Det går greit nok og holde familien as flytende, men jeg er jo dypt ulykkelig. Vi prøvde parterapi for noen år siden, og jeg følte det kunne hjulpet, men han likte det ikke og ville ikke mer. Han har hele tiden ment vi bare må vente til småbarnstiden er over så løser det seg liksom. Vi er jo forsåvidt forbi det verste sånn sett nå, alle er på skolen. 

Jeg holder ut pga ungene, slippe å flytte, bo to steder, og jeg holder ikke ut tanken på å ikke se dem hver dag. Blir barna mest skadet av skilsmisse eller foreldre som lever i kjørlighetsløst forhold?

Anonymkode: 2e365...53f

Han ble forelsket i en annen ,så da var det ikke vits i og fortsette, de er fortsatt sammen idag

Anonymkode: fcb32...10e

[Anonym bruker]

Sluttet å tåle han, han behandlet meg dårlig. Krevde alt av meg, og han var usannsynelig lat. Etter 11 år sammen orket jeg ikke mer. Det har vist seg i årene etter jeg gikk at han er svært psykisk syk, og har hatt noen innleggelser i paykiatrien. Veldig glad jeg gikk, har et helt nytt liv. Begynte å tro på alt han sa om/til meg. Disse tingene var vanskelig å se mens jeg stod i det, ting ble klarere og klarere etterhvert som tiden gikk etter at jeg forlot han. 

Anonymkode: 075a5...ac5