Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Saken er.. jeg er gift. Og vi har to barn sammen. De siste årene har jeg egentlig vært ferdig. Ferdig som gift med han. Han er en god pappa, når det passer han. Han kan og være en god venn og ektemann når det passer han. Saken er at han er og har alltid vært en arbeidskar. Jobben kommer først (han er advokat)  Jeg og barna kommer i andre linje. 
 

Han er en flott fyr, jeg har jo alltid visst hvor mye jobben betydde for han. Men nå har jeg kommet dit/vært der en stund at jeg føler ikke noe kjærlighet for han mer. Jeg er jo glad i han, men jeg elsker han ikke. 
 

Grunnen til at jeg har valgt å ikke si noe til han de siste årene et fordi jeg har tenkt at de følelsene sikkert kommer tilbake(?) + jeg vil ikke bryte opp livet til barna. De er 6 og 8 år. Hva skal jeg gjøre?

Det som appotil kompliserer ting nå er jo at jeg har møtt noen. Ikke misforstå, ingen ting har skjedd. Absolutt ingen ting. Prater såvidt med han for å si det sånn. Men jeg har blitt forelsket. Desverre  Jeg er så rådvill nå, hva er det riktige å gjøre?

 

Vil også nevne at vi fungerer som en familie, vi har det «godt» javnt over. Jeg og mannen min er venner. Men hva ville dere gjort i mitt sted? 

Anonymkode: 93044...bf5

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke gjort barna skilsmissebarn basert på det du skriver 

Anonymkode: dc661...ccc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville ikke gjort barna skilsmissebarn basert på det du skriver 

Anonymkode: dc661...ccc

Det er i utgangspunktet det jeg tenker og. Men jeg kommer ikke utenom at jeg selv skal leve resten av livet litt med en mann jeg ikke elsker

Anonymkode: 93044...bf5

[Anonym bruker]

Jeg syntes jo ikke mannen min fortjener det heller.. 

Anonymkode: 93044...bf5

[Optatium]

Men har du gjort noe for å snu dette? Har du snakket med han? Vært ærlig? Høres ut som du har gått litt for deg selv og vært misfornøyd, til du nå er ferdig. Ganske urettferdig ovenfor han da. 

[Anonym bruker]

 Mannen din vet ikke engang at du er «ferdig», han har ikke hatt mulighet for å gjøre noe for å bedre forholdet deres. 
Det vil være veldig urettferdig hvis du bare går. Uten at han vet hvordan du har det. Uten at du prøver å snu følelsene dine for mannen din, tilbringe tid med han for å blåse liv i forholdet, kutte tankene om han «forelskelsen» din. 

Anonymkode: 9a7e7...b80

[Anonym bruker]

Optatium skrev (4 minutter siden):

Men har du gjort noe for å snu dette? Har du snakket med han? Vært ærlig? Høres ut som du har gått litt for deg selv og vært misfornøyd, til du nå er ferdig. Ganske urettferdig ovenfor han da. 

Vet du, det kan være noe i det du sier..jeg trodde jo selv at jeg gikk og «ventet på bedre tider».. Men jeg kan ikke se bort ifra at det har blitt til å være det du sier. Jeg vil ikke bryte barna opp fra sitt trygge stabile liv heller. Jeg er redd mannen min vil avslutte det selv om jeg kommer til han med dette. Så derav har jeg ikke turt å si dette til han, men har håpet på bedre tider. Men nå vet jeg ikke lenger..

Anonymkode: 93044...bf5

[Jadzia Dax]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Vet du, det kan være noe i det du sier..jeg trodde jo selv at jeg gikk og «ventet på bedre tider».. Men jeg kan ikke se bort ifra at det har blitt til å være det du sier. Jeg vil ikke bryte barna opp fra sitt trygge stabile liv heller. Jeg er redd mannen min vil avslutte det selv om jeg kommer til han med dette. Så derav har jeg ikke turt å si dette til han, men har håpet på bedre tider. Men nå vet jeg ikke lenger..

Anonymkode: 93044...bf5

Hvorfor tror du han vil avslutte det om du forteller han hvordan du føler?

[Anonym bruker]

Slik jeg ser det ligger hovedproblemet i det du skriver her: "Grunnen til at jeg har valgt å ikke si noe til han de siste årene et fordi jeg har tenkt at de følelsene sikkert kommer tilbake(?) + jeg vil ikke bryte opp livet til barna."

Greit at han jobber for mye. Men du har også like mye skyld for at dere er der dere er nå. For du har gått rundt og ikke vært ærlig med ham, ikke sagt til ham hvordan du har følt det. Du har ikke tatt mer ansvar for forholdet enn ham, når du ikke har tatt ansvar for dine egne følelser en gang. Du har gått i flere år og bare tenkt at ting sikkert ordner seg av seg selv. Man må jobbe for det forholdet man vil ha, man kan ikke forvente at det kommer av seg selv fordi man en gang hadde det fint sammen. Det gjelder like mye deg som han.

Hva du skal gjøre vet du selv, du har bare ikke lyst til å ta det ansvaret selv. Men om du ikke vil snakke med mannen din om dette - som du burde snakket med ham om for flere år siden slik at dere begge kunne gjøre noe med det - da velger du egentlig helt bevisst skillsmisse.

Dropp kontakten med han andre. Snakk med mannen din, gi hverandre en sjanse - om ikke annet så vil parterapi gjøre at selv om dere ev. ikke greier å redde forholdet, så kan dere trolig greie å samarbeide bedre som foreldre om barna i fremtiden. Hvis dere likevel ikke greier det, da får du være rederlig, avslutte forholdet og så senere ev. ta kontakt med den andre mannen.

Anonymkode: c5aff...da6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Slik jeg ser det ligger hovedproblemet i det du skriver her: "Grunnen til at jeg har valgt å ikke si noe til han de siste årene et fordi jeg har tenkt at de følelsene sikkert kommer tilbake(?) + jeg vil ikke bryte opp livet til barna."

Greit at han jobber for mye. Men du har også like mye skyld for at dere er der dere er nå. For du har gått rundt og ikke vært ærlig med ham, ikke sagt til ham hvordan du har følt det. Du har ikke tatt mer ansvar for forholdet enn ham, når du ikke har tatt ansvar for dine egne følelser en gang. Du har gått i flere år og bare tenkt at ting sikkert ordner seg av seg selv. Man må jobbe for det forholdet man vil ha, man kan ikke forvente at det kommer av seg selv fordi man en gang hadde det fint sammen. Det gjelder like mye deg som han.

Hva du skal gjøre vet du selv, du har bare ikke lyst til å ta det ansvaret selv. Men om du ikke vil snakke med mannen din om dette - som du burde snakket med ham om for flere år siden slik at dere begge kunne gjøre noe med det - da velger du egentlig helt bevisst skillsmisse.

Dropp kontakten med han andre. Snakk med mannen din, gi hverandre en sjanse - om ikke annet så vil parterapi gjøre at selv om dere ev. ikke greier å redde forholdet, så kan dere trolig greie å samarbeide bedre som foreldre om barna i fremtiden. Hvis dere likevel ikke greier det, da får du være rederlig, avslutte forholdet og så senere ev. ta kontakt med den andre mannen.

Anonymkode: c5aff...da6

Vet du.. jeg tror du har rett i alt du skriver. Alt i alt må jeg iallefall snakke med han. Men jeg gruer meg endel til det.. jeg er redd for hvordan han vil reagere, eventuelt om han går ifra meg selv, og ikke la oss få den sjansen vi trenger. Og jeg er selvsagt redd for at han skal bli såret  

 

Denne forelskelsen er ikke selvvalgt, han er far til en gutt i klassen til eldste. Så jeg må forholde meg til å se han uansett, desverre 😞 

Det var overhodet ikke planlagt, og kunne jo ikke passet værre. Han vet ikke at jeg har disse tankene om han heller. Kommunikasjon mellom forelskelsen og meg er helt likt som hos andre foreldre på trinnet. 
 

Jeg vil jo ikke at det skal bli slutt, vårt samliv er jo så mye mer enn han og meg. Det er jo og barna.

Anonymkode: 93044...bf5

[Anonym bruker]

Og forresten, takk til dere som tar dere tid til å svare. Jeg spør jo ikke her for å få enige svar, jeg trenger disse innspillene når mitt eget følelsesmessige kompass er helt ute å kjøre

Anonymkode: 93044...bf5

[Anonym bruker]

Du må faktisk bestemme deg for å elske mannen din. Det kommer ikke av seg selv. Og siden han er uvitende om dette, må du ordne opp selv.  Med en gang dagsrømmene om han dukker opp, tvinger du tankene over på noe annet. Finn noe du og din mann kan ha felles interesse av. Pusse opp soverommet? En serie dere kan se sammen? Sørg iallefall for at DERE kommer på timeplanen, noe du kan glede deg til gjennom dagen. Da er det enklere å få tankene bort fra den andre.

Anonymkode: 4dc95...f5e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Vet du.. jeg tror du har rett i alt du skriver. Alt i alt må jeg iallefall snakke med han. Men jeg gruer meg endel til det.. jeg er redd for hvordan han vil reagere, eventuelt om han går ifra meg selv, og ikke la oss få den sjansen vi trenger. Og jeg er selvsagt redd for at han skal bli såret  

 

Denne forelskelsen er ikke selvvalgt, han er far til en gutt i klassen til eldste. Så jeg må forholde meg til å se han uansett, desverre 😞 

Det var overhodet ikke planlagt, og kunne jo ikke passet værre. Han vet ikke at jeg har disse tankene om han heller. Kommunikasjon mellom forelskelsen og meg er helt likt som hos andre foreldre på trinnet. 
 

Jeg vil jo ikke at det skal bli slutt, vårt samliv er jo så mye mer enn han og meg. Det er jo og barna.

Anonymkode: 93044...bf5

Det er helt naturlig å grue deg til en slik samtale. Men det er jo egentlig ikke noe alternativ, er det? Det neste du skriver, at du er redd han skal gå fra deg uten å gi dere en sjanse, og at du er redd for å såre ham, det gir i hvert fall meg inntrykk av at du bryr deg mer om mannen din enn du kanskje føler på i hverdagen nå!?

Snakk med mannen din, si at du er redd dere er i ferd med å skli fra hverandre, fordi dere ikke kommuniserer godt nok og fordi dere har for lite tid sammen. Ta på deg din del av ansvaret for dette, slik at han ikke føler du skylder alt på ham. Si at ønsker å finne tilbake til det gode forholdet dere en gang hadde, men at dere da må gjøre om på en del ting, lære dere å kommunisere bedre igjen og at dere begynner å prioritere hverandre mer enn dere har gjort siste årene.

Forelskelsen ville jeg forsøkt å ikke fokusere på i det hele tatt, for det kan gå over. Så gjør som hun over sier, hver gang tankene om forelskelsen kommer opp, distraher deg selv, tenk på noe annet, tenk på de gode sidene ved mannen din.

Men selvfølgelig, du og mannen må begge nå være villige til å jobbe fullt og helt for forholdet, og jeg tror ikke dere kommer utenom parterapi, fordi dere nok trenger hjelp til å kommunisere og virkelig se hverandre igjen, snakke med de tingene hvor dere har gått feil, uten å krangle om det. Og vil ikke mannen din, om han hverken vil i parterapi eller justere jobben og prioritere familien og forholdet - da vet du i det minste at du gjorde det du kunne nå. Når man er to i forholdet kan ikke den ene redde det alene, det må begge være med på.

Så snakk med mannen din og forsøk å gjøre det til en god samtale, hvor du fokuserer på at du er glad i ham og ønsker å beholde både ham og familien, men at skal dere greie det så må dere endre en del ting i livene deres.

Lykke til ❤️

Anonymkode: c5aff...da6

[Anonym bruker]

Appotil er jo et fantastisk ord!

Ellers er jeg enig i at du må snakke med ham. Dette må dere løse sammen og du bør ikke gå rett inn i et nytt forhold uansett.

Anonymkode: 023c4...f2a

[Nyttårs barn]

Kanskje er du romantiker, men det er altså ikke så vanlig å gå rundt å være forelsket etter mange år ilag. 

Du vet best om du tror du får det bedre alene, at mannen din er et arbeidsjern er vel ikke bare negativt tipper han også gjør det for å ta vare på familien. Samtidid er det viktig å investere i hverandre- det skjønner jeg godt.

Men ikke gjør noe med denne skolekameratpappaen, det er skikkelig jalla med foreldre som rører seg bort i barnas venner sine foreldre. Typ veldig.

Endret 28. januar 2021 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

Har vært gift i 12 år. Har gått opp og ned. Har vært "ferdig" noen ganger selv. Mannen har det bra han. Han tror jo at alt er bare bra. Leste et sted at man må være veldig direkte med mannfolk. Kan ikke vente på at de skal gjøre noe, snu det osv. 

Vi må fortelle rett ut hva vi ønsker, tenker og våre behov. 

Mormor sa i talen i bryllupet vårt. " Kommunikasjon. Kommunikasjon. Kommunikasjon." 

Hvor ofte har dere sex? 

Mange ganger det hjelper her i heimen. Vi finner mere tilbake til hverandre da. 

Anonymkode: d56f2...db2