Flere fosterforeldre/beredskapsforeldre her? (En liten utblåsning)

[Anonym bruker]

Vil begynne med å si at om du mener jeg er et dårlig menneske som føler det slik, så vær ett medmenneske og Skroll videre...

Vi er beredskapshjem for en helt aldeles nydelig gutt på 9 år. Går selvsagt ikke inn på hvorfor han er hos oss, det er det åpenbart en grunn til.

Vi har det stort sett fint, han prater med oss, vi bygger relasjon, han er trygg osv. Men når han først blir sint og frustrert, noe som selvfølgelig kommer i ny og ne, er det foreldrene som gjelder. Selvsagt elsker han de, selvsagt savner han de. Men alikevel kan jeg kjenne på den håpløse følelsen av hjelpeløshet når han blir slik. Han skiker at han hater oss, hater huset, hater meg. Jeg vet det ikke er oss han hater, men situasjonen. Men alikeve føles det vondt når man gjør alt i sin makt for at denne lille skapningen skal bygges opp bit for bit, for så å få slengt det faktum i trynet at han hadde byttet oss ut på sekundet. Jeg vet det ikke er personlig, jeg vet at dette er en liten gutt som har hatt en "normal" som slett ikke er normal, jeg vet han ikke skjønner konsekvensene av foreldrenes valg. Det er ikke ofte jeg tar disse ordene hans til meg, men noen ganger kryper de inn og ødelegger litt for fornuften min. Jeg er jo så glad i han.

Kan ikke snakke med så mange andre om saken hans, derfor ble det under anonym-knappen her...

Anonymkode: b7159...2d5

[Anonym bruker]

https://www.fosterhjemsforening.no/pedagogikk-for-fosterforeldre-2/avvisning/

Anonymkode: a72fb...218

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært i din situasjon, men det første som slo meg er at han må ha blitt veldig trygg på deg/dere som tør å skrike slikt til dere. Og det er vel i de situasjonene han virkelig trenger at du/dere ser ham, setter grenser for ham og viser ham at dere er glad i ham. Men forstår det må være forferdelig vanskelig, spesielt om slike episoder kommer hyppig i perioder. Kanskje er det også hans måte å teste dere når han blir frustrert selv, se om dere vil være glad i ham selv når han oppfører seg slik?

Jeg vet ikke hvor mye han selv forstår av hvorfor han ikke kan bo hos foreldrene, men kanskje du/dere kan diskutere det med bv også, hvor mye dere kan snakke med ham om hvorfor han bor hos dere og ikke kan bo hos foreldrene sine? Jeg vet ikke. Kanskje er det også usikkerheten ved å bo i beredskapshjem som blir vanskelig for ham? Hvis han vet han må videre i fosterhjem, mener jeg? For i så fall er han kanskje også redd for å bli glad i dere fordi han vet han ikke får bli hos dere, og er redd hvem han kommer til - og da er det kanskje ikke så rart om han "søker" til det eneste som har vært kjent for ham så langt i livet, hans foreldre?

Jeg vil anta at det er veldig naturlig å bli sliten, oppgitt, tvile og tvile på om man får det til, for sårene hos slike barn er jo ofte så store. Jeg kjenner til ei jente som fungerte bra i beredskapshjemmet, men som, da hun kom i fosterhjem og endelig visste hun ville få stabilitet, tidvis begynte å utagere på ulike vis. For når hun endelig følte seg trygg, da først kunne alle de vonde opplevelsene hun hadde hatt hjemme få komme opp til overflaten og ut i lyset. Det har vært veldig krevende både for henne selv og for fosterfamilien, selv om de er gjensidig veldig glade i hverandre.

Men jeg har som sagt ikke vært fosterforelder eller beredskapshjem, så jeg kjenner bare litt til noen via venner som har vært det. Vit at selv om det kanskje ikke sies så ofte så er vi mange som ser den fantastiske jobben dere gjør for disse barna som trenger det så sårt ❤️

Anonymkode: e93a3...d51

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har ikke vært i din situasjon, men det første som slo meg er at han må ha blitt veldig trygg på deg/dere som tør å skrike slikt til dere. Og det er vel i de situasjonene han virkelig trenger at du/dere ser ham, setter grenser for ham og viser ham at dere er glad i ham. Men forstår det må være forferdelig vanskelig, spesielt om slike episoder kommer hyppig i perioder. Kanskje er det også hans måte å teste dere når han blir frustrert selv, se om dere vil være glad i ham selv når han oppfører seg slik?

Jeg vet ikke hvor mye han selv forstår av hvorfor han ikke kan bo hos foreldrene, men kanskje du/dere kan diskutere det med bv også, hvor mye dere kan snakke med ham om hvorfor han bor hos dere og ikke kan bo hos foreldrene sine? Jeg vet ikke. Kanskje er det også usikkerheten ved å bo i beredskapshjem som blir vanskelig for ham? Hvis han vet han må videre i fosterhjem, mener jeg? For i så fall er han kanskje også redd for å bli glad i dere fordi han vet han ikke får bli hos dere, og er redd hvem han kommer til - og da er det kanskje ikke så rart om han "søker" til det eneste som har vært kjent for ham så langt i livet, hans foreldre?

Jeg vil anta at det er veldig naturlig å bli sliten, oppgitt, tvile og tvile på om man får det til, for sårene hos slike barn er jo ofte så store. Jeg kjenner til ei jente som fungerte bra i beredskapshjemmet, men som, da hun kom i fosterhjem og endelig visste hun ville få stabilitet, tidvis begynte å utagere på ulike vis. For når hun endelig følte seg trygg, da først kunne alle de vonde opplevelsene hun hadde hatt hjemme få komme opp til overflaten og ut i lyset. Det har vært veldig krevende både for henne selv og for fosterfamilien, selv om de er gjensidig veldig glade i hverandre.

Men jeg har som sagt ikke vært fosterforelder eller beredskapshjem, så jeg kjenner bare litt til noen via venner som har vært det. Vit at selv om det kanskje ikke sies så ofte så er vi mange som ser den fantastiske jobben dere gjør for disse barna som trenger det så sårt ❤️

Anonymkode: e93a3...d51

Tusen takk ❤ 

Ja, han er nok trygg på oss. I dsg, da han hatet både hjem og meg, og skrek meg opp i ansiktet, sa jeg til han: "du må gjerne hate meg, men vit at jeg er veldig glad i deg"

Da kikket han bare på meg. Videre sa jeg, og jeg er veldig usikker på om det var riktig eller ikke "jeg blir faktisk lei meg når du sier slik til meg"

Etter 10 min gikk jeg opp til han igjen, vi snakket sammen, han gråt og ba om unnskyldning. Jeg sa at når man blir sint så sier man kanskje ting man ikke mener. Men det som er viktig da, er at man sier unnskyld etterpå.

Vi er beredskapshjem, og planen fra bv er tilbakeføring til hjemmet om alt går som det skal... 

 

Hi

Anonymkode: b7159...2d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

https://www.fosterhjemsforening.no/pedagogikk-for-fosterforeldre-2/avvisning/

Anonymkode: a72fb...218

Takk, denne traff på flere plan ❤

Anonymkode: b7159...2d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Tusen takk ❤ 

Ja, han er nok trygg på oss. I dsg, da han hatet både hjem og meg, og skrek meg opp i ansiktet, sa jeg til han: "du må gjerne hate meg, men vit at jeg er veldig glad i deg"

Da kikket han bare på meg. Videre sa jeg, og jeg er veldig usikker på om det var riktig eller ikke "jeg blir faktisk lei meg når du sier slik til meg"

Etter 10 min gikk jeg opp til han igjen, vi snakket sammen, han gråt og ba om unnskyldning. Jeg sa at når man blir sint så sier man kanskje ting man ikke mener. Men det som er viktig da, er at man sier unnskyld etterpå.

Vi er beredskapshjem, og planen fra bv er tilbakeføring til hjemmet om alt går som det skal... 

 

Hi

Anonymkode: b7159...2d5

Nå er jeg ingen fagperson og har som sagt ingen erfaring med fosterbarn, men jeg tenker at det er bra å si fra hvordan det han sier oppleves av deg (så lenge det er i enkelte, konkrete episoder, ikke skjer ofte eller for å gi skyldfølelse). Jeg vil tro at han selv ikke har opplevd å bli sett for sine følelser, nå blir han sett, men han trenger også å lære at det han selv sier og gjør påvirker de rundt ham. Det virker jo som om dere har en god dialog i etterkant også og at han forstod.

Huff, jeg misunner virkelig ikke disse barna. De kommer fra utrygghet og vet jo ikke hvordan det ev. blir hos foreldrene om de må tilbake. Samtidig skal de omstille seg hos beredskapshjem og tilpasse seg. Vil tro at mange av dem sliter med å ikke finne ro og følelsen av å ikke høre helt til. I det tilfellet jeg nevnte over så er forelder helt bestemt på at barnet skal hjem igjen, og selv om det allerede er bestemt at det ikke vil skje, at hun skal bo hos fosterforeldre til hun blir voksen, så fortsetter forelder å manipulere henne. Hun vil ikke ha kontakt hjem, men må, for det har visst foreldrene krav på. De må bli voksne fort mange av disse barna.

Det jeg leser ut fra alt du har skrevet er at du er oppriktig glad i dette barnet, og det tror jeg han merker også, selv om han kanskje ikke greier å vise det alltid når han har det som vondest inni seg selv.

Anonymkode: e93a3...d51

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Nå er jeg ingen fagperson og har som sagt ingen erfaring med fosterbarn, men jeg tenker at det er bra å si fra hvordan det han sier oppleves av deg (så lenge det er i enkelte, konkrete episoder, ikke skjer ofte eller for å gi skyldfølelse). Jeg vil tro at han selv ikke har opplevd å bli sett for sine følelser, nå blir han sett, men han trenger også å lære at det han selv sier og gjør påvirker de rundt ham. Det virker jo som om dere har en god dialog i etterkant også og at han forstod.

Huff, jeg misunner virkelig ikke disse barna. De kommer fra utrygghet og vet jo ikke hvordan det ev. blir hos foreldrene om de må tilbake. Samtidig skal de omstille seg hos beredskapshjem og tilpasse seg. Vil tro at mange av dem sliter med å ikke finne ro og følelsen av å ikke høre helt til. I det tilfellet jeg nevnte over så er forelder helt bestemt på at barnet skal hjem igjen, og selv om det allerede er bestemt at det ikke vil skje, at hun skal bo hos fosterforeldre til hun blir voksen, så fortsetter forelder å manipulere henne. Hun vil ikke ha kontakt hjem, men må, for det har visst foreldrene krav på. De må bli voksne fort mange av disse barna.

Det jeg leser ut fra alt du har skrevet er at du er oppriktig glad i dette barnet, og det tror jeg han merker også, selv om han kanskje ikke greier å vise det alltid når han har det som vondest inni seg selv.

Anonymkode: e93a3...d51

Takk igjen ❤ 

Vi har en god dialog, og jeg ønsker han kun alt godt.

Dette forumet er, tross alt, godt å ha noen ganger ❤

Anonymkode: b7159...2d5

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært i en slik situasjon, så jeg vet ikke om dette hjelper. Men jeg har et barn på ca samme alder med ADHD som har skikkelig temperament. Når hans verden faller i grus eller han blir voldsomt sinna på oss, så sier han de samme ordene. At han hater oss og vil flytte til en ny familie. Etterpå blir han lei seg fordi han mener det jo ikke, men han blir bare så frustrert og sinna i øyeblikket at det detter ut av han. 

Jeg skjønner godt at det gjør ekstra vondt i deres situasjon, men kan det være det samme hos dere? Ord som blir sagt i øyeblikket og ikke hans egentlige følelser? 

Anonymkode: fbb3b...d5f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har ikke vært i en slik situasjon, så jeg vet ikke om dette hjelper. Men jeg har et barn på ca samme alder med ADHD som har skikkelig temperament. Når hans verden faller i grus eller han blir voldsomt sinna på oss, så sier han de samme ordene. At han hater oss og vil flytte til en ny familie. Etterpå blir han lei seg fordi han mener det jo ikke, men han blir bare så frustrert og sinna i øyeblikket at det detter ut av han. 

Jeg skjønner godt at det gjør ekstra vondt i deres situasjon, men kan det være det samme hos dere? Ord som blir sagt i øyeblikket og ikke hans egentlige følelser? 

Anonymkode: fbb3b...d5f

Ja, det tror jeg nok det er. Han er stort sett en god og fornøyd gutt, og virkelig gavmild med sine gode klemmer ❤  Jeg vet egentlig at det ikke ligger stort i de ordene som kommer, men akkurat i kampens hete, når han skiker at han hater meg og kun ønsker de foreldrene som har ødelagt han på flere måter, blir det litt overveldende. 

 

Anonymkode: b7159...2d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det tror jeg nok det er. Han er stort sett en god og fornøyd gutt, og virkelig gavmild med sine gode klemmer ❤  Jeg vet egentlig at det ikke ligger stort i de ordene som kommer, men akkurat i kampens hete, når han skiker at han hater meg og kun ønsker de foreldrene som har ødelagt han på flere måter, blir det litt overveldende. 

 

Anonymkode: b7159...2d5

Tror ikke han tenker på dem så rasjonelt som deg. Naturlig nok  For han er de foreldrene og mange barn i hans situasjon savner og drømmer om dem sånn som de ønsker det skulle vært. At han kunne hatt dem og alt kunne vært bra.

Jeg har forøvrig en med adhd som strever med følelsesregulering som fyrer av mye av det samme når det koker over og jeg kjenner akkurat det samme. Mange ganger klarer jeg å ta i mot mens andre ganger treffer det så jeg blir skikkelig lei meg ( uten å vise det). SÅÅÅÅ mye jeg gjør for den ungen (som jeg elsker) men så er det sånn fæl dritt man får i retur. Det krever GOD følelsesregulering av voksne for å stå i sånt samtidig som man må evne å se langsiktig. Gevinsten av det du gir han nå vil HAN kanskje ikke forstå før han er voksen ❤️ 

Anonymkode: 39719...267

[Anonym bruker]

Jeg har selv ett barn på 9 år som er min egen sønn da,men når han er sint så kan også han skrike at han hater meg og vil ha ny mamma. Han sier også ofte når han er sint at han heller vil bo hos faren for der er alt bedre. Tar det ikke så tungt for når han er rolig igjen så vil han bo hos meg. 

Anonymkode: f064a...52a

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt. Du er et godt menneske med et hjerte av gull - hadde du ikke kjent på litt sårhet når en du er så glad i sier at han hater deg, hadde du vært et mye hardere menneske! Så vet du også at han ikke mener det. Viktig å få det ut! 

Anonymkode: ff249...409

[Anonym bruker]

Herregud, så heldig han er som får bo hos det! Du tenker, du er bevisst på hans behov, på dine egne reaksjoner og du er villig til å revurdere dine egne oppfatninger.

Du er akkurat det han trenger nå. En stødig og varm voksen som kan bidra med litt veiledning i livskaoset. Uansett hva som skjer fremover vil han ha med seg erfaringene fra ditt hjem. Voksen som genuint bryr seg og som ikke har alle svarene, og ikke vet hva de skal gjøre alltid, men som ønsker det beste.

Jeg tror du er på riktig spor. Og det er sikkert også derfor han kan tillate seg å koke litt over med frustrasjon og sinne over at livet slik han kjenner det har gått i oppløsning.

Håper fremtiden blir god for denne gutten 💕

Anonymkode: ee024...969

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det hjelper noe å høre, men våre biologiske barn hater oss også når de blir sinte. De har voldsomt temperament og de hater oss og vil ikke bo her mer og det er ikke måte på. Så kanskje fosterbarnet deres sier disse tingene fordi han faktisk er så trygg på dere at han oppfører seg slik barn gjør når de er sinte på foreldrene sine?

Anonymkode: 8c847...29b